Flere som føler på en klaustrofobi av å være gravid og en følelse av at dette orker dere ikke?

[AnonymBruker]

Jeg er 7 uker på vei og i dag kom kvalmen. Jeg har ellers vondt i korsrygg, murringer i magen, veldig hormonell og stuptrøtt. Føler en god del på en klaustrofobi over det å være gravid. At jeg vet ikke om jeg orker dette i 9 mnd. Selv om barnet egentlig er veldig ønsket. Men jeg har ikke orket å være med venner siden jeg ble gravid, sover myye, orker ikke sex. Og mannen sier at han er der for meg og vi er sammen om det, men flere dager i uken legger han planer med venner, mens jeg bare ligger her hjemme. Så veldig sammen om det er vi vel kanskje ikke.. 

Flere som føler på dette? Når ble det eventuelt bedre? 

Anonymkode: 51cd1...cf3

[AnonymBruker]

Første trimester er jo det verste trimesteret for de fleste, og det er helt vanlig å ha det temmelig jævlig

Kvalme og ekstrem utmattelse er som regel verst fra uke 7-12. Begge mine svangerskap har kvalmen forsvunnet etter uke 16, og alt har blitt veldig mye bedre etter det. Hatet livet frem til uke 16, var så ufattelig dritt å være så kvalm og sliten, men det blir som sagt bedre. 

Anonymkode: f99c4...23c

[AnonymBruker]

Som om jeg skulle skrevet det selv.😮 Er 10, snart 11 uker her. Ikke vært kjempekvalm, men konstant uggen fra uke 6/7. Det har dog roet seg de siste ukene, og blitt erstattet med å bli hormonell og veldig deprimert - noe jeg synes er MYE verre. Klaustrofobisk var virkelig spot on! Det er akkurat det jeg føler. Og ser for meg at det bare blir verre ettersom magen, og resten av kroppen, vokser. Klarer ikke helt tanken på det. Barnet er dog veldig ønsket her også, men har virkelig begynt å se mørkt på denne "reisen". Hadde lest meg opp på det aller meste før vi startet prøvingen, så jeg hadde et realistisk syn på dette. Likevel så føles det mye verre enn det jeg hadde forestilt meg. 

Skjønner at det føles sårt at mannen lever videre som vanlig, mens man selv ikke har noe valg. Kjenner på det selv av og til. Han er på kaffebesøk hos vennepar, uten at jeg får spørsmål om å bli med, og gamer og koser seg med øl.. Han tar dog det aller meste av husarbeidet og slikt, så jeg unner han det. Men det føles litt ensomt, da man selv ikke klarer å være med venner etc.

Vi får håpe at det blir bedre i 2. trimester.🤞 Og jeg tenker litt sånn "når alle andre klarer det, så skal f**n meg jeg klare det, også!".

Anonymkode: 93e03...829

[AnonymBruker]

Jeg føler det slik også. 9 uker på vei.

Idag våknet jeg og kom meg ikke ut av sengen. Mareritt hele natten.

Føler meg som et eksperiment. Føler kroppen ikke er min mer.

Gruer meg til svangerskapskontroll. Er hypokonder og besvimer nesten når jeg leser hva man skal på kontrollen.

Leser om at de skal teste og forske på kroppen min. Lete etter feil ved meg og babyen.

Klarer ikke bestille time.

Vet at herfra er det ingen vei tilbake. Kroppen min leies ut til dette barnet og helse vesen. Jeg har ingen kontroll.

Bare redd. Dag og natt. Redd 

Anonymkode: ae2ec...40a