Hva fikk deg til å begynne å gå ned i vekt?

[AnonymBruker]

I perioder der jeg begynner å bli utålmodig og lei av å ikke se endringer så raskt som jeg skulle ønske, trenger jeg litt motivasjon samt en påminnelse om hvorfor jeg gjør det jeg gjør (som i mitt tilfelle er faste styrketreningsøkter hjemme kombinert med kaloriunderskudd). 

Hva var det som var utløsende faktor for at du tok tak og begynte med en livstilsendring?

 

Hos meg har prosessen ligget og gnaget halvveis i bakhodet lenge, etter jeg fikk det første barnet mitt. Men jeg tror jeg hele tiden tenkte "jaja, jeg har jo fått et barn og jeg er jo innenfor normal BMI!" og lot ting skure og gå.

For meg var det sommeren som ga meg det siste sparket jeg trengte: å se andre veltrente og slanke mødre på stranda bidro litt, men det helt utslagsgivende var å se et bilde av meg selv i shorts og bikini en dag. Da måtte jeg innså at jeg var mye større og dvaskere enn jeg likte å innrømme for meg selv (selv om jeg så meg selv i speilet hver eneste dag..). 

 

Nå har jeg holdt på i et par måneder, og ser noen små endringer, men med jevne mellomrom kjenner jeg på stor misnøye over de ekstra kiloene her og der, og frustrasjon over at ting tar så lang tid. Det er som om jeg på en måte ser kroppen min i et nytt lys plutselig, om det gir noen mening.

Nesten sjokkert over at jeg lot det skure og gå så lenge, og nesten litt flau.

Kjedelig at man ikke bare kan trylle bort alt overskuddet på en dag eller to når man finner ut man vil bli slankere 😁

Anonymkode: 5c543...666

[AnonymBruker]

Har vel en litt annen type historie enn deg. Har vært overvektig siden tenårene og gått opp og ned i vekt siden. Når det virkelig løsnet for meg var når jeg begynte å akseptere kroppen min, og trives bedre med meg selv. Så for min del kom egentlig den gode følelsen før vektnedgangen. Mye lettere å ta gode valg og leve sunt hvis man har det bra med seg selv. 

Anonymkode: 78531...ecb

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Har vel en litt annen type historie enn deg. Har vært overvektig siden tenårene og gått opp og ned i vekt siden. Når det virkelig løsnet for meg var når jeg begynte å akseptere kroppen min, og trives bedre med meg selv. Så for min del kom egentlig den gode følelsen før vektnedgangen. Mye lettere å ta gode valg og leve sunt hvis man har det bra med seg selv. 

Anonymkode: 78531...ecb

Det høres ut som en langt bedre og finere måte å utvikle seg på!

Anonymkode: 5c543...666

[AnonymBruker]

For min del kom det av at vekten har flyttet seg med alderen. Har mesteparten av livet ligget rundt 24 i BMI, men hatt en del muskler og vekten har fordelt seg jevnt. Etter lite trening i det siste har jeg gått opp noen få kg, men de sitter på magen og puppene. Jeg har forandret kroppsfasong, og kommer ikke inn i skjortene og jakkene mine mer. Så nå har jeg tatt grep og skal ned 10 kg, til en BMI på ca 22. 

Anonymkode: 7d821...cd8

[Nuith]

Jeg har vært lubben/overvektig "hele livet". Går opp 1-2 kg i året om jeg spiser normalt og passer litt på godtemengdene, men jeg elsker godteri og kan hive innpå store mengder hvis jeg ikke tenker meg om.

Var 62 kg da jeg møtte mannen min for mange år siden, og trivdes ok med det, selv om jeg definitivt var "lubben" (2 kg over grensen for overvekt på BMI). Gikk "sakte og umerkelig" opp 13 kg på 15 år, type samboerkilo og to fødsler, og veide 75 kg da barn nummer 2 var noen måneder gammel. Da tok jeg LITT grep med godtekontroll og lange trilleturer, gikk ned til 70 kg og så ble jeg gravid igjen. I denne graviditeten gikk mye galt, og jeg endte opp med å trøstespise enorme mengder sjokolade. Var igjen oppe på 75 kg noen uker etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Fant ut at nå var jeg ferdig med barn, så nå hadde jeg ikke lenger unnskyldningen "jeg kommer jo til å ese ut igjen snart allikevel!" (verdens dårligste unnskyldning, jeg vet det) så nå måtte jeg bare ta grep.

Er nå tilbake på 62 kg og ser at jeg gjerne skulle gått ned noen kilo til, men er også veldig godt fornøyd med å ha gått ned 13 kg og fått mye penere kropp  (iallefall med klær på!). 

[Navani]

Jeg merket at jeg hadde lagt på meg noen kilo, og så at jeg var nærme overvektig (en eller to kg unna). Passet heller ikke jeansene jeg likte best. Var så enkelt som det for min del, ville bare ned noen kilo og føle meg mer vel, og satte i gang. 

[AnonymBruker]

Etter studietiden gikk det opp for meg at jeg hadde kommet meg opp på BMI 26, og for meg som alltid har vært mellom BMI 20-23 så var det veldig tung. Hadde aldri vært i overvektklassen før så da begynte jeg med kaloriunderskudd og litt ekstra trening. Pga jeg ikke er veldig overvektig tar det lang tid, og set backs tar mye tid å ta igjen, men jeg er på vei. 

Anonymkode: 3a16c...fb6

[Jadda123]

Fant ut at det suger å handle på tjukkingbutikker. Fant ut at jeg ikke vil dø i en alder av 40. Fant ut at det suger å ikke passe i karuseller. Fant ut at det suger å hate kroppen sin. Fant ut at det er forferdelig å ha en så tung kropp, og bli sliten av nesten alt.   Gikk ned 70+kg og migrene forsvant, kne, rygg og nakkesmerter forsvant. 

[AnonymBruker]

Jeg har lenge følt meg ukomfortabel i egen kropp, spesielt i sommersesongen. BMI har holdt seg under 25, og kanskje er det det som gjorde at jeg ikke tok tak tidligere. Jeg har alltid ønsket å gjøre noe, men har bare følt det har vært utrolig vanskelig. Kanskje er det andre ting i livet samtidig jeg har måttet prioritere. 
 

Så skadet jeg meg i sommer. Fikk ikke muligheten til å trene, gå turer eller noe. Og det harmonerte ikke med isspising og annen kos med tanke på de mengdene jeg var vant å spise. Skjønte jeg burde gå litt grundig å sette meg inn i hva kosthold er med tanke på hvor mye kcal hver enkel mat inneholder osv. 
 

Da jeg begynte å gå ned i vekt fikk jeg litt «blod på tann». Dette vil jeg klare. Er ferdig med svangerskap, har de barna jeg skal ha og nå vil jeg bare ha energi til å være med dem. 

Har i dag en bmi på 22. Så når jeg kan trene igjen, blir det oppstramming på programmet. 

Anonymkode: 7aedf...371

[AnonymBruker]

Har alltid vært slank, men plutselig gikk jeg opp en del i vekt (fortsatt normalvektig, men på veldig kort tid) og for meg var det veldig uvant, da jeg alltid har vært relativt slank. Synes det var rett og slett ubehagelig. Så da var det egentlig bare å stålsette seg på at her må man ta tak og begynne å trene! (samtidig som å spise sunt, selvsagt) Jeg holdte på rundt 10 uker, før jeg begynte å se noen endringer. Nå pga covid har jeg vært mye mer dedikert, da det ikke er noe spesielt annet som skjer 🤪 normalt sett ville jeg kanskje hatt trent litt mindre og drukket mer alkohol, og da hadde det vel tatt enda lenger tid. 

 

alltid vært fornøyd med kroppen min, så når jeg da innså at jeg ikke var fornøyd mer, var det bare å sette i gang og gjøre noe med det! For det skjer ikke av seg selv.. 

Anonymkode: aaae5...4c9

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Jadda123 skrev:

Fant ut at det suger å handle på tjukkingbutikker. Fant ut at jeg ikke vil dø i en alder av 40. Fant ut at det suger å ikke passe i karuseller. Fant ut at det suger å hate kroppen sin. Fant ut at det er forferdelig å ha en så tung kropp, og bli sliten av nesten alt.   Gikk ned 70+kg og migrene forsvant, kne, rygg og nakkesmerter forsvant. 

Wow!!!! Bra jobba 😁👏🏼

Anonymkode: 59219...339

[AnonymBruker]

Har alltid vært slank, men gikk gradvis opp i vekt ila studietiden/ første halvdel av 20 årene. Har aldri hatt komplekser for kroppen før men plutselig merket jeg at jeg ikke var helt komfortabel i egen kropp. Bestemte meg for at jeg hadde to valg. Engen akseptere ny vekt og være fornøyd med den (øvre bmi som var innenfor normalvektig), eller legge om livsstilen. Endte med det siste. Gikk ned 12 kg på ca 6 mnd og har holdt meg stabilt der siden, selv etter 2 barnefødsler. Dette er nå åtte år siden, så føler jeg har klart å legge Om livsstil for godt. 

Anonymkode: 4b74d...174

[AnonymBruker]

For meg var det et møte med en fysioterapeut som sa til meg: Du kommer til å ha kroppen til en åttiåring før du er førti!

Det satte seg skikkelig i meg. Dette var for en måned siden. Må tillegge at jeg har normal BMI og er regnet som slank, men at jeg alltid har hatt fem kilo ekstra som har gjort meg misfornøyd. Grunnen til at fysio sa det han sa var at jeg har vært så å si stillesittende i seks år nå. Var utrolig svak og sliten. Alltid vondt i skuldre, nakke og rygg. Svarer her fordi det handler om livsstilsendring, selv om jeg ikke "har lov" kanskje, siden jeg ikke er overvektig. Men la fullstendig om og begynte å spise mer grønnsaker og sunnere, mindre middager og begynte til og med å kose meg med frukt. Begynte forsiktig å trene hjemme to ganger i uka og bygger meg sakte opp til å tåle mer, og bli litt sterkere. Har gått ned to kilo på en måned, og føler meg allerede bedre. Mindre ryggvondt og mer selvtillit, for det gir en ny følelse av selvrespekt å behandle kroppen bra. Spiste i perioder en grandis til middag hver dag og gjerne chips til dessert. Nå drikker jeg te når jeg blir fysen, eller frukt med vaniljekesam, eller proteinchips. 
Jeg har troa på å høre andre si hvordan de ser deg, selv om det er ubehagelig. Jeg ble utrolig flau over det fysio sa. Jeg var jo egentlig der for å få litt tips, var ikke forberedt på kritikk - men jeg trengte den kritikken, og den har motivert meg for livsstilsendring - ikke kortvarig diett. 

Har alltid hatt mye komplekser for kroppen, og ser nå allerede at noe av fettet er borte. Jeg skjønner at flere av dere her inne kanskje tenker "herregud, hvis du allerede er normalvektig så burde du ikke svare her, for vi andre er virkelig overvektige og har større problemer!" og det stemmer jo på en måte. Men det å være fastlåst i et mønster og ikke tenke på helsa si når man velger mat, det har vi til felles. Og det å bestemme seg kan være vanskelig for alle, uansett utgangspunkt.
Jeg har aldri vært på en strand uten å føle meg flau, dvask og selvbevisst. Å være slank er ikke det samme som å være sunn/trent/stram... Så hvis jeg kan få til en tur på stranda til neste år og faktisk klare å bare nyte å være der uten å tenke så mye på å holde inne magen, da skal jeg være fornøyd og stolt  

Anonymkode: 58467...b46

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har troa på å høre andre si hvordan de ser deg, selv om det er ubehagelig. Jeg ble utrolig flau over det fysio sa. Jeg var jo egentlig der for å få litt tips, var ikke forberedt på kritikk - men jeg trengte den kritikken, og den har motivert meg for livsstilsendring - ikke kortvarig diett. 

Har alltid hatt mye komplekser for kroppen, og ser nå allerede at noe av fettet er borte. Jeg skjønner at flere av dere her inne kanskje tenker "herregud, hvis du allerede er normalvektig så burde du ikke svare her, for vi andre er virkelig overvektige og har større problemer!" og det stemmer jo på en måte. Men det å være fastlåst i et mønster og ikke tenke på helsa si når man velger mat, det har vi til felles. 

Anonymkode: 58467...b46

Neinei, alle er velkomne til å svare her! Jeg er normalvektig selv, men tenker at det ikke er hovedpoenget.

Hovedpoenget er derimot det du trekker frem i siste setning; det handler om å bryte mønster, å gjøre noe nytt og annet for seg selv. 

Jeg tror nemlig også at man har ganske mye til felles når det gjelder de mentale prosessene rundt det å utøve selvkontroll og disiplin over lengre tid. 

Så alles erfaringer er gull verdt og interessante for meg

Anonymkode: 5c543...666