Eldre og barnløs

[Betty2]

Jeg og min mann er for tiden frivillig barnløs. 
dvs han vil ikke ha, og jeg er usikker. 
 

Jeg har mange grunner for å ikke bli gravid, men om jeg skulle blitt det, så er jeg ikke i tvil om at jeg hadde elsker barnet mitt. 
men pr nå ser en graviditet lite sannsynlig ut i fremtiden. 
 

derfor lurer jeg på, dere som er godt voksne og har bestemt dere for et liv uten barn. 
hvordan ser deres eldre dager ut? 
hvem kan hjelpe og ta vare på dere hvis dere skulle trenge hjelp? 
hvem feirer dere spesielle dager med? 
 

jeg spør ikke for å kritisere, men for disse spørsmålene har jeg ikke helt klart å svare på selv. 
 

jeg jobber selv i helsevesenet og ser daglig mange enslige eldre som er alene, og hjelpeløse, og denne situasjonen skremmer meg. 
 

jeg er også interresert i å høre fra dere som kjenner eldre i slike situasjoner, men som likevel har funnet løsninger som fungerer for dem. 

[AnonymBruker]

Det er ingen garanti for at barn automatisk tar vare på deg i dine eldre dager. Det er det flere i min omgangskrets eksempler på. 
 

Men jeg tar vare på mine gamle tanter og onkler selv om jeg ikke er deres barn, eller egentlig i slekt med siden jeg er stebarnet til faren min. Deres egne barn er opptatt med sitt.
 

I tillegg passer jeg på å besøke en tidligere kollega titt og ofte selv om det er 20år siden vi jobbet sammen og hun er blitt pensjonist. Det handler om å skape gode relasjoner. Jeg arver ingenting fra de, annet enn gode minner, så jeg gjør det av egen vilje☺️

Anonymkode: db37f...ae2

[AnonymBruker]

Barnløs er nok det beste valget.

Er jo eldreomsorgen som skal ta vare på deg om du havner der, ikke dine barn. De skal jo leve sine egne liv, i norge har vi jo liten kontakt generelt i familier.

Det viktigste du gjør er å bruke tid på vennskao og relasjoner. Så du har et nettverk med mennesker rundt deg når du blir eldre, så du ikke sitter alene hjemme.

Anonymkode: 23d17...c56

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

I tillegg passer jeg på å besøke en tidligere kollega titt og ofte selv om det er 20år siden vi jobbet sammen og hun er blitt pensjonist. Det handler om å skape gode relasjoner. Jeg arver ingenting fra de, annet enn gode minner, så jeg gjør det av egen vilje☺️

Anonymkode: db37f...ae2

Dette er viktig, relasjoner. Er det som skaper god mental helse, man trenger ikke barn for å ha gode relasjoner.

Anonymkode: 23d17...c56

[AnonymBruker]

Hva om du får barn og de velger å flytte til den andre kanten av landet når de blir voksne, skal du da flytte du også?

Hva med hun som  bor her på Østlandet, men er ifra fks Tromsø, må hun flytte hjem til sine gamle foreldre siden de fikk henne for å ikke bli alene når de blir gamle? Mannen hennes er fra Bergen, skal familien brytes opp, siden han også må hjem for å være tilstede hos sine foreldre, de vil jo heller ikke være alene......

Anonymkode: 6cf66...0ab

[AnonymBruker]

Mine foreldre er over 80, og det er først nå at vi «barna» har begynt å hjelpe dem. Vi er over 50 alle tre. I over 50 år er det de som har desidert bidratt mest for oss. I de senere år ikke så mye mer enn en kake i ny og ne, gode råd og låne bort ting (som hytte), og så har barnebarna hjulpet dem med veden. 
Poenget mitt er at livet er veldig langt, det er slett ikke sikkert du blir særlig hjelpetrengende, og at det går veldig mye mer den andre veien (foreldre, også eldre, støtter og hjelper voksne barn) enn motsatt. Du møter jo bare dem som er hjelpetrengende og trenger den hjelpen fra det offentlige. Ja, de er mange, men jeg tipper flere av dem, også de ensomme, har barn. Kanskje de fleste? 
Tanken på å bli gammel, syk og ensom er skremmende for alle. Jeg syns ikke det er noe argument for eller mot å få barn. Hvis du lever i 90 år, tenker du å investere 45 av dem for å høyne sjansen for litt mer besøk i omsorgsboligen de siste fem årene? 
Da tror jeg mer på generelt gode relasjoner, nettverk, annen slekt og familie. 

Anonymkode: a8e52...194

[AnonymBruker]

Jeg har søsken som ikke har barn. Av egen vilje. 
Barna mine kommer helt sikkert til å hjelpe de når de blir eldre. Jeg selv har hjulpet min onkel. Besøkte min kreftsyke onkel nesten hver dag etter jobb. Han bodde i en omsorgsbolig og var ensom. Hjalp han med regninger, laget middag sammen og slikt. Selv om han hadde hjemmesykepleie, men begrenset med tid de har. 
Han satte pris på selskapet og lyste alltid opp. Tok han med på tur ofte. Han har barn, men de ønsket ikke kontakt etter han ble skilt med kona si. De kom ikke engang i begravelsen hans, men ønsket arven hans selvsagt. Synes det er trist. Er ingen selvfølge at barna dine stiller opp. 
Han endte opp på sykehjem det siste året han levde. 

Anonymkode: bfb72...3c3

[AnonymBruker]

Vi har alltid hatt barnløse og ugifte i familien. De har alltid blitt inkludert i feiringer o.l. De får til og med julepresanger hele livet, noe vi med barn ikke får! Rar praksis det der, egentlig.

Det er selvsagt ingen selvfølge at barna kommer på besøk på pleiehjemmet, men i en normal familiesituasjon, så gjør de det. Min familie har tatt veldig ansvar for gamle og barnløse, men det var fordi de ikke hadde andre. De har med andre ord vært belastende for mine foreldre, uten at de engang takket for innsatsen. Ikke en eneste gang klarte disse gamle å formidle at de satte pris på hjelp og besøk! De satte sikkert pris på det, men de var ikke opplært til å videreformidle sånne følelser.

Å leve alene og uten barn gjør noe med folk. Å ha familie rundt seg handler om mer enn bare besøk på dødsleiet. Det handler om lysglimt i hverdagen, sosialisering og å kunne sette andre foran seg selv.

Jeg opplevde de gamle og barnløse som egoister, noe som nok ofte blir resultatet av mange år alene.

Anonymkode: c4b5f...48c

[AnonymBruker]

Frivillig barnløs. Har romslig økonomi siden jeg har bare meg selv å tenke på. Kan kjøpe all hjelpen jeg trenger. Yngre familiemedlemmer har jeg god kontakt med, så blir nok ikke ensom. Men de skal slippe å være mine hjelpere.

Anonymkode: 7e710...a2a

[AnonymBruker]

Jeg er ikke frivillig barnløs, men ufrivillig. Likevel melder mange av de samme problemstillingene seg. De gjør egentlig det allerede. Alle på min alder har for lengst fått egne familier, og alle juleselskaper blir jo holdt av foreldrene i familiene rundt omkring. Men vi som er barnløse, vi holder aldri juleselskap. Hvem skulle kommet? Alle familiene har sine tradisjoner, skal være hjemme hos seg selv. Vi er selvsagt velkommen dit. Men ingen forventer at vi skal holde noe selskap, og ingen ville hatt mulighet til å komme til oss. De skal tross alt ha besøk av andre slektninger og, ikke bare oss. Men vi er selvsagt velkommen dit. Alle har sine egne tradisjoner, med sin egen familie, som de har skapt for seg og sine barn. Så akkurat det der blir ganske sårt for meg. Jeg skulle selvfølgelig også hatt juleselskaper for en familie, for min familie. Mine barn. Jeg vil også være den husmora som inviterer til jul, baker alle småkakene, pynter med nisser, steker ribba med den perfekte svoren. Men det blir bare halvveis. Jeg pynter jo, men så reiser vi bort på julaften, og så står pynten der alene. Jeg baker småkaker, men de blir sjelden spist opp. Dette rundt jula blir ofte veldig sårt for meg. Og føyer seg inn i rekken av andre såre ting i dette livet som virker helt meningsløst, når man ikke skal få ha sin egen familie. 

Anonymkode: ad3ef...9d8

[AnonymBruker]

Jeg bor i et borettslag der mange eldre eier leilighet. Her tar de eldre vare på de skrøpelige

Anonymkode: f3ce7...6e7

[AnonymBruker]

Forskning viser at barnløse eldre i Norge faktisk ikke er mer ensomme eller har dårligere livskvalitet enn eldre som har barn. 

Jeg har en tante som er barnløs. Hun feirer alle store dager med min mor/min familie. Hun får hjelp av min mor/far/meg/min søster. 

Hun har også mange venner, mye større vennekrets enn mine foreldre, som ikke hadde så stor mulighet til å pleie vennskap, siden de var opptatt med oss ungene. 

Det er ikke anbefalt å få barn kun for å "sikre seg" på sine eldre dager. 

Svigers har FEM barn - og ingen av disse barna bor i nærheten.. Han som bor nærmest, bor 8 timers kjøring unna. Og ingen av de fem barna kommer nå hjem til jul, så svigers feirer alene (av eget fritt valg - de blir invitert gang på gang, men vil ikke reise i julen for "det er så slitsomt".. i motsetning til hva det er for oss med småbarn, liksom..). 

Anonymkode: e8c05...28d

[AnonymBruker]

Som flere sier, det er ingen garanti at barna er der for deg når du blir gammel. Og for meg har aldri det vært en tanke heller, selv om jeg er barnløs. Jul og andre høytider feirer jeg med annen familie, kjæresten, venner osv. Så jeg tenker at det viktigste er å ha gode relasjoner med andre, selv om det ikke nødvendigvis trenger å være nær familie.

Jeg har heller aldri vært en utpreget familieperson, og når jeg blir gammel tenker jeg at jeg fint kan kose meg alene på julaften uten å føle meg ensom. 

Anonymkode: 55187...c2e

[Betty2]

Takk for mange gode svar alle sammen. 
var et par argumenter jeg ikke hadde tenkt på ja. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke frivillig barnløs, men ufrivillig. Likevel melder mange av de samme problemstillingene seg. De gjør egentlig det allerede. Alle på min alder har for lengst fått egne familier, og alle juleselskaper blir jo holdt av foreldrene i familiene rundt omkring. Men vi som er barnløse, vi holder aldri juleselskap. Hvem skulle kommet? Alle familiene har sine tradisjoner, skal være hjemme hos seg selv. Vi er selvsagt velkommen dit. Men ingen forventer at vi skal holde noe selskap, og ingen ville hatt mulighet til å komme til oss. De skal tross alt ha besøk av andre slektninger og, ikke bare oss. Men vi er selvsagt velkommen dit. Alle har sine egne tradisjoner, med sin egen familie, som de har skapt for seg og sine barn. Så akkurat det der blir ganske sårt for meg. Jeg skulle selvfølgelig også hatt juleselskaper for en familie, for min familie. Mine barn. Jeg vil også være den husmora som inviterer til jul, baker alle småkakene, pynter med nisser, steker ribba med den perfekte svoren. Men det blir bare halvveis. Jeg pynter jo, men så reiser vi bort på julaften, og så står pynten der alene. Jeg baker småkaker, men de blir sjelden spist opp. Dette rundt jula blir ofte veldig sårt for meg. Og føyer seg inn i rekken av andre såre ting i dette livet som virker helt meningsløst, når man ikke skal få ha sin egen familie. 

Anonymkode: ad3ef...9d8

Vi er frivillig barnløse og inviterer til juleselskap, på julaften. Men, siden vi aldri har hatt et ønske om barn begynte vi tidlig med det. Det er ingenting som tilsier at barnløse ikke kan holde juleselskap. Tvert i mot setter folk pris på å bli invitert og slippe å ha (for de) det stresset i sitt eget hjem.

Sånn til TS, pleier man relasjoner går det veldig bra å være barnløse.

Anonymkode: 8edd6...37a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har alltid hatt barnløse og ugifte i familien. De har alltid blitt inkludert i feiringer o.l. De får til og med julepresanger hele livet, noe vi med barn ikke får! Rar praksis det der, egentlig.

Det er selvsagt ingen selvfølge at barna kommer på besøk på pleiehjemmet, men i en normal familiesituasjon, så gjør de det. Min familie har tatt veldig ansvar for gamle og barnløse, men det var fordi de ikke hadde andre. De har med andre ord vært belastende for mine foreldre, uten at de engang takket for innsatsen. Ikke en eneste gang klarte disse gamle å formidle at de satte pris på hjelp og besøk! De satte sikkert pris på det, men de var ikke opplært til å videreformidle sånne følelser.

Å leve alene og uten barn gjør noe med folk. Å ha familie rundt seg handler om mer enn bare besøk på dødsleiet. Det handler om lysglimt i hverdagen, sosialisering og å kunne sette andre foran seg selv.

Jeg opplevde de gamle og barnløse som egoister, noe som nok ofte blir resultatet av mange år alene.

Anonymkode: c4b5f...48c

For et dårlig svar, antar at du har barn. Siden du bare ser alt fra familiebrillene dine. Mødre er vel de største egoistene som finnes gjennomsnittlig.

Ofte har barnløse MYE større nettverk og fler venner de med barn og partner. Hvorfor? Fordi man har tid til å pleie vennskap! Med mann og barn blir man ofte låst til sine lille familie, bruker tiden sin der. Da bygger man ikke så mye nettverk, spesielt ser man dette når barna blir større. Hvor mye tid man har tapt.

Lysglimt i hverdagen og sosialisering har ikke noe med egne barn å gjøre.

Anonymkode: 23d17...c56