Hvordan forholde seg til en forelder som ikke bryr seg?

[AnonymBruker]

Faren min har vært egoistisk og deprimert hele livet mitt (jeg er nå voksen). Han prioriterte alltid seg selv, og viste i tillegg minimalt med kjærlighet og omtanke. Dette har vi hatt samtaler om i voksen alder. Jeg føler at han skylder meg å bøte på skaden fra barndommen, men det skjer aldri. Det går alltid månedsvis mellom hver gang jeg hører noe fra han, og da er han mest opptatt av å prate om seg selv. Jeg tar derfor sjeldent kontakt. Han har nylig blitt skilt igjen og har det sikkert litt vanskelig, men jeg er bitter og greier ikke. Bør jeg ha dårlig samvittighet?

Anonymkode: e8295...234

[AnonymBrukern]

Samme med min far. Valgte å stenge han helt ut av livet mitt og er det beste valget jeg har tatt. 

[Gjest BethD]

Det kommer vel an på hvem du spør. 
 

Min far har vært alkoholiker siden før jeg ble født. Du aner ikke hvor mange ganger han har skuffet... eller hvor mange dårlige opplevelser jeg har med han. 
Nå er han syk og jeg vet jeg burde ta kontakt men jeg klarer ikke. Jeg orker ikke mer...

[Hippogriff]

Jeg tenker at du bør fylle livet ditt med relasjoner som gir deg noe positivt, og bruke minst mulig tid og energi på de som drar deg ned. Faren din vil aldri oppfylle dine (riktignok berettigede) forventninger til, og behov i, et far-datter-forhold. Det er han som har ansvaret for det, siden han ikke bygget den relasjonen i oppveksten din. Så min mening er at nei, du skal ha alt annet enn dårlig samvittighet. Ta vare på deg selv. 

[AnonymBruker]

Du må bare akseptere at han ikke kommer til å forandre seg. Kutt han ut og kom deg videre.

Anonymkode: c03c8...d40

[AnonymBruker]

Du må gå inn for å akseptere at han er sånn. Akseptere at du ikke fikk det du trengte og fortjente under oppveksten. Nå er du voksen, han kan aldri ta igjen for det han ikke har gitt tidligere og han skylder deg ingenting lenger. Du kan håpe på å få en unnskyldning. Den kan du be om. Det kan gjøre godt for deg om han ser sine feil og tar ansvar. Men du kan ikke forvente noe av ham. Han kan ikke endre de feil han har gjort, fortiden kan ikke endres. Du kan velge å gjøre er forsøk på å få en god relasjon med ham for fremtiden, eller du kan velge å være bitter og holde tilbake oppmerksomhet og omsorg for ham. 

Anonymkode: f5a32...7f9

[GammelKaktus]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må bare akseptere at han ikke kommer til å forandre seg. Kutt han ut og kom deg videre.

Anonymkode: c03c8...d40

Enig.

[Gjest theTitanic]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Faren min har vært egoistisk og deprimert hele livet mitt (jeg er nå voksen). Han prioriterte alltid seg selv, og viste i tillegg minimalt med kjærlighet og omtanke. Dette har vi hatt samtaler om i voksen alder. Jeg føler at han skylder meg å bøte på skaden fra barndommen, men det skjer aldri. Det går alltid månedsvis mellom hver gang jeg hører noe fra han, og da er han mest opptatt av å prate om seg selv. Jeg tar derfor sjeldent kontakt. Han har nylig blitt skilt igjen og har det sikkert litt vanskelig, men jeg er bitter og greier ikke. Bør jeg ha dårlig samvittighet?

Anonymkode: e8295...234

Du skylder han ingenting og trenger ingen samvittighet. Han får ringe deg om han vil noe. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må gå inn for å akseptere at han er sånn. Akseptere at du ikke fikk det du trengte og fortjente under oppveksten. Nå er du voksen, han kan aldri ta igjen for det han ikke har gitt tidligere og han skylder deg ingenting lenger. Du kan håpe på å få en unnskyldning. Den kan du be om. Det kan gjøre godt for deg om han ser sine feil og tar ansvar. Men du kan ikke forvente noe av ham. Han kan ikke endre de feil han har gjort, fortiden kan ikke endres. Du kan velge å gjøre er forsøk på å få en god relasjon med ham for fremtiden, eller du kan velge å være bitter og holde tilbake oppmerksomhet og omsorg for ham. 

Anonymkode: f5a32...7f9

Hvorfor skal jeg akseptere noe som helst? Aksepterer du å bli dårlig behandlet? Ignorert av de som liksom skal stå deg nær? Lurer på hvordan du tenker her. Her snakker vi om en far som ikke har vist sitt barn noe omtanke opp gjennom årene, men like fullt skal jeg vise omsorg for han? Vet du hva, det er ingen "foreldelsesfrist" på sånne saker. Det kommer alltid til å ulme hvis ikke det gjøres en betydelig innsats for å veie opp. Jeg skal da virkelig ikke måtte be om en unnskyldning og et reellt forsøk, spesielt ikke siden han faktisk vet hvor skapet står. Han er vel for stolt. 

Anonymkode: e8295...234

[AnonymBruker]

3 timer siden, Hippogriff skrev:

Jeg tenker at du bør fylle livet ditt med relasjoner som gir deg noe positivt, og bruke minst mulig tid og energi på de som drar deg ned. Faren din vil aldri oppfylle dine (riktignok berettigede) forventninger til, og behov i, et far-datter-forhold. Det er han som har ansvaret for det, siden han ikke bygget den relasjonen i oppveksten din. Så min mening er at nei, du skal ha alt annet enn dårlig samvittighet. Ta vare på deg selv. 

Her traff du spikeren på hodet i forhold til det jeg føler, takk. 

Anonymkode: e8295...234

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal jeg akseptere noe som helst? Aksepterer du å bli dårlig behandlet? Ignorert av de som liksom skal stå deg nær? Lurer på hvordan du tenker her. Her snakker vi om en far som ikke har vist sitt barn noe omtanke opp gjennom årene, men like fullt skal jeg vise omsorg for han? Vet du hva, det er ingen "foreldelsesfrist" på sånne saker. Det kommer alltid til å ulme hvis ikke det gjøres en betydelig innsats for å veie opp. Jeg skal da virkelig ikke måtte be om en unnskyldning og et reellt forsøk, spesielt ikke siden han faktisk vet hvor skapet står. Han er vel for stolt. 

Anonymkode: e8295...234

Nei, du kan selvfølgelig velge å ikke akseptere realiteten. Det er 100% ditt valg. Jeg kan svare deg: jeg har selv hatt en oppvekst uten foreldre som brydde seg. Min far fant ny familie og de ble prioritert. Jeg var usynlig og er fremdeles usynlig. Jeg sto utenfor og så at de nye barna og de nye stebarna fikk den familien jeg alltid ønsket meg. Ingen av mine foreldre har noengang gitt meg en klem eller sagt at de var glad i meg. Alltid deres behov foran mine. Jeg holdt på å bli syk av savnet, mangelen på omsorg og jaget etter å få min plass i familien. Sorgen og bitterheten spiste meg opp innvendig til langt inn i voksenlivet. Til slutt gav jeg opp jakten og ønsket om endring. Jeg VALGTE å AKSEPTERE situasjonen og fortiden. Det gav meg en indre ro. Jeg har forståelse for at mine foreldre gjør så godt de kan. De ønsker ikke ta ansvar for at de ikke har gitt meg det jeg hadde behov for. Det er for vanskelig for dem og det AKSEPTERER jeg. Jeg er voksen og dekker nå mine egne emosjonelle behov, en ny og annen type familie har jeg funnet i venner. Jeg ønsker mine foreldre alt godt og har lagt føringer for hvordan kontakt skal være videre, den er minimal. Om min far skulle skille seg og bli ensom ville ikke min stolthet og bitterhet hindret meg i å gjøre noe godt for ham.  

Anonymkode: f5a32...7f9

[Gjest Jon Are]

Aksept,  tilgivelse og forståelse for at psykiske lidelser er viktig her. Du må nesten ta et valg. Stenge han ut eller ha han i livet ditt med vissheten om at det mulig aldri blir bedre .

[Schadenfreude]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvorfor skal jeg akseptere noe som helst? Aksepterer du å bli dårlig behandlet? Ignorert av de som liksom skal stå deg nær? Lurer på hvordan du tenker her. Her snakker vi om en far som ikke har vist sitt barn noe omtanke opp gjennom årene, men like fullt skal jeg vise omsorg for han? Vet du hva, det er ingen "foreldelsesfrist" på sånne saker. Det kommer alltid til å ulme hvis ikke det gjøres en betydelig innsats for å veie opp. Jeg skal da virkelig ikke måtte be om en unnskyldning og et reellt forsøk, spesielt ikke siden han faktisk vet hvor skapet står. Han er vel for stolt. 

Anonymkode: e8295...234

Akseptere i denne sammenheng betyr ikke det samme som å godta dårlig oppførsel. Men mest sannsynlig kommer du aldri til å få en unnskyldning. Hva gjør du om han aldri gjør en innsats for å veie opp? 

Du kan ikke kontrollere hva han gjør, men du kan jobbe med hvordan du reagerer på det. Målet er å få vekk den ulmingen, uavhengig av hva faren din gjør - eller ikke gjør. Og det er her aksept kommer inn. 

Han er den han er og jo tidligere du aksepterer det, dess enklere blir det å gi slipp. Ikke at det blir direkte enkelt - og kanskje vil du trenge hjelp til dette - men det vil kunne gi deg litt pusterom. Ved å akseptere at han ikke kommer til å være den faren du trengte og fortjener, vil du ikke lenger vente på den unnskyldningen som aldri kommer. Du vil ha mindre dårlig samvittighet for å trekke deg unna. Ulmingen vil forhåpentligvis dø ut. 

Jeg kommer antagelig alltid til å sørge over at jeg ikke fikk de foreldrene som jeg fortjente. Det er en veldig reell sorg, som gjerne kommer i bølger, sterkest rundt spesielle anledninger. Jeg har vært mye sint og trist, og det tok lang tid før jeg innså at det var foreldrene mine som ikke klarte å gi kjærlighet - ikke at jeg ikke var verdt å elske. Men den sorgen er veldig, veldig mye lettere å bære når jeg ikke forventer noe som helst fra dem, jeg slipper gjentatte skuffelser som ripper opp i sorgen. 

Jeg har ikke hatt kontakt med dem på flere år. Det er en enorm lettelse.