Når normaliserer ting seg?

[AnonymBruker]

Har en baby som er litt over en uke. Hadde en ganske tøff fødsel som har gjort at jeg har veldig vondt og ikke har orket så mye. Merker det begynner å bli litt bedre nå. Føler meg veldig isolert med en baby som sliter med amming. Mates med kopp. Har ikke vært ute av huset på flere dager (med unntak av en tur på helsestasjonen).

Mannen min er fantastisk flink og tar seg av alt det praktiske (husarbeid, matlaging, gå tur med hunden etc..) men føler han blir så opptatt med alt det og jeg er så opptatt med babyen at jeg savner mer voksen kontakt. 

Merker at jeg begynner å bli lei av "babytilværelsen" allerede. Er veldig glad for babyen altså, men savner litt å gjøre andre ting. Savner å gå tur med hunden (dette kommer seg nok når smertene gir seg), savner å sette meg i bilen å kjøre på butikken, savner til og med å gjøre husarbeid!! Føler meg så låst akkurat nå. Jeg gråter mye.

Pga. smertene, ammeproblemer og søvnløse netter har vi tatt i mot veldig lite besøk. De gangene vi har hatt besøk har jeg blitt veldig stresset i forkant.. Jeg føler meg så tjukk, ekkel og ustelt. Det renner ting ut av alle kroppsdeler føles det ut som.. 

Spørsmålet mitt er om det blir bedre snart? Når blir det tid til andre ting enn bare baby? Ikke misforstå, jeg elsker det lille nurket.. men livet ble toltalt forandret over natten..

Anonymkode: fbedd...c42

[AnonymBruker]

2 - 3 uker ga det verste seg hos meg og jeg kunne gjøre de tingene du skriver. Pust med magen og ta en time om gangen 🙏 dusj ofte om du føler deg bedre av det. Ammingen går seg helt sikkert til innen den tid også. ♥️

Anonymkode: 391f4...358

[AnonymBruker]

Slipp far mer til med baby. La han mate og kose like mye. Er en uting at mødre automatisk tar alt og overstyrer mannen. 

Anonymkode: e98dd...ad0

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det også. Jeg var også veldig engstelig de første ukene, turte nesten ikke gå ut og klarte ikke sove lur mens baby sov fordi kroppen var i høyspenn. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men det var nok fordi livet mitt var snudd på hodet. Jeg kjenner igjen mye av det du skriver her, i alle fall

Jeg husker ganske klart at jeg følte det gikk mye bedre da vi var på 6 ukers-kontroll. Det tok altså noen uker, men det ble litt bedre hele tiden. De første 2-3 ukene er superintense, og det er ikke noe galt med deg som føler det sånn!

Anonymkode: 24180...e02

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slipp far mer til med baby. La han mate og kose like mye. Er en uting at mødre automatisk tar alt og overstyrer mannen. 

Anonymkode: e98dd...ad0

Så lite hjelpsomt og krasst svar. Kan du ikke være litt mer støttende? Det er utrolig omveltende å få en baby!

Anonymkode: 24180...e02

[AnonymBruker]

De to første ukene er totalt unntakstilstand, så bedrer det seg litt og litt. Si til mannen at han må ta baby litt også, og at han ikke må holde på med noe hele tiden. Du trenger masse omsorg og forståelse nå, det er ikke så nøye om huset ikke ser 100% ut hele tiden. 

Anonymkode: fa9a5...1af

[AnonymBruker]

Helt normalt. Jeg måtte ta på meg makeup for å føle meg normal😱

Ja det er stor omveltning. Alt er forandret! Men ikke stress, ta det med ro. Hormoner er ustabile, og kroppen jobber med melkeproduksjon og sammentrekning av livmor m.m.

Slapp av så mye du kan er mitt råd. La far holde babyen, ta en kort tur ut i vogn evt, gi deg litt avlastning. Avtal en facetimedate med venninne mens far steller i stand mat feks. 
La støvet støve, ikke gjør husarbeid. Jo mer sliten du blir jo verre.

Det blir normalt igjen, lover!

Anonymkode: c0865...c9c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i absolutt alt! De 2 første ukene med førstemann husker jeg bare som en tåkete tilværelse innsauset i melk, svette og tårer. Hadde også mye vondt, og kunne knapt gå, enda mindre sitte. Det begynte å hjelpe da jeg orket å gå ut av huset selv. Startet med en bitteliten kveldstur alene, mens pappen hadde babyen. Det var så deilig! Frisk luft hjelper mye! Og å få dusje i fred, litt spa på badet var også deilig. Jeg husker jeg følte livet var på vei inn i normalen da vi orket å dra på et spontant kafébesøk, etter ca en måned. Etter ca 6 uker følte jeg at jeg begynte å få kontroll på mitt nye liv. Det er jo forskjellig for alle, så hvor lang tid det tar for deg, vet man jo ikke. Og jeg vet at det er en klisje, men det kommer til å bli bedre. Plutselig eller gradvis. 

Anonymkode: 55c25...fb7

[AnonymBruker]

For meg ble det ikke bedre før jeg fikk begynne i jobb igjen, da babyen var 8 mnd... 

Vi fikk en high-need-baby, som i tillegg var ekstremgulper. Selvsagt store ammeproblemer på toppen, og han la ikke på seg som han skulle. Jeg ble helt låst av at han gulpet og gulpet og gulpet, og jeg måtte amme og amme og amme og amme, og måtte bære ham i armene hele tiden (han hatet alt av bæretøy vi fortvilet prøvde, og ble hysterisk om han ikke konstant ble båret og bysset). 

Mannen min var også fantastisk, men når han kom hjem fra jobb, satt jeg og ammet. og ammet. og ammet og ammet.. Kveldsuro, og BARE puppen var god nok. I månedsvis. Så det hjalp jo fint lite at mannen var villig til å ta babyen, iom at han ikke hadde pupper.. Så da måtte mannen ta seg av husarbeid, mens jeg satt aleine i stuen og grein med babyen på puppen.. 

Ensomheten var kvelende. Å gå på kjøpesenter var utelukket, gulp overalt.. og det var OM vi kom oss ut døren, for slike forsøk var som regel "gulpe på vei ned trappen, må opp og skifte på både baby og meg, gulpe en gang til på vei fra badet, skifte på alle en gang til, nå er han sulten for han har gulpet opp all maten, må amme i halvannen time, gulper når vi reiser oss fra sofaen", sic ad nauseum.. 

Det var så. ufattelig. deilig. å få begynne på jobb igjen, og da han spiste nok fast føde til at han ikke var helt puppefiksert på kvelden. 

Anonymkode: d2078...7e3

[AnonymBruker]

Husker med første at vi var invitert på middag til mine foreldre sammen med resten av slekta da babyen var to uker gammel. Det føltes helt uoverkommelig, og vi takket nei. Ei uke senere var jeg på lunsj med hele venninnegjengen, og det føltes ganske fint 😊 mannen kjørte meg og baby til og fra, da.

For meg lettet det faktisk da mannen gikk tilbake i jobb etter de to ukene med permisjon. Da måtte jeg på en måte klare meg selv mer, og «unntakstilstanden» der vi alle tre kunne være i vår lille boble sammen var uansett over.

Jeg hadde lite vondt etter fødsel da, så slet ikke med egen kropp i tillegg til den nye tilværelsen. Men alt det andre var mindre overveldende da, hvertfall.

Anonymkode: 5542f...f2c

[AnonymBruker]

Hadde jeg hatt en baby som krevde så mye og tærte så mye på meg så hadde jeg spurt mine foreldre om hjelp. Vår baby roer seg hvertfall på magisk vis og kan sove timesvis hos både mormor og farmor. 

Om barnet liker vogna så kanskje noen kan trille en tur mens du tar en dupp? Kanskje noen kan sitte hjemme hos dere mens du og far handler en kveld? 

Du må tenke smått, små hverdagsgleder. Her er det nok at jeg legger baby på min side av senga så får jeg og far ligge litt nærmere hverandre, selv om det kun er 5 minutter før vi sovner. En sjelden gang når baby sover seg gjennom middagen vår så nyter vi å kunne spise sammen og se en serie. 

Angående ammingen så ville jeg spurt om hjelp så tidlig som mulig, ikke la deg selv gå inn i en ond sirkel. Jeg gråt på barsel fordi jeg følte at ammingen ikke var på plass den dagen vi skulle hjem, vi fikk være der litt lenger og fikk super hjelp som har alt å si for hvordan ammingen er nå! 

Anonymkode: 90eca...94d

[AnonymBruker]

Tror jeg googlet «når blir det lettere» hver dag de første 10 ukene. Og det ble litt og litt lettere i ca sånn 2 ukers intervaller. Synes de første 6 ukene var de mest slitsomme, mye nytt å venne seg til, kropp som ikke var i vater, konstant helspenning og amming som ikke gikk spesielt bra. Så ble det mye enklere rundt 3 mnd, enda enklere rundt 6 mnd. Men det går så gradvis at man ikke alltid merker det, så prøv å ta et tilbakeblikk hver 2 uke er mitt tips, da er det lettere å se at ting har gått fremover selv om det ikke alltid føles sånn! 

Anonymkode: 3f69a...369