Et lite spørsmål om barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Først og fremst så har jeg ikke barn selv, så jeg prøver ikke å late som om jeg kan noe om barneoppdragelse.

Jeg ser at mange inne på KG bruker konsekvenser i form av å ta ting vekk fra barnet/tenåringen, internett, spillkonsoller, mobil, lommepenger, soveromsdøra(😅) , osv, når barnet/tenåringen ikke oppfører seg som forventet. Som foreldre så vil man ha muligheten til å frata barnet/tenåringen ting om det ikke oppfører seg, og h*n vil nok lære at om h*n snakker stygt til familien så vil foreldrene ta fra h*n mobilen. Men hva med jevnaldrende eller voksne som ikke har muligheter til å ta ting vekk fra barnet/tenåringen? Hva er det som gjør at barnet/tenåringen ikke oppfører seg stygt mot disse? Man hører jo historier titt og ofte om tenåringer som oppfører seg eksemplarisk i hjemmet i frykt for straff, men er helt umedgjørlige mot alle andre. 

Hva er deres tanker?

Anonymkode: f9eac...2e4

[AnonymBruker]

Dette kjenner du vel igjen fra deg selv som voksen? At du oppfører deg ulikt mot ulike folk? 

Det er helt normalt at man oppfører seg langt verre med sine nærmeste, enn med kolleger, venner, bekjente. Det gjelder både voksne og barn. 

Du merker vel selv at du lettere behersker deg og ler det vekk om en kollega sier noe du synes er dust, enn om moren din gjør det? 

Det er ikke noe mer komplisert enn det: de man er nærmest, som man vet er glad i en omtrent uansett, slapper man av med, og da føler man seg trygg nok til at man ikke legger de samme båndene på seg som man gjør i møte med andre, som man ikke har så nære bånd med. 

Anonymkode: 972e8...ba3

[AnonymBruker]

? Hører bare (og erfarer selv med egne barn) om barn og tenåringer som oppfører seg eksemplarisk borte, men er mer enn en håndfull hjemme, jeg. Og det der med konsekvens/belønning er jo nettopp ikke ment å være straff. Stygg i munnen=ta fra mobil, det er straff. Ikke gjøre lekser men bare sitte på mobil= begrensninger på mobil= konsekvens. Glidende overganger der.

Grunnen til at barn, tenåringer OG VOKSNE oppfører seg "ute blant folk" er jo at oppdragelsen har virket. Ikke at man går rundt og er redd for straff eller belønning for oppførselen sin. 

Anonymkode: 1ca53...075

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette kjenner du vel igjen fra deg selv som voksen? At du oppfører deg ulikt mot ulike folk? 

Det er helt normalt at man oppfører seg langt verre med sine nærmeste, enn med kolleger, venner, bekjente. Det gjelder både voksne og barn. 

Du merker vel selv at du lettere behersker deg og ler det vekk om en kollega sier noe du synes er dust, enn om moren din gjør det? 

Det er ikke noe mer komplisert enn det: de man er nærmest, som man vet er glad i en omtrent uansett, slapper man av med, og da føler man seg trygg nok til at man ikke legger de samme båndene på seg som man gjør i møte med andre, som man ikke har så nære bånd med. 

Anonymkode: 972e8...ba3

Men det er fremdeles utrolig mange voksne mennesker som er ufyselige mot alt som ikke er familie eller nære venner så lenge det ikke får tydelige konsekvenser (f.eks. oppsigelse, anmeldelse, bøter, osv). Kan ikke dette være en konsekvens av en barneoppdragelse som hovedsakelig fokuserte på straff istedenfor å forstå hvorfor oppførelsen sin var feil? 

ts

Anonymkode: f9eac...2e4

[AnonymBruker]

Har aldri brukt konsekvenser i oppdragelsen av min sønn, men han har alltid oppført seg fint ute blant folk. Han har fått lov til å vise følelser hjemme. Vi har snakket om det etter at f.eks. et sinneutbrudd er over. Jeg er ikke typen til å praktisere konsekvenser, sånn er det bare. Jeg er moren hans forresten. 

Anonymkode: 04415...039

[AnonymBruker]

Du kan jo fint gi konsekvenser hjemme for oppførsel andre steder. Men da må du jo få vite at h*n oppfører seg dårlig.

Hadde mine barn for eksempel vært frekke mot lærerene så hadde jeg lett tatt tak i det hjemme, selv om de var aldri så hyggelige mot meg. 

Anonymkode: f84d4...cc6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri brukt konsekvenser i oppdragelsen av min sønn, men han har alltid oppført seg fint ute blant folk. Han har fått lov til å vise følelser hjemme. Vi har snakket om det etter at f.eks. et sinneutbrudd er over. Jeg er ikke typen til å praktisere konsekvenser, sånn er det bare. Jeg er moren hans forresten. 

Anonymkode: 04415...039

Det er vel bare at du ikke kaller det konsekvenser. 

Hvis barnet ligger på mobilen halve natta dersom h*n har mobilen på rommet sitt, er konsekvensen at mobilen må ligge i stua når h*n legger seg. 

Hvis barnet vil gå i shorts hele vinteren, er konsekvensen at h*n ikke kan bestemme hva h*n skal gå i ute. 

Dette er konsekvenser: ting som skjer som resultat av noe annet. Det er ikke straff. 
Med mindre du praktiserer fullstendig regelløs og fri oppdragelse fra dag 1, har nok ting konsekvenser hos dere også.

Anonymkode: f84d4...cc6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er vel bare at du ikke kaller det konsekvenser. 

Hvis barnet ligger på mobilen halve natta dersom h*n har mobilen på rommet sitt, er konsekvensen at mobilen må ligge i stua når h*n legger seg. 

Hvis barnet vil gå i shorts hele vinteren, er konsekvensen at h*n ikke kan bestemme hva h*n skal gå i ute. 

Dette er konsekvenser: ting som skjer som resultat av noe annet. Det er ikke straff. 
Med mindre du praktiserer fullstendig regelløs og fri oppdragelse fra dag 1, har nok ting konsekvenser hos dere også.

Anonymkode: f84d4...cc6

Jeg ser absolutt hvordan konsekvenser som du nevner er vesentlig i å oppdra barn, men det er straff som å f.eks. ta mobilen i 2 uker dersom man bruker banneord foran familiemedlemmer som jeg reagerer på. Da lærer vel barnet at dersom det banner foran foreldrene så har h*n ikke mobil, men utenfor husets vegger så kan ikke gamle fru Olsen på bussholdeplassen, sjenerte Lise i klassen, eller kassearbeideren på Kiwi ta fra h*n mobilen dersom h*n snakker stygt.

ts 

Anonymkode: f9eac...2e4

[Svartfugl]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst så har jeg ikke barn selv, så jeg prøver ikke å late som om jeg kan noe om barneoppdragelse.

Jeg ser at mange inne på KG bruker konsekvenser i form av å ta ting vekk fra barnet/tenåringen, internett, spillkonsoller, mobil, lommepenger, soveromsdøra(😅) , osv, når barnet/tenåringen ikke oppfører seg som forventet. Som foreldre så vil man ha muligheten til å frata barnet/tenåringen ting om det ikke oppfører seg, og h*n vil nok lære at om h*n snakker stygt til familien så vil foreldrene ta fra h*n mobilen. Men hva med jevnaldrende eller voksne som ikke har muligheter til å ta ting vekk fra barnet/tenåringen? Hva er det som gjør at barnet/tenåringen ikke oppfører seg stygt mot disse? Man hører jo historier titt og ofte om tenåringer som oppfører seg eksemplarisk i hjemmet i frykt for straff, men er helt umedgjørlige mot alle andre. 

Hva er deres tanker?

Anonymkode: f9eac...2e4

Jeg har som lærer opplevd at barn med atferdsproblemer og overdrevent "strenge" foreldre (som gjerne skriker og brøler til ungene sine) utagerer der det er trygt for dem. Det er trygt å oppføre seg dårlig mot læreren for eksempel, hvis de har opplevd han/henne som en trygg voksen som ikke skjeller dem ut eller slår.

Barn trenger naturligvis grenser, men jeg tror foreldre som er ovwrdrevent strenge, kan skape minst like mange problemer som de foreldrene som har null grenser og struktur...

Litt på sida: Å fjerne soveromsdør synes jeg forresten veldig lite om! Er det foreldre i Norge som gjør det?  Selv om et barn/tenåring har oppført seg dårlig, mener jeg de måfå beholde sine grunnleggende behovog rettigheter: mulighet til privatlivv, et trygt sted å sove, mat osv. Jeg håper det er en selvfølge for de fleste foreldre! 

[cattleya]

mine tanker er at det er en helt idiotisk måte å oppdra barn på. I den grad man skal gi konsekvenser skal det være naturlige konsekvenser, eks: Vi får ikke gått på lekeplassen fordi du nekter å ta på støvler.  Å frata lørdagsgodt  fordi de ikke gjør som de får beskjed om etc. gir ingen mening og har ingen forbindelse med den dårlige oppførselen. Slike løsrevne konsekvenser virker der og da, men det får ikke barnet til å reflektere over HVORFOR.