Barnet blir knust av bagateller

[AnonymBruker]

Mitt barn på 2 år og 8 måneder kan bryte ut i gråt dersom en ting faller på gulvet eller hun får matrester på klær eller hender. Vi alltid veldig bevisst på å forklare henne at dette ikke gjør noen verdens ting og vise henne at vi ikke bryr oss om hun får litt flekker på klær osv, men likevel ser det ut til at hun tar slike ting veldig tungt. Er dette en fase de går igjennom i denne alderen? Hun er ellers et helt normalt og velfungerende barn.

Anonymkode: 4fafa...911

[AnonymBruker]

Det er helt normalt, ja. 

Men det er ikke anbefalt at dere prøver å fortelle henne at hun "føler feil", og at det ikke er noe å bry seg om. HUN bryr seg, og det skal dere ta på alvor. Tenk deg selv hvordan du ville følt det, om du ble fryktelig opprørt og lei deg over noe, og de rundt deg reagerte med "pøh, det er da ikke noe å ta på vei for??". Det er ikke måten å møte andres følelser på. Aksepter heller følelsene hennes. "Oi, nå ser det ut som du ble veldig opprørt og lei deg. Du liker virkelig ikke å få matrester på hendene, du! Du synes det er kjempedumt! Skal jeg hjelpe deg å tørke av?". Sett ord på følelsene hennes, speil intensiteten i dem (er hun veldig opprørt, snakk med utropstegn, ikke sånn rolig-dempet-kosestemme), og godta at de er der. Det er ikke din jobb å si at det er feil å føle det sånn, eller å skulle ta dem vekk. Alle følelser er ok, så lærer du henne hvordan hun kan håndtere de følelsene som oppstår. 

Anbefaler "how to talk so little kids will listen, and listen so little kids will talk", eller å lese litt om cos Det gir mange gode tips til hvordan takle små barns store følelser. 

Anonymkode: 5fb07...f39

[AnonymBruker]

Gutten vår er også sånn. Han kan begynne å hylgråte av bagateller. Det er visst ganske normalt. Viste seg at det toppet seg når han var trøtt, og da ble det for mye noen ganger. Han er lett å trøste, så det roer seg med en gang han kommer opp på fanget. Tror det handler om at han noen ganger trenger masse kjærlighet der og da, og det er hans måte å utrykke seg på:) 

Anonymkode: 47071...c5b

[niniel]

Helt normalt 🙂 som forelder kan du hjelpe barnet til god selvregulering ved å anerkjenne barnets følelser samtidig som du viser at du er trygg på at "dette vil gå fint". Både at situasjonen vil løse seg men også at barnet vil "overleve" det følelsesmessige kaoset og at du tåler barnets følelser og kan stå i det uten å la deg overvelde.

[AnonymBruker]

Det er normalt, og det er en fase. Som nevnt over her må du vise forståelse og møte følelsene hennes. 

Anbefaler at du leser bøkene til Hedvig Montgomery, samt "Hvordan snakke så barn vil lytte & lytte så barn vil snakke".

Anonymkode: bec48...187

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt, ja. 

Men det er ikke anbefalt at dere prøver å fortelle henne at hun "føler feil", og at det ikke er noe å bry seg om. HUN bryr seg, og det skal dere ta på alvor. Tenk deg selv hvordan du ville følt det, om du ble fryktelig opprørt og lei deg over noe, og de rundt deg reagerte med "pøh, det er da ikke noe å ta på vei for??". Det er ikke måten å møte andres følelser på. Aksepter heller følelsene hennes. "Oi, nå ser det ut som du ble veldig opprørt og lei deg. Du liker virkelig ikke å få matrester på hendene, du! Du synes det er kjempedumt! Skal jeg hjelpe deg å tørke av?". Sett ord på følelsene hennes, speil intensiteten i dem (er hun veldig opprørt, snakk med utropstegn, ikke sånn rolig-dempet-kosestemme), og godta at de er der. Det er ikke din jobb å si at det er feil å føle det sånn, eller å skulle ta dem vekk. Alle følelser er ok, så lærer du henne hvordan hun kan håndtere de følelsene som oppstår. 

Anbefaler "how to talk so little kids will listen, and listen so little kids will talk", eller å lese litt om cos Det gir mange gode tips til hvordan takle små barns store følelser. 

Anonymkode: 5fb07...f39

Du skal faktisk også lære barnet ditt følelsesregulering. Barn må lære at det å miste noe i bakken ikke er verdens undergang også. Jeg mener du gjør barnet en bjørnetjeneste hvis du bare anerkjenner følelsene og ikke også prøver å regulere dem.

Anonymkode: 7c0fa...20b

[Hactar]

Ja, det er helt normalt, og støtter niniel over i hvordan takle det. Fremover kan du vente deg at verden går i knas dersom koppen har feil farge, skiva ble delt i to eller du gikk foran og ikke bak henne ned trappa. Da gjelder egentlig det samme. Anerkjenn frustrasjonen, men la henne ikke nødvendigvis få viljen sin.

Jeg har strukket meg til å bytte kopp, men vi går ikke ned trappa på nytt for at det skal bli riktig. Da får vi heller prøve å få det riktig neste gang. Men trøst har de fått, selv om jeg ikke har føyd meg.

Endret 5. oktober 2020 av Hactar

[AnonymBruker]

Takk for tips! Jeg pleier å hjelpe henne med å «rette opp» det som har gått «galt», f.eks ved å tørke hendene og si det går helt fint og gi en klem. Men kanskje jeg skal snakke mer med henne direkte om det at det er helt ok å bli lei seg for dette, slik dere skriver ja. 
 

ts

Anonymkode: 4fafa...911

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du skal faktisk også lære barnet ditt følelsesregulering. Barn må lære at det å miste noe i bakken ikke er verdens undergang også. Jeg mener du gjør barnet en bjørnetjeneste hvis du bare anerkjenner følelsene og ikke også prøver å regulere dem.

Anonymkode: 7c0fa...20b

Man skal ikke regulere følelsene for barnet - man skal hjelpe barnet å regulere dem selv. Og første steget der, er å anerkjenne at følelsen er der, og sette ord på dem. Å sette ord på hva man føler, hjelper betraktelig i å minke intensiteten av følelsen. Det gjelder både små og store: å si til seg selv "Nå føler jeg meg sint" bidrar faktisk til at man føler seg roligere. 

Når sønnen min blir veldig sint, kan vi snakke om det i etterkant, og da blant annet snakke om hva vi kan gjøre når vi føler oss sint. Som i at det er ikke lov å slå, eller kaste ting så de kan skade andre/bli ødelagte. Men at det kan hjelpe å fokusere på pusten, eller han kan trampe i gulvet i stedet for å kaste/sparke/slå. 

Anonymkode: 5fb07...f39

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal faktisk også lære barnet ditt følelsesregulering. Barn må lære at det å miste noe i bakken ikke er verdens undergang også. Jeg mener du gjør barnet en bjørnetjeneste hvis du bare anerkjenner følelsene og ikke også prøver å regulere dem.

Anonymkode: 7c0fa...20b

Men følelsesregulering lærer de bedre ved å anerkjenne følelsene dems, enn å bortfeie de. Man trenger ikke å si "ånei, jeg skjønner du ble kjempelei deg nå", men vri det litt.. "nå skjønner jeg at du ble lei deg, men se her, vi kan jo bare vaske det bort" ect.

Anonymkode: 2ae64...42c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men følelsesregulering lærer de bedre ved å anerkjenne følelsene dems, enn å bortfeie de. Man trenger ikke å si "ånei, jeg skjønner du ble kjempelei deg nå", men vri det litt.. "nå skjønner jeg at du ble lei deg, men se her, vi kan jo bare vaske det bort" ect.

Anonymkode: 2ae64...42c

Jeg sa nettopp derfor at man ikke BARE skal anerkjenne men OGSÅ regulere.

Og jo, barn trenger å vite at det å få kakesmuler på fingrene ikke er noe å gråte en halv dag over.

Anonymkode: 7c0fa...20b