Hund med prolaps i ryggen

[Majott]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke press han for mye. Eks-mannen min hadde prolaps i ryggen, og det var noe av det mest smertefulle han hadde opplevd. Å bare gå fra stua og ut på kjøkkenet var for mye. Han lå rett ut på en madrass på stuegulvet i månedsvis, fordi å sitte oppreist i sofaen var for vondt.

Ikke press hunden for mye, den har sannsynligvis store smerter. Men hunder er gode på å skjule smerter, og vil ikke vise hvor vondt de egentlig har det.

Anonymkode: 9caa5...ecc

Ja, jeg tenker mye på det, og ser om han har smerter på måten han puster. Det er ikke vanskelig å se om han har vondt. 

Han har ikke særlig smerter, det er bekreftet av veterinær ved to besøk. I og med at han var så og si smertefri, så anså han det som dyrevelferdsmessig forsvarlig at vi kunne prøve ei stund til. Og han går i tillegg på smertestillende. Så veterinær er med her. 

En annen hund jeg kjenner hadde også prolaps. Den hunden hadde mye smerter, og de kunne ikke prøve på opptrening pga det. 

Men når hunden viser glede, vil opp, vil gå, vil trene, og nå i dag; reiser seg selv, så anser jeg at han ikke har noe særlig smerter. 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Majott skrev:

Ja, jeg tenker mye på det, og ser om han har smerter på måten han puster. Det er ikke vanskelig å se om han har vondt. 

Han har ikke særlig smerter, det er bekreftet av veterinær ved to besøk. I og med at han var så og si smertefri, så anså han det som dyrevelferdsmessig forsvarlig at vi kunne prøve ei stund til. Og han går i tillegg på smertestillende. Så veterinær er med her. 

En annen hund jeg kjenner hadde også prolaps. Den hunden hadde mye smerter, og de kunne ikke prøve på opptrening pga det. 

Men når hunden viser glede, vil opp, vil gå, vil trene, og nå i dag; reiser seg selv, så anser jeg at han ikke har noe særlig smerter. 

 

Enig!

Jeg så også lett på Dennis om han hadde smerter. Både på pusten og om han var avslappet i kroppen. En hund med smerter puster fort, og Dennis var veldig stiv/anspent i kroppen når han hadde vondt. Da fikk han selvsagt ligge i fred.

Vi trente når han selv ville og prøvde.

 

Anonymkode: 7ed7f...769

[MissPierce]

Har lest igjennom hele tråden, og fikk så vondt da jeg leste hva som hadde hendt😢 Er så glad for at det går så mye bedre med han 😊♥️

Synes liksom det var i går at Laffen var valp (husker dere fra Canis tiden). Tenkt at han er 8år og Maja 12år 😱 

Krysser fingre og tær for dere ♥️

 

[Majott]

3 minutter siden, MissPierce skrev:

Har lest igjennom hele tråden, og fikk så vondt da jeg leste hva som hadde hendt😢 Er så glad for at det går så mye bedre med han 😊♥️

Synes liksom det var i går at Laffen var valp (husker dere fra Canis tiden). Tenkt at han er 8år og Maja 12år 😱 

Krysser fingre og tær for dere ♥️

 

Tusen takk for gode ord ❤️

Jeg synes også det var nettopp at Laffen var valp, og tida går så altfor fort! Har tenkt mye på tida vi har hatt med han, det blir vel sånn når man vet at det kanskje er den siste tiden med han. Men har tenkt på det ofte før også, at vi var så heldig å få akkurat han ❤️

 

 

[AnonymBruker]

Hvordan går det? 

Anonymkode: c404a...6f2

[Majott]

På 2.11.2020 den 4.24, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det? 

Anonymkode: c404a...6f2

Takk for at du spør

Det går veldig bra! Han er fortsatt vinglete i bakparten fordi den ene foten er sterkere enn den andre, men det kommer seg for hver dag.

Vi tar han med til skogs hver dag, og han går ganske bra nå, har også prøvd seg på å løpe noen skritt de siste to dagene. Ser at han trives mer nå, ser ofte glede hos han, han er ikke fullt så fanget inne i en ubrukelig kropp lenger

Heldigvis har vi ikke snø, så han får godt fotfeste i gresset. 

 

[AnonymBruker]

Så godt å lese!

Dennis og jeg heier forrsatt 💙

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så godt å lese!

Dennis og jeg heier forrsatt 💙

Anonymkode: 7ed7f...769

Setter pris på det! Og jeg må si det igjen, du bidro til at han fikk en sjanse til, og at han fortsatt lever! ❤️

Ditt innlegg den dagen, ga meg nytt håp, og ny tro.

Vi har allerede vært i skogen i dag, til tross for striregn og vind. Er bare så glad for at det ikke er snø som kommer nå, da hadde det blitt verre for han med opptrening. Tok med meg Laffen og valpen til skogs, Maja fikk være hjemme, hun liker ikke sånt vær. Laffen går bedre for hver dag, er jo fortsatt vinglete. Men får mer og mer trening og teknikk på å gå, så nå går han ganske fort, og kan gå lange strekk.

 

[Majott]

Må bare vise hvor fint vi har det  Laffen og valp

Endret 5. november 2020 av Majott

[AnonymBruker]

1 time siden, Majott skrev:

Setter pris på det! Og jeg må si det igjen, du bidro til at han fikk en sjanse til, og at han fortsatt lever! ❤️

Ditt innlegg den dagen, ga meg nytt håp, og ny tro.

Vi har allerede vært i skogen i dag, til tross for striregn og vind. Er bare så glad for at det ikke er snø som kommer nå, da hadde det blitt verre for han med opptrening. Tok med meg Laffen og valpen til skogs, Maja fikk være hjemme, hun liker ikke sånt vær. Laffen går bedre for hver dag, er jo fortsatt vinglete. Men får mer og mer trening og teknikk på å gå, så nå går han ganske fort, og kan gå lange strekk.

 

Jeg blir så glad! Glad for ar mine ord den dagen var til hjelp for deg og Laffen. Og kanskje for andre som leser våre historier også ...

At han er vinglete kommer nok mye av at musklene ble svekket de ukene han var lammet. Jeg så det samme på Dennis. Det kommer seg fort når de er mer og mer i aktivitet.

Anonymkode: 7ed7f...769

[AnonymBruker]

1 time siden, Majott skrev:

Må bare vise hvor fint vi har det  Laffen og valp

Se på ham da 💙

Nyter livet.

Anonymkode: 7ed7f...769

[AnonymBruker]

Håper det er lenge til det kommer snø og vinter hos dere!

Sånn sett var jeg heldig, Dennis fikk sin prolaps i april.

 

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir så glad! Glad for ar mine ord den dagen var til hjelp for deg og Laffen. Og kanskje for andre som leser våre historier også ...

At han er vinglete kommer nok mye av at musklene ble svekket de ukene han var lammet. Jeg så det samme på Dennis. Det kommer seg fort når de er mer og mer i aktivitet.

Anonymkode: 7ed7f...769

Ja, jeg håper også at andre som opplever det samme finner denne historien. Det var det jeg ville da jeg opprettet tråden her  Jeg fant lite selv når jeg søkte på det.

Håper at andre også finner håp og tro av vår historie, selv om også vi fikk en veldig dårlig prognose av veterinær. 

Hvilken behandling fikk Dennis medisinsk? Her har vi hatt to veterinærer som har vært uenige om behandling, derfor jeg spør.

Endret 5. november 2020 av Majott

[Majott]

På 5.10.2020 den 12.11, Majott skrev:

Nå har vi det tungt!

Men jeg tenkte likevel å fortelle litt om ryggprolaps hos hund, utfra vår historie. Slik at andre som opplever dette, kan finne våre erfaringer. Siden fredag har jeg søkt på ryggprolaps hos hund på nettet, og lest mye, både fra fagfolk, og fra de som selv har opplevd det med sin hund. Og funnet både gode råd og trøst fra andre som har opplevd dette.

Laffen Labrador på 8 år fikk ryggprolaps på fredag, og han er fullstendig pleietrengende enda nå på mandag. Vi har fått høre at vi ikke kan regne med tegn til bedring før på onsdag, men vi har merket små tegn til at det går i riktig retning. Vi bestemte oss for at han måtte få en sjanse til å bli bra, selv om han var så og si lam i alle 4 beina. Verst i bakbeina. Og det var helt grusomt at en helt frisk hund kunne blir så syk på et øyeblikk!

Mange hunder som rammes av prolaps blir så godt som friske igjen, og kan fungere godt i flere år, men prolaps kan komme tilbake.

Tidligere i uka hadde han vært med på turer, som han pleide, sprek og frisk. På fredag var han også som vanlig, men det ble ikke tur den dagen. Istedet var han litt ute i hagen, trente litt lydighet både inne og ute, og han gikk rundt. Etter å ha sovet en stund, og det var tid for mat på ettermiddagen, kom han seg ikke opp. 

Høyre bakbein var stivt som et fenalår, det kunne ikke bøyes. Jeg regnet med at det gikk over, men da ble beinet helt slapt, og det ble de andre beina også. Han var delvis lammet i frambeina, og helt lammet i bakbeina. Det verste var at dette kom helt plutselig, uten noe forvarsel. Han har ikke hatt plager med rygg før. Hunder i alle aldre kan rammes av prolaps, men særlig er hunder med lange rygger utsatt. Labradorer har jo ikke det, men sånn ble det.

Vi måtte jo til veterinær, men hvordan skulle vi klare å frakte en hund på 40 kilo ut av huset, inn i bil, og deretter inne på vet-kontor, uten å gjøre skaden verre? Løsningen ble å bære han i et dynetrekk, som vi holdt mellom oss. Da kan man vikle hjørnene på dynetrekket i hendene, så man får godt tak, også ligger hunden som i en hengekøye. 

Hor veterinær ble det tatt blodprøver for å utelukke betennelse i hjernen, som kan gi lignende symptomer, og dessuten røntgenbilder. De viste prolaps i midt-ryggen, noe som også affiserer forbeina til en viss grad. De fleste hunder får prolaps lenger bak i ryggen, slike at bare bakbeina er rammet. 

Ved prolaps, så så oppstår det hovenhet rundt stedet, og det er det som medfører lammelse. Når hovenheten trekker seg tilbake, får nervene igjen rom til å fungere. Vi dro hjem med to typer smertestillende/betennelsesdempende (Previcox og Neurontin), som skulle hjelpe på det, samt medisiner som skulle motvirke magesår. Vi fikk også Tramadol for sterke smerter, men det har vi kun brukt 3 ganger til nå. Det virker som at de andre smertestillende virker fint.

Han har virket smertefri, men vi har sett at han har hatt hektisk pust og piping noen ganger. Da kan det være smerter, men ikke alltid.

En totalt pleietrengende hund, som ikke kan stå på beina, må også få annen pleie. Han må få ut urin og avføring, han må få nok vann og mat, og han må snues fra side til side hver 3-4 time (for det blir vondt å ligge på samme side lenge). I tillegg må han få litt motivasjon for å bevare livsgleden. Han må også støttes opp for å kunne ligge i brystleie, slik at han kan få gleden av å spise og drikke skikkelig, samt det å kunne følge med litt, men denne stillingen er slitsom for hunden å være i lenge.

Dette har vi gjort så langt:

-vi kateteriserer to ganger i døgnet for å få ut urin. Dvs vi fører en slange opp i urinblære så urin kan renne ut. Her må man passe på å holde kateter mest mulig sterilt. (Aller helst bør man bruke et nytt kateter hver gang, men vi fikk med oss to fra vet, for de hadde ikke mange, og apoteket hadde heller ikke, så vi må sterilisere så godt som mulig med vask og sprit) Han tisser ikke, og om vi hadde bært han ut, så hadde han ikke vært i stand til det. Og han lekker ikke, selv om beina er lammet. Jeg er sykepleier, så jeg kan kateterisering fra før, men dette kan man fint få opplæring i hos veterinær. Kun to ganger i døgnet for å ikke irritere urinveier og blære mer enn nødvendig. Fare for urinveisinfeksjon, men det viktigste er at hunden får tømt seg. For det er fælt å ligge der med full blære.

-om det er lenge side hunden har bæsjet, og du vet at den har behov for det, så må den få hjelp. Ta på hanske, med litt matolje på, og før en finger opp i rektum. Da kommer gjerne bæsjetrangen, men du må evt hente ut de første klumpene selv. Det er forferdelig for en hund å ikke få bæsjet, så om man vet at det er lenge siden, så må man hjelpe den. Det er egentlig ikke verre enn å plukke opp bæsj i pose.

-hunden ligger på dynetrekket, med bleiekladd under seg. Det kommer avføring ca to ganger i døgnet, når han snus eller bæres, og da sikrer bleiekladden det. Det kjøper man på apoteket. Når hunden ligger på dynetrekket, så kan den også bæres mellom rom uten så mye styr.

-hunden er i stua om dagen, og i soverommet om natta. Da ligger han på mykt underlag, på stua ligger han på oppblåsbart liggeunderlag med gulvteppe oppå. Dette for at han skal kunne delta mest mulig i det livet han er vant til, være sammen med oss, høre lyder osv. Det blir litt motivasjon å oppleve at det skjer ting rundt han, samt at han får oppmerksomhet. Om natta vil vi ha han på rommet i tilfellet han har smerter og trenger ekstra medisin, og han må jo også snues i løpet av natta. 

-gi hunden motivasjon ved at den får være der familien er. Da skjer det noe rundt den. Gi den godbiter. Støtt den opp med puter, så den kan ligge i brystleie når den får mat og vann, evt godbiter eller noe å tygge på. 

 

Situasjonen hos oss er at vi har Laffen som nå har fått prolaps, men vi har også Herbert på 12 uker og Maja på 12 år. Alle disse må få oppfylt sine behov, så det er travelt her. Laffen må skjermes fra valpen, for valpen vil gjerne være sammen med han, men han blir for voldsom. Men jeg vil ikke gå fra Laffen særlig lenge om dagen.

Valpen har mye å trene på, og mye må skje inne eller på korte perioder ute. Så det blir korte runder ute, og mye trening inne. Maja er 12 år, så hun trenger ikke så mye, men en tur om dagen må hun få. Heldigvis er vi to, så den ene kan være hjemme mens den andre er ute. Men ikke på dagtid. 

Og når jeg nevner dagtid. Det er ikke alle som kunne gitt en hund som er rammet av prolaps en sjanse. Mange har full jobb, og unger som krever sitt. Da skal det litt til å kunne være sammen med en syk hund hele tiden, følge dens behov, både når det gjelder smerter og annet. Det er ikke alle som har mulighet til det.

Jeg kjenner at jeg ikke vil forlate min hund alene nå, når han ligger der hjelpeløs. Og jeg vet jo ikke om han blir bedre heller, selv om jeg har sett små tegn til bedring. Som at han logrer litt nå, og at han bruker forlabb til å vaske ansikt. Det gjorde han ikke i går. Så alle tegn på bedring er godt nytt!

Vi vet ikke hvor dette går. Kanskje kan han ikke fortsette livet. Men vi har bestemt oss for å gi han litt tid, for han fortjener ikke å blir avlivet uten noe forsøk, ettersom de fleste kommer seg fra prolapser. Vi får se i løpet av en uke, om han kommer seg litt eller ikke. Men er det håp, så fortsetter vi. Det er så sårt og en sorg å se han som han er nå. Helt avhengig av hjelp til både spise, drikke og tisse. Og han ligger bare der, og det er så trist å se. 

Men samtidig så ser vi en liten framgang, og vi vil vente med avliving en stund til. Håper å få forståelse for det. Han viser så stor glede han kan ved å få mat eller godbiter. Eller at vi viser han oppmerksomhet. 

Vil oppdatere om hvordan dette går.

 

 

 

 

 

 

Laffen har kommet seg så veldig mye siden dette første innlegget.

Da måtte vi kateterisere han for å bli kvitt urin, og jeg måtte inn med hanske i rektum for at han skulle bli kvitt avføring. Han var også lam i alle 4 bein. Kunne ikke røre seg. Måtte snues fra side til side, for å unngå liggesår. Han hadde matlyst og drakk selv. Han var fullt ut pleiepasient.

Nå er han på beina igjen. Vi tok han tidlig med til skogs, bare for å være der, selv om han ikke kunne reise seg og stå. Men snart kunne han stå der, og for ei uke siden klarte han å reise seg selv opp til stående fra liggende. Den siste uka har han gått mye selv, 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Majott skrev:

Ja, jeg håper også at andre som opplever det samme finner denne historien. Det var det jeg ville da jeg opprettet tråden her  Jeg fant lite selv når jeg søkte på det.

Håper at andre også finner håp og tro av vår historie, selv om også vi fikk en veldig dårlig prognose av veterinær. 

Hvilken behandling fikk Dennis medisinsk? Her har vi hatt to veterinærer som har vært uenige om behandling, derfor jeg spør.

Kun smertestillende (Tramadol og Metacam) og fullstendig ro i bur i starten. Korte turer ut i hagen da han begynte å komme seg, men fortsatt mye ro i bur. 

 

 

 

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

Det er mye her nå, og jeg er litt sliten.

Det er 3 hunder med ulike behov, og man må være der for alle 3 og fylle deres behov. Valpen på 4 mnd har vært litt i skyggen, og bare fått sine behov så akkurat fylt. Han skulle ha vært mye mer trent på diverse nå, men jeg tenker at vi får ta det som det kommer. Han blir nok en ok hund uansett, Vi har vært på valpekurs, og jeg prioriterer trening med han gjennom dagen. Men om det hadde gått som planlagt hadde jeg hatt mer tid og energi til å trene han. 

Mannen har vært helt fantastisk gjennom hele denne tiden, han har tatt sin del av dette på alle vis. Men nå er jeg alene i 10 dager med alle 3 hundene, med hver sine behov, og det er krevende. Han er på øvelse, dvs han jobber fra 07-22, så han er bare hjemme og sover. Det er noe han MÅ være med på. (Forsvaret har vel gjort det litt billigere når de kan dra hjem og sove)

Det går fortsatt bra med Laffen, og vi er ute på tur i skog og fjell hver dag. Ca 30 min nå, det klarer han fint. Da tar jeg med alle hundene, også går vi, leker litt, så snuser de litt, er nedi en vanndam osv. Ser at Laffen også er med på det, at han ikke kun følger meg, men også tar initiativ til å snuse og gjøre ting selv. Hittil har det vært mye at han har fulgt meg, kanskje fordi det er det tryggeste. Men nå ser jeg at han begynner å få mer interesse for å snuse og gå litt utenfor meg. 

Men jeg er bare så lei meg over at Laffen har det sånn! Dette skulle jo være en god og lykkelig tid for oss alle, der de eldre hundene hadde glede av og deltok med valp. Det gjør Maja på 12 år da, hun er sprek og frisk. Men dette skulle jo også være en god tid, og en glede for Laffen. Det var fint for han å få valpen i hus, og jeg så han trivdes med valp. Men så fikk han plutselig prolaps, og alt falt sammen. Han ble pleiepasient, og nå prøver vi å rehabilitere han så godt som vi kan. 

Jeg synes ikke dette er lett i det hele tatt. Det er blytungt, selv om Laffen har kommet seg såpass. For jeg vet jo hvordan han var og det er stor forskjell fra det og til hvordan han er nå. Så jeg har en tristhet inni meg på det. Han har heldigvis livsgleden i behold, så han blir superglad når vi trener litt lydighet innendørs, og når han er ute på tur. Men det er langt fra den Laffen han var før det.

Jeg må bare tenke på at vi har kommet langt fra da vi bar han i dynetrekk mellom oss og til nå når han kan gå korte turer. Han er fortsatt vinglete i bakparten, og bakparten må løftes inn i bilen. Men ute på tur løper han litt, og er veldig glad.

Håper bare at det blir bedre, at han blir omtrent som før. Men det tør jeg nesten ikke håpe på.

 

 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Majott skrev:

Det er mye her nå, og jeg er litt sliten.

Det er 3 hunder med ulike behov, og man må være der for alle 3 og fylle deres behov. Valpen på 4 mnd har vært litt i skyggen, og bare fått sine behov så akkurat fylt. Han skulle ha vært mye mer trent på diverse nå, men jeg tenker at vi får ta det som det kommer. Han blir nok en ok hund uansett, Vi har vært på valpekurs, og jeg prioriterer trening med han gjennom dagen. Men om det hadde gått som planlagt hadde jeg hatt mer tid og energi til å trene han. 

Mannen har vært helt fantastisk gjennom hele denne tiden, han har tatt sin del av dette på alle vis. Men nå er jeg alene i 10 dager med alle 3 hundene, med hver sine behov, og det er krevende. Han er på øvelse, dvs han jobber fra 07-22, så han er bare hjemme og sover. Det er noe han MÅ være med på. (Forsvaret har vel gjort det litt billigere når de kan dra hjem og sove)

Det går fortsatt bra med Laffen, og vi er ute på tur i skog og fjell hver dag. Ca 30 min nå, det klarer han fint. Da tar jeg med alle hundene, også går vi, leker litt, så snuser de litt, er nedi en vanndam osv. Ser at Laffen også er med på det, at han ikke kun følger meg, men også tar initiativ til å snuse og gjøre ting selv. Hittil har det vært mye at han har fulgt meg, kanskje fordi det er det tryggeste. Men nå ser jeg at han begynner å få mer interesse for å snuse og gå litt utenfor meg. 

Men jeg er bare så lei meg over at Laffen har det sånn! Dette skulle jo være en god og lykkelig tid for oss alle, der de eldre hundene hadde glede av og deltok med valp. Det gjør Maja på 12 år da, hun er sprek og frisk. Men dette skulle jo også være en god tid, og en glede for Laffen. Det var fint for han å få valpen i hus, og jeg så han trivdes med valp. Men så fikk han plutselig prolaps, og alt falt sammen. Han ble pleiepasient, og nå prøver vi å rehabilitere han så godt som vi kan. 

Jeg synes ikke dette er lett i det hele tatt. Det er blytungt, selv om Laffen har kommet seg såpass. For jeg vet jo hvordan han var og det er stor forskjell fra det og til hvordan han er nå. Så jeg har en tristhet inni meg på det. Han har heldigvis livsgleden i behold, så han blir superglad når vi trener litt lydighet innendørs, og når han er ute på tur. Men det er langt fra den Laffen han var før det.

Jeg må bare tenke på at vi har kommet langt fra da vi bar han i dynetrekk mellom oss og til nå når han kan gå korte turer. Han er fortsatt vinglete i bakparten, og bakparten må løftes inn i bilen. Men ute på tur løper han litt, og er veldig glad.

Håper bare at det blir bedre, at han blir omtrent som før. Men det tør jeg nesten ikke håpe på.

 

 

 

Det ER en slitsom situasjon! Både Laffens isolert sett, og hele "pakken" med 3 hunder.

Prøv å holde fokus på hvor mye bedre Laffen er nå enn for få uker siden. Husk at hunder lever i nuet! Han  tenker ikke "for noen uker siden sprang jeg mye fortere/lengre/bedre, han er glad for turene han klarer NÅ. 

Se på denne perioden som en unntakstilstand. Tren det du orker med valpen, men prøv å Ikke ha dårlig samvittighet for at det er "for lite". Valpen er sikkert lykkelig med livet den har, og trene kan dere gjøre mer intensivt til våren. 

Jeg tror utviklingen til Laffen vil fortsette, med Dennis' historie som "fasit". Han gjorde fremskritt hver dag, og det tok lang tid før framgangen stoppet og han var så bra som han KUNNE bli. JEG kan innimellom  kjenne på en sorg over at han ikke er HELT som før, men dette er MINE følelser. Dennis lever i nuet, og er storfornøyd med livet slik det er. 

At Laffen må ha hjelp inn i bilen er mindre viktig enn at han nå KAN gå tur! Tenk tilbake på den dagen dere hadde gitt opp og trodde avliving var eneste utvei. Tenk deg at du da hadde fått se en film av hvordan Laffen er i dag, og hvor lykkelig det hadde gjort deg den dagen.

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ER en slitsom situasjon! Både Laffens isolert sett, og hele "pakken" med 3 hunder.

Prøv å holde fokus på hvor mye bedre Laffen er nå enn for få uker siden. Husk at hunder lever i nuet! Han  tenker ikke "for noen uker siden sprang jeg mye fortere/lengre/bedre, han er glad for turene han klarer NÅ. 

Se på denne perioden som en unntakstilstand. Tren det du orker med valpen, men prøv å Ikke ha dårlig samvittighet for at det er "for lite". Valpen er sikkert lykkelig med livet den har, og trene kan dere gjøre mer intensivt til våren. 

Jeg tror utviklingen til Laffen vil fortsette, med Dennis' historie som "fasit". Han gjorde fremskritt hver dag, og det tok lang tid før framgangen stoppet og han var så bra som han KUNNE bli. JEG kan innimellom  kjenne på en sorg over at han ikke er HELT som før, men dette er MINE følelser. Dennis lever i nuet, og er storfornøyd med livet slik det er. 

At Laffen må ha hjelp inn i bilen er mindre viktig enn at han nå KAN gå tur! Tenk tilbake på den dagen dere hadde gitt opp og trodde avliving var eneste utvei. Tenk deg at du da hadde fått se en film av hvordan Laffen er i dag, og hvor lykkelig det hadde gjort deg den dagen.

Anonymkode: 7ed7f...769

Tusen takk for gode ord ❤️ Du har helt rett i det du sier! Det er godt å "prate" med noen som har opplevd det samme. 

Du har hjulpet meg mye i denne prosessen ❤️

Jeg ser det litt lettere i dag  

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Majott skrev:

Tusen takk for gode ord ❤️ Du har helt rett i det du sier! Det er godt å "prate" med noen som har opplevd det samme. 

Du har hjulpet meg mye i denne prosessen ❤️

Jeg ser det litt lettere i dag  

Så bra!

Jeg skriver det JEG hadde trengt å høre da det sto på som verst med Dennis. Det er lettere å se situasjonen klart i ettertid.

Da jeg begynte å tenke "Dennis er lykkelig. Han lever i nuet og er glad for akkurat DENNE turen. Han tenker ikke at han var sprekere for 2 måneder siden" ble det lettere.

Før tenkte jeg, som deg, at det var en sorg at han ikke var helt som før. Men dette var MINE tanker og MIN sorg! Dennis var lykkelig han, selv om bakparten ikke var like sterk.

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så bra!

Jeg skriver det JEG hadde trengt å høre da det sto på som verst med Dennis. Det er lettere å se situasjonen klart i ettertid.

Da jeg begynte å tenke "Dennis er lykkelig. Han lever i nuet og er glad for akkurat DENNE turen. Han tenker ikke at han var sprekere for 2 måneder siden" ble det lettere.

Før tenkte jeg, som deg, at det var en sorg at han ikke var helt som før. Men dette var MINE tanker og MIN sorg! Dennis var lykkelig han, selv om bakparten ikke var like sterk.

Anonymkode: 7ed7f...769

Jeg synes det er så godt at du deler dine erfaringer med meg! Jeg finner mye trøst og støtte i det du forteller. Gir meg mot og ønske om å fortsette videre ❤️