Hund med prolaps i ryggen

[Majott]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

5 dager er INGENTING!!!

Hos min hund tok det 10 dager før halen klarte å logre igjen.  I dagene før det var det kun bittesmå fremskritt, som at han hadde LITT mer styrke i bakbena. Og det var kun jeg, som håndterte ham mange ganger daglig, som merket disse bittesmå forandringene. Veterinær mente tilstanden var uforandret ...

De første dagene var han dessuten neddopet pga smerter, så tilstanden var vanskelig å bedømme. Man blir jo slapp av sterke smertestillende!

Å anbefale avliving etter få dager er altfor tidlig, etter min erfaring. De første dagene, når smertene er verst, får de masse smertestillende. Da skal de også være mest mulig i ro. Hvordan kan de da, etter 5 dager, vise store fremskritt?

Selvsagt skal man ikke la dyr lide! Men med riktig smertestillende og ro sover de seg stort sett gjennom den første uken. Etter det hadde iallefall ikke min hund mye smerter, og DA kunne vi starte FORSIKTIG belastning. Og det var jo først DA fremgangen startet/viste. 

Som skrevet før skjedde dette med min hund for 2,5 år siden. Han har ikke hatt smerter etter dette, han springer og leker og går i trapper uten problem. Han klarer ikke lenger å hoppe opp i sofaen, men det har jeg løst med en liten trapp. Og viktigst av alt; han er GLAD. Det har han vist helt siden halen begynte å virke igjen.

Jeg har en liten filmsnutt av ham fra 23 dager etter han fikk prolapsen. Han sjangler rundt på plenen, ramler og reiser seg mens halen logrer uavbrutt. Balansen var så som så, men FOR en glede han viste. 

Anonymkode: 7ed7f...769

Jeg håper at Laffen kan oppleve det samme som din! Nå har jeg hatt en treningsøkt med han på gulvet, og han er så flink til å komme seg rundt. Jeg klarer ikke å løfte han foran og bak, ettersom han er 40 kilo, Men han er i bryststilling, og vegrer seg for å legge seg ned på siden. Det ser ut til at han vil trene.

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Majott skrev:

Jeg håper at Laffen kan oppleve det samme som din! Nå har jeg hatt en treningsøkt med han på gulvet, og han er så flink til å komme seg rundt. Jeg klarer ikke å løfte han foran og bak, ettersom han er 40 kilo, Men han er i bryststilling, og vegrer seg for å legge seg ned på siden. Det ser ut til at han vil trene.

 

Fantastisk!

Sånn sett var det mye lettere med min på 6 kg.

Men Laffen har stor heiagjeng her ❤

Anonymkode: 7ed7f...769

[Diamant20]

Åh, nå ble jeg glad❤️

[AnonymBruker]

Jeg sitter her med tårer i øynene etter å ha lest dette. Min retriever er 12 år, har ikke opplevd prolaps.

Så gode dere har vært med Laffen i denne vanskelige perioden. Stor klem til dere og god bedring til Laffen! Håper så inderlig at dette går bra. Laffen har de beste foreldrene en hund kan ha❤️

Anonymkode: b4a29...359

[Majott]

Nå er det noen dager siden siste oppdatering. Og det er en uke siden vi hadde time til avliving, Vi vet enda ikke hvordan det går, ettersom den ene bakfoten ikke henger med. Men vi prøver å få aktivitet i den.

Siden da har vi prøvd å få Laffen på beina, og vi har gjort alt vi kan for å motivere han. 

Vi har tatt han med ut i skog og fjell hver dag. Nå "går" han selv ut til bilen, dvs at jeg går og lokker foran, og han går fint på frambeina. Mannen går bak med en håndduk under til å holde han oppe på bakparten. Når vi kommer ut i naturen, tar vi han ut av bilen, og da lyser han skikkelig opp, og blir så ivrig. Det er lyspunktet for både han og oss. Det er der vi ser framskritt. Da trenes han på å stå og å gå. Og vi leker med han, med litt drakamp om pinner. De andre hundene er også med på dette, og de bidrar også til litt entusiasme for Laffen. Det å se at de løper rundt får han til å få lyst til det også. Så når vi er i naturen, får han ny glede, og gir litt ekstra. Det er viktig for oss å bevare motivasjon og glede.

Han klarer å stå selv, men er vinglete. Han har kontroll på høyre bakbein, men ikke på venstre. Den er droppfot akkurat nå, altså den har han ikke styring på, og den blir hengende etter. Vi ser at det er bevegelse i den også, så vi har håp. 

Vi må presse han litt til å prestere, for han er litt bedagelig. Han har ikke vondt, så det er kun at han ikke gidder mer enn han må. Men han MÅ for å kunne få et liv. Heldigvis motiveres han veldig av godbiter, og det at han kommer seg ut i naturen. 

[Diamant20]

Hvis det skulle skje at følelsen ikke kom tilbake i det ene bakbeinet, kan det da være en mulighet å amputere det beinet? Veldig fint å høre at det går fremover.

[Majott]

1 minutt siden, Diamant20 skrev:

Hvis det skulle skje at følelsen ikke kom tilbake i det ene bakbeinet, kan det da være en mulighet å amputere det beinet? Veldig fint å høre at det går fremover.

Nei, amputering av et bein som har blodsirkulasjon er ikke aktuelt. Vi tror at det beinet også kommer i gang.

Han må få i gang det beinet, eller lære seg å gå på 3 bein, hvis ikke må vi igjen tenke på avliving. Han skal kunne gå og ha et tilnærmet normalt hundeliv for at dette skal kunne være god dyrevelferd.

Altså, han må opp og gå, ellers vil han ikke ha et godt liv. Og da må vi avlive. 

[AnonymBruker]

Så kjekt med oppdatering! Har tenkt masse på dere. 

Vi heier på Laffen ❤

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

Nå har han fått med seg den siste bakfoten også, altså at han flytter den fram når han går. Han går fortere, bruker begge bakbeina, men har ikke helt styring, så han trenger fortsatt støtte bak. Og han går lengre strekninger enn før, for da bare stabbet han rundt. 

Herlig! 

Vi har bestilt en rehabliteringssele, sånn at det blir lettere for både han og oss.

 

[Diamant20]

Så bra😍

[AnonymBruker]

Heia Laffen!

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

På 14.10.2020 den 15.13, AnonymBruker skrev:

Så kjekt at vår historie ga motivasjon!

Det at halen har begynt å fungere igjen er et GODT tegn. Jeg fikk forklart at lammelsen starter i ryggen og brer seg bakover, og reverserer motsatt. Altså at bedringen starter bakerst.

Jeg holdt min hund oppe med et håndkle under buken, så han gikk med frambena. I begynnelsen hang bare bakbena rett ned, men etterhvert som førligheten kom tilbake lot jeg ham bære mer og mer av vekten bak selv. Han var mest motivert ute på gresset,  sikkert både pga lukter og at gulvet inne er glatt. 

Da bena klarte å bære vekten hans var det balansen det skortet på, men det kom seg forholdsvis fort. I begynnelsen så han ut som han var full, sjanglet og ramlet, men reiste seg og prøvde igjen. Ute på gresset var det ikke skummelt eller vondt å ramle, og plutselig en dag ville han jage nabokatten så da måtte båndet fram igjen.

Og når smertene var borte, det tok vel en drøy uke, økte viljen til å prøve. Det hjalp sikkert også at han ikke lenger var neddopet på smertestillende.

Ikke gi opp! Det at han nå viser fremgang tyder på at han ikke har permanente lammelser, og også på at livsviljen er der. Det var det at min hund logret som fortalte meg at det faktisk var greit å fortsette. Og når jeg ser ham løpe i dag er jeg veldig  glad jeg ikke ga ham opp!

Anonymkode: 7ed7f...769

Jeg må si det igjen; dine innlegg var med på å gi oss mot og motivasjon til å fortsette! De ga meg håp! Er så glad for at du delte din historie

 

Nå er vi kommet dit at han går med alle beina, men sjangler og er vinglete. Men det går framover hver dag!

[AnonymBruker]

3 timer siden, Majott skrev:

Jeg må si det igjen; dine innlegg var med på å gi oss mot og motivasjon til å fortsette! De ga meg håp! Er så glad for at du delte din historie

 

Nå er vi kommet dit at han går med alle beina, men sjangler og er vinglete. Men det går framover hver dag!

Jeg er så glad jeg delte! At vår historie kunne hjelpe dere og Laffen 💙

Jeg mener, som jeg har skrevet tidligere, at veterinærer er for pessimistiske når det gjelder ryggprolaps hos hunder. Etter at min Dennis fikk dette har jeg lest og hørt mange solskinnshistorier. Trist om en ellers frisk hund må bøte med livet fordi eier får dårlige prognoser som viser seg å være feil!

Dennis var også veldig vinglete da han begynte å gå igjen. Ramlet ofte sidelengs, men reiste seg og fortsatte. Ettterhvert sprang han bedre enn han gikk, farten hjalp ham å holde balansen.

Da han klarte å gå opp trappen måtte han ha fri bane helt opp, han klarte ikke starte igjen om han måtte stoppe underveis. Nå har han ikke problemer med dette lenger.

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så glad jeg delte! At vår historie kunne hjelpe dere og Laffen 💙

Jeg mener, som jeg har skrevet tidligere, at veterinærer er for pessimistiske når det gjelder ryggprolaps hos hunder. Etter at min Dennis fikk dette har jeg lest og hørt mange solskinnshistorier. Trist om en ellers frisk hund må bøte med livet fordi eier får dårlige prognoser som viser seg å være feil!

Dennis var også veldig vinglete da han begynte å gå igjen. Ramlet ofte sidelengs, men reiste seg og fortsatte. Ettterhvert sprang han bedre enn han gikk, farten hjalp ham å holde balansen.

Da han klarte å gå opp trappen måtte han ha fri bane helt opp, han klarte ikke starte igjen om han måtte stoppe underveis. Nå har han ikke problemer med dette lenger.

Anonymkode: 7ed7f...769

Ja, vi fikk også veldig dårlig prognose hos dyrlegen. Her var det bare å bestille time til avliving, for han ble pleiepasient for resten av livet. Etter at vi avlyste timen, så var samme veterinær positiv til å fortsette, og han hadde sett mange som hadde blitt bra av prolaps, inkl hans egen hund. 

Så jeg vet ikke hva jeg skal tro når det gjelder veterinærers råd lenger. Jeg trodde jo på han når han sa det ikke lenger var håp, men så ser vi at det er det! Og når han får høre om det, så sier han at det ER håp. Så om vi skulle avlivet da veterinæren sa det IKKE var håp, så skulle vi jo ikke vært der i dag at det ER håp.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Majott skrev:

Ja, vi fikk også veldig dårlig prognose hos dyrlegen. Her var det bare å bestille time til avliving, for han ble pleiepasient for resten av livet. Etter at vi avlyste timen, så var samme veterinær positiv til å fortsette, og han hadde sett mange som hadde blitt bra av prolaps, inkl hans egen hund. 

Så jeg vet ikke hva jeg skal tro når det gjelder veterinærers råd lenger. Jeg trodde jo på han når han sa det ikke lenger var håp, men så ser vi at det er det! Og når han får høre om det, så sier han at det ER håp. Så om vi skulle avlivet da veterinæren sa det IKKE var håp, så skulle vi jo ikke vært der i dag at det ER håp.

 

Veldig rart at samme veterinær skifter så totalt mening!

Vedkommende burde ikke vært så negativ så fort etter prolapsen.  Håper han/hun kan innrømme feilvurdering,  og lære av dette ...

Anonymkode: 7ed7f...769

[Majott]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig rart at samme veterinær skifter så totalt mening!

Vedkommende burde ikke vært så negativ så fort etter prolapsen.  Håper han/hun kan innrømme feilvurdering,  og lære av dette ...

Anonymkode: 7ed7f...769

Ja, jeg har tenkt mye på det at veterinær plutselig ga oss håp, mens han bare noen dager før ikke gjorde det.

Jeg vet ikke hvorfor, om han er i trøstemodus nå, og lar oss holde på. Eller om han har tro på dette. Laffen har jo ikke smerter, så mulig veterinær lar oss holde på til håpet er ute, men jeg tror at han har litt håp også.

Snakket med han i går, var innom for å kjøpe hundemat. Laffen går på Neurontin 3 ganger daglig, og det varer ut uka, da må vi ha ny resept. Veterinær vil se Laffen for å vurdere om han har smerter nå. Det skjønner jeg godt, for han vet jo ikke hvordan Laffen har det totalt sett. Men veterinær var glad for å høre om framgangen, og at han nå kan gå med alle 4 beina.

Nå kommer utfordringen i å få han til å reise seg selv, og det er han ikke klar for enda. Han har lite kraft og styring på bakbeina, selv om han klarer å få dem med seg når han først er oppe og går. 

Nå venter vi på å få rehabiliteringssele i posten. Jeg klarer ikke å ta Laffen ut på egen hånd, der må mannen min være til stede. Håper at når selen kommer at jeg klarer det også. Vi skal ned to trinn til veranda, og deretter en liten trapp ned til plena. Det er vanskelig for meg å støtte opp med håndduk under magen når vi går trapper. Det blir for tungt når man også skal balansere trappetrinn. Når han kommer ut på plena, klarer jeg fint å støtte han. 

Vi har også en valp på snart 4 mnd, og han skal ha sitt. Han krever mye trening, og innendørs kan han være en prøvelse om han ikke har fått nok ute. Han elsker Laffen, men han blir ofte for mye for Laffen å håndtere. Så Laffen må skjermes fra valpen, noe som fører til at valp noen ganger blir i bånd inne. Jeg lar valpen ligge inntil Laffen så lenge han er rolig, men begynner han å bite og herje, så er det enten ut å trene eller det er å være i bånd en liten stund. Vi har også en Cane Corso på snart 12 år. Hun krever lite, men må ha sitt hun også,

Jeg trodde at når jeg fikk valp nå, med to voksne hunder til å veilede og være rollemodeller, så kunne jeg bare kose meg med å ha valp, med oppdragelse, valpekos og alt. Men jeg hadde ikke forestilt meg at en frisk hund på 8 år plutselig ble pleiepasient. Så det ble at sorg og bekymringer overskygger gleden med å ha en frisk og god valp. 

[Majott]

Nå har jeg vært på den vanlige morgenturen i fjellet med valp og voksen (ikke så langvarig tur ettersom valpen ikke skal gå så lange turer, og jeg ikke vil la Laffen være lenge alene), og der har vi trent både innkalling og ikke trekke i bånd. Maja på snart 12 år, er super med valpen, men han er litt voldsom, og må gå litt i bånd for at hun skal få litt fred. Og for at han ikke skal skade seg med voldsom lek. Men han er mye løs, og da trener vi, samt at han får løpe og utforske.

Og Laffen har fått trent på å reise seg, gå og sitte på strekning tur/retur stue-soverom. Med pølsebiter utplassert med jevne mellomrom. Det er ikke full styring på venstre bakfot enda, så den henger noen ganger litt etter, men det er bedring. Utfordringen nå er at han skal kunne reise seg selv, kunne snu seg selv, og kunne sitte. Og selvsagt gå bedre, med bedre styring og balanse. Jeg vet ikke når framgangen stopper, og om han vil kunne få et godt liv etter dette. Det må vi vurdere hele tiden. Men han må kunne reise seg, sitte og gå selv. Og komme seg ut i naturen selv.

Vi har lagt ut treningsmatter som vi hadde fra før på gulvet, så det ikke er så glatt for han, men likevel glir han ut mye mer enn han gjør på gress. Jeg er så glad for at det enda ikke har kommet snø her i Troms! Jeg har enda ikke klart å ta han ut på gresset selv, for det er et par trappetrinn ned til veranda, og deretter trapp til plena. Og det er vanskelig med de trappetrinnene når man går med en håndduk under magen på hunden, og skal balansere både hans føtter og mine. Så vi trener inne. Når mannen er hjemme, tas han ut, så han er ute minst 3 ganger daglig, og da tar vi han enten med til skog/fjell, eller lar han gå rundt i hagen.

Jeg har fortsatt både tvil og tro, og i mellomtida gjør vi alt vi kan for at Laffen skal ha gode dager, med litt innhold og mening for han. 

 

 

Endret 28. oktober 2020 av Majott

[Majott]

Og nå hadde vi igjen en treningsrunde med tur/retur stue-soverom, omtrent 10 meter en vei. Så skulle jeg ha de andre to ut på verandaen, så de ikke skulle stjele godbiter og forstyrre, og da jeg kom tilbake, så hadde Laffen reist seg, og sto der og ventet på meg!!

Det er så stort, jeg fikk tårer i øynene av at han endelig hadde reist seg selv, og ikke ved hjelp av oss!

[AnonymBruker]

På 14.10.2020 den 12.57, Majott skrev:

Tusen takk for støtte! Vi prøver det vi kan for at Laffen skal komme på beina igjen. Men vi ga liksom opp på mandag. Nå er det nye framskritt og nye håp. 

Ser at han trenger oppmuntring, litt press og at vi trigger han til å prøve selv. Han blir jo også så passivisert av å bare ligge. Så nå når han må opp og stå, så går det fortere framover. 

Ikke press han for mye. Eks-mannen min hadde prolaps i ryggen, og det var noe av det mest smertefulle han hadde opplevd. Å bare gå fra stua og ut på kjøkkenet var for mye. Han lå rett ut på en madrass på stuegulvet i månedsvis, fordi å sitte oppreist i sofaen var for vondt.

Ikke press hunden for mye, den har sannsynligvis store smerter. Men hunder er gode på å skjule smerter, og vil ikke vise hvor vondt de egentlig har det.

Anonymkode: 9caa5...ecc

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Majott skrev:

Og nå hadde vi igjen en treningsrunde med tur/retur stue-soverom, omtrent 10 meter en vei. Så skulle jeg ha de andre to ut på verandaen, så de ikke skulle stjele godbiter og forstyrre, og da jeg kom tilbake, så hadde Laffen reist seg, og sto der og ventet på meg!!

Det er så stort, jeg fikk tårer i øynene av at han endelig hadde reist seg selv, og ikke ved hjelp av oss!

Fantastisk!!!

Dette går veien, og min Dennis heier masse på Laffen.

Jeg VET hvordan dette føles, å se dem reise seg for egen maskin etter å ha vært helt hjelpeløse!

Anonymkode: 7ed7f...769