Graviditet er tungt....noen som sykemeldte seg hele svangerskapet?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg snart eksploderer av vonde følelser. Det var ikke slik de sa. Vakkert, ingenting føles vakkert med dette.

Er kun ett par måneder på vei og alt føles allerede veldig belastende.

Jeg har ingen kontroll over mine egne følelser mer. Jeg har mye sinne i meg, kroppen er tidvis fylt med aggresjon og jeg har utbrudd av svært urettferdig karakter mot omgivelser.

Jeg har et sug etter mat som jeg misliker. Jeg misliker sterkt å bli kvapsete og feit. Jeg synes ikke det er noe pent med å være gravid. Synes gravidmager ser helt jævlige ut. Det har jeg alltid syntes.. gruer meg til å gå rundt som en hvalross og få irriterende blikk fra folk som glor.

Jeg er så forbasket trøtt. Også skal jeg stå i 100% stilling på jobben. Jeg har ingen overskudd og ingen lyst til å dra på jobb. Har mistet all motivasjon. Gråter på søndag kveld når ny jobbuke starter. Vet at halve jobbdagen må jeg kjempe mot kvalmen. Har også begynt å måtte tømme blæra så ofte at det er flaut.

Gruer meg til fødsel.

Gruer meg til kontroller.

Gruer meg til frykten som plager oss ihjel, er ungen frisk. En sinnsyk paranoia vi skal ha i tillegg til at kroppen vår blir omtrent misbrukt for å bringe liv inn i verden.

Jeg utsatte og utsatte. Alle sa: nå må du få barn snart, før det er for sent.

Indoktrinering på at livet uten barn er en slags mislykket tilværelse.

Men jeg sverger, ingenting ved dette er noe jeg egentlig takler. Jeg vil sykemeldes. Jeg synes det er nok jobb å gå gjennom dette helvete.

Hvorfor skal kvinner jobbe når de går gjennom dette? Det suger jo livsskiten ut av deg.

Er det livet mitt neste 7 måneder, jobb og soving? Er det alt jeg fortjener for å føde en unge, som både statsministeren og en hel haug av andre mener er ei kvinnes plikt. Jeg har nesten selvmordstanker. Ikke at jeg skal gjøre det, men tenker liksom at dette blir for mye.

Jeg forstår hvorfor folk knapt får unger. Er jo ingen hensyn til kvinnen under svangerskapet, kun når ungen er ute. Hvor er hensynet til kvinnen under selve graviditeten? Helst skal du jobbe 100%med alle disse plagene. Er du derimot f.eks kvalm  2-3 dager uten å være gravid , omgangssyke, må du gjeeerne ta en egenmelding. Da er du unnskyldt. Men gravide skal bare gå på de og pine seg gjennom dagen på jobb.

Jeg er drittlei.

Jeg vil ha permisjon nå. Jeg vil taes hensyn til nå. Har ikke noe livsglede. Graviditeten sliter meg helt ut. Gråter halve dagen. Er så utslitt. Er så lei. Jeg tror ikke denne følelsen jeg har er bra for hverken meg eller babyen.

Noen som kjenner seg igjen??? Noen andre som rett og slett ble helt syke i sjelen og følelseslivet noen uker inn i svangerskapet? Tanken på jobb gjør meg helt ødelagt. Kroppen vil ikke. 

Jeg ønsker kun å høre fra folk i lignende situasjon. Forstår at noen har det lett, jeg henvender meg ikke til dere. Jeg er 34, kan hende alderen min gjør meg mer sliten og belastet enn dere på 25.

 

Anonymkode: 42002...682

[AnonymBruker]

Hvis du ikke tuller, så tror jeg det er lurt å ta en prat med legen din eller be om ekstra oppfølging fra jordmor. Du beskriver ingen normalreaksjon på svangerskap, men muligens en svangerskapsdepresjon. Det forekommer. 

Anonymkode: 2d26b...95b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke tuller, så tror jeg det er lurt å ta en prat med legen din eller be om ekstra oppfølging fra jordmor. Du beskriver ingen normalreaksjon på svangerskap, men muligens en svangerskapsdepresjon. Det forekommer. 

Anonymkode: 2d26b...95b

Tuller ikke. Føler meg dypt deprimert.

Anonymkode: 42002...682

[AnonymBruker]

De færreste blir mindre deprimert av å være fullt sykmeldt. Men det er andre ting som kan hjelpe deg. Snakk med fastlegen om vedkommende er ålreit, med jordmor om du foretrekker det. 

Anonymkode: 2d26b...95b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De færreste blir mindre deprimert av å være fullt sykmeldt. Men det er andre ting som kan hjelpe deg. Snakk med fastlegen om vedkommende er ålreit, med jordmor om du foretrekker det. 

Anonymkode: 2d26b...95b

Ja, kan umulig bli bedre av å gå hjemme med disse tankene hele dagen. 
 

Men skaff deg profesjonell hjelp ts.

Anonymkode: d7b71...c81

[AnonymBruker]

100% sykmeldt fra uke 6. 

Anonymkode: ad432...21f

[AnonymBruker]

Jeg gikk gravid med tvillinger. Var i «koma» de første 4mnd. Orket knapt å bevege meg og var dårlig. Mot mnd 5 fikk jeg alvorlig bekkenplager. Jeg nektet å sykemelde meg av en eller annen grunn. Men var stopp når jeg opp mot mnd 6 ikke klarte å gå lenger. Angrer på at jeg ikke sykemeldte meg før. Men er som du sier. Man forventes jo å gå gravid å klare hverdagen som den er uten plager. Burde absolutt hvert mer hjelp og veiledning til gravide. Det er tungt, ja det er ikke en sykdom, men man kan bli syk av det. 

Men elsket å gå gravid. Elsket å kle opp magen min og følte meg som en superkvinne 😆 Det er tungt og kvinner er noen helsikes maskiner👏🏻 Vi er rå. 

Og om du er i en svangerskapsdepresjon så må du ta det alvorlig å bli sykemeldt. Kan ikke skjønne at legen din hadde sagt nei til det. Tror du har godt av litt egentid og å snakke med noen. Ja noen sier «men du får ikke mer energi av å gå hjemme». Jo i visse tilfeller får man det. Det å kunne koble av å bare gjøre ingenting. Ingen forpliktelser. Bestill timen din hos fastlegen i dag ts. Si det haster og du trenger en sykemelding. 

Anonymkode: 7f4be...54d

[AnonymBruker]

Kom deg til legen, dette du beskriver er ikke bra. I mitt første svangerskap var jeg sykemeldt fra testen var positiv. I mitt andre jobbet jeg til siste dag. Ingen ting har en fasit, men du og fastlegen må sammen finne ut hvordan du best kan stå rustet til å skulle bli mor. Lykke til ❤️

Anonymkode: fde43...77a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er tungt og kvinner er noen helsikes maskiner👏🏻 Vi er rå. 

Anonymkode: 7f4be...54d

Det der er noe irriterende tull å høre/lese.

Anonymkode: e897d...587

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært svangerskapsdeprimert.. Og fødselsdeprimert. Heldigvis ikke begge deler på en gang. Fødselsdeprimert med de 2 første og svangerskapsdeprimert med siste. Følte ingen glede, ingen lyst til å gjøre noe, mistet "meg selv" og ble veldig innesluttet. Jeg fortalte det til legen og jordmor som sendte meg til samtaler med psykisk helse i kommunen. Ble godt fulgt opp av alle 3. Passet ekstra på vitaminnivået mitt (for det kan være en årsak til depresjon eller følelse av at alt er tungt og trist). 

Det ble 8 lange mnd. Men jeg kom meg gjennom. Hadde lyst til å få ungen ut etter uke 24, men heldigvis ble barnet der til ho skulle ut, og godt er det. Det hjalp å senke forventningene til dagene. Hvis jeg klarte det, så skulle jeg være fornøyd. Klarte jeg det så hadde jeg gjort nok for en dag. 

Hadde jo bekkenløsning fra uke 16, mye vondt i rygg, bekken og korsrygg, så det hjalp jo ikke med for mye bevegelse heller. Men jeg kom meg gjennom. 

Våg å være åpen og ærlig om følelsene til helseinstansene. Det er hjelp å få. Ikke vær flau over det, noen ting i graviditeten påvirker oss verre enn andre ting. Det er ingen skam. 

Anonymkode: b6612...2b5

[AnonymBruker]

Snakk med legen din. Jeg er 11 uker på vei og synes det er helt grusomt selv, men det virker som at formen har blitt litt bedre den siste uken nå, håper det er i ferd med å snu. Jeg er ikke like langt nede som deg, men tenker at hvis jeg mister nå så orker jeg ikke ny graviditet med det første, selv om jeg ønsker meg barn veldig høyt. Jeg er student uten så mye obligatorisk oppmøte, og det gir meg muligheten til å ligge på sofaen hele dagen. Hadde jeg jobbet så hadde jeg nok vært sykemeldt for lenge siden. Jeg forstår ikke hvordan kvinner har klart å føre arten vår videre i så mange år! 

Drit i å føle på skam for at du føler deg som du gjør, og drit i å sammenligne deg selv med andre. Mange synes svangerskap er tungt, mens andre er mer heldige. At andre har det lett, og at enkelte sier at graviditet ikke er en sykdom spiller ingen rolle. Du skal ta vare på deg selv nå, for om noen måneder skal du ta vare på et annet menneske. Barnet er ikke tjent med at du presser deg selv så hardt at du ønsker å dø. For alt du vet er 3 uker med sykemelding det du trenger for å føle deg bedre, og kanskje trenger du flere måneder. Første steg er å kontakte fastlege. Er fastlegen vanskelig å snakke med kan du heller få oppfølging av jordmor som har mer peiling på dette.

Anonymkode: b4727...dcd

[Pinto2013]

Jeg jobbet og sov frem til jeg var 4 mnd på vei, da var jeg ikke like trøtt mer. Men kjenner meg igjen i noen av tankene, altså å se for seg 7 mnd med kun kvalme og soving. Men for meg ble det bedre etter ca. uke 15....

Store deler av 2. trimester var ganske ålreit, hadde bekkensmertene og sov litt lite, men klarte å jobbe. Jobbet frem til 2 uker før fødsel, da ble jeg sykemeldt p.g.a svangerskapsforgiftning. Var veldig glad for å kunne jobbe, for da fikk jeg rørt meg en del, og tida gikk fortere. Syns ikke det var mer ålreit med bekkensmerter hjemme enn på jobb, og ofte ble de bedre de dagene jeg gikk mye! 

Når det gjelder andre tanker du har, f. Eks angående å legge på deg, så ville jeg snakket med jordmor. Veldig synd at du følte deg presset til å få barn, det er virkelig ikke greit. Ingen andre har noe med det, det er ikke for alle! 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, jeg og hatet å være gravid. Ble ikke sint, men var en del trist/nøytral. Min lege ville sykmelde meg, men jeg sa nei og valgte å jobbe. Det er jeg glad for, for synes det hjalp mye å tenke jobb og ikke graviditet. Men det var min opplevelse, snakk med legen din. 

For meg bestod de 9 månedene av jobb, jobb og å føle meg kvalm/trøtt/tung. Grudde meg ikke til fødsel, men det burde jeg ha gjort. Men igjen, snakk med fagpersonell og få hjelp til å håndtere følelsene. 

Anonymkode: 798d0...160

[Gjest Albbas]

Kom deg til lege/jordmor for som f og fortell hvordan du har det. Det er ikke sånn de fleste har det, derfor blir ikke de fleste sykemeldt hele svangerskapet. En depresjon tas alvorlig! 

Jeg var noe deprimert under første svangerskap. Det var ikke relatert til svangerskapet men kombinert med svangerskap ble symptomene vanskelige å jobbe med. Ble 100% sykemeldt i to måneder, legen nølte ikke. Kunne nok vært mer også hvis jeg ønsket, men for meg gikk det fint å jobbe delvis etter å ha kommet meg litt ovenpå. For meg var det helt rett å være 100% borte fra jobb en stund, men nå var min depresjon veldig jobbutløst da. Andre svangerskap i ny jobb gikk helt fint. 

Endret 5. oktober 2020 av Albbas

[AnonymBruker]

Høres ut som svangerskapsdepresjon, det hadde jeg også i første trimester. Jeg søkte ikke hjelp og hadde det helt forferdelig, men så gikk det heldigvis over av seg selv i andre trimester, for da ble den fysiske formen mye bedre, og jeg klarte å se positivt på livet igjen. Jeg tenker det er helt innafor å bli sykemeldt i din situasjon. Det å være så dårlig nå, betyr heller ikke at du ikke kommer deg etterhvert. Første trimester er det verste trimesteret for veldig mange, meg selv inkludert. Det snakkes om plager på slutten av graviditeten, men for meg var det bare barnemat i forhold til det forferdelige første trimesteret jeg hadde.

Ta kontakt med lege eller jordmor så fort som mulig, så du slipper å ha det slik som nå lenger enn nødvendig. 

Anonymkode: 0ee25...2f2

[AnonymBruker]

Jeg ville nok tatt det med lege og ikke jordmor. Jeg var på Rikshospitalet og fikk med et skriv om at 100% sykemelding var å anbefale av medisinske årsaker. Da jeg snakket med jordmor om dette, mente hun at det ikke var nødvendig å vise det til lege, da hu ikke syns det var sunt å være sykemeldt, fordi noe MÅ man jo være opptatt med i hverdagen og da er det jo flott å jobbe. Ble jo såklart sykemeldt. En jordmor er ikke lege og kan ikke vurdere din helsesituasjon på samme måte som en lege. 

Anonymkode: eed84...cd5

[AnonymBruker]

Veldig individuelt så bare deg selv kan vite. 
 

men andre her har et poeng når de sier at det å gå hjemme ikke nødvendigvis er en dans på roser. Ser for meg at det blir lettere å bekymre seg og dyrke egne negative tanker da. 
 

Jeg er i utgangspunktet en litt sånn bekymret type, og har flere ganger tenkt tilbake på det som litt rart hvor rolig jeg var i hele mitt svangerskap. Hadde til og med endel blødninger (men da var jeg sykemeldt altså..) men utenom det så var jeg 100% i jobb til perm begynte. Tror jeg var så rolig og svangerskapet opplevdes å gå såpass fort fordi jeg jobbet . De var ganske snille med meg på jobb så var mye tilrettelagt men opplevde likevel å være en del av noe og bidra med noe. 
 

Så langt det er mulig vil jeg anbefale å jobbe. Du kan evt få gradert sm der du kan komme senere og gå tidligere dersom slitenhet er det store problemet

Anonymkode: 5c720...2a0

[AnonymBruker]

Svangerskapsdepresjon er tungt, tøft og fryktelig vanskelig når det står på, men det går heldigvis over. Jeg koser meg heller ikke som gravid, gjorde ikke det med forrige og gjør det heller ikke nå. Men det var ikke på langt nær så ille som du beskriver det. Så ta kontakt med legen din eller jordmor, kanskje helsestasjonen du tilhører har et psykisk helseteam du kan benytte deg av?

Første trimester er som regel det tyngste. Mange opplever at svangerskapet blir lettere etter uke 12, noen litt senere. Mitt svangerskap ble litt lettere etter uke 20, jeg er i uke 22 nå og har fått tilbake litt energi. 

Kanskje et alternativ er en 100% sykemelding ei uke eller to, så du kommer deg litt til hektene igjen, også en gradert etter det? Da kan du kanskje ha kortere dager på jobb, eller bare færre dager i løpet av ei uke? Veldig mange gravide blir sykemeldte i løpet av svangerskapet, så du er ikke alene om det  

Anonymkode: 7d9f3...66e

[AnonymBruker]

 Jeg har hatt en del plager til nå. Ekstrem utmattelse, kvalme og oppkast, bekkenløsning. De første månedene tilbragte jeg all fritid på sofaen.

MEN, til tross for det gikk det ikke spesielt ut over humøret. Så er nok svangerskapsdepresjon du sliter med.

Depresjon er den verste plagen man kan ha. Kontakt lege/jordmor, og ikke underdriv disse følelsene. 

Anonymkode: 7aeb8...525

[AnonymBruker]

Var sykemeldt nesten hele svangerskapet. Hadde utrolig mange plager som til sammen sendte meg i kjelleren. Sjekk derfor stoffskiftet, jernlager, glukosetoleranse og generelt alt av vitaminer. 

Når du har det som du har det nå, må du få hjelp så raskt som mulig. Hormoner og baby etter fødsel krever sitt det også. 

Finn en kompetent person som kan å håndtere svangerskaps-og fødselsdepresjon.

Vær forberedt på å ikke kjenne på lykkefølelsen når baby kommer. Så blir du ikke skuffet. De varme følelsene kan komme gradvis. Og blir du aggressiv mot baby, så vit at det henger sammen med depresjon. Og få far til å ta over permisjonen så dere er to hjemme. 
Ikke vær redd for å be om hjelp! Det skal ikke være så tungt. Og i full jobb kan man jo være resten av livet. Akkurat nå er det nok å produsere et nytt liv. 
Se om det hjelper å ha sykemelding du. Få tilbake litt overskudd og gjør ting som du blir glad av. Masse lykke til!

Anonymkode: e973a...81e