Trives ikke i foreldrerollen

[AnonymBruker]

Jeg har to flotte barn, 5 og 10 år. Jeg har aldri klart å tilpasse meg foreldrerollen helt, og synes fremdeles det meste som har med barna å gjøre enten er slitsomt eller stressende på en eller annen måte. De blir liksom alltid en jobb/belastning for meg, på tross av at jeg elsker dem og liker å være sammen med dem 😞

Blir så trist over dette, og vet jo at det ikke skal være sånn.

Men føler at alt blir så overveldende, og at livet som følger med barna blir så slitsomt og lite givende, på en måte...

Er gift med pappaen og han gjør sin del, men føler likevel at det blir for mye for meg. Og det faller nok aller mest på meg også, totalt sett. Men dette føler jeg det er vanskelig å gjøre noe med, det virker som en del ting automatisk tilfaller meg som mor; eks. at barna kommer alltid til meg først, jeg kan ikke bare trekke meg litt tilbake og få litt fred, må alltid delta på leggingen, huske på ørten ting og ordne med alt av innkjøp av klær/utstyr, kjøpe inn gaver når barna skal i bursdag, huske å gi diverse beskjeder til bhg/skole... and the list goes on. Mannen er bare ikke skrudd sammen slik at han greier å sørge for en del av alle disse tingene som sørger for at alt går rundt - det kalles vel for det tredje skiftet.... 

Det verste er morgenene før bhg/skole/jobb, som jeg alltid må ta, grunnet at mannen pendler og må dra tidlig. Det sliter meg ut og gir en skikkelig dårlig start på dagen. Enda jeg forbereder alt dagen før så blir det bare stress og styr. Barn som ikke vil stå opp, minstes krangler over klær, tannpuss osv...

Og jeg synes det er skikkelig krevende med det sosiale hele tiden. Barna har besøk flere dager i uken, og jeg klarer ikke å slappe av et sekund mens det er enda flere barn her. Ofte må jeg megle når det oppstår uenigheter, og det krever alltid oppfølging på en eller annen måte... synes det er fryktelig slitsomt. Må også holde kontakt med foreldre og forholde meg til dem. 

Blir liksom litt kvalt av denne tilværelsen, føler jeg 😫 Føler jeg ikke har eksistert som egen person etter at jeg ble mor! Og dette på tross av at jeg kommer meg regelmessig ut av huset og at mannen støtter/oppmuntrer til det. 

Vet ikke hva jeg kan gjøre for å takle foreldrerollen bedre og bli mer tilfreds og avslappet? Noen som har noen råd? 

TS 

Anonymkode: c93ca...055

[AnonymBruker]

Du er virkelig ikke alene om å ha det sånn. Jeg fatter ikke hvordan de med flere enn to barn holder ut. Det må være kaos og null egentid. Selv har jeg to barn på 8 og 5. 

Anonymkode: d0635...ef8

[AnonymBruker]

Det er ikke så uvanlig å ha det sånn. Se om du klarer å få mannen til å ta mer ansvar. Han kan for eksempel ha fullt ansvar for barnas klær og sko. Innkjøp, sørge for riktig størrelse og riktig sesong samt vasking av klær til hele familien. Det er mye jobb. Det er fortsatt igjen matinnkjøp og middagsplanlegging, matlaging, oppvask, husvask og alt det andre.

Ofte fungerer det bedre hvis dere deler tydelig og avgrenset enn at begge gjør litt av alt.

Og husk at det forandrer seg! Om fem år har du en på 15 og en på 10. Det er ganske annerledes.

Anonymkode: 3c76c...cd9

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre for deg selv er å prøve å akseptere situasjonen. Sånn er det akkurat nå. Da blir du ikke så motløs heller. 

Anonymkode: bea2c...dcc

[AnonymBruker]

Jeg har en på 3, 5 og 9. Og er alene hver morgen så kan relatere meg til deg. Jeg har noen kommentarer til innlegget ditt:

 

En mann må takle å legge en 5åring og en 10åring. Her synes jeg at du rett og slett bare skal dra ut en kveld. Enkelt og greit. 

 

Når det gjelder morgenene, så er det essensielt at du er forberedt kvelden før. Dersom ungene krangler om klær, så MÅ de finne de frem kvelden før. Har de ikke lagt frem klær, så kan de ikke krangle på det. Enkle og greie regler. Du kan også lage klar frokost og matpakker kvelden før.  Og tenk over hvilke morgener som gjør at din kabal går opp. Er det en samlende frokost med egg og tente lys, eller er det at ungene spiser fremfor tven? Det har ikke så mye å si hva du går for, så lenge du går for løsningen som funker for deres kabal.

 

Jeg tenker at det er rart om du har daglig kontakt med tiåringens venners foreldre pga krangling, og antar dermed at det er femåringen. Da ville jeg rett og slett hatt mindre besøk for femåringen -kan de ikke la være å krangle, så får han ikke ha besøk. En femåring er ofte trøtt etter barnehage/skole, og kanskje han egentlig trenger litt mer egentid?

Og tiåringen kan du jo også hive ut? Vi har ofte besøk, men like ofte sier vi at i dag skal de være ute. Det funker strålende for niåringen, antar det ikke endres så mye på et år. De er i hagen, eller i gata, eller sykler seg en tur osv. 

Anonymkode: ee7bc...0fc

[AnonymBruker]

Akkurat sånn har jeg det også. har en på 8 og en på 10. Det er noe hele tiden på en eller annen måte. blir så sliten. Har ingen gode råd, for alt går jo bra, men jeg trives ikke heller.

Anonymkode: 6e952...0ce

[AnonymBruker]

TS her. 

Takk for svar. Tar med meg rådene. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det beste du kan gjøre for deg selv er å prøve å akseptere situasjonen. Sånn er det akkurat nå. Da blir du ikke så motløs heller. 

Anonymkode: bea2c...dcc

Denne føler jeg at er viktig. Har prøvd på det før, og skal prøve igjen. 

 

 

 

 

Anonymkode: c93ca...055

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn på 6, 9 og 11 år. Mannen har reisejobb og er mye borte. Jeg syns ikke det er stress i det heletatt. Det tror jeg er fordi jeg har gode rutiner. Jeg tror jeg ville satt meg ned med mannen og snakket om rutiner og fordeling av arbeidsoppgaver. Og hva kan barna bidra med? 

Anonymkode: 95d56...293

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt ts. Har det sånn selv. Synes det er koselig med babytiden, men når de blir eldre er det mye stress. Synes det er slitsomt å skulle forholde meg til andre foreldre som tar kontakt, alt som skjer i barnehagen med foreldremøter og tilstelninger osv. Skal ærlig si at coronatiden har gitt et kjærkomment avbrekk fra mye av dette peset. 

Anonymkode: de1c8...d2d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg godt ts. Har det sånn selv. Synes det er koselig med babytiden, men når de blir eldre er det mye stress. Synes det er slitsomt å skulle forholde meg til andre foreldre som tar kontakt, alt som skjer i barnehagen med foreldremøter og tilstelninger osv. Skal ærlig si at coronatiden har gitt et kjærkomment avbrekk fra mye av dette peset. 

Anonymkode: de1c8...d2d

Takk for støtte. Det blir bare for mye, føler jeg. Det praktiske løser seg jo som regel, og vi har gode rutiner på det meste - men det mentale stresset... det tar knekken på meg til tider. Følelsen av at det alltid er noe, at jeg aldri kan slappe ordentlig av. Og at alt bare fortsetter på samme måte neste dag... synes dette livet er skikkelig krevende. Jeg følte også at «korona livet» var mye mer behagelig. Fikk puste bedre enn på lenge. 

TS 

Anonymkode: c93ca...055

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tre barn på 6, 9 og 11 år. Mannen har reisejobb og er mye borte. Jeg syns ikke det er stress i det heletatt. Det tror jeg er fordi jeg har gode rutiner. Jeg tror jeg ville satt meg ned med mannen og snakket om rutiner og fordeling av arbeidsoppgaver. Og hva kan barna bidra med? 

Anonymkode: 95d56...293

Og du drar på jobb om dagene?

Anonymkode: 8292c...bef

[kikkana]

Sånn er det. Vi har valgt samfunn hvor begge skal være i jobb og da blir det mer pes med unger. Jeg er ikke en sånn som er anti likestilling altså, men en må se realiteten og at dette med at begge foreldre skal jobbe har baksider.

 

Er litt slik her også, men her tar vi en hver eller forsøker å ta en hver når det lar seg gjøre. Jeg jobber mye kveld og kan derfor ta begge ungene om morgenen og gjøre dem klare, så mora kan levere dem på tur til jobbing. Men så har det hent seg at mor er i dårlig form, f eks etter at jeg har hatt kveld og skal på tidlig. Det er heftig ass, å må opp 06 med 3-4t søvn og styre med disse ungene. Utslitt når en kommer på jobb da og det gir utslag på arbeidskapasitet.

 

Endret 5. oktober 2020 av kikkana

[AnonymBruker]

15 minutter siden, kikkana skrev:

Sånn er det. Vi har valgt samfunn hvor begge skal være i jobb og da blir det mer pes med unger. Jeg er ikke en sånn som er anti likestilling altså, men en må se realiteten og at dette med at begge foreldre skal jobbe har baksider.

 

Er litt slik her også, men her tar vi en hver eller forsøker å ta en hver når det lar seg gjøre. Jeg jobber mye kveld og kan derfor ta begge ungene om morgenen og gjøre dem klare, så mora kan levere dem på tur til jobbing. Men så har det hent seg at mor er i dårlig form, f eks etter at jeg har hatt kveld og skal på tidlig. Det er heftig ass, å må opp 06 med 3-4t søvn og styre med disse ungene. Utslitt når en kommer på jobb da og det gir utslag på arbeidskapasitet.

 

Helt enig i dette. Blir for hektisk, slik dagens samfunn er lagt opp. 

TS 

Anonymkode: c93ca...055

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tre barn på 6, 9 og 11 år. Mannen har reisejobb og er mye borte. Jeg syns ikke det er stress i det heletatt. Det tror jeg er fordi jeg har gode rutiner. Jeg tror jeg ville satt meg ned med mannen og snakket om rutiner og fordeling av arbeidsoppgaver. Og hva kan barna bidra med? 

Anonymkode: 95d56...293

Høres fint ut. 

Her har vi også gode rutiner synes jeg, og hverdagen glir ganske så greit. Likevel føler jeg meg totalt overveldet og stresset. 

TS 

Anonymkode: c93ca...055

[AnonymBruker]

Synes dere skal være strengere når dere fordeler dere imellom. Leggingen skal far kunne ta iblant uten at mor stepper inn. Samme med konflikter mellom barna når dere har venner på besøk.

Far må være komfortabel med den rollen, og barna må gjøres komfortabel med at far tar den. Noen ting faller alltid på mor, men ikke så mye som du gir uttrykk for i innlegget ditt.

Anonymkode: 5b662...8d9

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og du drar på jobb om dagene?

Anonymkode: 8292c...bef

Jobber 80% og studerer 50%.

Anonymkode: 95d56...293

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres fint ut. 

Her har vi også gode rutiner synes jeg, og hverdagen glir ganske så greit. Likevel føler jeg meg totalt overveldet og stresset. 

TS 

Anonymkode: c93ca...055

Hm.. går det an å jobbe med leggerutiner for eksempel? Det er jo en ting som burde gå litt av seg selv etterhvert? Det er ihvertfall en ting som jeg ikke bruker tid og energi på lenger (de gjør det selv). Noen besteforeldre eller noe som kan bidra mer i hverdagen?

I dag skulle to av ungene spille fotballkamper. Middag ble ferdigskjært brød, skinke og skivet ost i microen. Lite stress, lite oppvask og ungene laget til seg selv. Lette løsninger innimellom er lov. Alt trenger ikke være perfekt.

Anonymkode: 95d56...293

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, TS. Mine er 11 og 8, så litt eldre enn dine. Du må få far litt mer på banen, og så må barna begynne å ta ansvar for det de kan ta ansvar for selv

Har dere sånn uke-kalender på kjøleskapet? Der dere kan skrive alt som skal skje den uka, og alt som må huskes av ditt og datt. Jeg og mannen har felles planleggingsmøte hver søndag, og går igjennom uka. (Det hjelper det ikke med tavla, hvis det bare er en person som bruker den.)

Her har eldste barnet begynt å ta mye ansvar selv, særlig det siste året. Finner fram treningstøy og kommer seg på trening selv, lager middag en gang i uka, lager matpakke. Jeg synes det hjelper veldig på. 

Så tror jeg også du skal passe på å komme deg ut og gjøre ting for deg selv jevnlig! Om det er trening eller kafé eller kino, men noe som du kan glede deg til. Det blir bedre etterhvert.
 

Anonymkode: c4dfa...d97