Hvordan forstå barn når man aldri fikk muligheten til å være barn selv?

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for emosjonell omsorgssvikt hele oppveksten min. Jeg ble aldri slått eller fysisk skadet, men jeg var usynlig. Foreldrene mine fulgte meg ikke opp, passet ikke på meg eller grunnleggende ting.  Jeg vokste opp på midten av 90-tallet så det er ikke snakk om hinsides lenge siden. Jeg vokste opp under andre kår enn mine jevnaldrende.

Jeg hadde blant annet hull i samtlige melketenner da jeg var 6 år gammel. Ingen sjekket at jeg gjorde leksene mine, ingen spurte hvordan dagen hadde vært, ingen brydde seg om hvor jeg var eller hva jeg gjorde. Ingen sjekket om jeg hadde rene klær etc. Det finnes nesten ingen bilder fra barndommen min.

Jeg har fått hjelp og oppfølging av psykiatrien og føler jeg har klart å få ting litt på avstand. Jeg har et overfladisk og sporadisk forhold til foreldrene mine og det er helt greit. Jeg har samboer og en jobb jeg trives i og livet er noenlunde i balanse.

Problemet mitt Nå, er at jeg mangler grunnleggende kunnskap om forventninger til barn. Jeg laget middag, vasket hus, tok buss og ordnet det meste fra jeg var 5 år gammel (før skolealder). Jeg sliter med å vite hva jeg kan forvente av f. Eks tantebarna mine. Jeg ba niesen min på 7 om å putte et brett boller i ovnen og da ble moren hennes hysterisk sint fordi det skulle ikke så små barn gjøre.

jeg veksler mellom å være overforsiktig og forvente for lite til å gi barn for store/vanskelige/farlige oppgaver. Hvordan kan jeg finne en balanse? 

Jeg følte meg som en idiot på jobb da en kollega klaget over at bilen var på verksted så hun og datteren på 7 måtte ta bussen for at hun skulle komme seg på skolen. Jeg spurte om hvorfor hun ikke kunne ta bussen alene? Kollegaene mine så på meg som om jeg var gal. 

jeg aner ikke hva som er aldersadekvat å forvente. Jeg aner ikke hvordan man skal forholde seg til barn, for jeg var den voksne i hjemmet så lenge jeg kan huske tilbake. Noen som har noen råd? 

Jeg elsker tantebarna mine og vil gjerne gjøre ting rett. Jeg håper på å få barn selv en gang, men er livredd for at jeg ikke finner balansen. Noen som har noen råd eller tanker?

Anonymkode: c087b...ba8

[Gjest WhisperingWind]

Jeg vet bare at jeg som ble utsatt for grov omsorgssvikt og har bodd både på barnehjem og i fosterfamilie aldri har tvilt på egen omsorgsevne. 

Alt jeg ønsket, trengte og burde hatt husker jeg. Så min sønn får alt jeg ikke fikk. 

At du ikke er helt sikker på når barn er klar for ting er vanlig som barnløs. Ting blir satt mer i perspektiv når du får barn da du følger barnets utvikling og modenhet. 

Det viktige er at du er mentalt oppegående, har empati, klarer å se og lese barnet, respondere på følelser etc. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Jeg vet bare at jeg som ble utsatt for grov omsorgssvikt og har bodd både på barnehjem og i fosterfamilie aldri har tvilt på egen omsorgsevne. 

Alt jeg ønsket, trengte og burde hatt husker jeg. Så min sønn får alt jeg ikke fikk. 

At du ikke er helt sikker på når barn er klar for ting er vanlig som barnløs. Ting blir satt mer i perspektiv når du får barn da du følger barnets utvikling og modenhet. 

Det viktige er at du er mentalt oppegående, har empati, klarer å se og lese barnet, respondere på følelser etc. 

Signerer denne! Jeg har fokusert på og ikke gi barnet mitt det samme som jeg fikk. Omsorgsevnen min har det aldri vært noe tvil på, dagen barnet ble født. Var jeg født til det også ❤️ Men ja det du nevner, du har jo ikke barn selv, så er ikke all verdens av kurs eller veiledning for deg. Men du kan jo høre om cos-kurs? Kanskje snakke med psykolog om dette, om det finnes noe veiledning for deg? 

Anonymkode: 83843...3f2

[AnonymBruker]

10 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Jeg vet bare at jeg som ble utsatt for grov omsorgssvikt og har bodd både på barnehjem og i fosterfamilie aldri har tvilt på egen omsorgsevne. 

Alt jeg ønsket, trengte og burde hatt husker jeg. Så min sønn får alt jeg ikke fikk. 

At du ikke er helt sikker på når barn er klar for ting er vanlig som barnløs. Ting blir satt mer i perspektiv når du får barn da du følger barnets utvikling og modenhet. 

Det viktige er at du er mentalt oppegående, har empati, klarer å se og lese barnet, respondere på følelser etc. 

 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Signerer denne! Jeg har fokusert på og ikke gi barnet mitt det samme som jeg fikk. Omsorgsevnen min har det aldri vært noe tvil på, dagen barnet ble født. Var jeg født til det også ❤️ Men ja det du nevner, du har jo ikke barn selv, så er ikke all verdens av kurs eller veiledning for deg. Men du kan jo høre om cos-kurs? Kanskje snakke med psykolog om dette, om det finnes noe veiledning for deg? 

Anonymkode: 83843...3f2

Tusen tusen takk til dere begge to. Jeg er kanskje i overkant bevisst på alt jeg ikke vet om barn og tilskriver det oppveksten min. Jeg glemmer at andre barnløse kanskje er like klønete som meg. På mange måter har dere jo helt rett. Hvis jeg gjør tilnærmet det stikk motsatte av det foreldrene mine gjør, så er jeg kanskje godt på vei. 

Jeg har nok av omsorg i meg. Jeg vet at jeg aldri ville satt meg selv og mine behov foran barnets. Jeg kommer nok til å være ekstra observant nettopp fordi jeg husker så godt hvordan det var å vokse opp som usynlig. 

Jeg har merket det ekstra godt de siste årene, etter at jeg traff samboer. Han er vokst opp i et stabilt hjem med kjærlighet og grenser. Han er mye mer avslappet enn meg i forhold til dette og føler seg sikker på at vi blir gode foreldre. Jeg er bare livredd for å ikke klare å se fornuften i ting, å ikke klare å tenke meg fram til hva som er naturlig å forvente. Det hjelper mye at dere har opplevd lignende og at dere klarte dere bra når dere fikk egne barn. Da gir jeg ikke opp håpet helt enda.

Anonymkode: c087b...ba8

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tusen tusen takk til dere begge to. Jeg er kanskje i overkant bevisst på alt jeg ikke vet om barn og tilskriver det oppveksten min. Jeg glemmer at andre barnløse kanskje er like klønete som meg. På mange måter har dere jo helt rett. Hvis jeg gjør tilnærmet det stikk motsatte av det foreldrene mine gjør, så er jeg kanskje godt på vei. 

Jeg har nok av omsorg i meg. Jeg vet at jeg aldri ville satt meg selv og mine behov foran barnets. Jeg kommer nok til å være ekstra observant nettopp fordi jeg husker så godt hvordan det var å vokse opp som usynlig. 

Jeg har merket det ekstra godt de siste årene, etter at jeg traff samboer. Han er vokst opp i et stabilt hjem med kjærlighet og grenser. Han er mye mer avslappet enn meg i forhold til dette og føler seg sikker på at vi blir gode foreldre. Jeg er bare livredd for å ikke klare å se fornuften i ting, å ikke klare å tenke meg fram til hva som er naturlig å forvente. Det hjelper mye at dere har opplevd lignende og at dere klarte dere bra når dere fikk egne barn. Da gir jeg ikke opp håpet helt enda.

Anonymkode: c087b...ba8

Det var min første tanke da jeg leste HI. Jeg forstår veldig godt at du har hatt en vanskelig oppvekst, men ikke gi den mer plass i livet ditt enn nødvendig. Jeg hadde en trygg og god oppvekst, men visste heller ikke mye om barn og hva som var forventet når før jeg fikk barn selv. Det er helt normalt ☺️ 

Du kommer helt sikkert til å mestre morsrollen en dag. Helsestasjonen kan være en hjelp hvis du føler deg usikker, det samme kan venner og kjente med barn. Når det gjelder tantebarn det jo bare å spørre foreldrene hva de får lov til og hva som forventes. 

Anonymkode: 73591...245

[Gjest WhisperingWind]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Tusen tusen takk til dere begge to. Jeg er kanskje i overkant bevisst på alt jeg ikke vet om barn og tilskriver det oppveksten min. Jeg glemmer at andre barnløse kanskje er like klønete som meg. På mange måter har dere jo helt rett. Hvis jeg gjør tilnærmet det stikk motsatte av det foreldrene mine gjør, så er jeg kanskje godt på vei. 

Jeg har nok av omsorg i meg. Jeg vet at jeg aldri ville satt meg selv og mine behov foran barnets. Jeg kommer nok til å være ekstra observant nettopp fordi jeg husker så godt hvordan det var å vokse opp som usynlig. 

Jeg har merket det ekstra godt de siste årene, etter at jeg traff samboer. Han er vokst opp i et stabilt hjem med kjærlighet og grenser. Han er mye mer avslappet enn meg i forhold til dette og føler seg sikker på at vi blir gode foreldre. Jeg er bare livredd for å ikke klare å se fornuften i ting, å ikke klare å tenke meg fram til hva som er naturlig å forvente. Det hjelper mye at dere har opplevd lignende og at dere klarte dere bra når dere fikk egne barn. Da gir jeg ikke opp håpet helt enda.

Anonymkode: c087b...ba8

Det jeg er mest opptatt av er om traumene har gitt deg psykisk lidelse. 

Min mor var schizofren og manisk depressiv. Et helvete å vokse opp med. 

Om du er velfungerende og har alt i livet på stell så er det ikke noe å bekymre seg over. 

Jeg er mer sikker på min omsorgsevne enn mange som kommer fra stabile og kjærlige hjem(fra deres munn om hvor godt jeg takler morsrollen). 

Fordelen er at med min fortid så ser jeg alt fra ungen min sitt perspektiv. Jeg lytter til han og er nok mye mer obs på å møte hans behov fordi jeg ikke opplevde det selv. 

At du er clueless på detaljer om unger har ikke noe å si for omsorgsevnen. Ingen aner noe om hvordan det er å ha barn før man går det. Det er en skarp læringskurve som du kjapt lærer underveis. 

Og du vil gjøre feil. Du vil ikke være perfekt. 

Og det er helt ok. Så lenge du lærer, er ydmyk og gjør ditt beste og innser at du aldri vil bli en perfekt mor. 

Ungen trenger ikke perfekt. De trenger å bli sett, hørt, anerkjent, elsket, stabilitet, grenser, kjærlighet og konsekvenser. 

Du vil noen ganger heve stemmen litt, kanskje skrike, noen ganger ha lyst å kaste deg foran et tog. 

Foreldrerollen er hard og tøff til tider. Men også så givende og jeg har opplevd en kjærlighet som ikke kan sammenlignes med noe annet jeg har opplevd❤️

[-venter-]

Det er lettere når du følger opp egne barn fra starten av. Da følger du på en måte utviklingen fra starten av. Om du likevel lurer kan du sjekke Montessori sine age chart. De gir en pekepinn på hva barn kan mestre med veiledning og hjelp😀