Hvorfor har jeg ikke nære venner?

[AnonymBruker]

Jeg har, som de fleste andre, venner og bekjente i min omgangskrets. Men venner i den forstand at jeg ser de kanskje 1 gang i året, og bare snapper tilfeldig med de innimellom om ting i min og deres hverdag. Smiler og sier hie når vi går forbi hverandre og that's it. Sjeldent noe på fritida. 

Jeg er dårlig på å ta initiativ, fordi jeg er så himla usikker, tenker at folk ikke vil være med meg og de helst prøver å unngå meg (syke tanker, I know. Utrolig frekt mot personen at jeg tenker noe sånn utenfor deres kontroll, det er noe jeg prøver å jobbe med). I hele oppveksten min (fra ca 12 år-22 ish), så har jeg blitt utestengt flere ganger fra vennegjenger. Blitt baksnakka, mobba, slått osv. Det har preget meg i høy grad (som den høysensitive sjelen jeg er). Jeg prøver å være voksen og ikke la mine tidligere opplevelser prege fremtidige relasjoner, men jeg går alltid veldig varsomt frem i nye bekjentskap, eller så bare er jeg alt for mye.. Jeg bare kan ikke det å være en venn. Samtidig som jeg er ufattelig omsorgsfull og god når jeg først får en venn. 

Skulle ønske jeg kunne sett meg selv utenfra. Kanskje jeg forstår hva jeg gjør feil eller hvilke vibber jeg sender ut som kan ødelegge en relasjon. Jeg er en nokså rolig person, men har drøy humor, godt humør, reflektert og lar nok ikke folk kjenne meg ordentlig før det kanskje har gått et år og to.. (referer til arbeidsplassen min, der jeg nå nylig har begynt å "vise" de hvem jeg er) 

Noen andre som føler det samme? Er det likhetstrekk vi har? Syns det er litt interessant dette her, jeg er 25 år og samboeren 28 år og han har fått flere gode venner her på den nye plassen, enn det jeg noen ganger har hatt. Missunner han litt, men unner han det også såklart. Han sa at han får litt dårlig samvittighet når han stikker for å gjøre kjekke ting med sine kompiser, og han vet jeg bare sitter hjemme. Da pleier jeg bare å bake/trene hjemme feks, for å få tida til å gå og for å vise han at jeg har det bra. Det er ikke det at jeg ikke vil ut, men ingen spør, men jeg spør heller ingen.. Føler meg så ensom og gråter ofte over dette. 

Skulle ønske jeg var en litt mer sosial person, men likevel så tåler jeg ikke for mye sosial stimuli før jeg trenger 2-3 dager alene. 

Anonymkode: 3ccf9...644

[AnonymBruker]

kan hende er du inne på det selv i det du skriver?

At du ikke våger å gi av deg selv, og er svært tilbakeholden, gjør jo at andre ikke blir ordentlig kjent med deg? 

Anonymkode: 2b4a2...bc0

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har, som de fleste andre, venner og bekjente i min omgangskrets. Men venner i den forstand at jeg ser de kanskje 1 gang i året, og bare snapper tilfeldig med de innimellom om ting i min og deres hverdag. Smiler og sier hie når vi går forbi hverandre og that's it. Sjeldent noe på fritida. 

Jeg er dårlig på å ta initiativ, fordi jeg er så himla usikker, tenker at folk ikke vil være med meg og de helst prøver å unngå meg (syke tanker, I know. Utrolig frekt mot personen at jeg tenker noe sånn utenfor deres kontroll, det er noe jeg prøver å jobbe med). I hele oppveksten min (fra ca 12 år-22 ish), så har jeg blitt utestengt flere ganger fra vennegjenger. Blitt baksnakka, mobba, slått osv. Det har preget meg i høy grad (som den høysensitive sjelen jeg er). Jeg prøver å være voksen og ikke la mine tidligere opplevelser prege fremtidige relasjoner, men jeg går alltid veldig varsomt frem i nye bekjentskap, eller så bare er jeg alt for mye.. Jeg bare kan ikke det å være en venn. Samtidig som jeg er ufattelig omsorgsfull og god når jeg først får en venn. 

Skulle ønske jeg kunne sett meg selv utenfra. Kanskje jeg forstår hva jeg gjør feil eller hvilke vibber jeg sender ut som kan ødelegge en relasjon. Jeg er en nokså rolig person, men har drøy humor, godt humør, reflektert og lar nok ikke folk kjenne meg ordentlig før det kanskje har gått et år og to.. (referer til arbeidsplassen min, der jeg nå nylig har begynt å "vise" de hvem jeg er) 

Noen andre som føler det samme? Er det likhetstrekk vi har? Syns det er litt interessant dette her, jeg er 25 år og samboeren 28 år og han har fått flere gode venner her på den nye plassen, enn det jeg noen ganger har hatt. Missunner han litt, men unner han det også såklart. Han sa at han får litt dårlig samvittighet når han stikker for å gjøre kjekke ting med sine kompiser, og han vet jeg bare sitter hjemme. Da pleier jeg bare å bake/trene hjemme feks, for å få tida til å gå og for å vise han at jeg har det bra. Det er ikke det at jeg ikke vil ut, men ingen spør, men jeg spør heller ingen.. Føler meg så ensom og gråter ofte over dette. 

Skulle ønske jeg var en litt mer sosial person, men likevel så tåler jeg ikke for mye sosial stimuli før jeg trenger 2-3 dager alene. 

Anonymkode: 3ccf9...644

Høres veldig ut som meg! Bare at samboer tar meg med på ting somregel

Anonymkode: 229bc...d52

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

kan hende er du inne på det selv i det du skriver?

At du ikke våger å gi av deg selv, og er svært tilbakeholden, gjør jo at andre ikke blir ordentlig kjent med deg? 

Anonymkode: 2b4a2...bc0

Ja, enig. Men.. Så hvordan ikke være tilbakeholden.. Aldri egentlig forstått hva å gi av seg selv betyr.. 

Anonymkode: 3ccf9...644

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er ikke lett å overvinne den følelsen av å bli utestengt, men øvelse gjør mester! 
Jeg tror du er inne på det selv, du sier at du ikke tar initiativ og at du sjelden slipper folk innpå deg. Dermed føler ikke folk at de kjenner deg, og evt vennskap «dør litt ut» før de har startet ordentlig. 
 

For å få venner, må man

1: ta litt risiko, ta initiativ, by litt på seg selv, foreslå ting. Men man kan bli avvist. Da er det «lettere» å avvise selv, ved å trekke seg unna og unngå kontakt, men i lengden føles det vondere. 

2: investere tid og energi i relasjonen, særlig i starten. Man må være villig til å gjøre ting sammen, selv om man er sliten og har mest lyst til å ligge på sofaen hele helga. Du er jo ganske ung og har ikke barn, så det er jo heldig for deg sånn sett. 

Tenk langsiktig, og ikke ha for høye krav til deg selv. Du trenger ikke bli supersosial med 50 venner, men du kan ta små skritt sånn at du får det livet du ønsker og som passer for deg. Lykke til😊
 

 

Anonymkode: 55395...990

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres veldig ut som meg! Bare at samboer tar meg med på ting somregel

Anonymkode: 229bc...d52

Så dumt. Det er en vond følelse.. Heldig du er som kan være med samboeren din på ting vi drar såklart av og til ut på date night sammen, men vi har ikke så mange like interesser. Så den ene hobbyen han er med kompiser på (sport), er ikke jeg interessert i og heller ikke super gira på å være med kompisene hans hele veien som en som dilter etter typen sin, hvis du skjønner.

Anonymkode: 3ccf9...644

[AnonymBruker]

Du er jo nødt til å gi noe av deg selv når du møter folk, på godt og vondt.

Fks. hvis jeg møter en ny person som bare svarer ja eller nei på ting når jeg prøver og bli kjent, eller aldri stiller spørsmål tilbake til meg, vil jeg med en gang anta at vedkommende er null interessert i meg eller har lyst til å bli kjent med meg. 

Anonymkode: adee2...f1a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er ikke lett å overvinne den følelsen av å bli utestengt, men øvelse gjør mester! 
Jeg tror du er inne på det selv, du sier at du ikke tar initiativ og at du sjelden slipper folk innpå deg. Dermed føler ikke folk at de kjenner deg, og evt vennskap «dør litt ut» før de har startet ordentlig. 
 

For å få venner, må man

1: ta litt risiko, ta initiativ, by litt på seg selv, foreslå ting. Men man kan bli avvist. Da er det «lettere» å avvise selv, ved å trekke seg unna og unngå kontakt, men i lengden føles det vondere. 

2: investere tid og energi i relasjonen, særlig i starten. Man må være villig til å gjøre ting sammen, selv om man er sliten og har mest lyst til å ligge på sofaen hele helga. Du er jo ganske ung og har ikke barn, så det er jo heldig for deg sånn sett. 

Tenk langsiktig, og ikke ha for høye krav til deg selv. Du trenger ikke bli supersosial med 50 venner, men du kan ta små skritt sånn at du får det livet du ønsker og som passer for deg. Lykke til😊
 

 

Anonymkode: 55395...990

Ja nettopp, de "dør litt ut". Bra sagt. For det er vel akkurat det som skjer.. Nå når jeg er mer voksen, så føler jeg de dør litt ut. Det føles ut som den jævla dørstokkmila, å ta første steg til et vennskap eller et eksisterende et til å vare. 

Personlig, så syns jeg det er like vondt å bli avvist som å bare ikke ta initiativ og være ensom. Fordi jeg prøver så godt jeg kan, og håper på et vennskap/en god venninne, men så kommer alltid skuffelsen. Gang på gang.. Da tenker jeg "gørh, så kjedelig jeg må være, når ingen ønsker å være med meg". Men ser poenget ditt på punkt 1

Sant det du sier på slutten. Takk for god og utfyllende kommentar. Jeg er sikker på at det ordner seg etterhvert, men når det liksom ikke har ordna seg på 25 år, så er det klart jeg ser litt mørkt på det. Men godt å få "bekrefta" at det at jeg ikke lar folk komme innpå meg, kan være grunnen. For jeg prøver egentlig bare å ikke være too much, men så slår det feil og jeg ender med å dytte relasjoner bort..

Anonymkode: 3ccf9...644

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er jo nødt til å gi noe av deg selv når du møter folk, på godt og vondt.

Fks. hvis jeg møter en ny person som bare svarer ja eller nei på ting når jeg prøver og bli kjent, eller aldri stiller spørsmål tilbake til meg, vil jeg med en gang anta at vedkommende er null interessert i meg eller har lyst til å bli kjent med meg. 

Anonymkode: adee2...f1a

Den er jeg 100% enig i, og jeg kan ikke kjenne meg selv igjen i at jeg ikke "gir av meg selv", da jeg egentlig er veldig utadvendt og imøtekommende. Jeg er den som oftest holder samtalen igang, men så dabber det ut..

Jeg syns også det er utrolig kjedelig å snakke med noen man må dra i gang for å få noe utav. Tror ikke problemet er at jeg ikke byr på meg selv. 

Anonymkode: 3ccf9...644

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, enig. Men.. Så hvordan ikke være tilbakeholden.. Aldri egentlig forstått hva å gi av seg selv betyr.. 

Anonymkode: 3ccf9...644

Nei, det er ikke alltid så lett det der. Det er jo naturlig at du er litt forsiktig når du har vonde opplevelser fra barndom/ungdomstid. 

Vanskelig å si noe om hvordan være mindre tilbakeholden... det virker jo som du er bevisst på det, og arbeider med det.  

Har du noen interesser/hobbyer det er mulig å få kontakt med andre gjennom? 

Anonymkode: 2b4a2...bc0

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke alltid så lett det der. Det er jo naturlig at du er litt forsiktig når du har vonde opplevelser fra barndom/ungdomstid. 

Vanskelig å si noe om hvordan være mindre tilbakeholden... det virker jo som du er bevisst på det, og arbeider med det.  

Har du noen interesser/hobbyer det er mulig å få kontakt med andre gjennom? 

Anonymkode: 2b4a2...bc0

Hobbyen min er baking, synging, styrketrening (men har meldt meg ut av treningssenteret) og ja det var det.. Ikke så mye hobbyer/interesser egentlig

Begynner forhåpentligvis på universitetet høsten 2021, så kanskje litt lettere å omgås folk med litt samme verdier/interesser der? Skal søke meg inn på barnevernslinja

Anonymkode: 3ccf9...644

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hobbyen min er baking, synging, styrketrening (men har meldt meg ut av treningssenteret) og ja det var det.. Ikke så mye hobbyer/interesser egentlig

Begynner forhåpentligvis på universitetet høsten 2021, så kanskje litt lettere å omgås folk med litt samme verdier/interesser der? Skal søke meg inn på barnevernslinja

Anonymkode: 3ccf9...644

Studier er ofte en fin mulighet for vennskap 😊 ofte enklere en i jobb. Jeg studerer sosionom selv, og har mye felles undervisning med barnevern her. Mye interessante fag! 

Slik det er hos oss jobber vi en del i mindre grupper, og på den måten er det lettere å få god kontakt med folk. Det er jo også mye refleksjon og diskusjon rundt både samfunn og oppvekst etc så jeg opplever at det bidrar til at en blir fortere kjent 😊

 Har også opplevd at kor er en fin plass å bli kjent med folk ( selv om jeg ikke er så flink å synge selv ) da har man et prosjekt samnen som åpner for fellesskapsfølelse. Kanskje ikke beste året i år med korona og alt da.. 

Anonymkode: 2b4a2...bc0

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Studier er ofte en fin mulighet for vennskap 😊 ofte enklere en i jobb. Jeg studerer sosionom selv, og har mye felles undervisning med barnevern her. Mye interessante fag! 

Slik det er hos oss jobber vi en del i mindre grupper, og på den måten er det lettere å få god kontakt med folk. Det er jo også mye refleksjon og diskusjon rundt både samfunn og oppvekst etc så jeg opplever at det bidrar til at en blir fortere kjent 😊

 Har også opplevd at kor er en fin plass å bli kjent med folk ( selv om jeg ikke er så flink å synge selv ) da har man et prosjekt samnen som åpner for fellesskapsfølelse. Kanskje ikke beste året i år med korona og alt da.. 

Anonymkode: 2b4a2...bc0

Godt å høre! Kanskje ting snur og åpner seg for meg etterhvert ja takk for svar. 

Anonymkode: 3ccf9...644

[AnonymBruker]

Gode muligheter for deg til å få venner hvis du studerer.

Anonymkode: 6d15b...687