36 år og vil plutselig ikke ha barn etter å ha ønsket det hele livet

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som for tiden tenker en del på om jeg skal få barn eller ikke. Helt siden jeg var seks år gammel har jeg ønsket meg barn. Jeg så for meg at at jeg skulle bli en ung mor, gjerne i 16 års alderen. Da jeg nådde denne alderen forstod jeg heldigvis at jeg burde gjøre ferdig utdannelsen og bli istand til å ta vare på barna økonomisk. I tyveårene var jeg i to lange forhold hvor begge mennene ønsket å få barn med meg.Jeg ønsket meg barn, men ikke med de som fedre. Da jeg ble singel i slutten av tyeårene følte jeg meg klar for barn. Jeg ønsket sterkt og lengtet etter å få barn. Jeg kjente at jeg hadde mye kjærlighet å gi. Jeg møtte ingen mann å få barn med, det var sårt. Derfor lagde jeg en plan om å skaffe meg større bolig og bli fosterhjem.

Jeg er i kontakt med barn i jobben min, ikke lenge av gangen, men det er som regel veldig positive opplevelser for meg. Jeg er tante til fem stykker og alle vennene mine har barn. Alle sier jeg er flink med barn, og barna liker meg. Jeg har hatt våkennetter, tørket spy, meglet i konflikter og tatt på plaster. Jeg kjenner til utfordringene og gledene ved å ha barn. I det siste har jeg merket at jeg blir fort lei og irritert på barna i familien og nettverket mitt. De er slitsomme og litt uoppdragne, eller egentlig er de nok bare barn. Da jeg var barn måtte jeg ta vare på tre yngre søsken fordi fordi den ene forelderen vår arbeidet mye og den andre var syk.  Det er mye jeg ville gjort annerledes med egne barn, samtidig så er det lett å gå sporene til sine foreldre, eller bli så motsatt at det også blir galt. Nå har jeg vært barnløs så lenge at jeg ha vent meg til friheten det gir meg. Helt siden jeg var barn synes jeg at barnløse kvinner i 40 og 50 års alderen er sære. Jeg er redd for hvordan jeg selv og andre oppfatter meg senere dersom jeg ikke får barn.

Situsjonen i dag: Jeg er 36 år og det haster med å bestemme seg for om jeg vil ha egne barn. Jeg har ikke kjæreste, men jeg dater og mennene spør meg om jeg vil ha barn. Akkurat nå synes jeg det er vanskelig å svare på. Mennene jeg dater er enten barnløse og ønsker egne barn, eller de har ungdommer og ønsker ikke å begynne på nytt. Jeg kjenner at dersom jeg måtte velge i dag så hadde jeg valgt å ikke få barn. Jeg forstår ikke helt hvorfor,jeg har alltid ønsket meg barn. Samtidig så er jeg redd for å angre senere når det er forsent. Jeg tenker ikke at man skal få barn fordi man ikke skal være alene og ensom som gammel. Jeg er også redd for å få barn også angre på det. Da er jeg jo stuck, og stakkers barn. Dessuten er jeg veldig redd for å få et alvorlig sykt/skadet barn, ulike diagnoser og kognitve utfordringer. Alle sier at man blir glad i de barna også, kanskje ekstra mye, men jeg føler ikke at jeg er en slik person.

Det er rart hvordan jeg alltid har ønsket meg, og sett for meg er liv med egne barn, og nå vil jeg plutselig ikke ha det. Er dette noe jeg gjør ubevisst for å beskytte meg delv? Hva tenker dere og hva anbefaler dere meg å gjøre?

Anonymkode: c3cc1...fcd

[AnonymBruker]

Du har kanskje forsonet deg med at du muligens ikke får barn med en mann på den naturlige måten? Og er mettet av andres barn. Når det er sagt blir det nok noe helt annet med din egen, som du elsker høyere enn deg selv. Jeg er 32 år og barnløs, og er ikke kjempebegeistret for andres barn. Blir fort lei av dem. Men har veldig lyst på en egen, og er i gang nå med prosessen med å få barn på egenhånd. 

Anonymkode: a2c31...96c

[AnonymBruker]

Hvilket liv ønsker du deg de neste 20 årene da? Et familieliv eller å gjøre hva du vil på fritiden (utover forpliktelser overfor gamle foreldre og andre nære ) ?

Anonymkode: cf8fb...21d

[AnonymBruker]

Bare hopp i det og få barn. Du vil ikke angre!

Anonymkode: 60288...b4d