Jeg føler ingen glede over babyen

[AnonymBruker]

Huff, føler meg som verdens verste menneske. Babyen min er utrolig søt og god, men jeg føler ingenting. Synes alt bare er et ork, må tvinge meg til å snakke og smile til han. Gleder meg bare til han skal sove. Vil helst at mannen min skal ta babyen. Noen andre som har følt det sånn? Når endret det seg?

Jeg føler meg ikke deprimert for jeg føler masse glede over storebror. Gleder meg til å hente han i barnehagen. Vil bare være med han. Jeg angrer på at jeg fikk en til. Trodde virkelig jeg skulle bli like glad i begge to. Håper sånn at dette går seg til! Synes det er vanskelig å si dette til noen for jeg føler meg som verdens verste mor. 

Anonymkode: d714a...a3a

[Curlyme]

Tror du er litt deprimert dessverre.  Virker slik.

[AnonymBruker]

Har du snakket med mannen din om dette? Evt jordmor?

Anonymkode: 4ad5f...e75

[AnonymBruker]

Snakk med jordmor om evt fødselsdepresjon.
Jeg hadde den følelsen for mitt barn da jeg hadde det.
Hadde ikke noe eldre barn så kjenner ikke til den biten.

Føler med deg, man føler seg helt forjævlig med slike følelser, eller mer riktig, mangel på følelser.
Ta kontakt, få hjelp. 
Sender deg masse klemmer ❤️ 

Anonymkode: 538f2...31c

[AnonymBruker]

Har ikke barn selv, men kan det være at du bare synes baby-stadiet er litt "kjedelig"? Storebror har naturlig nok utviklet mer personlighet så han er kanskje enklere å like pga det? 

Anonymkode: 68896...884

[AnonymBruker]

Jeg håper ikke dette er noen som tuller, for det gjør man virkelig ikke.

Ta kontakt med jordmor eller fastlege, slik at de kan hjelpe deg, evt. henvise deg til noen som kan.

Anonymkode: 0cfc7...efb

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper ikke dette er noen som tuller, for det gjør man virkelig ikke.

Ta kontakt med jordmor eller fastlege, slik at de kan hjelpe deg, evt. henvise deg til noen som kan.

Anonymkode: 0cfc7...efb

Hvorfor skulle det være tull? Dette forumet er da fullt av lignende tråder, nettopp fordi det er mye vanligere enn man tror. 

Anonymkode: dcad3...6c8

[ididi]

Kjære deg. Aller først: en kjempeklem til deg og to armer du kan gråte i om du trenger det.

Det du føler er veldig normalt. Det er få som snakket om det, fordi det er så tabu, men mange føler det sånn - enten litt eller kraftig. Du er på ingen måte noen dårlig mor av den grunn, men du trenger å få hjelp for din egen skyld.

Depresjon er vanskelige og litt uforståelige greier.  Og det kan lett lure deg. Jeg var selv klinisk deprimert i mange år. (Ikke fødselsdepresjon, for det var lenge før jeg fikk barn.) Deler av livet var tungt, mens andre deler gjorde meg glad. Jeg lo masse, hadde det gøy og sånt, men kun i enkelte deler av livet. Grunnleggende var det noe som var galt. Jeg gjorde ikke noe med det i mange år før jeg til slutt klarte å be om hjelp. Da gikk det bare et par år, og så var jeg helt frisk. Med tanke på at jeg nok hadde vært deprimert i over ti år, var det ganske kjapt.

At man har depresjon, betyr ikke at man ikke kan le eller være glad. Det legger liksom et slags lokk eller henger en tung vekt på noen av følelsene dine, kanskje «bare» i deler av livet ditt. Sånn er det for noen i hvert fall.

Det aller beste rådet jeg kan gi deg, er: be om hjelp! Det i seg selv gjør deg til en god mor. Det at du er bekymret for at du kanskje ikke er det, viser at du elsker babyen din og vil den bare godt.

Hvis du syns det er vanskelig å si, så send en sms til helsesykepleier med akkurat det du skrev til oss her i forumet. Da vil du få hjelp med én gang.

Og følelsen kommer til å endre seg! Du kommer til å føle masse glede over den lille babyen din - akkurat som med storebroren.