Føler jeg selv har det bra, men skjønner at ting er jævlig

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei jente på 24 år. Jeg mistet min mormor for en mnd siden. Jeg føler selv jeg har det bra, men jeg vet jo at jeg ikke har det så bra. Man skjønner jo at ting ikke er greit når man ødelegger blomster ute i offentligheten på en skole her ved jeg bor. Jeg rev den fra jorda i potta. Men det føltes likevel godt selvom det ikke er greit. Jeg dyttet på rekkverket i en trapp og sparka til stener osv. Likevell føler jeg at det går bra med meg, men jeg skjønner jo at det egentlig ikke går så bra. I stad gikk jeg også på butikken og kjøpte kjeks, satte meg utenfor leiligheten dems på utemøblene som sto ute og satt der å spise kjeks. Tok en til meg og en til hun der jeg vet hun ville ha sittet. Jeg lukket øya litt og prøvde å sove der ute. Bestefar var ikke hjemme. Mens jeg også satt utenfor leiligheten, så prøvde jeg å sove litt. Egentlig ville jeg bare sove der ute i natt, men tror det ville blitt kaldt. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre egentlig. Ei venninne av meg var lei av å høre praten min om mormor. Og jeg skjønner jo det. Jeg har sluttet å snakke om det med venner, men det er tungt. Plutselig står jeg alene om dette med bare familien rundt meg. Jeg sliter med å åpne meg for de for de må jo sørge de også. Jeg skulle så ønske at jeg turte å oppsøke trøst, men jeg er ikke slik person som oppsøker en skulder. Men jeg tror jeg hadde trengt en skulder. En skulder er jo mye bedre enn å rasere ting rundt meg av frustrasjon. Jeg føler jo selv jeg har det bra, men jeg har jo åpenbart ikke det. 

Hvorfor føler man at man har det bra når ting egentlig er jævlig? Vet ikke om det gir mening

Anonymkode: c0d8f...0b3

[AnonymBruker]

Da søker du psykisk helsehjelp, så du får noen profesjonelle å prate med. Virker som at du ikke er i kontakt med egne følelser, men at du kroppslig reagerer (og overkompenserer) for sorgen gjennom handlinger.

Anonymkode: cffdc...745