Mindre glad i dyr etter at jeg fikk barn.

[AnonymBruker]

Mulig at jeg nå stikker hånden i et vepsebol, men jeg lurer på om det er flere som deler denne opplevelsen?

Før jeg fikk barn var jeg et dyremenneske til fingerspissene! Alltid hatt hund, og følte egentlig en sterkere tilknytning til dyr enn til mennesker.

Føler at dette er snudd helt på hodet etter at jeg fikk mitt første barn. Skal sies at vi har hatt noen ubehagelige opplevelser med dyr ila denne tiden, men jeg kjenner uansett at jeg rett og slett ikke er noe særlig opptatt av dyr lenger. Jeg vil kanskje gå så langt som å si at jeg stort sett synes de er litt til besvær. Irriterer meg litt over folk som snakker om og behandler kjæledyrene sine som om de skulle vært barn. Og det var jo meg for bare noen få år siden...

Flere som har det sånn?

Anonymkode: e1aca...988

[Gjest Percephone]

Helt enig, syns heller ikke de folkene som behandler hundene sine som feks barn virker å være så mye klokere enn de ofte påstår de er i forhold til alenemødre. Altså jeg har alltid vært dyrenenneske men til og med da hadde jeg naturlig forhold til dyr å lot dyr nemlig være dyr, som jo også er derfor jeg hadde bedre kontakt med dyr enn mange av de som eier hund idag hadde og fortsatt behandler de som baby. Virker helt på styr jo

Endret 3. oktober 2020 av Percephone

[Gjest WhisperingWind]

Hvorfor irriterer du deg over at andre forguder hundene sine? 

Jeg elsker hunder. Men vil ikke ha hund selv. At barnløse ser på hundene sine som unger er ikke noe jeg bruker energi på å irritere meg over. 

Ja, noen hundeeiere er blåst i hue mht null hensyn, båndtvang osv, men det er da vitterlig mange foreldre mht å la ungene løpe rundt og hyle, knuse osv. 

 

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Flere som har det sånn?

Anonymkode: e1aca...988

Nei. Men jeg ser det er et veldig vanlig tema på gravidgrupper på Reddit, så du er ihvertfall ikke alene.

Anonymkode: 1b781...b57

[Gjest Percephone]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Men jeg ser det er et veldig vanlig tema på gravidgrupper på Reddit, så du er ihvertfall ikke alene.

Anonymkode: 1b781...b57

Vi er flere, men det er umulig å ta det forran barnløse da de er stappetett for innsikt og går i forsvarsmodus med engang. 

Endret 3. oktober 2020 av Percephone

[AnonymBruker]

Jada, opplever det selv. Det er rett og slett mindre tid for dyr nå, og alt handler om barna - vi har små barn. Men tror det er midlertidig. Min egen mor er helt åpent mer glad i hunden sin nå, enn både meg og broren min, altså hennes egne barn, men vi er nå voksne.  Og hunden er nå «barnet» hennes. Selv om hun ikke er barneløs. 

Anonymkode: 37e24...cc5

[AnonymBruker]

Kjenner meg definitivt igjen ! Hadde hund før jeg fikk barn, hun var med over alt og var min aller beste venn. Hun døde like før barnet ble født og jeg var helt fullstendig knust. 

Vi fikk valp da barnet var ett år (mitt initiativ) og den har blitt «bare en hund» for meg. Det er hyggelig at barna vokser opp med hund og jeg trives med å ha den som treningsselskap, men forundrer meg over at jeg ikke har noen store følelser for den. Hadde den dødd nå så tror jeg ikke jeg hadde opplevd en stor sorg. Synes det er så rart at det er så stor forskjell fra før og etter barn. 

 

Anonymkode: f4bc6...8bb

[AnonymBruker]

Er verken glad i dyr eller barn, og har ingen av delene selv!

Anonymkode: c0a22...c8b

[AnonymBruker]

Samme her. Før var jeg dyreelsker, nå er jeg totalt uinteressert🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 82214...294

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Percephone said:

Vi er flere, men det er umulig å ta det forran barnløse da de er stappetett for innsikt og går i forsvarsmodus med engang. 

Kan det være at de går i forsvarsmodus fordi du har en ganske ufin tone («Virker helt på styr jo» og «stappetett for innsikt»)?

Her var hunden et familiemedlem før barnet vårt kom og er det fortsatt. Men hunden er selvfølgelig en hund, allikevel - jeg ivaretar hunden på dens premisser. Jeg visste godt hva jeg gikk til da jeg skaffet meg hund og visste at jeg ville ha barn også. Hadde jeg overhodet tenkt at jeg ikke ville klart å kombinere de to tingene, deriblant å faktisk være glad i hunden, så hadde jeg utsatt å skaffe meg hund. Skulle ønske flere tenkte seg litt ekstra godt om. Innmari mange hunder som plutselig må omplasseres når barnet blir ett-to år...

Anonymkode: 1b781...b57

[AnonymBruker]

Åå, jeg kjenner meg så igjen! 
Jeg har to katter og før jeg fikk barn var de barna mine. Jeg var seriøst crazy cat lady. Og ekstremt hjerte for alle dyr. Alle vet jeg har vært litt «gal» på det området. Men etter jeg fikk barn, så føler jeg akkurat det samme som deg. Jeg er jo selvsagt fortsatt glad i kattene, men kjenner det er ok den gangen de blir borte. Og bryr meg fortsatt om dyr, men det er absolutt ikke i nærheten av hvordan jeg en gang var

Anonymkode: 58453...36a

[AnonymBruker]

Jeg elsker dyr enda mer nå enn før jeg fikk barn. Jeg innser hvor mye glede dyra mine gir meg, ofte mer enn ungene og hvor gode de er mot ungene. De lærer ungene så mye og å se hvordan de vokser til sammen. Vi er veldig på å lære ungene stor respekt mot dyr. Vi spiser kun plantebasert, unngår produkter testet på dyr, gir strenge straffer om de gjør kjæledyrene våre noe vondt osv.  Jeg er fremdeles «mamma» til dyrene, og snakker mer om dyrene enn ungene til venner og familie. Legger også mer ut bilder av dyrene(får til og med mer likes på dem😂) ungene pleier å si de er «søskenet» til dyrene, de har et helt fantastisk bånd. Vi er en splitter pine galen familie😂😂

 

Anonymkode: d4a32...dbe

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme! Ønsket meg hund hele livet, fikk hund så fort jeg flyttet ut. Hun var ALT for meg. Da jeg var gravid var jeg livredd for at barnet skulle ha hundeallergi, nesten som jeg tenkte at da måtte jeg adoptere vekk barnet😂 etter ungen kom havnet hun på nederste plass i flokken. Jeg mister følelsene for henne på mange måter. Nå er hun bare en hund, som må luftes og ha mat. Veldig rart, og jeg har hatt mye dårlig samvittighet pga dette. Men ser nå at det faktisk er flere av oss...

Anonymkode: 49e6c...faf

[AnonymBruker]

Jeg har to barn og begge bena opp i tidsklemma. Det kunne aldri falle meg inn å skaffe meg en hund å dulle med og varte opp.  For et latterlig tidssluk. 

Anonymkode: 7c6a5...fb6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg definitivt igjen ! Hadde hund før jeg fikk barn, hun var med over alt og var min aller beste venn. Hun døde like før barnet ble født og jeg var helt fullstendig knust. 

Vi fikk valp da barnet var ett år (mitt initiativ) og den har blitt «bare en hund» for meg. Det er hyggelig at barna vokser opp med hund og jeg trives med å ha den som treningsselskap, men forundrer meg over at jeg ikke har noen store følelser for den. Hadde den dødd nå så tror jeg ikke jeg hadde opplevd en stor sorg. Synes det er så rart at det er så stor forskjell fra før og etter barn. 

 

Anonymkode: f4bc6...8bb

Stakkars hunden som må bo hos dere

Anonymkode: f541e...734

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg elsker dyr enda mer nå enn før jeg fikk barn. Jeg innser hvor mye glede dyra mine gir meg, ofte mer enn ungene og hvor gode de er mot ungene. De lærer ungene så mye og å se hvordan de vokser til sammen. Vi er veldig på å lære ungene stor respekt mot dyr. Vi spiser kun plantebasert, unngår produkter testet på dyr, gir strenge straffer om de gjør kjæledyrene våre noe vondt osv.  Jeg er fremdeles «mamma» til dyrene, og snakker mer om dyrene enn ungene til venner og familie. Legger også mer ut bilder av dyrene(får til og med mer likes på dem😂) ungene pleier å si de er «søskenet» til dyrene, de har et helt fantastisk bånd. Vi er en splitter pine galen familie😂😂

 

Anonymkode: d4a32...dbe

Nei dere er ikke gale. Her i huset er vi er like 🌱😍

Anonymkode: f541e...734

[AnonymBruker]

Helt enig! Jwg føler på en måte at «omsorgsbehovet» mitt er dekket. Jeg elsket både katter og hunder før❤️ Nå har jeg to barn og det siste i verden jeg kunne tenke meg nå er et kjærledyr. 

Anonymkode: cf9c8...454

[Kågebruker]

Så fint for deg😼

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men synes ikke dette er så rart. Dyr er på en måte annenrangs barn, og som ab over skriver, så er omsorgsbehovet for mange på en måte mettet når man har barn som tar mesteparten av tid og krefter. 

Onkel og tante fikk hund da barn nr 2 av 3 flyttet ut. Ingen tvil om at det ble det nye «barnet». 😅

Anonymkode: 70d0f...3cc

[AnonymBruker]

Nei kjenner meg ikke igjen. Er nesten like glad i dyra som i barna (betyr ikke at man ikke elsker barna sine mindre enn andre, kun at man kansje har mer kjærlighet i seg og klarer å elske flere ting høyt og ikke kun biprodukter av seg selv?). Dyra mine er "barna" mine også.

 

Jeg føler folk som ser ned på folk som elsker dyra sine, har et muligens snevert syn på kjærlighet/livet? Men ikke uvanlig at noen blir litt oppslukt av eget avkom og ikke klarer å respektere/likestille andres kjærlighet (mangel på selvinnsikt og respekt for andre). Noen elsker nok hundene sine like mye som du/dere elsker barna deres, og andre ikke. i min mening er det da bedre med ekstra kjærlighet/elske flere, enn kun begrenset til seg selv/barn.

Man skal aldri sammenligne sorg eller kjærlighet, gjør man dette burde man jobbe med seg selv - for da er man ikke et bra forbilde. Din sorg kan være jævelig om du f.eks mister en nær deg/foreldre/ektefelle/barn, men den kan være like fæl for andre i andre omstendigheter (miste en bekjent/kollega/dyr/annet familie.. Og samme med kjærlighet = are fordi du ikke klarer å elske noen like mye som du elsker barna dine, betyr ikke det at andre ikke klarer dette f.eks.

Anonymkode: ae93f...221