Vonde tanker etter fødsel (ikke les om du skal føde)

[AnonymBruker]

Jeg fødte for første gang for noen måneder siden. Fødselen startet 2 uker før tiden så har ikke forberedt på hva som var i ferd med å skje - da alle sa jeg kom til å gå over termin!

Fødselen var vond og gikk veldig fort (ungen ute ca. 3 timer etter vi kom på sykehuset). Fikk ikke tid til epidural. Til tross for dette føltes det godt når babyen var ute og jeg tenkte dette var over. 

Så skulle morkaka ut. Sammen med den kom en enorm blødning, og det ble tilkalt leger, pleiere og masse folk. Har fått høre i etterkant at det var 10 stk der totalt. Alle holdt på med meg nedentil. Sydde, tok, trykte.. samtidig som dette skjedde lå babyen på brystet mitt. Folk stakk meg i armene for å sette inn drypp osv, og samtidig tok folk meg på puppene for å få babyen til å suge. Det føltes helt forferdelig og jeg bare lå og hylte og gråt. Føles ut som jeg har vært utsatt for et stort overgrep.

Etterkant har jeg fått helt angst for å bli tatt på nedentil. Fikk infeksjon i stingene og måtte til lege. Rett før jeg spente legen i hodet. Får flashback hele tiden til denne fødselen og det som skjedde etterpå.

Jeg har ikke klart tanken på sex enda, og jeg vurderer om å aldri bli gravid igjen, til tross for ønske om to barn. Tanken på at dette skal skje igjen er grusom..

Gråter mye når jeg tenker på dette og er redd jeg er ødelagt for alltid. 

Noen som har lignende erfaringer? Hvordan gikk det etter hvert? Har dere fått flere barn?

Anonymkode: 1eeed...1ac

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fødte for første gang for noen måneder siden. Fødselen startet 2 uker før tiden så har ikke forberedt på hva som var i ferd med å skje - da alle sa jeg kom til å gå over termin!

Fødselen var vond og gikk veldig fort (ungen ute ca. 3 timer etter vi kom på sykehuset). Fikk ikke tid til epidural. Til tross for dette føltes det godt når babyen var ute og jeg tenkte dette var over. 

Så skulle morkaka ut. Sammen med den kom en enorm blødning, og det ble tilkalt leger, pleiere og masse folk. Har fått høre i etterkant at det var 10 stk der totalt. Alle holdt på med meg nedentil. Sydde, tok, trykte.. samtidig som dette skjedde lå babyen på brystet mitt. Folk stakk meg i armene for å sette inn drypp osv, og samtidig tok folk meg på puppene for å få babyen til å suge. Det føltes helt forferdelig og jeg bare lå og hylte og gråt. Føles ut som jeg har vært utsatt for et stort overgrep.

Etterkant har jeg fått helt angst for å bli tatt på nedentil. Fikk infeksjon i stingene og måtte til lege. Rett før jeg spente legen i hodet. Får flashback hele tiden til denne fødselen og det som skjedde etterpå.

Jeg har ikke klart tanken på sex enda, og jeg vurderer om å aldri bli gravid igjen, til tross for ønske om to barn. Tanken på at dette skal skje igjen er grusom..

Gråter mye når jeg tenker på dette og er redd jeg er ødelagt for alltid. 

Noen som har lignende erfaringer? Hvordan gikk det etter hvert? Har dere fått flere barn?

Anonymkode: 1eeed...1ac

Hei TS. 

Jeg har ikke samme erfaring som deg, men min bestevenninne har. Hun fikk samtaleterapi på helsestasjon. Hun hadde angstanfall etter fødsel og hun hadde traumer ift det. Det tok cirka 1 år, men hun fikk god hjelp og de har et normalt sexliv nå. Men det ble aldri noe nummer to enda. Er 8 år siden. 

Anonymkode: 4017b...a8b

[AnonymBruker]

Neste gang velger du keisersnitt og gir flaske fra dag én. 

Anonymkode: e80ae...3ad

[AnonymBruker]

Hei TS! Skal føde for første gang, men synes det er godt og greit å ikke bare lese hyggelige opplevelser, men fra dere som har hatt tøffe eller traumatiske opplevelser også. Man kan vel aldri være helt forberedt på noe man aldri har opplevd. Høres ut som at fødselen din har skremt deg skikkelig, og at du trenger og fortjener å få terapi og mulighet til å snakke deg gjennom det traumatiske som skjedde. Kan godt forstå deg at alt gikk så fort, og plutselig kom noe du ikke hadde forutsett overhodet - kanskje når du allerede tenkte det verste var over.

Unner deg å komme over/få bearbeidet det du har vært gjennom, det høres skremmende ut og jeg tror veldig mange (sikkert jeg også) hadde reagert som deg. Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: 2422f...2e6

[Kenelz]

«ikke les om du skal føde» *leser selvom jeg skal føde* 

Du har hatt en helt forferdelig opplevelse! Har du snakket med noen på helsestasjonen? Du trenger helt klart å snakke med noen! 

[AnonymBruker]

Fikk også traumer i etterkant av fødsel. Det er regelrett grusomt. Sexlivet fungerte fint igjen etter ca. et halvt år. Dessverre tør jeg ikke å bli gravid igjen, 5 år senere. Har alltid sett for meg 2 barn, men jobber med å akseptere at det bare må bli sånn. Jeg fikk "behandling" i form av samtaleterapi mot fødselsdepresjon (noe det ikke var, men godtok diagnosen fordi jeg visste ikke bedre på den tiden).

Anonymkode: 65f72...ef7

[AnonymBruker]

Jeg fikk et traume etter fødsel nr 2, det skyldtes at den var helt grusomt vond. Jeg hadde en veldig smertefull fødsel med stormrier med første og trodde derfor fødsel nummer 2 umulig kunne bli verre, så ble tatt veldig på senga. Fikk veldig panikk da ingenting av smertestillende fungerte. Da fødselen var over, trodde jeg de første dagene at alt var ok, men så kom det stadige flashbacks og jeg kunne bli fysisk dårlig. Det tok opp til et år før det ble ganske mye bedre. 

Anonymkode: 3484d...4cd

[Sinsiew]

Snakk det ihjel, er mitt tips!

Og ikke tenk på neste fødsel. Det er lenge til og ikke noe å stresse med. 

Sjansen er veldig stor for at din neste fødsel blir helt ulik. 

[AnonymBruker]

Det er ikke så lenge siden du fødte, og du må gi deg selv tid til å bearbeide traumene. Du trenger noen å snakke med, foreslår at du kontakter helsestasjonen.

Ikke bekymre deg for neste fødsel, stor sjanse for at neste fødsel ville blitt helt annerledes. Du er nok uansett en god kandidat for keisersnitt.

Klem❤️

Anonymkode: d105f...d49

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en traumatisk opplevelse. Ekstremt prematur fødsel, ikke forberedt i det hele tatt, barnet var omtrent i bekkenbunnen når jeg kom til sykehuset så var altfor sent for det meste. Baby satt bom fast og et utall leger rev og slet til siste sekund med tang for å få baby ut, det var helt krisestemning. Jeg fikk ikke se den skambankede babyen min før mange timer etter fødsel. Jeg var helt sjokkskadet. (Det har gått bra med barnet)
 

Det som hjalp var å snakke om det. MASSE. Med alle! Helsepersonell, venner, mannen, foreldre, søsken, mer helsepersonell. Psykolog, jordmor, gynekologen som forløste, osv. Ikke vær redd for å kreve noen å snakke med! 3 år senere fødte jeg nr 2 i en helt problemfri drømmefødsel med kun en jordmor og mannen min tilstede. Trengte ikke smertestillende engang! 

Anonymkode: 9473f...d6a

[AnonymBruker]

Ta kontakt med sykehuset, og sørg for at  ALT står skrevet i journalen din! Dette er viktig mtp evt. fremtidig fødsel, samt samtaler med gyn/fødeavdeling. 

Ellers jordmor og psykologhjelp! 

Alt blir bra, men man trenger gjerne litt tid 💛

Anonymkode: 57641...f5a

[AnonymBruker]

Men har du skjønt i ettertid hvorfor det ble slik? En postpartum blødning er potensielt en tilstand som krever rask behandling. Det kan være flere ting som f.eks at deler av morkaken sitter fast i livmoren og du fortsetter å blø. Da utløser man alarm og rommet skal fylles av to gynekologer, jordmødre, barselpleiere, anestesisykepleier, anestesilege. Det er for å raskt stoppe blødningen du fikk oxytocin for å stimulere til sammentrekninger (som hjelper å stoppe blødning og gis via IV) og de trykket ned for å komprimere blødningen i tillegg til medikamenter som cyclokapron. Hadde det ikke fungert så måtte de eventuelt trillet deg raskt på operasjonsstuer for å operere deg, med worst case scenario hvis de ikke hadde klart å stoppe blødningen med en klips og medikamenter så måtte man opere vekk livmoren. Så tenk heller at sykehuset raskt igangsetter tiltak etter boka så du ikke skulle miste mye blod at du ble dårlig og måtte bli transfundert med påfølgende komplikasjoner og kunne knytte deg til babyen istedenfor.

Selv om fødselsopplevelsen din ikke var som forventet så virker det som om det gikk veldig bra med både deg og barnet.

Anonymkode: 9b911...74e

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å snakke med noen som kun er opptatt av ditt velbefinnende. Slik at du føler at du har en person som bare er på din side.

Anonymkode: 8817c...a18

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ganske lik opplevelse som deg, bortsett fra at far holdt babyen. Morkaken kom ikke helt ut og rommet ble fylt opp med mennesker og en av dem satt seg opp meg og presset på magen mens hun hadde hånda oppi vaginaen min, det var vondere enn selve fødselen. Jeg endte opp med å måtte inn til operasjon da de ikke klarte å stoppe blødningen. Det har gått forholdsvis bra selv om jeg fikk en fødselsdepresjon, men hadde nok endel med livssituasjonen min også å gjøre, sexlivet kom fort i gang igjen men jeg hadde kun ett par overfladiske rifter. Fikk du ikke tilbud om samtaler på sykehuset? Ta kontakt med dem, de skal ha sosionom tilgjengelig. Jeg takket nei men de gjorde det veldig klart at om jeg ombestemte meg, så var det bare å ta kontakt med dem igjen. Jeg skal ikke ha flere barn da vi hadde bestemt oss for at dette var siste og ikke pga dette. Jeg fikk beskjed på sykehuset om at det er en litt større sjanse for at det gang skje igjen når det har skjedd en gang men at jeg får ekstra oppfølging om jeg blir gravid igjen og at jeg vil bli satt i gang noen uker før fødsel slik at de kan ha bedre kontroll over forløpet. Det er nå gått to år siden fødselen og jeg tenker ikke på dette ofte lenger. Føler meg heldig som fikk så god hjelp og at alt gikk bra med både meg og barnet. Det du har opplevd er traumatisk og du er i tillegg full av hormoner. Gi deg selv god tid og forståelse og ikke stress med sexlivet og konsentrer deg om  babyen og å finne en måte du kan få ordentlig utløp for alle følelsene du sitter igjen med. Selv bearbeidet jeg det med mannen min, som også hadde en voldsom opplevelse og vi har snakket sammen i timesvis, helt til det en dag var litt ferdigsnakket og vi var ferdige med alle de vanskelige følelsene. 

Anonymkode: 45050...fae

[AnonymBruker]

Hadde også en traumatisk fødsel.
Styrtfødsel, ingen epidural, barnet holdt på å dø, mistet store mengder blod, rifter der sting gikk opp osv osv.
4 år siden.
Forholdet røk.
Jeg har ikke hatt sex siden før fødsel.
Ble ikke tilbudt noe hjelp eller samtale på sykehuset, men ble behandlet for fødselsdepresjon i ettertid.
Dater ikke og ser ikke for meg å endre på det med det første.
Garantert skal jeg aldri ha barn igjen.

Anonymkode: 7ad83...1ee

[ididi]

Kjære deg. Det du har opplevd føles uten tvil traumatisk, og det er ikke noe rart at det føles som et overgrep. Sykehuspersonellet gjorde nok alt riktig for å stoppe blødningen din, men det kan likevel føles grusomt for deg. Den som skulle hjelpe deg med ammingen, burde vært flinkere til å spørre om det var greit å ta på deg, og om du var klar for å prøve. Når noen holder på å «grave» rundt i underlivet ditt, er det ikke rart om du ikke samtidig takler å bli presset på puppene. De burde sett forskjell på gledestårer og tårer av frykt og redsel. Da ville de som jobbet med å stoppe blødningen din fortsatt (det måtte de for å forhindre at du døde), men hen som skulle ordne med ammingen, kunne gitt babyen til partneren din og så snakket med og hjulpet deg i situasjonen. Du kunne f.eks. fått noe til å dekke overkroppen din slik at du følte deg mer beskyttet, hen kunne forklart deg hva de andre gjorde og hvorfor eller du kunne rett og slett fått en skikkelig klem av partneren din mens jordmor holdt babyen.

At sexlivet ikke er tilbake, er helt, helt normalt. Alt for mange tror at det liksom skal være perfekt igjen etter noen uker. Sånn er det IKKE for veldig mange. Ikke bare har du trykket et helt menneske ut gjennom underlivet ditt, men du har også vært gjennom en traumatisk fødsel. I tillegg har du sannsynligvis kraftig søvnmangel, har fått livet vendt helt opp ned og er generelt utslitt. Hvordan i huleste skulle noe av dette gjøre deg kåt?! Gi deg selv og kroppen din tid. Mye mer tid. Si til samboeren din hvordan du har det (hvis du ikke allerede har gjort det). Sannsynligvis vil han deg bare godt, og vil holde rundt deg for å gi deg litt trygghet og kjærlighet. Og når du blir klar for det (om det er om en måned eller et år) så finnes det mye annet man kan gjøre med hverandre av sex enn penetrering av vagina. Ikke begynn nå hvor du helt tydelig ikke er mentalt klar for noe som har med sex å gjøre, jeg bare minner om det, fordi det kanskje kan gjøre tanken på sex litt mindre kjip. 

Sånn det er nå, bør du si fra til helsesykepleieren din og få hjelp til å behandle traumet ditt. Du kan sende henne en sms hvis du syns det er for vanskelig å si det. Mange kvinner opplever fødselen som et reelt og alvorlig traume, og helsesykepleieren vet hvordan de skal hjelpe deg.