Skuffet over barnets reaksjon

[AnonymBruker]

Er gift med en mann som ikke akkurat er flink til å være med på aktiviteter med meg og barnet vårt. Vanligvis så er det jeg som er med på alt fra håndballkamper til helgeturer til turer i parker osv, og pappaen er hjemme.

Men i dag så dro han seg ut av huset, og ble med på Tusenfryd sammen med oss. Jeg og barnet har årskort, så vi har allerede vært der 6-7 ganger i år. Og det er her problemet oppstår. Barnet er helt i hundre over at dagen har vært helt fantastisk, det har vært årets beste tur osv. Og er veldig tydelig på at neste år er det hun og pappaen som skal ha årskort osv.

Og jeg kjenner at jeg blir skikkelig lei meg. (Uten selvfølgelig å vise det) Syns jo selvfølgelig det er bra at barnet har hatt en super dag. Og det er sikkert ekstra spesielt fordi pappaen endelig var med på noe osv.

Men inne i meg så føler jeg meg skikkelig trist, og lurer litt på hvorfor jeg gidder å gjøre så mye, når det tydeligvis blir tatt som en selvfølge og ikke satt pris på. Jeg vet det er barnslig, og at jeg ikke burde reagere slik, men hvordan snu tankegangen?

Det hjelper ikke akkurat at jeg vet det kommer til å bli et brudd, rett og slett fordi jeg er lei av å gjøre alt alene.

Noen som har erfaring med lignende type situasjoner, som kan fortelle hvordan de har taklet det? Kommer jo aldri til å vise dette til barnet, men kjenner meg innerst inne såret...

Hvor rart er det?

Anonymkode: 94bd8...5b0

[Sirinna]

Du burde være lykkelig for at barnet ditt føler seg lykkelig. Når det er sagt, når barnet er voksent vil det se tilbake og forstå at mor alltid var der, og at far kun tok sjarmøretappen og fikk ufortjent heder for det. 
 

Dette er jo en klassisk problemstilling blant skilte foreldre. Mor har hovedomsorgen og står for hverdager med alt det innebærer av rutiner. Mens far har helgesamvær i blant og tyr til lettvinte løsninger som McDonald’s til middag og lar barnet legge seg altfor sent.  Barnet forguder far, far er så «kul» osv. Mor er kjedelig. 
 

Men så en dag blir de voksne og ser tilbake ..

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Sirinna skrev:

Du burde være lykkelig for at barnet ditt føler seg lykkelig. Når det er sagt, når barnet er voksent vil det se tilbake og forstå at mor alltid var der, og at far kun tok sjarmøretappen og fikk ufortjent heder for det. 
 

Dette er jo en klassisk problemstilling blant skilte foreldre. Mor har hovedomsorgen og står for hverdager med alt det innebærer av rutiner. Mens far har helgesamvær i blant og tyr til lettvinte løsninger som McDonald’s til middag og lar barnet legge seg altfor sent.  Barnet forguder far, far er så «kul» osv. Mor er kjedelig. 
 

Men så en dag blir de voksne og ser tilbake ..

Altså, jeg er veldig glad for at barnet føler seg lykkelig. Og jeg bygger oppunder det, og bekrefter at dagen har vært fantastisk osv. 

Men er nok mest overrasket over at jeg har det kjipt, burde jo bare tenke at dette er så bra osv.

Anonymkode: 94bd8...5b0

[Sirinna]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, jeg er veldig glad for at barnet føler seg lykkelig. Og jeg bygger oppunder det, og bekrefter at dagen har vært fantastisk osv. 

Men er nok mest overrasket over at jeg har det kjipt, burde jo bare tenke at dette er så bra osv.

Anonymkode: 94bd8...5b0

Men kjære deg, din reaksjon er da helt naturlig. Ikke vær så hard med deg selv. ❤️
 

Forresten så står jeg opp med barnet hver dag her i huset, jeg gjør nesten alt av stell og matforberedelser for barnet. Når far endelig står opp så jubler hun. Når jeg står opp med henne syter hun og vil til pappa. Det er en utakknemlig jobb å være mor gitt.  

Endret 2. oktober 2020 av Sirinna

[Aristoteles]

På en måte tror jeg du forventer at barnet skal være mer rasjonell enn et barn har muligheten til å være. Hen er bare ekstra glad for at pappa var med, og evner ikke å se/skjønne at du er den som alltid er med yter mer.

Det er kanskje ikke en trøst akkurat nå, men hen vil skjønne det når hjernen er ferdig utviklet. Akkurat nå er det best for deg selv om du klarer å tenke på det på den måten, og glede deg over at barnet fikk en fin dag med far (også).

Endret 2. oktober 2020 av Aristoteles
Skrivefeil

[Caroline1986]

 

11 minutter siden, Sirinna skrev:

Du burde være lykkelig for at barnet ditt føler seg lykkelig. Når det er sagt, når barnet er voksent vil det se tilbake og forstå at mor alltid var der, og at far kun tok sjarmøretappen og fikk ufortjent heder for det. 
 

Dette er jo en klassisk problemstilling blant skilte foreldre. Mor har hovedomsorgen og står for hverdager med alt det innebærer av rutiner. Mens far har helgesamvær i blant og tyr til lettvinte løsninger som McDonald’s til middag og lar barnet legge seg altfor sent.  Barnet forguder far, far er så «kul» osv. Mor er kjedelig. 
 

Men så en dag blir de voksne og ser tilbake ..

Jeg vil bare si at jeg skjønner kjempegodt at du blir lei deg, TS
Ellers er jeg enig i alt som står over her. Faren min var hjemme sjelden, og da hadde han med gaver hver gang han kom hjem og det var helt julaften hver gang, da hadde han jo i tillegg fri og var uthvilt og kunne gjøre ting sammen med oss. Noe han veldig sjelden gjorde riktignok.

Mamma var den kjedelige som jobba 9-16 og lagde middag og rydda og masa på oss, men hun leste også alle nattahistoriene og trøsta oss og var trener dor fotballaget og var med på alle foreldremøter og hjalp oss med alt.

Da de skilte seg fordi mamma var dritlei, snakka pappa masse dritt om mamma, men mamma sa aldri noe galt om ham, og da vi ble eldre så skjønte vi hvor landet lå.

 

Regner med at det blir sånn for dere også.

[Sunnys]

Tror det var veldig stas for barnet å endelig gjøre noe sammen med pappa.. som sikkert har vært en underliggende savn. Et håp og en drøm om å gjøre noe sammen med pappa har endelig skjedd. Det er bare det. Men barnet vet at det er du som alltid er der 

[AnonymBruker]

Takk for fine svar, føler meg ikke lenger som en så stor dust som har denne reaksjonen....

Vet at i morgen så kjenner jeg sikkert ikke så mye på det, og det er jo det viktigste at barnet faktisk har hatt en fantastisk dag 😊

Anonymkode: 94bd8...5b0

[AnonymBruker]

Kan trøste deg med at det går ikke over! Her har jeg en 16-åring nå, som maser om penger titt og ofte, får klær og sminke og diverse, men hvis pappaen vippser 200kr så er han sååååå snill 🙄 Enda hun kanskje fikk 500 av meg helgen før. Synes faktisk det er skikkelig dritt! I tillegg er det mye om at «kan ikke slappe av hos pappa» osv, mens her ligger hun og drar seg til både ett og to i helger. Om jeg da spør om hun hadde fått lov til det av pappa blir hun fly forbanna. Hos far spiser hun brødet og middagen som er servert, her klages det, nekter å spise, æsj og ekkelt. Jeg hater slik oppførsel, men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Innimellom frister det meg veldig å si at hun får flytte til far. 
 

Men jeg håper det kommer en tid der jeg får takk. Kanskje hvis jeg får barnebarn, at jeg kanskje blir favorisert da?

Anonymkode: b9a28...52c

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk sagt ifra til min sønn om det, men han er nokså stor nå. Det var vel en gang at jeg ikke kunne stille opp på fotballkamp som han hadde jo regnet med fordi jeg alltid er der, og han var drittsur. Men han er aldri sur på sin far som aldri dukker opp på noe. Da sa jeg det til han at jeg syntes det er litt dårlig gjort for hvis jeg kan og har mulighet så kommer jeg, jeg kjører hit og dit, jeg tar han med på ferie, er på alle foreldremøter osv, men likevel er det pappa som er kul, pappa er så sliten for han jobber (jeg jobber også), pappa må spille med kompiser så har ikke tid til å dra på foreldremøte. Min sønn syntes fortsatt pappa er kul, men er det noe så er det mamma han ringer. Han vet hvem som stiller opp, ordner opp og minner han på ting. Og det kommer bare tydeligere fram jo eldre han blir. 

Helt lov å bli lei seg for det, men barna vil se det etterhvert.. Og etterhvert som de blir store nok til å skjønne det så er det også lov å ta det opp med de, uten å prate for mye stygt om far selvfølgelig. 

Anonymkode: 2184a...6d1

[AnonymBruker]

Få med deg mannen din i samlivsterapi. Håper han skjønner alvoret og bedrer seg og gir deg den avlastningen du trenger, og også bruker tid sammen med deg som kjæreste.

Anonymkode: c19f1...c04

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Få med deg mannen din i samlivsterapi. Håper han skjønner alvoret og bedrer seg og gir deg den avlastningen du trenger, og også bruker tid sammen med deg som kjæreste.

Anonymkode: c19f1...c04

Der er nok jeg forbi. Har bestemt meg for at det er nok, og det er nok ingen terapi som hjelper for det dessverre. 
 

Ellers så er det egentlig fint å høre at det er andre som opplever det samme. Er vel klar over at det er sånn det kommer til å bli fremover, og må bare lære meg å heve meg over det på en måte 😊

Anonymkode: 94bd8...5b0

[AnonymBruker]

Jeg har vært det barnet. Et av mine beste barndomsminner er at hele familien var på kino, på pappa sitt initiativ. Det var fantastisk fordi jeg følte på at vi var "hel" som familie, når han ble med. Når man alltid går og håper og ønsker at far skal gi deg oppmerksomhet og "bry seg" så blir ALT han gjør og blir med på heeelt fantastisk der og da, fordi man får all bekreftelse man lengter etter. Så blir man skuffa igjen når man skjønner at det ble med den ene gangen og det blir lenge til neste. 

Det var alltid trygt og godt å ha mamma der og kjempeviktig at hun var så stabilt tilstede. Jeg uttrykte det kanskje ikke like mye da jeg var liten, men jeg var ikke gammel da jeg begynte å se alt hun gjorde og gjør for meg. Er i dag snart 30, og tenker ofte på hvor heldig jeg er som har og har hatt henne.

Anonymkode: 66279...b76

[-Titania-]

Jeg har ikke vanskelig for å se meg at et barn som stadig opplever at pappa ikke er med på nesten noe, blir fra seg av begeistring når pappa endelig blir med.

Det har nok ingenting med deg å gjøre, barnet vet at du alltid er der, og dere opplever mye hyggelig og morsomt sammen som skaper sterke bånd. Barnet glemmer ikke mammaen sin, men akkurat nå så ble det kanskje ekstra viktig å kjenne på følelsen av at pappa også ble med.

[AnonymBruker]

14 timer siden, Sirinna skrev:

Du burde være lykkelig for at barnet ditt føler seg lykkelig. Når det er sagt, når barnet er voksent vil det se tilbake og forstå at mor alltid var der, og at far kun tok sjarmøretappen og fikk ufortjent heder for det. 
 

Dette er jo en klassisk problemstilling blant skilte foreldre. Mor har hovedomsorgen og står for hverdager med alt det innebærer av rutiner. Mens far har helgesamvær i blant og tyr til lettvinte løsninger som McDonald’s til middag og lar barnet legge seg altfor sent.  Barnet forguder far, far er så «kul» osv. Mor er kjedelig. 
 

Men så en dag blir de voksne og ser tilbake ..

Nå er det heldigvis slik at de fleste har 50/50 i disse dager. At fedre har annenhver helg begynner jo å bli veldig gammeldags. Da blir det også mer hverdag på begge, og litt helg på begge. 

Anonymkode: 99c69...3c9

[AnonymBruker]

Et barn forguder sine foreldre. De slutter ikke med det, selv om den ene svikter. Underbevisst senker en sikkert forventningen til denne forelderen, og blir dermed ekstra positivt overrasket når far gjør ting mor gjør hele tiden. Barnet er ikke stort nok til å innse at far ikke har forandret seg, men at det sikkert blir med denne ene gangen på veldig lenge. Barnet skjønner heller ikke at hvis far har årskortet, så blir det få turer til Tusenfryd.

Anonymkode: 5ef72...bc3

[Sirinna]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det heldigvis slik at de fleste har 50/50 i disse dager. At fedre har annenhver helg begynner jo å bli veldig gammeldags. Da blir det også mer hverdag på begge, og litt helg på begge. 

Anonymkode: 99c69...3c9

Ja, heldigvis