Avslutte eller forsette utdanning

[AnonymBruker]

Jeg har startet på en treårig utdannelse. Dette er noe jeg har ønsket i mange år, men samtidig vært usikker om. Nå har vi snudd om på familieøkonomien for at jeg skal få kunne gjøre det og mange ofre blir tatt. Både sosialt, familiært og økonomisk. Jeg er så redd for å ikke klare, redd for ikke bestå, men også redd for at det kanskje er feil retning for meg. Det er så mye som jeg syns er gøy og spennende med yrket jeg har valgt, men jeg merker at folk ser rart på meg når jeg forteller at det er dette jeg skal utdanne meg til. Jeg har fra før slitt med angst. Jeg er redd for at dette skal skinne igjennom, og kanskje fører dette til mer angst. Jeg føler jeg ikke har tid til ting som er viktig for meg og mine - og samtidig har jeg hjertet langt oppi halsen og har et veldig høyt stressnivå. Jeg føler at jeg ikke strekker til på noen som helst fronter. At jeg holder på å drukne. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Burde jeg slutte? Jeg har ingenting å falle tilbake på om jeg gjør dette, ingen jobb og ingen inntekt med både huslån og alt annet som hører med. 

Dette har alltid vært en stor drøm for meg, å få akkurat den utdannelsen. Men det går så hardt utover psyken og de rundt meg som må tilpasse seg sånn. Hva burde jeg gjøre? 

Anonymkode: 26e6d...55c

[AnonymBruker]

Du har jo langt på vei gitt svaret selv. Du har ingenting å falle tilbake på, og denne utdannelsen har vært din drøm lenge.

Hvis dette ikke er kvantemekanikk eller rakettingeniør vil det nok være overkommelig for deg å lære.

Å ha angst er selvsagt ikke gøy. Jeg har aldri vært særlig engstelig av meg, så jeg klarer ikke å sette meg ordentlig i din posisjon. Det vil høyst sannsynlig gå bra hvis du jobber jevnt og trutt med fagene. 

Det blir mye lettere hvis du finner teknikker som demper angsten. Hva som fungerer for deg må du selv finne ut av. Når jeg skal lære meg noe, enten det er formell utdanning eller bare noe jeg må finne ut av der og da, pleier jeg å tenke at mange folk som er dummere enn jeg har klart det. De har klart det fordi de jobbet jevnt og disiplinert, så hvis jeg også gjør det får jeg også det til. Det har vist seg å stemme. 😉

Anonymkode: 33ec4...4e9

[AnonymBruker]

Hei kjære Ts. 
 

Jeg synes du skal gå for drømmen din! Du sier du har drømt om det lenge og familien har gitt deg rom for å gå for drømmen din. Du burde absolutt gjøre det! 
 

Selv begynte jeg å studere bachelor når jeg hadde en datter på 1,5 år. Jeg hadde mannen min som tok seg mer av henne, og vi hadde en svak økonomi i over tre år. Jeg jobbet 37% på kiwi som gjorde at jeg var borte ca 2 kvelder/lørdag i uken. For oss så måtte deltidsjobb og studielån til for at vi skulle klare oss økonomisk. Etter to år på bachelor ble jeg gravid og fikk mitt andre barn i mars det året jeg skulle vært ferdig. Det innebærte at jeg studiet gikk et år over planlagt tid, men det gikk fint. Jeg skulle egentlig stoppe der, men fikk så lyst på master så nå er jeg godt inne i master med barn på 6 og 2 og på dette tidspunkt ingen jobb. Men fy faen det er en drøm å stå her i disse studiene jeg har drømt om så lenge! 
 

en ting jeg merket kjapt under bachelorutdannelsen var en selvtillitsboost ( jeg har ptsd kompleks og sliter en del med angst). Jeg føler meg smartere og har mer å by på under samtaler, nettopp fordi jeg har fått et bredere perspektiv under utdannelsen. 
 

ønsker deg masse lykke til! 

Anonymkode: 517f6...727

[AnonymBruker]

Om du har motivasjon til selve utdannelsen og faget, så fortsett. Det er en langsiktig investering.
Selvfølgelig klarer du det. Andre klarer det. Du er minst like god som dem. Og du har kommet inn på studiet! 🙂 
Om du stryker på en eksamen eller to, kan du ta dem opp igjen. Evt bruke litt lenger tid på å fullføre studiet. Helt vanlig dette.
At andre ser rart på deg ift studievalg, vil jeg tippe er mer noe du føler heller enn. Og om de ser rart på deg, er det dem som har et issue. Hold fast i deg selv. Du er god nok.

På den andre side, om du ikke har motivasjon og kjenner at du kommer til å gi opp. Så kan du like godt spare deg for uroligheten, og stoppe med studiet nå.


 

Anonymkode: 30eca...e5c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei kjære Ts. 
 

Jeg synes du skal gå for drømmen din! Du sier du har drømt om det lenge og familien har gitt deg rom for å gå for drømmen din. Du burde absolutt gjøre det! 
 

Selv begynte jeg å studere bachelor når jeg hadde en datter på 1,5 år. Jeg hadde mannen min som tok seg mer av henne, og vi hadde en svak økonomi i over tre år. Jeg jobbet 37% på kiwi som gjorde at jeg var borte ca 2 kvelder/lørdag i uken. For oss så måtte deltidsjobb og studielån til for at vi skulle klare oss økonomisk. Etter to år på bachelor ble jeg gravid og fikk mitt andre barn i mars det året jeg skulle vært ferdig. Det innebærte at jeg studiet gikk et år over planlagt tid, men det gikk fint. Jeg skulle egentlig stoppe der, men fikk så lyst på master så nå er jeg godt inne i master med barn på 6 og 2 og på dette tidspunkt ingen jobb. Men fy faen det er en drøm å stå her i disse studiene jeg har drømt om så lenge! 
 

en ting jeg merket kjapt under bachelorutdannelsen var en selvtillitsboost ( jeg har ptsd kompleks og sliter en del med angst). Jeg føler meg smartere og har mer å by på under samtaler, nettopp fordi jeg har fått et bredere perspektiv under utdannelsen. 
 

ønsker deg masse lykke til! 

Anonymkode: 517f6...727

Ikke TS her, men for et godt eksempel du er!

Anonymkode: 30eca...e5c

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke TS her, men for et godt eksempel du er!

Anonymkode: 30eca...e5c

Tusen takk 🥰❤️❤️

Anonymkode: 517f6...727