Han klarer ikke snakke om den rosa elefanten i rommet, nå gir jeg snart opp

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en fantastisk fin mann. Vi har vært sammen i 12 år og har to barn, hus, stasjonsvogn, greie jobber - egentlig alt vi kunne ønske oss. Vi har stort sett at et godt liv sammen, selvsagt har det gått litt opp og ned med småbarn, men det har stort sett vært fint. Vi deler de fleste oppgaver i huset, har fin flyt i logistikken i hverdagen og har det bra sammen. Mange gode samtaler, debatter, bra sex, mye latter og gøy. Egentlig veldig fint. 

Men. Vi kommer fra hver vår side av landet. Jeg har flyttet til hans side fordi det passet best når jeg skulle starte på høyskole. Siden har vi blitt her. Det har vært noe sårt og vanskelig for meg i forhold til at mine foreldre ikke har andre enn meg. Når de blir gamle må de klare seg selv i stor grad. Samboeren min har to brødre, alle med flere barn og alle bor i området rundt svigers. 

I tillegg har samboer en helt vanlig jobb, elektriker, han kan ta med overalt. Jeg har derimot i noen måneder nå hatt en jobb som veldig gjerne vil ha meg til hovedkontoret litt utenfor Oslo for å ta over en stor stilling med masse muligheter. Jeg har hele livet vært veldig karriererettet og dette er -drømmejobben-. I drømmefirmaet. 

Men dette vil ikke samboer snakke om. Han synes det er vanskelig siden han liker rutiner og trives dårlig med endring i livet, å flytte, bytte jobb, etc vil føre til masse kaos. Jeg har forsøkt alt. Jeg har forsøkt å pushe på for å få han til å snakke om det, da svarer han på det han spør om men det er vanskelig å komme frem til noen enighet. Jeg har forsøkt å gi han rom og tid til å tenke og har sagt jeg vil han skal snakke med meg når han har tenkt litt. Tre måneder senere, ikke et pip. Jeg har forsøkt å sette opp fordeler og ulemper-liste, som han er med på. 

Utfordringen er: 

Han vil ikke flytte. Og han velger å tie det i hjel. Han snakker med meg når jeg pusher men ellers tier han bare om det, selv om jeg vet han tenker på det, jeg vet han vet dette betyr veldig mye for meg. Jeg forstår han ikke vil flytte. Vi har et fint nettverk her og er nært hans foreldre. Men det er så sterke argumenter for å reise at jeg synes han skylder meg at vi blir enige om dette sammen. I stede ser det ut som han, sikkert i småpanikk, bare tier det i hjel. Til slutt kommer det til å dø ut. For noen uker siden mistet jeg det fullstendig. Jeg er ganske fattet til vanlig, men da var det tårer, grining og masse frustrasjon. Jeg fortalte han at tanken på at foreldrene mine ikke skal ha noen i livet er fryktelig tung. At det jeg har drømt om hele livet, denne posisjonen i jobb, ligger rett foran nesen på meg. At om han fortsatte å tie det i hjel så er jeg redd jeg til slutt kommer til å være så bitter, trist og lei at jeg ikke tåler trynet på han. 

Etter det har jeg vært helt nummen. Vi snakker fint sammen som venner, kysser hverandre god natt, men det kjennes ut som om alle følelser er borte. Jeg er så sint og bitter over at han ikke en gang klarer ta seg sammen nok til å snakke med meg om dette. I det siste har han blitt en trist fyr også. Jeg  spurte her om dagen hva som var galt, han svarte at "det virker ikke som du synes det er så hyggelig å bo med meg mer". Jeg vet ikke om det er sant, men det er ikke hyggelig på kjærestevis i alle fall. 

Hvordan i alle dager kommer man seg ut av en sånn floke? Er det jeg som er heksa her og bare må droppe hele diskusjonen? 

Anonymkode: b7245...77a

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må være litt forsiktig med å gå på akkord med deg selv. Jeg reagerte særlig på den biten hvor du beskriver følelser som forsvinner.

Og så må du være veldig tydelig på til hvor viktig dette er for deg, noe som er veldig forståelig. Samt at det ikke er greit å tie det ihjel da dette får konsekvenser for forholdet deres.

Det er ikke så rart at han ikke deler behovet ditt for å flytte, og at det både er ubeleilig, utrygt(uvissthet) og stress. Han trives der han er. Og kanskje det er litt derfor han blir så stille siden ubeleilig og stress ikke er så gode argumenter mot ansvarsfølelsen for foreldre. Særlig siden mye av disse følelsene er midlertidige, mens ditt behov vil vokse.

Jeg har ikke noen tanker om hva dere skal gjøre, bortsett fra å snakke om det og komme til en enighet som dere begge kan leve med. Ikke-valg på en problemstilling er alltid ett dårlig valg.

Anonymkode: 7da65...1b3

[AnonymBruker]

Har dere helt fra starten vært enige om å bo dere dere bor?  Eller at det bare er for en periode? Hvis ikke dette har kommet opp tidligere kan jeg jo skjønne at han ikke vil flytte. Det er kanskje litt vanskeligere for menn å få nytt nettverk i voksen alder hvis man ikke er veldig sosial. 

Anonymkode: bd8a3...858

[Hasselnøtter]

Er det aktuelt med pendling? At du bor i Oslo i uka, har drømmejobben, tar deg av foreldre, og så reiser til familien i helgene? Kanskje du kan jobbe litt lange dager og ta fri hver eller annen hver fredag, og få langhelger? Hvis du kommer hjem torsdag kveld og drar tidlig mandag, er det ikke så mye du faktisk er borte. Dersom jobben er veldig interessert i å ha deg i stillingen, kan de betale for pendling?

Hvor gamle er barna? Med små barn er kanskje logistikken for utfordrende til at han vil være alene i ukedagene.

[AnonymBruker]

Hva mener barna om å bli revet opp med rota fra sitt oppvekstmiljø og venner da?

Anonymkode: aa9c0...084

[AnonymBruker]

Rosa elefanten i rommet er for de som er rusa. Så det er vel ikke så rart at han ikke vil snakke om den.

Du vel mener "elefanten i rommet"? 

Anonymkode: c61f0...e30

[AnonymBruker]

At foreldrene dine er alene, vil det si at det ikke har naboer / venner i nærheten? eller er det kun familie det er snakk om? 

Vil det være enklere for foreldrene å flytte? Man kan sikkert mene mangt om det, og jeg forstår at du blir trist av tanken - men at argumentee for å flytte står veldig sterkt her klarer jeg ikke se. Dere har barn, nettverk m.m. på stedet hvor dere holder til nå. Barna har sikkert sine venner også. 

Hvor innebærer "hovedkontor utenfor oslo"? Er det en time unna? lenger? 

Anonymkode: ec3ec...428

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker du må være litt forsiktig med å gå på akkord med deg selv. Jeg reagerte særlig på den biten hvor du beskriver følelser som forsvinner.

Og så må du være veldig tydelig på til hvor viktig dette er for deg, noe som er veldig forståelig. Samt at det ikke er greit å tie det ihjel da dette får konsekvenser for forholdet deres.

Det er ikke så rart at han ikke deler behovet ditt for å flytte, og at det både er ubeleilig, utrygt(uvissthet) og stress. Han trives der han er. Og kanskje det er litt derfor han blir så stille siden ubeleilig og stress ikke er så gode argumenter mot ansvarsfølelsen for foreldre. Særlig siden mye av disse følelsene er midlertidige, mens ditt behov vil vokse.

Jeg har ikke noen tanker om hva dere skal gjøre, bortsett fra å snakke om det og komme til en enighet som dere begge kan leve med. Ikke-valg på en problemstilling er alltid ett dårlig valg.

Anonymkode: 7da65...1b3

Takk for godt og reflektert svar! Jeg er ganske bekymret for følelsen av at følelsene forsvinner, det liker jeg dårlig. Han er jo egentlig en veldig bra fyr. 

Jeg forstår veldig godt at han ikke har lyst til å flytte, selvsagt har han ikke det. Jeg synes bare han skylder meg å snakke ordentlig om det. Det at denne store avgjørelsen bare skal bli borte i at han tier det i hjel plager meg utrolig mye. Jeg kan leve med at vi lander på å bli her, men jeg synes det er ugreit at han ikke en gang vil vurdere det sammen med meg.

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Har dere helt fra starten vært enige om å bo dere dere bor?  Eller at det bare er for en periode? Hvis ikke dette har kommet opp tidligere kan jeg jo skjønne at han ikke vil flytte. Det er kanskje litt vanskeligere for menn å få nytt nettverk i voksen alder hvis man ikke er veldig sosial. 

Anonymkode: bd8a3...858

Vi har vel aldri snakket om dette, det bare ble sånn.. Behovet for å vurdere dette økte endel når søsteren min flyttet langt vekk. Og jobben dukket opp, selvsagt. Det kan hende det er vanskeligere for han, men han er heller ikke særlig sosial fra før, så..

2 minutter siden, Hasselnøtter said:

Er det aktuelt med pendling? At du bor i Oslo i uka, har drømmejobben, tar deg av foreldre, og så reiser til familien i helgene? Kanskje du kan jobbe litt lange dager og ta fri hver eller annen hver fredag, og få langhelger? Hvis du kommer hjem torsdag kveld og drar tidlig mandag, er det ikke så mye du faktisk er borte. Dersom jobben er veldig interessert i å ha deg i stillingen, kan de betale for pendling?

Hvor gamle er barna? Med små barn er kanskje logistikken for utfordrende til at han vil være alene i ukedagene.

Takk for forslag! Uff, jeg har tenkt på det så mange ganger. Jobben min har tilbudt meg alle mulige løsninger, store lån, høyere lønn, masse tilrettelegging. Men jeg kan ikke leve med å ikke se barna stort sett hver dag, det hadde jeg ikke orket. De trenger meg og jeg trenger de. 

Barna er 4 og 7. 

 

Anonymkode: b7245...77a

[AnonymBruker]

I det siste har han blitt en trist fyr også. Jeg  spurte her om dagen hva som var galt, han svarte at "det virker ikke som du synes det er så hyggelig å bo med meg mer". Jeg vet ikke om det er sant, men det er ikke hyggelig på kjærestevis i alle fall. 

 

På dette må du jo da kunne svare at grunnen er at du er lei deg fordi han ikke vil snakke om det at du ønsker å flytte.

Anonymkode: 6124f...2d7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva mener barna om å bli revet opp med rota fra sitt oppvekstmiljø og venner da?

Anonymkode: aa9c0...084

De elsker tanken på å bli revet opp med rota fra sitt oppvekstmiljø og sine venner. 

For å svare seriøst på et litt ugreit svar, så tror jeg de ville taklet det veldig fint. 

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Rosa elefanten i rommet er for de som er rusa. Så det er vel ikke så rart at han ikke vil snakke om den.

Du vel mener "elefanten i rommet"? 

Anonymkode: c61f0...e30

Jepp.

1 minutt siden, AnonymBruker said:

At foreldrene dine er alene, vil det si at det ikke har naboer / venner i nærheten? eller er det kun familie det er snakk om? 

Vil det være enklere for foreldrene å flytte? Man kan sikkert mene mangt om det, og jeg forstår at du blir trist av tanken - men at argumentee for å flytte står veldig sterkt her klarer jeg ikke se. Dere har barn, nettverk m.m. på stedet hvor dere holder til nå. Barna har sikkert sine venner også. 

Hvor innebærer "hovedkontor utenfor oslo"? Er det en time unna? lenger? 

Anonymkode: ec3ec...428

Jeg tenker på familie. Og de bor langt ute på landet. Foreldrene mine kommer nok ikke til å flytte på seg dessverre. Hovedkontor utenfor Oslo betyr 45 min fra gardermoen. 

Anonymkode: b7245...77a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

I det siste har han blitt en trist fyr også. Jeg  spurte her om dagen hva som var galt, han svarte at "det virker ikke som du synes det er så hyggelig å bo med meg mer". Jeg vet ikke om det er sant, men det er ikke hyggelig på kjærestevis i alle fall. 

 

På dette må du jo da kunne svare at grunnen er at du er lei deg fordi han ikke vil snakke om det at du ønsker å flytte.

Anonymkode: 6124f...2d7

Ja, det kan jeg. Men det bør han jo virkelig vite, siden det har vært sånn siden jeg mistet helt besinnelsen (noe jeg aldri har gjort før, så det burde han jo huske...). Men jeg kan jo fortsette å fortelle han at det er fordi han nekter å snakke om dette.

Anonymkode: b7245...77a

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener barna om å bli revet opp med rota fra sitt oppvekstmiljø og venner da?

Anonymkode: aa9c0...084

Man flytter bare ikke barn midt i skoleår osv. 

Ts kan flytte når barna skal begynne på henholdsvis ungdomsskole og vgs. Det er 3 år mellom barna, det passer perfekt. 
Midt i barneskolen? Stakkars barn.. 

Anonymkode: 5f59f...766

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer med en fantastisk fin mann. Vi har vært sammen i 12 år og har to barn, hus, stasjonsvogn, greie jobber - egentlig alt vi kunne ønske oss. Vi har stort sett at et godt liv sammen, selvsagt har det gått litt opp og ned med småbarn, men det har stort sett vært fint. Vi deler de fleste oppgaver i huset, har fin flyt i logistikken i hverdagen og har det bra sammen. Mange gode samtaler, debatter, bra sex, mye latter og gøy. Egentlig veldig fint. 

Men. Vi kommer fra hver vår side av landet. Jeg har flyttet til hans side fordi det passet best når jeg skulle starte på høyskole. Siden har vi blitt her. Det har vært noe sårt og vanskelig for meg i forhold til at mine foreldre ikke har andre enn meg. Når de blir gamle må de klare seg selv i stor grad. Samboeren min har to brødre, alle med flere barn og alle bor i området rundt svigers. 

I tillegg har samboer en helt vanlig jobb, elektriker, han kan ta med overalt. Jeg har derimot i noen måneder nå hatt en jobb som veldig gjerne vil ha meg til hovedkontoret litt utenfor Oslo for å ta over en stor stilling med masse muligheter. Jeg har hele livet vært veldig karriererettet og dette er -drømmejobben-. I drømmefirmaet. 

Men dette vil ikke samboer snakke om. Han synes det er vanskelig siden han liker rutiner og trives dårlig med endring i livet, å flytte, bytte jobb, etc vil føre til masse kaos. Jeg har forsøkt alt. Jeg har forsøkt å pushe på for å få han til å snakke om det, da svarer han på det han spør om men det er vanskelig å komme frem til noen enighet. Jeg har forsøkt å gi han rom og tid til å tenke og har sagt jeg vil han skal snakke med meg når han har tenkt litt. Tre måneder senere, ikke et pip. Jeg har forsøkt å sette opp fordeler og ulemper-liste, som han er med på. 

Utfordringen er: 

Han vil ikke flytte. Og han velger å tie det i hjel. Han snakker med meg når jeg pusher men ellers tier han bare om det, selv om jeg vet han tenker på det, jeg vet han vet dette betyr veldig mye for meg. Jeg forstår han ikke vil flytte. Vi har et fint nettverk her og er nært hans foreldre. Men det er så sterke argumenter for å reise at jeg synes han skylder meg at vi blir enige om dette sammen. I stede ser det ut som han, sikkert i småpanikk, bare tier det i hjel. Til slutt kommer det til å dø ut. For noen uker siden mistet jeg det fullstendig. Jeg er ganske fattet til vanlig, men da var det tårer, grining og masse frustrasjon. Jeg fortalte han at tanken på at foreldrene mine ikke skal ha noen i livet er fryktelig tung. At det jeg har drømt om hele livet, denne posisjonen i jobb, ligger rett foran nesen på meg. At om han fortsatte å tie det i hjel så er jeg redd jeg til slutt kommer til å være så bitter, trist og lei at jeg ikke tåler trynet på han. 

Etter det har jeg vært helt nummen. Vi snakker fint sammen som venner, kysser hverandre god natt, men det kjennes ut som om alle følelser er borte. Jeg er så sint og bitter over at han ikke en gang klarer ta seg sammen nok til å snakke med meg om dette. I det siste har han blitt en trist fyr også. Jeg  spurte her om dagen hva som var galt, han svarte at "det virker ikke som du synes det er så hyggelig å bo med meg mer". Jeg vet ikke om det er sant, men det er ikke hyggelig på kjærestevis i alle fall. 

Hvordan i alle dager kommer man seg ut av en sånn floke? Er det jeg som er heksa her og bare må droppe hele diskusjonen? 

Anonymkode: b7245...77a

Jeg gjorde det slutt i en lignende situasjon. 

Jeg hadde ingen andre enn han og hans jobb der vi bodde. Jeg ville flytte dit han var fra for det har vi begge venner, omgangskrets og alt. Det er ikke snakk om mer enn en en times kjøretur unna. For meg ble det langt å pendle 1t flere ganger i uka for venner, familie, omgangskrets, etc. Han kan fint pendle 1t hver vei, jeg finner meg ny jobb i området der selv. Jeg vet at boligene der er billigere og mer et området å trives i. 

Tilslutt gjorde jeg det slutt fordi det var drepen på forholdet å bo et slikt sted uten noen. Drepen å sitte oppå hverandre hver dag fordi alle andre bodde så langt unna. 

Etter jeg avsluttet forholdet og fant meg ny bolig så ville han bo med meg igjen likevel. 

Anonymkode: 89171...480

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for godt og reflektert svar! Jeg er ganske bekymret for følelsen av at følelsene forsvinner, det liker jeg dårlig. Han er jo egentlig en veldig bra fyr. 

Jeg forstår veldig godt at han ikke har lyst til å flytte, selvsagt har han ikke det. Jeg synes bare han skylder meg å snakke ordentlig om det. Det at denne store avgjørelsen bare skal bli borte i at han tier det i hjel plager meg utrolig mye. Jeg kan leve med at vi lander på å bli her, men jeg synes det er ugreit at han ikke en gang vil vurdere det sammen med meg.

Vi har vel aldri snakket om dette, det bare ble sånn.. Behovet for å vurdere dette økte endel når søsteren min flyttet langt vekk. Og jobben dukket opp, selvsagt. Det kan hende det er vanskeligere for han, men han er heller ikke særlig sosial fra før, så..

Anonymkode: b7245...77a

Dette MÅ du fortelle han.

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det kan jeg. Men det bør han jo virkelig vite, siden det har vært sånn siden jeg mistet helt besinnelsen (noe jeg aldri har gjort før, så det burde han jo huske...). Men jeg kan jo fortsette å fortelle han at det er fordi han nekter å snakke om dette.

Anonymkode: b7245...77a

Jeg tror ikke han vet det, og uansett om han vet det eller ikke så må du uttrykke det.

Anonymkode: 6e8dc...f31

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg gjorde det slutt i en lignende situasjon. 

Jeg hadde ingen andre enn han og hans jobb der vi bodde. Jeg ville flytte dit han var fra for det har vi begge venner, omgangskrets og alt. Det er ikke snakk om mer enn en en times kjøretur unna. For meg ble det langt å pendle 1t flere ganger i uka for venner, familie, omgangskrets, etc. Han kan fint pendle 1t hver vei, jeg finner meg ny jobb i området der selv. Jeg vet at boligene der er billigere og mer et området å trives i. 

Tilslutt gjorde jeg det slutt fordi det var drepen på forholdet å bo et slikt sted uten noen. Drepen å sitte oppå hverandre hver dag fordi alle andre bodde så langt unna. 

Etter jeg avsluttet forholdet og fant meg ny bolig så ville han bo med meg igjen likevel. 

Anonymkode: 89171...480

Takk for innspill Det er nok litt annerledes her, jeg har mange venner og et godt miljø (mye mer enn mannen ironisk nok), men jeg finner meg stort sett til rette der jeg er i verden. Hadde dere barn? 

Just now, AnonymBruker said:

Dette MÅ du fortelle han.

Jeg tror ikke han vet det, og uansett om han vet det eller ikke så må du uttrykke det.

Anonymkode: 6e8dc...f31

Jeg har sagt det. Det første, om at jeg synes han bør kunne diskutere det med meg og at jeg har sagt jeg kan leve med avgjørelsen vi tar. sammen. Det siste har jeg ikke sagt, jeg håper jo kanskje han nå snart etter uendelig mange gjentakelser, skjønner at jeg synes jeg fortjener at han tenker på det og vurderer det sammen med meg. Takk for innspill! 

Anonymkode: b7245...77a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspill Det er nok litt annerledes her, jeg har mange venner og et godt miljø (mye mer enn mannen ironisk nok), men jeg finner meg stort sett til rette der jeg er i verden. Hadde dere barn? 

Jeg har sagt det. Det første, om at jeg synes han bør kunne diskutere det med meg og at jeg har sagt jeg kan leve med avgjørelsen vi tar. sammen. Det siste har jeg ikke sagt, jeg håper jo kanskje han nå snart etter uendelig mange gjentakelser, skjønner at jeg synes jeg fortjener at han tenker på det og vurderer det sammen med meg. Takk for innspill! 

Anonymkode: b7245...77a

Du må si at det at han ikke vil snakke om det dreper følelsene dine for han.

Anonymkode: 6e8dc...f31

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rosa elefanten i rommet er for de som er rusa. Så det er vel ikke så rart at han ikke vil snakke om den.

Du vel mener "elefanten i rommet"? 

Anonymkode: c61f0...e30

Tenker heller at han var sjalu for at du har karriere og han ikke har og at hun har drømmer og mål i livet som han ikke evner å få til

Anonymkode: 2792b...aab

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Du må si at det at han ikke vil snakke om det dreper følelsene dine for han.

Anonymkode: 6e8dc...f31

Ja. Jeg må vel det. Jeg er usikker på om jeg er helt klar for å erkjenne det for meg selv enda.. 😅

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Tenker heller at han var sjalu for at du har karriere og han ikke har og at hun har drømmer og mål i livet som han ikke evner å få til

Anonymkode: 2792b...aab

Det er han virkelig ikke. Han har vært veldig støttende når jeg fikk denne jobben og oppriktig interessert. Han er veldig glad i sin jobb og, selv om det er helt uforståelig for meg, trives han godt med en jobb der han stort sett gjør det samme hver dag  

Anonymkode: b7245...77a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Rosa elefanten i rommet er for de som er rusa. Så det er vel ikke så rart at han ikke vil snakke om den.

Du vel mener "elefanten i rommet"? 

Anonymkode: c61f0...e30

Ja, eller når rusen er over og deliret melder seg 🍺🍺🍺🐘🐘

Anonymkode: ad460...c61

[PM75]

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig at han ikke vil snakke med deg om noe som er så viktig for deg. Jeg håper dere får dette til! Samtidig så kan jeg skjønne at han ikke er så ivrig på å flytte, siden godene ved å flytte stort sett er for deg. Så dette må dere også prate om.