Hvordan hjelpe barn med alvorlig psykisk sykdom?

[AnonymBruker]

Jeg er i familie med et barn i tidlig tenårene som har alvorlig psykisk sykdom. Barnet møter ikke på skolen pga sykdommen og har kun én forelder. De får hjelp og behandling i spesialisthelsetjenesten, men belastningen på forelderen (som er hjemme med barnet 24/7) er likevel svært stor. På grunn av sykdommens art holder de seg mye for seg selv, og har avslått de gangene jeg har spurt om de trenger hjelp eller noen å snakke med. Jeg er veldig bekymret for barnet som har det så vondt og som går glipp av så mye skole, og også for forelderen som er veldig isolert i situasjonen. Med unntak av møter med behandler et par ganger i uka har ikke forelderen noen voksenpersoner å dele belastningen med, eller dvs hen avslår tilbud om hjelp fordi barnet kan reagere negativt på innblanding fra andre. Hva kan jeg som slektning gjøre for å hjelpe da? Noen som har vært i samme situasjon?

Anonymkode: 6fc41...6b1

[AnonymBruker]

Du kan ikke gjøre så mye mer. Hvis de avslår din innblanding og hjelp, må du respektere det. 

Anonymkode: d2cb1...c0b

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme i min familie og forstår din bekymring. Ikke bare for barnets sin del, men forelderen kommer jo til med å bli fullstendig utslitt i løpet av de nærmeste årene hvis han/hun ikke får avlastning.
 

Jeg ville ikke vært så sikker på at det er forelderen som ikke vil ha avlastning, etter min erfaring kan det like gjerne være barnet som blankt avviser å møte noen. Det er dessverre ofte slik at den psykisk syke blir sjefen hjemme, også når det gjelder barn, fordi foreldrene setter seg selv fullstendig til side og tror alt blir bedre da. 

Anonymkode: 1b156...63d

[AnonymBruker]

Du sier at forelderen avslår hjelp fordi barnet kan reagere negativt på innblanding fra andre. Da høres det ut som det har lite hensikt å fortsette å tilby hjelp med barnet, så kanskje du heller kan se om du kan avlaste med andre ting? Kanskje du kan spørre om du skal ta deg en tur å hjelpe med husarbeid? Hvis forelderen er komfortabel med at du er der når de ikke er hjemme kunne du gjort en del mens de er ute, f.eks. når de er til behandler. Eller kanskje du kan lage til en del ferdige middager som kan ligge i frysen og bare tas opp å varmes? Hvis forelderen slipper å bruke energi på praktiske ting er det kanskje litt mer å gå på framover i forhold til barnet. 

Anonymkode: 2d823...944

[AnonymBruker]

Jeg ville vært mer bekymret for barnet enn for forelderen. Det ringer noen alarmbjeller når jeg leser beskrivelsen din, for å si det sånn. Full kontroll på barnet. Tipper forelderen er med inn på alle timer til og med. 

Anonymkode: 2609c...877

[AnonymBruker]

Du kan ikke fikse andre mennesker. Det er ikke lett å se noen man er glad i, være på feil spor, men du kan ikke gjøre noe med det. Det er kanskje en grunn for at de sliter også. Alvorlige problemer grunner ofte i noe bakenforliggende.

Anonymkode: 22d58...ada

[AnonymBruker]

Du kan ikke gjøre så mye annet en å være på tilbudssiden desverre.

Anonymkode: fe500...d8d

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville vært mer bekymret for barnet enn for forelderen. Det ringer noen alarmbjeller når jeg leser beskrivelsen din, for å si det sånn. Full kontroll på barnet. Tipper forelderen er med inn på alle timer til og med. 

Anonymkode: 2609c...877

Det er motsatt, barnet som har full kontroll på forelderen.

 

På 2.10.2020 den 11.06, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd det samme i min familie og forstår din bekymring. Ikke bare for barnets sin del, men forelderen kommer jo til med å bli fullstendig utslitt i løpet av de nærmeste årene hvis han/hun ikke får avlastning.
 

Jeg ville ikke vært så sikker på at det er forelderen som ikke vil ha avlastning, etter min erfaring kan det like gjerne være barnet som blankt avviser å møte noen. Det er dessverre ofte slik at den psykisk syke blir sjefen hjemme, også når det gjelder barn, fordi foreldrene setter seg selv fullstendig til side og tror alt blir bedre da. 

Anonymkode: 1b156...63d

Dette er en god beskrivelse av situasjonen. Og jeg er redd for at forelderen ikke makter å følge opp eksponeringsterapien det er meningen at de skal gjennomføre, og at over tid vil forelderen til slutt møte veggen helt. Og hva skjer med barnet da?

På 2.10.2020 den 11.45, AnonymBruker skrev:

Du sier at forelderen avslår hjelp fordi barnet kan reagere negativt på innblanding fra andre. Da høres det ut som det har lite hensikt å fortsette å tilby hjelp med barnet, så kanskje du heller kan se om du kan avlaste med andre ting? Kanskje du kan spørre om du skal ta deg en tur å hjelpe med husarbeid? Hvis forelderen er komfortabel med at du er der når de ikke er hjemme kunne du gjort en del mens de er ute, f.eks. når de er til behandler. Eller kanskje du kan lage til en del ferdige middager som kan ligge i frysen og bare tas opp å varmes? Hvis forelderen slipper å bruke energi på praktiske ting er det kanskje litt mer å gå på framover i forhold til barnet. 

Anonymkode: 2d823...944

Takk for råd. Å hjelpe med praktiske ting er utfordrende da barnet ikke vil slippe andre inn i huset og heller ikke vil slippe forelderen av syne. Men det er kanskje det som er veien å gå uansett, prøve på små gester og håpe at de begge skjønner at jeg er her for de dersom barnet/de skulle ombestemme seg en dag.

Anonymkode: 6fc41...6b1

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 7030b...9d5