Barn 9 år tåler ikke motgang- tips og råd ønskes!

[AnonymBruker]

Barnet er snill mot andre, skoleflink, grei og hyggelig mot lærere, trenere og andre voksne- men takler motgang veldig dårlig for tiden. Det er mye sutring, klaging og skriking; over ting vi foreldre mener er i-landsproblemer og bagateller. Et eksempel: ønsket seg noe for bursdagspenger og det var store forventninger- men butikken var stengt, så vi må vente èn dag med å kjøpe. Det utløser massiv sutring og klaging. Prøver å sette det i perspektiv men det går ikke inn. Barnet er ikke bortskjemt med å få "alt", og vi setter tydelige grenser for ting. Mener vel at en 9 åring må være i stand til å takle slikt; hvordan kan vi som foreldre lære barnet å bli mer robust mot utfordringer? Kanskje er det typisk for 9 åringen, ikke vet jeg. Tips tas imot med stor takk, gjerne fra foreldre med barn i samme aldersgruppe 🙏

 

Anonymkode: 31bf6...6b9

[AnonymBruker]

Selv om dere mener det er bagateller, så er det ikke det for 9- åringen. Kanskje hun ikke er 9 år følelsesmessig. Det hjelper ikke å tvinge henne til å modnes emosjonelt raskere fordi dere ønsker det. Det hjelper heller ikke å sette ting i perspektiv for henne. Det beste er å møte henne på følelsene hennes. Bekrefte at du ser at hun er skuffet og lei seg fordi det ikke går som hun vil, og vise forståelse. Hvis hun blir sett og forstått, lærer hun seg etter hvert å håndtere egne følelser. DA vil hun etter hvert bli robust.

Anonymkode: 6aa4b...f2b

[Gjest Dævendøtte]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et eksempel: ønsket seg noe for bursdagspenger og det var store forventninger- men butikken var stengt, så vi må vente èn dag med å kjøpe.

Noe så enkelt som dette kan jeg også bli svært frustrert over. Og jeg er femti år. 

[Gjest theTitanic]

3 minutter siden, Dævendøtte skrev:

Noe så enkelt som dette kan jeg også bli svært frustrert over. Og jeg er femti år. 

Jeg også hadde blitt frustrert. Man forespeilet seg noe og dro for å kjøpe, så ble det ikke slik likevel. Argh!

Forskjellen er at jeg ikke klager til meg selv. 9 åringen kan klage til deg. 

[AnonymBruker]

Har dere prøvd å anerkjenne følelsen før dere går videre? Altså si "ja, det var skikkelig kjipt og leit" og så prøver å gjøre det mindre etterpå "jaja, da får vi dra i morgen. Hva skal vi gjøre nå?". 

Anonymkode: 79953...1aa

[AnonymBruker]

Enig med den over. Dere lærer henne ikke takle følelsene, deres forsøker overkjøre dem og få henne til å ignorere dem fordi dere syntes de er plagsomme. 

Anonymkode: a3270...995

[Silva Pluvialis]

Jeg tenker også, som nevnt, at det beste er å møte henne på følelsene og gi forståelse for at det var leit at butikken var stengt. Og slutte med å omtale følelser som ’’sutring’’ og ’’klaging’’. Barnet er lei seg, og det må være helt lov det. Viktig å lære barnet at det er lov å være lei seg.

 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere prøvd å anerkjenne følelsen før dere går videre? Altså si "ja, det var skikkelig kjipt og leit" og så prøver å gjøre det mindre etterpå "jaja, da får vi dra i morgen. Hva skal vi gjøre nå?". 

Anonymkode: 79953...1aa

TS her. Det er nettopp det vi gjør; vi trøster og forstår ungen ihjel, men det forsetter bare. Det er som om det er verdens undergang...

Anonymkode: 31bf6...6b9

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Det er nettopp det vi gjør; vi trøster og forstår ungen ihjel, men det forsetter bare. Det er som om det er verdens undergang...

Anonymkode: 31bf6...6b9

Ok, det er bra at dere anerkjenner barnets følelser. Kanskje du kan tenke litt over hva som er problemet? Er problemet at barnet blir ordentlig lei seg altfor lenge slik at barnet har det vondt, eller er det at det blir for mye sutring/klaging etc? 

For det er lov å gi beskjed om at nå er det nok klaging/sutring/masing hvis det varer for lenge og dere har møtt barnet på følelsene først. Ender det med at dere prøver å "løse" problemet eller ta bort de vonde følelsene? (Og forlenger det i såfall klaging/skriking/sutring?) For det kan dere jo ikke, og det er heller ikke ønskelig å ta bort vonde følelser. 

Kanskje finner du noen råd her? https://bufdir.no/Foreldrehverdag/Hjelp_barnet_ditt_med_vanskelige_folelser/

Anonymkode: 79953...1aa

[AnonymBruker]

Det må være greit å bli lei seg og noen tåler mindre enn andre, sånn er det bare. Møt henne der hun er og bekreft følelsen. Men ikke vær med på å dra situasjonen ut i langdrag, det gjør bare vondt verre.

Eks. "Så kjedelig at butikken var stengt, jeg skjønner godt at du ble skuffet. Men den er åpen i morgen, så da drar vi".  Og så er du ferdig med den situasjonen, ikke vær med henne på å velle i skuffelsen. Gir hun seg ikke er det lov å si ifra om at nå er det nok.

Anonymkode: 14d28...01a

[Gjest Dævendøtte]

4 timer siden, theTitanic skrev:

Jeg også hadde blitt frustrert. Man forespeilet seg noe og dro for å kjøpe, så ble det ikke slik likevel. Argh!

Forskjellen er at jeg ikke klager til meg selv. 9 åringen kan klage til deg. 

Jeg klager til meg selv, banner butikken opp og ned og kjefter og smeller på min uskyldige mann 🤣

[AnonymBruker]

Har hun noensinne møtt ordentlig motgang? Hvis nei, så er det vanskelig for henne å se hvor uviktig en stengt butikk er. Hun kan jo ikke se det i perspektiv når hun mangler sammenligningsgrunnlag. 
Så mitt råd er å utsette henne for litt motgang. La henne prøve og feile. La henne tape i en ny idrett eller hobby. La henne klatre i trær og falle og slå seg. La henne krangle med venninner uten at foreldre/andre voksne ordner opp for dem. Dere kan trøste og komme med råd, men dere burde la henne få erfare å gå på trynet.  

Anonymkode: 5ad71...71e

[AnonymBruker]

Har dere prøvd å gi på liksom det dere ikke kan gi i virkeligheten? Det er et av tipsene i boka hvordan snakke så barn vil høre. Da anerkjenner du først følelsen også fortsetter med «jeg skulle ønske jeg kunne gitt det til deg allikevel, at de vokste i trærne og vi bare kunne gått ut i Hagen og plukket det» eller et eller annet i den duren. Verdt et forsøk. 

Anonymkode: bebad...915