Savner dere de dere har kuttet ut?

[AnonymBruker]

Til dere som har kuttet kontakten med familie eller venner. Hender det at dere savner de, med vet at dere ikke kan ha kontakt for deres eget beste?

Moren min er giftig. Jeg har kuttet kontanten, men av og til savner jeg henne. Eller så lengter jeg etter en slags "mor". Jeg er ikke oppvokst med foreldre. 

Anonymkode: 0a0c2...b36

[AnonymBruker]

Savner av og til en venninne jeg har kuttet ut, hun var rett og slett ikke bra for min mentale helse. 
Men jeg vet at jeg bare savner IDEEN av henne. Om vi hadde tatt opp kontakten igjen, hadde det ikke gått bra i det hele tatt.

Anonymkode: d9ad1...e03

[AnonymBruker]

av og til savner jeg eksen min, fordi han kjenner meg så godt og forstår humoren. men samtidig var det så mye ved forholdet som ikke var bra, at det blir med savnet. savner en omtenksom far. blir svært rørt av nære far-datter forhold, siden jeg aldri har opplevd det. prøver å tilgi og tenke at han er psykisk syk. men for å overleve selv må jeg minimere kontakt.

Anonymkode: cbc44...d22

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Savner av og til en venninne jeg har kuttet ut, hun var rett og slett ikke bra for min mentale helse. 
Men jeg vet at jeg bare savner IDEEN av henne. Om vi hadde tatt opp kontakten igjen, hadde det ikke gått bra i det hele tatt.

Anonymkode: d9ad1...e03

Helt enig i dette. Jeg har flere jeg har kuttet ut, jeg befant meg i flere giftige «bestevenninneforhold» da jeg var yngre, men jeg trodde det skulle være sånn.

Nå er jeg godt voksen og har en veldig god venninne, og en håndfull mer perifere venninner som jeg treffer sjeldnere, men som jeg trives godt med. 

Jeg kan og savne ideen om disse «bestevenninnene» fra barndommen, men hver gang jeg har truffet dem igjen så føler jeg meg forferdelig etterpå. Så jeg har akseptert at jeg rett og slett fungerer bedre med færre nære venninner, men og at jeg ikke trives overhodet med dominerende mennesker som bruker meg som dørmatte når det passer dem. Disse holder jeg meg unna.

Jeg kan savne å ha mange nære venninner, men det får bare være. Min mentale helse er mye bedre nå.

Anonymkode: fd5ff...c3d

[Anciol]

Nei! De jeg trodde var mine vendte meg ryggen , da jeg trengte de som mest, når  jeg og mannen min slet økonomisk! Men nå som mannen min har fått en meget god jobb, og jeg har klart å få meg een 40% jobb )  Så plutselig nå vil de være venner igjen når vi har godt med penger og snart en stor fin leilighet (vi flytter inn 1 desember)

 

Endret 2. oktober 2020 av Anciol

[AnonymBruker]

Jeg savner det forholdet vi hadde FØR enkelte endret seg sånn at jeg måtte kutte kontakten for å beskytte meg selv. Som hun som var bestevenninnen min på ungdomsskolen. Jeg savner det vi hadde før hun forandret seg helt i studietiden, og ble en drittkjerring. Jeg savner også bestekompisen min, sånn han var før han ble såra og vonbroten over at jeg fikk meg kjæreste, og ble så mutt og sur og skulle straffe meg, så jeg bare ble lei meg av å være med ham. 

Anonymkode: b54a6...b74

[AnonymBruker]

Har kutta ut to kompiser. Blir bare kvalm av å tenke på de. Håper de forsvinner fra jordas overflate om det er lov å si. 

Anonymkode: 42ed9...ceb

[Gjest AthenaRavenLuna]

Nei, er jeg ferdig med noen så er jeg ferdig. Ofrer de ikke en tanke. 

[AnonymBruker]

Har kuttet ut en kompis og blir bare kvalm og sint når jeg tenker på ham. Men jeg savner alle de andre felles vennene som jeg mistet samtidig, da jeg bestemte meg for at nok er nok og at jeg måtte ta avstand fra ham resten av livet. 😕

Anonymkode: 7537a...dc7

[AnonymBruker]

Nei, ikke en dag har jeg savna foreldrene mine! Jeg har det langt bedre i livet uten dem enn med dem.

Anonymkode: e611d...0c0

[AnonymBruker]

Jeg savner søsteren min slik hun var før hun kuttet familien... Nå er hun fylt av hat og sinne, ingen omsorg og kjærlighet igjen😔

Anonymkode: f12c1...a22

[AnonymBruker]

Savner av og til ei venninne. Vi hadde det mye moro sammen, men har det helt klart best uten hun i livet mitt

Anonymkode: 7e532...41b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig i dette. Jeg har flere jeg har kuttet ut, jeg befant meg i flere giftige «bestevenninneforhold» da jeg var yngre, men jeg trodde det skulle være sånn.

Nå er jeg godt voksen og har en veldig god venninne, og en håndfull mer perifere venninner som jeg treffer sjeldnere, men som jeg trives godt med. 

Jeg kan og savne ideen om disse «bestevenninnene» fra barndommen, men hver gang jeg har truffet dem igjen så føler jeg meg forferdelig etterpå. Så jeg har akseptert at jeg rett og slett fungerer bedre med færre nære venninner, men og at jeg ikke trives overhodet med dominerende mennesker som bruker meg som dørmatte når det passer dem. Disse holder jeg meg unna.

Jeg kan savne å ha mange nære venninner, men det får bare være. Min mentale helse er mye bedre nå.

Anonymkode: fd5ff...c3d

godt skrevet☺️sånn føler jeg det også. den mentale helsen er viktigere💜

Anonymkode: cbc44...d22

[n_97]

Den ene personen savner jeg litt av og til, men hun var svært syk og tilstanden var kronisk. Ikke aktuelt å ta opp kontakten, jeg måtte veldig ofte sette grenser så jeg ikke ble slukt.

Endret 2. oktober 2020 av n_97

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til dere som har kuttet kontakten med familie eller venner. Hender det at dere savner de, med vet at dere ikke kan ha kontakt for deres eget beste?

Moren min er giftig. Jeg har kuttet kontanten, men av og til savner jeg henne. Eller så lengter jeg etter en slags "mor". Jeg er ikke oppvokst med foreldre. 

Anonymkode: 0a0c2...b36

Nei, tipset er å fjerne de 100%. Aldri ta kontakt, blokker nr. Aldri svar uansett.

Aldri hils.

Unngå 100%.

Anonymkode: 37f5f...c53

[AnonymBruker]

På 2.10.2020 den 3.14, AnonymBruker skrev:

Til dere som har kuttet kontakten med familie eller venner. Hender det at dere savner de, med vet at dere ikke kan ha kontakt for deres eget beste?

Moren min er giftig. Jeg har kuttet kontanten, men av og til savner jeg henne. Eller så lengter jeg etter en slags "mor". Jeg er ikke oppvokst med foreldre. 

Anonymkode: 0a0c2...b36

Nei, overhodet ikke. Jeg kommer aldri til å snakke med min søster igjen. Hun forteller folk at jeg er død, og det er jo hyggelig . .

Anonymkode: 55208...7aa

[AnonymBruker]

De "vennene" jeg har kuttet fra livet mitt har blitt gjort med god grunn og god samvittighet. Hvert år så kutter jeg noen fra livet mitt. Mye er basert på at deres true colors kommer fram og jeg ønsker ikke omgås med de. Har også måtte kutte kontakt med noen i familien min etter jeg så hva vedkommende gjorde med meg gjennom flere års lang kontakt, som visste seg til å være svært negativt og dårlig for meg. Denne familiemedlemmen har fått beskjed om kontakten ville bli kuttet med tiden, og at jeg ikke kom til å tillate at det negative kom til få fortsette. Det var ikke en direkte beskjed, men en tilbakemelding som det ikke gikk ant å missforstå.

 

Anonymkode: 6b99d...a39

[AnonymBruker]

Savner noen ganger et par venninner jeg har kuttet ut. Men så husker jeg på hvorfor jeg kuttet de ut. Da savner jeg dem ikke... 

Anonymkode: 72d42...797

[Anonymtulle]

De vanskeligste båndene å bryte, er de som er til egen familie. Og da spesielt egne foreldre. Jeg kommer fra en dysfunksjonell narssisistisk familie, hvor alle som ikke bryter ut spiller en aktiv rolle. Det har vært forferdelig vanskelig. Og enda vanskeligere å bryte med dem. Jeg prøvde første gang da jeg flyttet hjemmefra i ung alder, men de spant meg stadig inn i nettet sitt igjen. Så opp igjennom voksenlivet har det vært litt frem og tilbake: Jeg har flere ganger prøvd å være sterk og stå i det, og holde på "null kontakt"-taktikken, opptil flere år av gangen. Og hver gang har jeg følt meg veldig alene. Har blitt deprimert rundt høytider etc, fordi jeg ikke har familie. Eller når andre snakker varmt om sin familie, det er vondt og sårt for meg, selv om jeg selvfølgelig ønsker alle andre alt godt. Det er bare det at jeg blir minnet på det jeg selv ikke har, og det er sårt.

Så har jeg prøvd forskjellige måter å ha kontakt med dem på, men ingenting nytter. All kontakt med dem fører til at jeg blir skadelidende på en eller annen måte. Så jeg vet jo at det eneste som nytter er å stå i det og holde på "null kontakt", selv om de blir paniske når de mister kontrollen over meg og tyr til ekstrem hard skyts. Det er viktig å ikke være tilgivende, og ikke glemme at de er blottet for empati og egentlig ikke evner å være glade i meg. At en relasjon til dem ikke handler om kjærlighet og å ønske det beste for hverandre, men isteden er et sinnsykt spill som handler om kontroll og manipulering.

Det er forferdelig vanskelig. Jeg er langt ut i livet nå, og er på runde fem med "null kontakt". Jeg tenker at denne gangen er det ingen vei tilbake. Jeg skal aldri slippe dem inn igjen. Jeg skulle ønske det fantes en familie for oss uten familie, hvor vi kunne være hverandres familie når vi opplever slikt som dette. For det er det som gjør det så vanskelig; det at du blir stående helt alene. 

[AnonymBruker]

59 minutter siden, Anonymtulle skrev:

De vanskeligste båndene å bryte, er de som er til egen familie. Og da spesielt egne foreldre. Jeg kommer fra en dysfunksjonell narssisistisk familie, hvor alle som ikke bryter ut spiller en aktiv rolle. Det har vært forferdelig vanskelig. Og enda vanskeligere å bryte med dem. Jeg prøvde første gang da jeg flyttet hjemmefra i ung alder, men de spant meg stadig inn i nettet sitt igjen. Så opp igjennom voksenlivet har det vært litt frem og tilbake: Jeg har flere ganger prøvd å være sterk og stå i det, og holde på "null kontakt"-taktikken, opptil flere år av gangen. Og hver gang har jeg følt meg veldig alene. Har blitt deprimert rundt høytider etc, fordi jeg ikke har familie. Eller når andre snakker varmt om sin familie, det er vondt og sårt for meg, selv om jeg selvfølgelig ønsker alle andre alt godt. Det er bare det at jeg blir minnet på det jeg selv ikke har, og det er sårt.

Så har jeg prøvd forskjellige måter å ha kontakt med dem på, men ingenting nytter. All kontakt med dem fører til at jeg blir skadelidende på en eller annen måte. Så jeg vet jo at det eneste som nytter er å stå i det og holde på "null kontakt", selv om de blir paniske når de mister kontrollen over meg og tyr til ekstrem hard skyts. Det er viktig å ikke være tilgivende, og ikke glemme at de er blottet for empati og egentlig ikke evner å være glade i meg. At en relasjon til dem ikke handler om kjærlighet og å ønske det beste for hverandre, men isteden er et sinnsykt spill som handler om kontroll og manipulering.

Det er forferdelig vanskelig. Jeg er langt ut i livet nå, og er på runde fem med "null kontakt". Jeg tenker at denne gangen er det ingen vei tilbake. Jeg skal aldri slippe dem inn igjen. Jeg skulle ønske det fantes en familie for oss uten familie, hvor vi kunne være hverandres familie når vi opplever slikt som dette. For det er det som gjør det så vanskelig; det at du blir stående helt alene. 

dette var trist å lese💔håper du har noen nære venner som kan være familie.

Anonymkode: cbc44...d22