AVHENGIG av sukker! Hjelp!

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg trenger virkelig gode tips for å venne meg av sukker. I alle år har jeg vært noe overvektig, og kiloen har gått opp og ned. Jeg har spist for mye, og ikke trent. Gode porsjoner til middag, men særlig desserter og sjokolade har vært det verste. På toppen av det har jeg hatt kontorjobb og lite mosjon generelt. Spesielt det siste året ble tøft da min far ble alvorlig syk - og døde for et par måneder siden. I den tunge perioden fant jeg en form for trøst i sukkeret som kunne gi meg et «kick». Etter min fars dødsfall har jeg kommet meg på trening tre dager i uka, og er litt mer bevisst på hva jeg spiser (hjemmelaget, begrenser porsjoner). Fortsatt sørger jeg over min far, og merker at jeg alltid trekkes mot sukker. Noen ganger mer, andre ganger mindre.. men likevel for mye. Når jeg er trist spiser jeg, og det er ofte. I dag veier jeg 104 kg fordelt på 168 cm. I flere år har jeg prøvd å venne meg av sukker og aldri lykkes. Nå er det verre enn noen gang.

Jeg handler inn mat for hele uka, og har egentlig ikke søtsaker tilgjengelig hjemme. Likevel er veien til butikken så kort at jeg drar innom kun for å kjøpe sjokolade...

Har dere tips? 

Anonymkode: 15eae...d1a

[AnonymBruker]

Skjønner at ting blir ekstra vanskelig i vanskelig familiesituasjoner ❤️ Det eneste som fikk meg av sjokolade og godteri var å øke fiberinntaket og naturlig sukker i frukt og bær. Spiser knekkebrød hver dag og frukt/ bær hver dag og da slipper søtsuget etter et par uker. Ingen andre restriksjoner enn at jeg unngår godteri/ desserter o.l.

Anonymkode: bf634...749

[AnonymBruker]

Kondolerer 

Istedenfor å skulle venne deg av med sukker, som verken er mulig, en greie eller nødvendig, sett ord på hva det er du gjør, og jobb med det: Du kjøper og trøstespiser sjokolade.

Anonymkode: 9bfed...8e7

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med dette søtsuget. Før spiste jeg sjokolade hver kveld, og ekstra mye i helgene. Nå har jeg prøvd å spise blant annet eple, dadler, svisker, bær med vaniljesaus uten sukker, og det hjelper en del. Søtsuget avtar jo lengre jeg går uten, selvom det ikke virker slik, men jeg lover deg, det gjør det! Er nå på dag 7 uten sukker og merker allerede at lysten er mindre (lettere å kontrollere).

Anonymkode: c0d65...71d

[AnonymBruker]

Kjære deg! Vet hvor utrolig vanskelig det er. Selv spiste jeg alt mulig søtt om kveldene i mange mange år. Og ønsket om kutte det ut og gå ned i vekt var også der. Men jeg hadde ikke viljen. Jeg var ikke motivert nok. Nå nærmer jeg meg 40 og begynte å tenke på fremtiden, synes ikke den så så lys ut med tanke på overvekt, usunt kosthold (ikke utenom det søte på kveldene, men det er nok i seg selv), og hvordan det vil bli når jeg blir enda gamlere, kanskje kroppen ikke er like sterk osv. Jeg måtte derfor bare bestemme meg. Hva vil jeg? Hvordan skal jeg se ut og føle meg?

Hva kan jeg gjøre for å ikke være avhengig av sukker? Jo, slutte med det selvfølgelig. Men jeg vet også at noen matvarer trigget sukker for min del, så jeg leste mye og fant ut at for min del er lavkarbo den rette veien å gå for å bli kvitt suget. De fire første dagene var værst, så ga deg seg sakte men sikkert. Jeg fikk et par psykiske knekk innimellom, en sorg liksom for sjokolade, kaker og is osv. Men når jeg tenker på nytelsen der og da, kontra følelsen av å ikke være avhengig, følelsen av å være slank, følelsen av å ha stabilt blodsukker osv, så veide det opp å ikke spise slik som før. Kan jo spise litt og vite at det er nok. Men ikke de mengder som før.

Denne prosessen resulterte i fem uker uten sukker, før jeg spiste kake i bursdagsfeiring. Deretter ingen sukker igjen.

Resultatet ble 10 kg ned på 7 uker. Hadde det ikke vært for sukkeravhengigheten, den stadige lysten på noe godt, tankekjøret om når jeg kan unne meg noe, hadde jeg nok ikke tatt tak i det.

Anonymkode: 7712c...d76

[AnonymBruker]

Jeg veier et par kilo mer enn deg fordelt på lik høyde. Jeg er også avhengig av sukker. Alle sier at de første dagene, kanskje par ukene er de aller verste, men dette er løgn. 

Det er nemlig ikke søtsuget i seg selv vi er avhengige av. Vi trøstespiser, eventuelt overspiser (søtsaker). Det er en egen spiseforstyrrelse, ifølge legen min. Søtsuget som kroppen jager etter, vil kanskje gi seg etter et par dager/uker, men søtsuget i følelsene, i hjernen, den går ikke bort. Jeg har vært ukevis uten sukker, og jeg gråt og lengtet, og suget gikk ikke bort. Spiste sjokolade, og alt kjentes bedre. Så klarer jeg meg uten sukker i noen dager, kanskje ei uke, men med en gang jeg blir sliten, lei, møter motgang eller også presterer noe bra, så er søtsuget der. 

Det er psykisk for meg, med andre ord. Kanskje er det det for deg også. Det er derfor ikke "bare" å kutte sukkeret en periode, men jobber med det underliggende problemet. 

Anonymkode: a341e...996

[AnonymBruker]

Jeg har bmi midt i normalområdet nå. Men oftest, hele mitt voksne liv har jeg hatt en bmi øverst og rett over normalvekt. Men det er fordi jeg er jojo slanker, å tar alltid tak når jeg når en viss vekt. Men det er slitsomt å ha det sånn.

Jeg har alltid hatt et enormt søtsug. Blir verre i dårlige perioder, sist dårlige periode startet vel for over 4 år siden, å det ble bare verre og verre. I april tok jeg ordentlig tak. Startet med en sukkerutfordringer. Holdt meg 40 dager uten sukker, men suget, som alle sier at blir mindre og tilnærmet borte ble ikke det hos meg heller. Fordi jeg bruker det som trøst.

Så jeg støtter den over at for enkelte så er det ikke så lett som å bare kutte ut et visst antall dager så er suget borte.

Vi må nok jobbe med følelsene rundt hvorfor vi spiser som vi gjør. Å når det er så mye følelser rundt det så er det vel en forstyrret måte å se på mat.

Nå har jeg vært bevisst siden april. Men hatt det tøft siden sommeren. Noe som har ført til 2- 3 kilo opp igjen. Men jeg tenker på det hele tiden, å jeg føler det er en slags spiseforstyrrelse. For jeg er veldig enten eller. Så usunn uansett 🙈

Anonymkode: 8d9b9...110

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg veier et par kilo mer enn deg fordelt på lik høyde. Jeg er også avhengig av sukker. Alle sier at de første dagene, kanskje par ukene er de aller verste, men dette er løgn. 

Det er nemlig ikke søtsuget i seg selv vi er avhengige av. Vi trøstespiser, eventuelt overspiser (søtsaker). Det er en egen spiseforstyrrelse, ifølge legen min. Søtsuget som kroppen jager etter, vil kanskje gi seg etter et par dager/uker, men søtsuget i følelsene, i hjernen, den går ikke bort. Jeg har vært ukevis uten sukker, og jeg gråt og lengtet, og suget gikk ikke bort. Spiste sjokolade, og alt kjentes bedre. Så klarer jeg meg uten sukker i noen dager, kanskje ei uke, men med en gang jeg blir sliten, lei, møter motgang eller også presterer noe bra, så er søtsuget der. 

Det er psykisk for meg, med andre ord. Kanskje er det det for deg også. Det er derfor ikke "bare" å kutte sukkeret en periode, men jobber med det underliggende problemet. 

Anonymkode: a341e...996

Dette er helt klart en spiseforstyrrelse, ja, både for deg og TS. Vondt at dere har det sånn

Jeg har en del erfaring med dette selv, og har flere venner som trøstespiser, og "spiser følelsene sine". Det er viktig å være helt klar på at sukker ikke er som narkotika. Det har blitt avkreftet nok ganger nå til at folk skal fortsette å jamre om de samme gamle "sukker er som kokain! Det er en fysisk avhengighet!" - Nei, det er ikke det. Det er psyken som er problemet. Tenk så mange som spiser sjokoladekake på jobb en dag uten at det påvirker dem til å måtte spise to sjokoladeplater når de kommer hjem den dagen. Likhetstrekket er at mat også kan misbrukes.

Noen av oss har ikke funnet ordene, og har ikke klart å gråte, eller har ikke funnet den sunne måten å uttrykke oss på, eller har aldri fått den omsorgen vi har fortjent, kanskje fra foreldrene våre, eller fra venner eller kjærester. Den usunne maten går rett til belønningssenteret i hjernen, og den pøser ut endorfiner - så føler vi oss glade igjen, og så forbinder vi den gleden med den maten. Men det er ikke egentlig glede, er det? Det er gledeshormoner, ja, men... Er det dette som skal være lykken i vårt liv? Å svelge nedpå sukker og fett og bli tykkere og tykkere, føle oss mer og mer skamfulle på stranda, bli skuffet over oss selv? Det er ufattelig vondt å ha denne lidelsen, men heldigvis kan man jobbe med den, og bli fri fra den. Det viktigste er å tenke på den som en spiseforstyrrelse, eller som misforstått egenomsorg, kanskje?

Så, jobb med følelsene, TS. Hva er det jeg egentlig trenger? Jeg kan love deg at det ikke er godteriet, ikke egentlig. Kanskje skrive en liste over ting du rømmer fra, eller hvorfor du trenger trøst. Bli kjent med deg selv, og finn ut hvorfor du har skapt dette usunne forholdet til mat. Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 2e0dd...db5

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg handler inn mat for hele uka, og har egentlig ikke søtsaker tilgjengelig hjemme. Likevel er veien til butikken så kort at jeg drar innom kun for å kjøpe sjokolade...

Har dere tips? 

Ja, gå forbi... Se på prisen.

Jeg var på butikken igår. Og der stod hylla med "alt det gode" i... 200g sjokoladeplate (fruktnøtt selvfølgelig( 
Skal, skal ikke, skal, skal ikke.. Nei, se på prisen.. 40 spenn! fuck no... Ingen sjokolade. 

Gikk videre, så på andre godteriet, tenkte på hvordan det smakte, nam nam nam.. Gikk videre.


Ikke vær en viss person som har vært i nyhetene som heter Jørgen som ikke klarer gå forbi. Det går på selvkontroll.
Klarer du ikke dette bør du bestille matvarer på nett og få de levert. Da ser du aldri sjokoladen og kan ikke impulskjøpe. 

GÅ FORBI SJOKOLADEN! 

Anonymkode: af9a7...e35

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, gå forbi... Se på prisen.

Jeg var på butikken igår. Og der stod hylla med "alt det gode" i... 200g sjokoladeplate (fruktnøtt selvfølgelig( 
Skal, skal ikke, skal, skal ikke.. Nei, se på prisen.. 40 spenn! fuck no... Ingen sjokolade. 

Gikk videre, så på andre godteriet, tenkte på hvordan det smakte, nam nam nam.. Gikk videre.


Ikke vær en viss person som har vært i nyhetene som heter Jørgen som ikke klarer gå forbi. Det går på selvkontroll.
Klarer du ikke dette bør du bestille matvarer på nett og få de levert. Da ser du aldri sjokoladen og kan ikke impulskjøpe. 

GÅ FORBI SJOKOLADEN! 

Anonymkode: af9a7...e35

Når man spiser på en spiseforstyrret måte, har ikke prisen noen betydning. Men ja, kanskje det kan hjelpe å få maten levert en stund? Ikke TS. 

Anonymkode: 2e0dd...db5

[AnonymBruker]

Kan skrive under på at sukkeravhengighet er en slags spiseforstyrrelse. Jeg har alltid spist relativ sunn mat til hverdags og vært aktiv, men samtidig spiste jeg is, sjokolade og smågodt i store mengder nesten hver dag. Jeg var aldri veldig stor, tipper jeg hadde BMI rundt 27 på det største. 
En dag bestemte jeg meg for at avhengigheten ikke skulle få styre meg lenger, og kuttet sukker tvert. Jeg spiste tre sunne måltider hver dag, og kiloene raste av. Problemet var at der jeg hadde vært overfokusert på sukker, fikk jeg nå det samme fokuset på sunn mat. Jeg hoppet aldri over et måltid, men det måtte være kjernesunt. Kyllingfilet, fisk, grønnsaker, havregryn, bær, egg, hjemmelagde supper og magre meieriprodukter var det jeg primært spiste. Jeg løp også mer enn før, det var mye morsommere når kroppen var lett. Jeg skeiet aldri ut, unte meg ikke et mellommåltid en eneste gang. Det var ikke vektnedgang som drev meg, mer tanken på å bli sunn, og jeg ble ganske irritert når folk først kommenterte hvor «slank og fin» jeg var, og deretter  hvor «veldig tynn jeg var blitt». 
Bare fire måneder etter at jeg kuttet ut sukker hadde jeg en BMI på 19, og var faretruende nær å utvikle ortoreksi i stedet for sukkeravhengighet. Heldigvis klarte jeg å stoppe der. Jeg har fortsatt BMI på 19 ett halvår senere, og spiser fortsatt ikke sukker. Men jeg unner meg pizza og chips i helgene, og spiser mer fet fisk, avokado, nøtter, grovbrød og generelt større porsjoner av sunn mat til hverdags. Så ja, sukkeravhengighet kan være en spiseforstyrrelse og det kan være greit å søke hjelp.  

Anonymkode: 4dae6...eec

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan skrive under på at sukkeravhengighet er en slags spiseforstyrrelse. Jeg har alltid spist relativ sunn mat til hverdags og vært aktiv, men samtidig spiste jeg is, sjokolade og smågodt i store mengder nesten hver dag. Jeg var aldri veldig stor, tipper jeg hadde BMI rundt 27 på det største. 
En dag bestemte jeg meg for at avhengigheten ikke skulle få styre meg lenger, og kuttet sukker tvert. Jeg spiste tre sunne måltider hver dag, og kiloene raste av. Problemet var at der jeg hadde vært overfokusert på sukker, fikk jeg nå det samme fokuset på sunn mat. Jeg hoppet aldri over et måltid, men det måtte være kjernesunt. Kyllingfilet, fisk, grønnsaker, havregryn, bær, egg, hjemmelagde supper og magre meieriprodukter var det jeg primært spiste. Jeg løp også mer enn før, det var mye morsommere når kroppen var lett. Jeg skeiet aldri ut, unte meg ikke et mellommåltid en eneste gang. Det var ikke vektnedgang som drev meg, mer tanken på å bli sunn, og jeg ble ganske irritert når folk først kommenterte hvor «slank og fin» jeg var, og deretter  hvor «veldig tynn jeg var blitt». 
Bare fire måneder etter at jeg kuttet ut sukker hadde jeg en BMI på 19, og var faretruende nær å utvikle ortoreksi i stedet for sukkeravhengighet. Heldigvis klarte jeg å stoppe der. Jeg har fortsatt BMI på 19 ett halvår senere, og spiser fortsatt ikke sukker. Men jeg unner meg pizza og chips i helgene, og spiser mer fet fisk, avokado, nøtter, grovbrød og generelt større porsjoner av sunn mat til hverdags. Så ja, sukkeravhengighet kan være en spiseforstyrrelse og det kan være greit å søke hjelp.  

Anonymkode: 4dae6...eec

Så viktig å belyse dette, og du er utrolig som har klart å finne en balanse 🙌🏻  De forskjellige spiseforstyrrelsene ligger så nærme hverandre (selv om ikke alle er definert som spiseforstyrrelser, men ofte går under større begrep) og det er mange som havner innom flere i løpet av livet, spesielt i endringsfaser. 

Anonymkode: bf634...749

[AnonymBruker]

På 2.10.2020 den 10.17, AnonymBruker skrev:

Nå nærmer jeg meg 40 og begynte å tenke på fremtiden, synes ikke den så så lys ut med tanke på overvekt, usunt kosthold (ikke utenom det søte på kveldene, men det er nok i seg selv), og hvordan det vil bli når jeg blir enda gamlere, kanskje kroppen ikke er like sterk osv. 

 

Anonymkode: 7712c...d76

Eldre!

Anonymkode: ab568...d32

[LetLoose]

Her har du mine tips. 

1. gjør det til ett mål og kutte sukker nå i 6 uker. Jeg er på ingen måte for å kutte sukker for alltid. Men skal du avvende deg MÅ du kutte sukker. Den beste måten å gjøre dette på, spesielt hvis du skal gjøre det alene er å IKKE ha ett kaloriunderskudd. Å kvitte seg med søtsuget, er vanskelig nok i seg selv. 

2. du må ta ett kraftig oppgjør med det som skjer mellom øra. Og det er tilfeldigvis helt perfekt å gjøre mens du kutter søtsuget. Helt enkelt så består det av å lære deg opp til å gjøre søtsug og cravingsene svakere. Men altså det er ett lite kurs i seg selv, men kort og godt betyr det å bli venn med søtsuget, sulten, cravings, alt som er ubehagelig. La det være greit at det er der. Ikke kjempe i mot, men bare tolke det som ett forslag fra kroppen.. Dette funker gull, men er litt mer jobb enn bare 2 setninger inne på ett forum. Dette er kjipt i starten sakte men sikkert blir disse følelsene svakere. Som å vende seg av med en vane

3. søtsug kommer frem i mange anledninger. Lær deg at det ikke er ditt ansvar å skuffe andre. Hvorfor sier jeg det?? Vel, det er så mange situasjoner hvor vi får tilbudt hjemmebakst eller bare kjøpt, hvor vi føler at å si nei er uhøflig. Men vet du at noen ganger er det greit å si nei. Du kan ikke kontrollere om den personen blir lei seg eller og de bare trekker på skuldrene og har glemt det i neste øyeblikk. 

 

Metoden med å tømme huset er en dårlig løsning. Altfor lett å få tak i noe.. Jeg husker spesielt en gang jeg spiste hvitløkskrutonger med sirup. Altså, når man først er i gang så er man i gang. Da finner man noe😛  

[AnonymBruker]

Er sukkeravhengig selv, både psykisk og fysisk. Eneste som har hjulpet meg er Spis Deg Fri-metoden (bright line eating på engelsk). Anbefaler å kjøpe boken, skrevet av en psykolog m doktorgrad i mat og psyke. Forklarer mekanismene for sånne som oss veldig bra. Opplegget virker litt dramatisk (ingen sukker eller kunstig søtning, eller noen typer mel) men i praksis er det ikke det - tvert i mot har jeg for første gang på åååårevis fått bort den støyen i hodet, og har en deilig ro i kroppen. 

Anonymkode: 88682...f43

[Yoshi1987]

Jeg har vært sukkeravhengig i mange, mange år. Begynte kaloritelling i juni. Jeg bestemte meg for at jeg kan spise hva jeg vil, så lenge jeg holder meg under en viss kalorimengde. Det hjalp meg å ikke ha nei og ja-mat. Hvis jeg ville spise en hel sjokoladeplate, gjorde jeg det! Bare logget kaloriene! På denne måten har jeg fått kontroll på avhengigheten. For hos meg så vil jeg ihvertfall ha det om jeg ikke kan få det. Men når jeg veit at jeg kan om jeg vil, frister det ikke like mye lenger.