Trenger perspektiv på egen situasjon

[AnonymBruker]

Hei. Som overskriften sier, jeg trenger litt perspektiv utenfra på egen situasjon.
En typisk dag for meg ser omtrent slik ut: står opp 06 med minsten på 2 år. Vekker 10 åringen ca 07 slik at han kan se på tv med minsten mens jeg får dusjet og fikset meg litt før jobb. Går med hund og toåring til barnehagen, så hjem, kjøre eldste på skolen, og så på jobb. Er lærer, og har overtatt en veldig krevende klasse med mye atferdsproblemer og flere mobbesaker, så der er det nok å ta tak i. Samboer står opp etter at jeg har gått på jobb, og deltar ikke i noe på morgenen. Å vekke han er bare å glemme, da må jeg fly mellom etasjene sikkert ti ganger for å "slumre" han som han sier. Ellers "klarer han" ikke å stå opp.
Etter jobb er det rett i barnehagen for å hente mini, som på den tiden er trøtt, grinete og krever mye kos og nærhet. Eldste hjelper meg med ham slik at jeg får laget middag, men ellers går ettermiddagen til å sjonglere mellom de to, en som henger på meg som en klegg og en som ønsker å prate/gjøre lekser/henge med meg, pluss hundetur. Hvis jeg er heldig kommer samboeren hjem rundt kl 17, men vår/sommer/høst går veldig mye av tiden hans utenom jobb med til en spesiell hobby, og det kan gå dager mellom hver gang han ser 2 åringen fordi han kommer hjem etter leggetid og står opp etter at han er levert om morgenen. Veldig mange helger går også med til denne hobbyen. Når samboers barn er hos oss annenhver uke, er han mer til stede (men bruker fremdeles en god del tid på hobby, og hjelper null og niks om morgenene) og tiden han har til overs går da med til å være med og følge opp hans to eldste barn.
Etter leggetid for minste lager jeg matpakker klart til alle. Er klar over at en 10 åring fint kan lage sin egen, men jeg sliter mye med dårlig samvittighet overfor ham fordi jeg aldri har ordentlig tid til kun han, og jeg liker å legge litt ekstra kjærlighet i matpakken hans.. Så er det hundetur, og så er det å gjøre ferdig resterende lekser med eldste, gjerne lese litt for ham på sengen og generelt være mamma for han uten lillebror på slep. Hvis mannen er hjemme, tilbringer han denne tiden foran TVen. Så er det bare for meg å få unna evt planlegging av jobb, legge meg, og repetere samme kjøret neste dag. I løpet av årene vi har hatt minsten har mannen stått opp kanskje fem ganger med han. Jeg sover aldri ut, det gjelder helger, ferier, alt.
Så til problemet. Jeg har tatt opp mange ganger at jeg er sliten. Hvis mannen er i godt humør sier han at vi får dele på å stå opp osv, men det skjer aldri i praksis. (Må han derimot opp tidlig pga hobby, spretter han ut av sengen, så han kan hvis han vil...) Er han i dårlig humør, som han ofte er, skjeller han meg ut. Kaller meg psycho, bitch, tragisk, falsk, et menneske som suger energi ut av andre osv osv. Jeg begynner jo å lure på om jeg egentlig er helt jævlig som person, men kolleger og øvrig familie liker meg godt, så jeg får det liksom ikke til å stemme det heller.. Hvis jeg sier dette til mannen, sier han at andre kun liker meg fordi jeg er falsk overfor dem. Kun han ser hvor jævlig og negativ jeg egentlig er. Mannen irriterer seg fryktelig over rot, og det er jo forståelig, men jeg føler ikke at jeg har kapasitet eller tid ledig nesten, til å ta mer rydding enn akkurat der det "brenner mest" i løpet av en dag. Det resulterer i mye banning og slamring med skapdører osv fra hans side, da han mener at jeg ikke bidrar nok i forhold til rydding. I helgene kan han fint sove 4-5 timer lenger enn meg om morgenen, så dette mener jeg er urettferdig av han, men i hans øyne er jeg en lat, fæl person som ikke bidrar nok. Han er en sjarmerende og morsom/gøy mann når han er i godt humør, men nå kjenner jeg at jeg nesten hater han. Han skjelte meg ut igjen i går kveld, da fordi jeg var litt sur og mutt etter en drøy dag på jobb og en del krangling mellom ungene hjemme, pluss at jeg skulle på foreldremøte på kvelden. Er det virkelig jeg som bør skjerpe meg og få gjort mer i huset og samtidig være mer sprudlende og blid her? Akkurat nå føles det som om hverdagen holder på å kvele meg, og det er nesten bedre når mannen bare holder seg unna til jeg legger meg. Har tenkt mange ganger på å gå fra han, men har sett hvordan han kan kjefte og smelle mot de to barna han har fra før, og tanken på at minsten skal leve med å bli skjelt ut for å feks ikke spise opp maten, eller bli dratt vekk fra bordet og skreket til fordi han ikke klarer å sitte fint nok, er knusende. Dette er hendelser som har opphørt ettersom barna til samboer har blitt større, men små barn har han virkelig ikke god tålmodighet med, så å overlate minstemann til far 50/50 føles uaktuelt. Noen som har prøvd parterapi, og tenker at det kan være en løsning her? 

Takk til deg som eventuelt har lest alt dette

Anonymkode: c9e23...369

[AnonymBruker]

Les ditt eget innlegg, og tenk at det er noen andre som forteller om samme situasjon. Hva ville du anbefalt som løsning? 

Jeg vi si at dette ikke er bra hverken for deg eller barna, og dere bør velge ett liv uten denne mannen. Vil gjette på at han var årsak til at forrige partner valgte ett liv uten han, selvom de har felles barn. 

Anonymkode: 879f0...b93

[Bernardette]

Huff, så vondt å lese.

Slik du legger det frem, virker det som at han har et par tydelige, personlighetsrelaterte trekk som ikke akkurat er kompatible med et lykkelig liv hverken i parforhold eller familie. Han kjefter og smeller, og er direkte stygg mot deg i væremåte og ord. En slik oppførsel er fullstendig uakseptabel, og det er skadelig både for deg og barna.

Det er vanskelig å konkludere ut ifra ett innlegg, men det slår meg at du og barna vil ha det mye bedre uten ham. Det er jo du som gjør alt, og bryr deg om alle rundt deg, mens han pleier egne behov for søvn og fritid.

Terapi fungerer ikke for folk som mener at alt er andres skyld, så jeg tror ikke det vil ha noen effekt på ham.

[AnonymBruker]

Hadde vi ikke hatt minstemann hadde jeg gått fra han for lengst. Regner ikke med at han kan få 50/50 samvær enda, da minsten er mer tilknyttet meg og søsknene enn faren (de må feks legge han hvis jeg er borte en kveld, fordi far ikke får det til..) men tanken på å "forlate" ham hos far annenhver helg og i lange tider hver gang det er ferie, gjør at jeg blir. Jeg føler ikke at det er en god løsning fordi jeg ikke klarer å stole på at småen vil trives med det, men det kan jo så klart hende at mannen blir en bedre pappa om han "tvinges" til det sånn sett.. Tusen takk for svar iallfall Det hjelper litt å få luftet tankene iallfall.

TS

Anonymkode: c9e23...369

[AnonymBruker]

Hei! Høres dessverre nesten identisk ut med min situasjon. Han bryr seg stort sett mest om seg selv. Han står kun opp om jeg spør, og da må jeg i tillegg vekke han om morgningen, og det kan ta tid, så jeg får aldri følt på å kunne sove sammenhengende lenge, for det er jeg som må vekke uansett. Min samboer, har som din også et sinneproblem. Han har truet meg flere ganger, og kastet ting både på og etter meg, og kan kalle meg de styggeste ting. Jeg har blitt løftet etter skjerf og dratt langs gulv... Jeg er i en prosess nå hvor jeg er ved et veiskille. Mannen min vil ikke i terapi, og gir meg dårlig samvittighet for at jeg ikke vil prøve uten terapi!? Jeg har da begynt i terapi selv, noe han ikke vet. Og terapeuten syntes jo det jeg forteller om er hårreisende! Jeg kan jo se det selv, noen ganger, hvis jeg leser egne innlegg eller ser reaksjonen til terapeuten når jeg forteller om hendelser, men likevel klarer han å få meg til å føle meg dårlig, at dette er min skyld, at jeg ikke prøver nok, og at terapi ikle vil hjelpe. Jeg klarer også å se at det du lever i, ikke er bra. Selv om jeg opplever det samme. Jeg føler at alle avgjørelser i livet ikke er mine, men hva jeg tror han vil. Jeg klarer ikke avgjøre selv enkle ting lenger. Dessverre ikke hjelp, men kanskje du også kan prøve å styrke deg selv ved å gå til terapi? Målet mitt er å bli trygg i det valget jeg tar, og at jeg tørr å ta det...

Anonymkode: 4f471...00e

[AnonymBruker]

Terapeuten min sa også noe man kan snu det til hvis man er redd for å ikke være med barna 100% etter et samlivsbrudd og far tidligere har vært fraværende. At noen ganger gir man pappaen mulighet til å ha en forhold til barna sine ved å gå, for da har de ikke noe valg...

Anonymkode: 4f471...00e

[Spøkelse]

Han gidder jo hverken å hjelpe til eller være sammen med dere... for en dust. I tillegg er han stygg i munnen?!

[AnonymBruker]

Eneste løsningen er selvsagt å flytte ut. 

Anonymkode: 567b1...914

[AnonymBruker]

Dette er jo helt uholdbart. Gå ifra han !

Anonymkode: 13d93...d42

[AnonymBruker]

Å herregud for en premieidiot du tjenestegjør for. Alt må deles på eller har du det bedre alene med 50/50 ordning. Tenk så mye fri du får da. Gi han kraftig beskjed og drit i at han kaller deg ting, kall han drittsekk tilbake🤬

DU er alt for snill og medgjørlig!

Anonymkode: 0a28b...9f3

[AnonymBruker]

Høres ut som du blir mobba i eget hjem...

Anonymkode: e731b...f35

[AnonymBruker]

Det der du er sammen med er jo en ren belastning. Du vil sannsynligvis føle mye mer overskudd om du så skulle ende opp med 100% av omsorgen for begge barna.

 

Anonymkode: ac3f3...058

[AnonymBruker]

Begynn å samle bevis på hvordan han oppfører seg overfor deg og barne, enten lydopptak eller noter ned hva som blir sagt med dato og tidspunkt. Deretter sparker du ham ut. Det er psykisk vold det han holder på med og er svært skadelig for barna å se. 

Anonymkode: 167af...0e6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde vi ikke hatt minstemann hadde jeg gått fra han for lengst. Regner ikke med at han kan få 50/50 samvær enda, da minsten er mer tilknyttet meg og søsknene enn faren (de må feks legge han hvis jeg er borte en kveld, fordi far ikke får det til..) men tanken på å "forlate" ham hos far annenhver helg og i lange tider hver gang det er ferie, gjør at jeg blir. Jeg føler ikke at det er en god løsning fordi jeg ikke klarer å stole på at småen vil trives med det, men det kan jo så klart hende at mannen blir en bedre pappa om han "tvinges" til det sånn sett.. Tusen takk for svar iallfall Det hjelper litt å få luftet tankene iallfall.

TS

Anonymkode: c9e23...369

Hvorfor har du sittet stille og sett på at han utsetter ungene sine for vold, egentlig?

Anonymkode: c3663...a79

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har du sittet stille og sett på at han utsetter ungene sine for vold, egentlig?

Anonymkode: c3663...a79

Denne fortjener jeg sikkert. Men, jeg sa ifra ganske tidlig at jeg gikk fra han hvis han ikke sluttet med denne brølingen/skremmingen. På den tiden var han veldig forelsket og føyelig, og har ikke oppført seg så ille siden. Jeg har også (dum, jeg vet) tatt over de tingene (feks morgener) som trigget denne atferden hos ham. Jeg stilte samme ultimatum angående å skjelle meg ut foran barna. Det funket forsåvidt også, så han har jo potensiale til å forbedre seg, men nå orker jeg ikke å jobbe mer med forholdet, og det trigger ham nok veldig at han føler at jeg ikke har mer å gi, eller hva jeg skal si... 

Anonymkode: c9e23...369

[AnonymBruker]

Om du ikke klarer å gå av hensyn til deg selv, så gå i alle fall fra ham pga barna. De får med seg mye mer enn du tror. Vil du at de skal vokse opp og tro at alt det der (eller 20% av det) er normalt?

Jeg er kanskje litt hard med deg nå (syns du), men ingen kan ha det sånn hjemme. Samlivsbrudd er alltid vanskelig, men voksne folk kan ikke oppdras. Virker ikke som du selv ser hvor ille det er for deg og ikke minst barna

Anonymkode: c3655...2ab

[AnonymBruker]

hvorfor tillater du han å oppføre seg slik?

Anonymkode: 401ac...302

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne fortjener jeg sikkert. Men, jeg sa ifra ganske tidlig at jeg gikk fra han hvis han ikke sluttet med denne brølingen/skremmingen. På den tiden var han veldig forelsket og føyelig, og har ikke oppført seg så ille siden. Jeg har også (dum, jeg vet) tatt over de tingene (feks morgener) som trigget denne atferden hos ham. Jeg stilte samme ultimatum angående å skjelle meg ut foran barna. Det funket forsåvidt også, så han har jo potensiale til å forbedre seg, men nå orker jeg ikke å jobbe mer med forholdet, og det trigger ham nok veldig at han føler at jeg ikke har mer å gi, eller hva jeg skal si... 

Anonymkode: c9e23...369

Seriøst, potensiale🙄 Det blir bare verre med åra. Kom deg vekk i ei rasende fart❤️

Anonymkode: 0a28b...9f3

[AnonymBruker]

Jeg forsto ikke helt "puslespillet" her...

Har dere to felles barn? Han har ett barn fra før som han har 50%?

Anonymkode: 575ab...1c3

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Hadde vi ikke hatt minstemann hadde jeg gått fra han for lengst. Regner ikke med at han kan få 50/50 samvær enda, da minsten er mer tilknyttet meg og søsknene enn faren (de må feks legge han hvis jeg er borte en kveld, fordi far ikke får det til..) men tanken på å "forlate" ham hos far annenhver helg og i lange tider hver gang det er ferie, gjør at jeg blir. Jeg føler ikke at det er en god løsning fordi jeg ikke klarer å stole på at småen vil trives med det, men det kan jo så klart hende at mannen blir en bedre pappa om han "tvinges" til det sånn sett.. Tusen takk for svar iallfall Det hjelper litt å få luftet tankene iallfall.

TS

Anonymkode: c9e23...369

Det er da vel bare å gå? Det er jo ikke sikkert at mannen vil ha barna 50/50 en gang. For det første virker det ikke som om han liker å tilbringe tid med dem, for det andre har han ikke tid. Tror du han er villig til å si fra seg lange morgener og mange timer i uka på hobbyen sin? Tvilsomt. Det er bare å gå TS.

Anonymkode: ef27e...1f6