Svangerskap- og fødselsdetaljer!

[AnonymBruker]

Hei!

Det florerer av rosa svangerskapshistorier, fødselshistorier og andre detaljer det STINKER blomster av! 
Jeg er selv ikke gravid, og har heller ikke barn. Men jeg kjenner jeg trenger detaljer!! Jeg vil vite hvordan det FAKTISK er! 
Del de ekleste, kvalmeste, ærligste, reneste, mest naturlige detaljer!👇🏼 ALT fra positiv graviditetstest, frem til barna begynner på barneskolen. Kjør ærlighet, hjelp oss barnløse å få et realistisk bilde av graviditet og livet med barn!

Anonymkode: c1e93...a2a

[AnonymBruker]

Jeg må si at jeg synes babylivet så langt er ganske hyggelig. Og jeg hadde en ukomplisert fødsel uten smertestillende, MEN: jeg følte et voldsomt press mot anus gjennom hele latensfasen. Fikk satt klyster i starten, men kom likevel små biter bæsj ut etterpå mens jeg satt i badekar for smertelindring. Så mens jeg konsentrerte meg om å håndtere riene, og kjæresten min satt ved siden av, satt jordmor og fisket opp små bæsjebiter fra vannet med et bekken. 

Anonymkode: e5f35...16b

[AnonymBruker]

Graviditeten- trodde det skulle være en søt kul og bare kos. La på meg 25 kilo, følte jeg fikk pusteproblemer mot slutten og bekkenet begynte å krangle ganske tidlig. Å måtte sykemeldes før permisjonsstart var ikke mine tanker på forhånd, men kroppen var ferdig. Bevegelser og spark er såklart veldig koselig, men kunne til tider bli så intenst at jeg ble kvalm. Det er en merkelig følelse av å bli kilt innvending, og det kan være vondt og ekkelt. 
 

Fødsel- starta overhodet ikke som forventet. Vannet gikk spontant uten at mer skjedde. Ble satt igang etter 2,5 døgn på sykehuset, og derfra tok det 2 døgn før baby var ute. Det var to døgn med smerter som ikke gjorde fremgang, og veien frem til 4 cm var lang og smertefull. Mangel på hvile og søvn var kjip, men smertene så tidlig var det verste. Da jeg endelig kom opp mot 7 cm så var jeg GLAD. Følte min fødsel var litt feil vei i forhold til mange andre. Jeg hadde verst smerter under igangsettelse og frem til det virkelig begynte å skje ting. Jeg bikka 7cm åpning og halleluja som jeg jubla. Resten av fødselen var faktisk som en dans på roser i forhold. Smertene er intense, men på en helt annen måte. Jeg bare gledet meg og var så overrasket over hvordan kroppen min jobbet så sykt riktig, og visste hva den skulle gjøre. Pressingen tok 18 min. Jeg fikk kjenne på hodet når det stod i åpningen (noe jeg hadde sagt på forhånd jeg ikke skulle). Kroppen jobbet på spreng og plutselig holdt jordmoren opp en liten gutt. Det var helt merkelig. Alle smerter var vekk på et blunk og livet fikk en helt ny mening der og da. Jeg lå en stund og ble sydd og da jeg skulle gå i dusjen så var det mye gris og blod over alt, og etter en rask spyl i dusjen var det like før jeg gikk i bakken. Kroppen var tydelig sliten, men det føltes ikke sånn før jeg så stjerner i det jeg satt med i rullestolen. 
 

Siden da har det vært mange bekymringer, gleder, mye latter og også slitsomt. 
 

Det er en heavy prosess, men shit jeg håper jeg får oppleve det i igjen. 
Nå er lille snart et år og hver dag er en fest. Slitsomt, krevende og utrolig koselig. 

Anonymkode: 1fcbc...86a

[AnonymBruker]

Jeg har bare vært gravid så langt, og har termin om bare en liten uke. Min ærlige erfaring er at første trimester var vannvittig tøft, men kjempedårlig form og svangerskapsdepresjon. Sistnevnte ble nok delvis utløst av veldig dårlig form og tilhørende lite livsglede. Andre trimester var veldig fint. Ingen plager og energinivået var nesten som før graviditeten. I siste trimester gikk energinivået betraktelig ned igjen, men det har allikevel vært et mye bedre trimester enn først trimester. Jeg vil påstå formen er ganske bra, på tross av større behov for søvn og hvile. Jeg er personlig veldig negativt overrasket over hvor fælt første trimester var, men samtidig positiv overrasket over spesielt siste trimester. Jeg trodde man bare var litt morgenkvalm og litt ekstra trøtt i første trimester, men det var en sterk underdrivelse, og jeg hadde ikke hyperemesis engang. Jeg hadde derimot trodd at siste trimester skulle være veldig tungt, men jeg er fortsatt veldig sprek og bevegelig i kroppen. 

Anonymkode: 5310b...9f3

[AnonymBruker]

1. Mistet følelsen i hendene siste 3 mnd av svangerskapet. Fikk vann i leddene, og ikke i kroppen generelt. Kunne ikke smøre mi egen brødskive en gang. Brukte evigheter på å tørke meg når jeg var på do for det fikk jeg meg ikke til å spør mannen om hjelp til.... 

2. måtte bli klipt under fødsel, og jeg (og mannen) ser tydelig at det er sydd for stramt inn spesielt en plass. Føles annerledes ut og ser annerledes ut. 

3. av og til kan baby slite mye med avføring. Har måttet ta på hansker og hjelpe til fysisk å få ut bæsjen (fikk opplæring av helsesøster til å gjøre dette). Stakkars unge... 

4. Det er så mange som skal komme med «morsomme» kommentarer om amming. Ikke noe vondt ment med de, men når noen spør hvordan det er å være melkeku på fulltid så har jeg lyst å slå... 

5. jeg fikk helt sjokk over hvordan pupper og melk fungerer. Hvor mye puppene endrer seg i løpet av et døgn feks. Og hvordan melka SPRUTER overalt. Var ikke forberedt på melkesprut! 

6. ble veldig overrasket over hvor «mettet» jeg ble av kroppskontakt av det lille mennesket. Bare det å skulle sove i samme seng som mannen ble av og til for mye for min del for det ble for mye nærhet. 

7. jeg syntes det vAr ganske ukomfortabelt hvor mye folk følte at de bare kunne ta og kjenne på meg hele tiden da jeg var gravid. Og at så mange gjør det uten forvarsel. Keg har ingen behov for at naboen skal stryke meg på magen. 
 

kunne sikkert skrevet mange punkter til, men disse var de første som datt ned i hodet mitt! 
 

Anonymkode: d3eae...252

[AnonymBruker]

Har bare vært gravid, ikke født enda. 
Første og andre trimester gikk som en lek. Litt halsbrann, minimalt med kvalme etc. 

MEN jeg har vært forstoppet av og på i snart ni måneder. Jeg kjenner en sykt stor trang til at jeg må skikkelig på do, men jeg er sikker på at jeg kan presse på meg analprolaps og rier.. Også kommer det noen få dager innimellom hvor det kommer obstipasjonsdiare, da kan jeg ikke holde igjen noe som helst. 
 

Nå siste trimester har det vært et lite helvete med halsbrann fordi baby sparker og presser i magesekken og mellomgulvet. I tillegg har jeg visst hatt bakteriell vaginose ganske lenge uten å vite det selv. Ingen lukt, bare veldig flytende, hvit utflod (som er normalt når man er gravid). Er endelig ferdig behandla for det og har til gjengjeld fått sopp i underlivet og utfloden min ser ut som vått papir som har smuldret opp. 
Tror slimproppen har begynt å gå også siden det er blodspor i den rare utfloden 

Anonymkode: 7f020...ccf

[Hopptimisten]

Nå har jeg ikke så mye kunnskap om hverken å ha barn eller om fødsel men prøveperioden min har vært et rent helvete! Før vi begynte å prøve så visste jeg ikke at sannsynligheten for abort er veldig stor! Jeg var "uheldig" og fikk se en tom fostersekk på ultralyd i uke 10, selvom jeg hadde alle symptomer på graviditet fremdeles! Måtte inn på sykehuset å få det fjernet med tabletter som setter i skjeden, og ingenting annet en jævlige smerter på 8 timer!! Endte med en kort blødning i et par dager, og merket ikke noe mer til det på en stund! 8 uker etterpå hadde jeg plutselig "mensen" og smerter annenhver dag i 5 uker!! Men de på sykehuset sa at det ikke kunne være rester fordi det hadde gått så lang tid, men det var MYE rester! Fikk beskjed av gyn at det bare var tilfeldig at det hadde endt i abort, og at sannsynligheten for at det går bra neste gang er stor! Etter dette har jeg hatt to svært smertefulle aborter til, i uke 8 og i uke 10! 
Er nå gravid igjen, 12 uker og alt ser tilsynelatende bra ut nå bortsett fra at jeg er et totalt nervevrak etter mine tidligere erfaringer og sliter veldig med stress og hodepiner i frykt for å miste igjen! Er delvis sykmeldt på grunn av sterke hodepiner og stress nå. Forferdelig slitsomt å være redd for at det skal være noe galt hele tiden!! Nå er er det snart 2 år siden vi begynte å prøve, og jeg hadde aldri sett for meg at reisen kom til å bli så tøff!! Opplever at det er veldig mange som opplever abort, men ikke så mange som prater om det! Og det er fort gjort å tenke at det er en selvfølge at man kan få barn, men den frykten for å ikke kunne få er reell fir mange også! Den frykten har jeg kjent på i over et år nå, og det er veldig deprimerende og skummelt dersom ønsket for å få barn er stort!  
 

Når det gjelder denne graviditeten hittil så har jeg som sagt hatt mye hodepine og vært en del kvalm. Men det værste synes jeg er at jeg brekker meg av å rydde bort matsøppel, eller at jeg synes nærmest all middag lukter og smaker ekkelt! Sliter med å finne pålegg fordi jeg blir kvalm av tanken på nesten alt. Hikker, raper og sure oppstøt omtrent hele dagen!! Vondt i ryggen, uoppmerksom, og har ekstrem gullfiskhukommelse om dagen😅 

Endret 30. september 2020 av Hopptimisten

[Megplussto]

To tette her ✌🏻
- graviditet. Virkelig ikke min greie. Jeg følte meg som en hval. La på meg masse begge gangene, selv om jeg var flink med kostholdet. Kastet opp i lange perioder gjennom hele svangerskapet begge gangene. Følte meg fanget i egen kropp og følte meg ikke vel med oppmerksomhet og endringer i kroppen. Med førstemann gråt jeg hver eneste kveld/natt fra 6 mnd. Fikk svangerskapsdepresjon som deretter gikk over i fødselsdepresjon.

- fødsel. Jeeez. Første gangen var et helvete. Ble ikke hørt. Ble overlatt mye til oss selv, jeg hadde stormrier og jeg var livredd. Andre fødselsopplevelse var mye bedre. Ble klippet første gang. Fikk infeksjon i stingene og ble veldig, veldig syk. Måtte legges inn og behandle infeksjonen. Andre gang revnet jeg og ble sydd. Stingene gikk opp, det grodde feil, og jeg måtte inn på sykehuset og åpne såret for deretter å sy på nytt. Så ja. Tissen har fått gjennomgå..!

- amming. Første gang hadde jeg vondt, blødende vorter og åpne sår på brystene de første 4-5 mnd med amming. Med nr 2 gikk det derimot knirkefritt i forhold, men var begge gangene plaget med hyppige brystbetennelser og tette melkeganger. Oppsummering - vondt.

- spedbarnsperioden. Førstemann hadde refluks og kolikk. Vi sov ikke det første året. Rent helvete. Med nr 2 var vi slitne, men var en helt annen opplevelse. Mer kos og hygge.

- småbarnsperioden (der vi er nå). Krangling, gråt, trass. Førstemann sover fortsatt ikke natten igjennom (han er 4), andremann er litt bedre. For min del har dette vært den absolutt beste perioden hittil. Etter første året har det bare blitt morsommere og morsommere.

...Er vi slitne? JA. Er det enkelte dager jeg vil stikke av? JA. Ville jeg gjort det igjen? ABSOLUTT. Jeg lovet meg selv «aldri igjen» etter nr to, men nå snakker vi om å prøve på nr tre. Er helt galskap, men sier litt om hvor mye kjærlighet og glede jeg har fått av barna nå❤️

[Megplussto]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må si at jeg synes babylivet så langt er ganske hyggelig. Og jeg hadde en ukomplisert fødsel uten smertestillende, MEN: jeg følte et voldsomt press mot anus gjennom hele latensfasen. Fikk satt klyster i starten, men kom likevel små biter bæsj ut etterpå mens jeg satt i badekar for smertelindring. Så mens jeg konsentrerte meg om å håndtere riene, og kjæresten min satt ved siden av, satt jordmor og fisket opp små bæsjebiter fra vannet med et bekken. 

Anonymkode: e5f35...16b

Jeg lo høyt og lenge av denne historien😂 Fødsel er virkelig noe helt for seg selv😄

[AnonymBruker]

Å prøve på å få barn var tøffere enn jeg hadde sett for meg. Den første tiden var det spennende, men så ble jeg ikke gravid, og etter hvert ble hele greia vond og altoppslukende. Det var både frykt, sjalusi og sorg, men også håp. Vi fikk barn ved hjelp av IVF. 

Jeg har hatt noen veldig tidlige spontanaborter (uke 4) og to svangerskap som ble til barn. I svangerskapene var jeg heldig, og følte meg lykkelig, særlig i det første. Jeg tror graviditetshormonene bidro til det, og jeg vet mange opplever det motsatt. Det er venninner som har fortalt om den samme lykken, og noen som har betrodd meg at de slet med mye vonde følelser i graviditetene sine. Jeg kastet opp hele tiden. Daglig fram til halvgått svangerskap første gang, og en gang i blant fram til fødsel. Andre gang ga det seg litt tidligere. Det var fælt, men samtidig var jeg altså så glad for å være gravid. Jeg hadde jo hørt om svangerskapskvalme, men så for meg at man kastet opp om morgenen og så var det greit. For meg var det til tider helt lammende, og det var jeg ikke forberedt på. I første trimester i andre svangerskap tenkte jeg at jeg forstår at man kan vurdere å ta abort ved ekstrem svangerskapskvalme. 

Første fødsel var overraskende rask og overraskende lett. Det var noen komplikasjoner underveis, men alt gikk bra. Jeg var nervøs på forhånd. Jeg trodde øyeblikket hvor babyen kom opp på brystet, og de første timene, var magiske. Det husker jeg ingenting av, jeg var helt i sjokk. Andre gang husker jeg det. Da var det magisk. Det var en raskt og helt ukomplisert fødsel. Samtidig husker jeg at jeg tenkte at jeg gjerne hadde takket ja hvis jeg fikk tilbud om keisersnitt uten bedøvelse nå på et punkt der. 

I barseltiden første gang følte jeg meg nummen. Jeg visste at jeg var veldig glad i babyen, sånn med fornuften. Men det var som om jeg ikke klarte å kjenne det ordentlig. Jeg syntes det var litt vondt at jeg ikke følte meg mere glad. Andre gang kom kjærligheten og gleden momentant. Men da gråt og gråt jeg fordi jeg ble så lei meg fordi jeg ikke hadde følt det samme for første barn (kjærligheten for henne vokste fram mer gradvis, jeg er like glad i begge to nå). Jeg var ganske skjør de første ukene med andre ord.  

Jeg sa på forhånd at jeg skulle være lykkelig og takknemlig hvis jeg fikk oppleve våkenetter. Det har jeg faktisk vært, i hvert fall som oftest, og det er jeg litt overrasket over. Jeg har ikke opplevd å være så trøtt som jeg så for meg. Men jeg hadde en for meg ganske utmattende skiftjobb, og byttet jobb da vi fikk barn. Og vi har hatt ganske "enkle" babyer. De har sovet helt ok så lenge de har fått sove inntil meg, babysenga vi kjøpte inn og gjorde klar, ga vi opp. 

Småbarnsperioden er derimot litt tøffere enn jeg forventet. Jeg syntes jo det var lett å ha baby, og hadde hørt at det var det tøffeste. Men små barn i selvstendighetsalderen har trigget meg mer enn babygråt. Den søte lille ettåringen var plutselig to og ville ikke legge seg, fikk sammenbrudd fordi hun hadde på de røde skoene hun selv ba om å få på, ville kline smør utover hele bordet selv om jeg sa stopp. Hverdag med jobb, logistikk og barnehage syns jeg er travel. Det har gått seg til, jeg syns alt i alt det er gøy. Men her måtte jeg jobbe mer med meg selv for å føle at jeg fikset morsrollen. 

Anonymkode: 022c6...adf

[Sirinna]

Det eneste jeg har å bidra med av erfaring etter jeg selv ble mor for to år siden er:
 

Velkommen til et liv med dårlig samvittighet.