Klarer dere å være glad på venners vegne?

[AnonymBruker]

Her har jeg et problem!. Jeg synes det er helt forferdelig når min beste venninne får noe som jeg ønsker meg. Jeg har forferdelig vanskelig for å si " jeg er kjempeglad på dine vegne".  Jeg føler at jeg må ta meg skikkelig sammen når jeg uttrykker dette. 

Jeg tror det ville vært enklere om det var en kollega jeg ikke kjente så godt, som fikk ting jeg ønsket meg. Men når det er nære venner, og noen jeg sammenlikner meg med, så kjennes det bare jævlig vondt til tider.  Jeg fikser bare ikke at andre jeg kjenner får ting som jeg ønsker meg, enten det er forhold, barn, jobbmuligheter. 

Hva gjør jeg med dette?

Anonymkode: fad76...1df

[PM75]

Det er en lei egenskap du har der. Jeg tenker at du må øve deg på to ting - se alt du selv har som er bra og unne andre å ha det bra. Da tenker jeg at både du selv og andre vil trives bedre i ditt selskap.

[LillEve]

Det høres ut som du kanskje trenger å kontakte en psykolog for å jobbe med noen indre problemer? Å ikke unne sine egne venner å ha det bra må være veldig vanskelig, og det er ikke bra for noen å ha det på den måten.

[AnonymBruker]

I tillegg til det som er nevnt over er det viktig å lære seg til å ikke forvente ting som er utenfor egen kontroll. Dersom man streber etter det man kan jobbe for selv blir man mye lykkeligere. Da står det på egen vilje og ikke på eksterne omgivelser.

Anonymkode: dde5d...c47

[SoWhat?]

Tro meg Ts. Du er ikke alene om dette, og ikke la noen prøve å påvirke deg til å tro at det er sykelig eller noe.  Fordi jeg har en veldig klok venn som en gang sa til meg: 

- dine beste venner er ikke de som backer deg opp i motgang. Men de som unner deg medgang! 

Så...her har du noe å jobbe med. Misunnelse er ikke ok. Men poenget er at du ikke er unormal. 

[AnonymBruker 42]

Jeg fundert på hvorfor jeg noen ganger ikke er glad på andre vegne (for stort sett er jeg det), og jeg har kommet fram til at det er folk jeg "egentlig ikke liker", og personer jeg ikke selv synes  "fortjener" det... Det kan godt være snakk om "veldig gode venner" (spesielt barndomsvenner), de slipper liksom rett gjennom de samme "filtre" som andre og "nye venner" må gjennom, og det er KUN fordi de er gamle venner.... Dvs. de kan f.eks. være rasstapper mot andre, men de er liksom "certified buddy" hos meg, så de har har liksom ett slags "fri-pass"....    Komplisert, egentlig...

Bare en tanke...  

Rotete formulert også...men...

Endret 29. september 2020 av Beeblebrox

[AnonymBruker]

Misunnelse er en helt normal følelse. Ikke la noen fortelle deg du trenger psykolog fordi du må svelge noen ganger når noen oppnår noe som du gjerne skulle klart. Se heller på hva du kan lære. Les deg opp på misunnelse. Virkelig.

Bit tennene sammen og vis din venninne du er glad på hennes vegne og stolt, uansett hva du føler. For det er det riktige. Dere er venner og du bryr deg om henne Men det er ikke umoralsk å føle på misunnelse. Det er hvordan du handler på det som kan gjøre det galt. Misunnelse viser deg hva som er viktig for deg. Hva du skal strekke deg etter. Samtidig som det er viktig og nyttig å lære å ikke sammenligne seg med andre og være ser en er på sin egen reise.

Les. Googling f.eks

Anonymkode: c09df...915

[LillEve]

18 minutter siden, SoWhat? skrev:

Tro meg Ts. Du er ikke alene om dette, og ikke la noen prøve å påvirke deg til å tro at det er sykelig eller noe.  Fordi jeg har en veldig klok venn som en gang sa til meg: 

- dine beste venner er ikke de som backer deg opp i motgang. Men de som unner deg medgang! 

Så...her har du noe å jobbe med. Misunnelse er ikke ok. Men poenget er at du ikke er unormal. 

Bare fordi jeg anbefaler psykolog betyr ikke det at det er sykelig. En psykolog kan hjelpe til med mange personlige problemer, og livet blir jo bedre om man klarer å la slike ting som dette passere.

[SoWhat?]

5 minutter siden, LillEve skrev:

Bare fordi jeg anbefaler psykolog betyr ikke det at det er sykelig. En psykolog kan hjelpe til med mange personlige problemer, og livet blir jo bedre om man klarer å la slike ting som dette passere.

Det er greit det. Men noen ganger tror jeg vi bare må få bekreftet at det vi gjør/føler ikke er ok, slik vi føler selv. Derfra kan faktisk ting begynne å skje. En klarer å tenke selv, og trenger kanskje bare å gå litt inn i seg selv og utvikle seg. 

Jeg er ikke mot psykologer. Men jeg tror ikke at de alltid er løsningen. 

Endret 29. september 2020 av SoWhat?

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Misunnelse er en helt normal følelse. Ikke la noen fortelle deg du trenger psykolog fordi du må svelge noen ganger når noen oppnår noe som du gjerne skulle klart. Se heller på hva du kan lære. Les deg opp på misunnelse. Virkelig.

Bit tennene sammen og vis din venninne du er glad på hennes vegne og stolt, uansett hva du føler. For det er det riktige. Dere er venner og du bryr deg om henne Men det er ikke umoralsk å føle på misunnelse. Det er hvordan du handler på det som kan gjøre det galt. Misunnelse viser deg hva som er viktig for deg. Hva du skal strekke deg etter. Samtidig som det er viktig og nyttig å lære å ikke sammenligne seg med andre og være ser en er på sin egen reise.

Les. Googling f.eks

Anonymkode: c09df...915

Det er da ikke noe negativt å gå til psykolog. Ts, ønsker å ville det beste for andre og ikke føle seg mindreverdig fordi andre har noe hen også ønsker seg. Da synes jeg det er fint om hun får hjelp til det og ikke må fake at hun bryr seg slik du foreslår. Ja, følelser som misunnelse er en normal følelse og man skal akseptere negative følelser. Men dersom man kan styrke seg selv på de sårbare punktene og jobbe for å oppnå at man er fornøyd med seg selv slik man har det og jobber for å få det, da synes jeg det er et flott og sunt mål. Slutten på det du skriver er jeg enig i.

Anonymkode: dde5d...c47

[AnonymBruker]

19 minutter siden, SoWhat? skrev:

Det er greit det. Men noen ganger tror jeg vi bare må få bekreftet at det vi gjør/føler ikke er ok, slik vi føler selv. Derfra kan faktisk ting begynne å skje. En klarer å tenke selv, og trenger kanskje bare å gå litt inn i seg selv og utvikle seg. 

Jeg er ikke mot psykologer. Men jeg tror ikke at de alltid er løsningen. 

Det er ikke alltid at man vet hvor man skal begynne for å gå inn i seg selv. Noen trenger bare 1 t hos psykolog, noen trenger mange år. Det finnes flere typer terapier som passer forskjellige situasjoner. Skjønner ikke hvorfor du er negativ til psykologer.

Anonymkode: dde5d...c47

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid at man vet hvor man skal begynne for å gå inn i seg selv. Noen trenger bare 1 t hos psykolog, noen trenger mange år. Det finnes flere typer terapier som passer forskjellige situasjoner. Skjønner ikke hvorfor du er negativ til psykologer.

Anonymkode: dde5d...c47

Jeg skrev at jeg ikke hadde i mot psykologer. Men jeg trekker meg nå fra avsporing her. 

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på et blaff av misunnelse- som er helt normalt og noe de fleste opplever av og til- til det at du faktisk kjenner at du ikke unner den andre personen det han/hun har fått eller klarer, og går og gnager på det. Hvor vil du plassere deg på en skala mellom de to ytterpunktene? Hvis sjalusien er så sterk og vedvarende at den oppfattes som et problem, ville jeg tenkt på psykolog ja. Da ligger problemet et sted i deg, og vil fortsette å gjøre livet ditt vanskeligere enn det trenger å være.

Men litt misunnelse av og til tror jeg er helt normalt å kjenne. Min bestevenninne har gått fra triumf til triumf karrieremessig, noe jeg ikke har klart selv om vi egentlig hadde samme utgangspunkt. På den annen side fikk jeg meg mann og barn, noe hun ikke har og som jeg vet hun tidvis savner. Så vi gidder ikke misunne hverandre, det er så overtydelig at vi begge har fått mye å være glad for (men ikke alt), så det er ingen såre følelser rundt det. 

Anonymkode: ac124...d8b

[AnonymBruker]

Tror eneste gangen jeg ikke har vært glad på en venninnes vegne var da hun vant 2 millioner kroner. 

Da ble jeg bare sykelig misunnelig 🤣

Anonymkode: cbebe...c30

[AnonymBruker]

Du kan miste noen gode mennesker i livet ditt om du ikke jobber med deg selv. Ofte lyser det gjennom hva man egentlig føler, om du skal gå rundt å fake å være glad på andres vegne. De kan da trekke seg unna deg, for hvem orker å tilbringe tid med mennesker de ikke kan dele gleder - men bare sorger - med? 

Anonymkode: 94535...8f1

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er stor forskjell på et blaff av misunnelse- som er helt normalt og noe de fleste opplever av og til- til det at du faktisk kjenner at du ikke unner den andre personen det han/hun har fått eller klarer, og går og gnager på det. Hvor vil du plassere deg på en skala mellom de to ytterpunktene? Hvis sjalusien er så sterk og vedvarende at den oppfattes som et problem, ville jeg tenkt på psykolog ja. Da ligger problemet et sted i deg, og vil fortsette å gjøre livet ditt vanskeligere enn det trenger å være.

Men litt misunnelse av og til tror jeg er helt normalt å kjenne. Min bestevenninne har gått fra triumf til triumf karrieremessig, noe jeg ikke har klart selv om vi egentlig hadde samme utgangspunkt. På den annen side fikk jeg meg mann og barn, noe hun ikke har og som jeg vet hun tidvis savner. Så vi gidder ikke misunne hverandre, det er så overtydelig at vi begge har fått mye å være glad for (men ikke alt), så det er ingen såre følelser rundt det. 

Anonymkode: ac124...d8b

Å unna venner suksess kan  fungerer for meg til et visst nivå. Blir det for mye, eller noe jeg virkelig misunner, så får jeg problemer. det er mulig at dette med å ikke unne andre noe, bygger på en følelse av at jeg er redd for å bli forlatt. Jeg er redd for at hvis min beste venninne får alt det hun ønsker seg, så blir jeg mindre attraktiv. 
Med mindre nære venner,så føler jeg det ikke på samme måte.
jeg har en venninnes om er sterkt funksjonshemmet. Om hun vant noen millioner så hadde jeg blitt veldig glad på hennes vegne, for det trenger hun virkelig. Om hun fant seg kjæreste, så hadde jeg syntes det var fantastisk. 

Men når det gjelder nære venner, så kjenner jeg voldsomt på denne sjalusien. Det er ikke sånn at jeg uttrykker det, men synes det er forferdelig vanskelig å være glad på hennes vegne. Jeg får mest lyst til å gråte av misunnelse

TS

Anonymkode: fad76...1df

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan miste noen gode mennesker i livet ditt om du ikke jobber med deg selv. Ofte lyser det gjennom hva man egentlig føler, om du skal gå rundt å fake å være glad på andres vegne. De kan da trekke seg unna deg, for hvem orker å tilbringe tid med mennesker de ikke kan dele gleder - men bare sorger - med? 

Anonymkode: 94535...8f1

Det er derfor jeg stiller spørsmålet her på KG. Hvordan endre dette? Og hvor vanlig er det, å føle slik som jeg gjør?

TS

Anonymkode: fad76...1df

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid at man vet hvor man skal begynne for å gå inn i seg selv. Noen trenger bare 1 t hos psykolog, noen trenger mange år. Det finnes flere typer terapier som passer forskjellige situasjoner. Skjønner ikke hvorfor du er negativ til psykologer.

Anonymkode: dde5d...c47

hvor får jeg tak i en psykolog med refusjonsavtale i disse dager? tips? Det er ikke så lett

Anonymkode: fad76...1df

[AnonymBruker]

Misunnelse og sjalusi er en normal følelse, men disse følelsene er «tabu» du kan f eks si til venninnen din.. åååh så heldig du er, kjenner jeg er skikkelig misunnelig.. da forteller hun gjerne om noe du er heldig med, som hun misunner deg på. 
 

Anonymkode: a1a67...c8b

[Anne88]

Ja, ingenting gjør meg gladere enn at andre er glad også. Gleder er til å deles på.