Deppa i første trimester??

[AnonymBruker]

Er du eller var du deppa noen uker inn i svangerskapet?

Har blitt så jævlig deppa, er vel ca i uke 8-9. Alt føles mørkt.

Og jeg kan ikke si jeg hadde det slik før jeg ble gravid.

Føler vel mye på at livet er blitt så begrenset som gravid. Mye jeg ikke orker, ikke kan og føler meg alene i situasjonen, selv om jeg har samboer. Men jeg går jo gjennom det fysisk helt alene.

Føler meg ute av meg selv på en måte. Kroppen er rar og ukjent 

Og tung i tankene. Og kjeder meg. Mye jeg syns var gøy er et ork nå og lite frister.

Ingen vin,øl,ingen snus/ sigarett, knapt kaffe,  vondt å trene pga brystene er ømme og er kvalm ( jogga masse),kjedelig å shoppe for bukser jeg passa er nå trange rundt livet og må begynne med sånne gravidbukser. Lite lyst til å fikse meg, sminke meg. Enorm matlyst, føler meg feit, får ikke trent. Må på do ofte. Blir fort sliten, til tider kan stemmer bli slitsomme. Å jobbe tar all energi. Husarbeid er ork. Henge opp tøy er ork. Er så slapp. 

Ja bare lufter. Krangler med kjæresten. 

Noen som kjenner seg igjen?

Dette suger jo?? 

Anonymkode: a6f7e...e58

[AnonymBruker]

Ja, til  alle punkter.. blir bedre om en 8 mnders tid..

Anonymkode: 87d6e...dca

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i ALT det du nevner. Føler meg generelt.. rar. Gråter mer og har vært skikkelig i kjelleren i over en uke. Er nå 9 uker på vei, nærmer meg 10. Du er ikke alene, ihvertfall.

Anonymkode: 75b36...79c

[CarinaB]

Tror dette er ganske normalt. Det herjer masse hormoner i kroppen vår, ville vært rart om man ikke kjente noe. Men så finnes det jo også de som ikke kjenner noe til det😂 Jeg kan ihvertfall skrive under på det du føler!😅 Føles litt ut som kroppen ikke er min lengre. Oppblåst, forstoppet, veksler mellom ekstremt sint og et sånt «ikke ta på meg eller snakk til meg» humør til å plutselig være glad som ei lerke. Ingenting passer fordi jeg er så oppblåst, blir trøtt for ingenting. Klarer ikke joggeruta mi lengre, som jeg perset like før jeg ble gravid. 
 

men så tenker jeg, i et øyeblikks klarhet, det vokser et liv inni meg. En liten mini meg og samboer. Da plutselig kjenner jeg at det er verdt det. Heeeelt til jeg sitter på do og ikke får til å presse ut en jævla dritt, bokstavligtalt😂 eller må opp for ørtende gang for å tisse på natta🤪

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, CarinaB skrev:

Tror dette er ganske normalt. Det herjer masse hormoner i kroppen vår, ville vært rart om man ikke kjente noe. Men så finnes det jo også de som ikke kjenner noe til det😂 Jeg kan ihvertfall skrive under på det du føler!😅 Føles litt ut som kroppen ikke er min lengre. Oppblåst, forstoppet, veksler mellom ekstremt sint og et sånt «ikke ta på meg eller snakk til meg» humør til å plutselig være glad som ei lerke. Ingenting passer fordi jeg er så oppblåst, blir trøtt for ingenting. Klarer ikke joggeruta mi lengre, som jeg perset like før jeg ble gravid. 
 

men så tenker jeg, i et øyeblikks klarhet, det vokser et liv inni meg. En liten mini meg og samboer. Da plutselig kjenner jeg at det er verdt det. Heeeelt til jeg sitter på do og ikke får til å presse ut en jævla dritt, bokstavligtalt😂 eller må opp for ørtende gang for å tisse på natta🤪

 

Jeg sliter med å føle det er verdt det. Men tror for min del at det har ikke gått opp for meg enda.

Venter til uke 12 jeg med å dra til jordmor. Håper alt står bra til. Er vel først etter at jeg ser alt er bra,jeg tør begynne å glede meg.

Per nå lider jeg bare under alt det rare som skjer.

 

 

Anonymkode: a6f7e...e58

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i ALT det du nevner. Føler meg generelt.. rar. Gråter mer og har vært skikkelig i kjelleren i over en uke. Er nå 9 uker på vei, nærmer meg 10. Du er ikke alene, ihvertfall.

Anonymkode: 75b36...79c

Det er beintøft. Blir så deppa iblant at jeg setter meg ned og bare gråter. Det er grusomt. 

Anonymkode: a6f7e...e58

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, til  alle punkter.. blir bedre om en 8 mnders tid..

Anonymkode: 87d6e...dca

8 måneder ja...hehe... Ja ja...=( 

Anonymkode: a6f7e...e58

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er beintøft. Blir så deppa iblant at jeg setter meg ned og bare gråter. Det er grusomt. 

Anonymkode: a6f7e...e58

Samme her. 😕 Det ER grusomt. Klarer du å fungere i hverdagen nå? Klarer såvidt å ta en dusj selv for tiden. Helt lost! Dette blir et helvete om det skal vare ut hele graviditeten + litt til. 

Anonymkode: 75b36...79c

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 7 og føler meg så hissig og sint! Jeg har allerede skjelt ut mannen flere ganger, og det er ikke noe jeg pleier å gjøre! Jeg skjelte han til og med ut på åpen gate forrige helg 🙈 Jeg kjenner bare at sinnet koker, og jeg har ikke en så veldig god grunn! Og så en halvtime senere går det over, men så kommer det igjen 😬

Anonymkode: 26203...7c0

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i uke 7 og føler meg så hissig og sint! Jeg har allerede skjelt ut mannen flere ganger, og det er ikke noe jeg pleier å gjøre! Jeg skjelte han til og med ut på åpen gate forrige helg 🙈 Jeg kjenner bare at sinnet koker, og jeg har ikke en så veldig god grunn! Og så en halvtime senere går det over, men så kommer det igjen 😬

Anonymkode: 26203...7c0

Huff jeg også. Vært så forbanna idag at jeg var redd meg selv. Samboer var så søt på morgen, blid og kysset meg hadet, da han kom hjem var jeg et monster. Sint uten grunn. Måtte bare komme meg ut. Hjalp å gå en laaaaang tur. Og kjøpe akkurat det lille jeg vil ha på butikken om dagen , store glass med  oliven og gump godteri. De små eskene til barn(!)

Graviditet gjør en helt rar. 

Anonymkode: a6f7e...e58

[AnonymBruker]

På 30.9.2020 den 21.27, AnonymBruker skrev:

Samme her. 😕 Det ER grusomt. Klarer du å fungere i hverdagen nå? Klarer såvidt å ta en dusj selv for tiden. Helt lost! Dette blir et helvete om det skal vare ut hele graviditeten + litt til. 

Anonymkode: 75b36...79c

Fungerer fordi jeg må. Alt er et ork. Tanken på å måtte noe spyr jeg av. Vil ta alt impulsivt. Så jeg der og da kan bestemme om jeg orker.

Når noen sier vi skal det og det etterpå blir jeg helt motløs. For jeg vet ikke om jeg da er dritttrøtt og utslitt, eller ikke. Det skifter.

Gråter hele fuckings tiden. 

Det er til å bli fullstendig gal av. 

Dusj ja!! Et ork uten like. 

Anonymkode: a6f7e...e58

[AnonymBruker]

Jeg ble bedre i andre trimester, ble litt mer meg selv men fortsatt dager jeg satt foran skapet å gråt for ingenting passet liksom.... Og dager deg jeg hatet samboer, ble fysisk uvell av å se han, men det er bare spinnville hormoner! 

Er nå straks 39uker og er så jævla lei du aner ikke det engang. 
 

 

Anonymkode: 1c59c...fb2

[AnonymBruker]

På 29.9.2020 den 19.45, AnonymBruker skrev:

Er du eller var du deppa noen uker inn i svangerskapet?

Har blitt så jævlig deppa, er vel ca i uke 8-9. Alt føles mørkt.

Og jeg kan ikke si jeg hadde det slik før jeg ble gravid.

Føler vel mye på at livet er blitt så begrenset som gravid. Mye jeg ikke orker, ikke kan og føler meg alene i situasjonen, selv om jeg har samboer. Men jeg går jo gjennom det fysisk helt alene.

Føler meg ute av meg selv på en måte. Kroppen er rar og ukjent 

Og tung i tankene. Og kjeder meg. Mye jeg syns var gøy er et ork nå og lite frister.

Ingen vin,øl,ingen snus/ sigarett, knapt kaffe,  vondt å trene pga brystene er ømme og er kvalm ( jogga masse),kjedelig å shoppe for bukser jeg passa er nå trange rundt livet og må begynne med sånne gravidbukser. Lite lyst til å fikse meg, sminke meg. Enorm matlyst, føler meg feit, får ikke trent. Må på do ofte. Blir fort sliten, til tider kan stemmer bli slitsomme. Å jobbe tar all energi. Husarbeid er ork. Henge opp tøy er ork. Er så slapp. 

Ja bare lufter. Krangler med kjæresten. 

Noen som kjenner seg igjen?

Dette suger jo?? 

Anonymkode: a6f7e...e58

Det er helt og holdent normalt kjære deg. Dette er veldig typisk for oss gravid og gå gjennom ettersom at hormonene er grunn i at dette skjer. Husk at det vokser et helt liv inni deg og da er det veldig viktig å huske på at dette ikke vil vedvare heldigvis. Noen er heldige andre ikke. 

 

Ja det suger men man må noen ganger lide for å komme seg gjennom dette her. Ideet babyen er i armene deres så vil du glemme alt. Husk å minne også mannen på at du ikke mener å være så vond og guffen mot han noen ganger. Da vil han sette pris på at du sier det til han. Han vil jo så klart ikke at du skal ha det sånn. Jeg har heller brukt å alltid huske på at det er hormonene mine som prøver å styre og de får ikke styre meg. 

Jeg gjør heller motsatt jeg går mye turer med mannen og det lufter tankene. Tar mdd vann og noe tørr snacks på veien og det kommer så mye følelser ut når vi går sammen. Det anbefaler jeg deg å gjøre videre det vil virkelig knytte dere sterkere sammen. Dere skal jo tross alt blit foreldre snart det er livets største gave spør du meg.

Ha det i bakhodet ditt at du ikke er den første og heller ikke den siste. Det er utrolig tøft og gjøre noe med det når dette tar over alt. Men jeg har troen på at du vil finne tilbake deg selv igjen og dere vil komme sterkere ut av dette ❤️

Utnytt tiden. Du er sterkere enn du faktisk Tror.

Lykke til 🌸 🤰 

Anonymkode: 6f807...f3b

[AnonymBruker]

Uff, jeg kjenner meg så igjen. Jeg var overvektig før jeg ble gravid, men holdt på og slanke meg. Så ble jeg gravid og jeg bare eser ut fordi jeg er så oppblåst. Jeg føler meg så feit og vil ikke være med venner før de vet jeg er gravid og at det er derfor, syns det er flaut før det. 
 

Jeg er og skikkelig emosjonell og gråter hele tiden. Samboer skal være med en kompis og ta et par øl og jeg griner og føler det er så urettferdig at jeg må ligge her hjemme og være utmattet og sliten, mens han er ute og drikker. Er mye sint på han fordi han ikke har noen plager..  vet ikke om det er så vanlig, men syns hele greien er så urettferdig. Han må jo ikke ofre noe for at vi skal få barn😔 

ellers så er jeg og mye glad og gleder meg sånn til baby kommer.. så har går det opp og ned 😅

Anonymkode: c845e...909

[AnonymBruker]

Prøv å se på muligheter i stede for begrensninger. Jeg gikk i kjelleren når jeg måtte kutte ned på den literen med kaffe jeg vanligvis pleide å drikke. Nå drikker jeg kun koffeinfri kaffe (og angrer umiddelbart når halsbrannen kommer snikende). Kuttet ned på cola/pepsi (koffein). Har liksom funnet alternativer til det aller meste jeg spiste før som jeg ikke kan spise lengre, bortsett fra spekeskinke. Det gleder jeg meg til å spise igjen. 
 

 

Anonymkode: 1caf6...e74

[AnonymBruker]

Jeg gråter ca 10 ganger om dagen, det føles sånn hvertfall. Gråter mest på jobb eller like etter, mye fordi jeg mistrives og er sliten, men ville aldri gjort det hadde det ikke vært for disse grusomme hormonene. Har hørt det blir bedre i andre trimester, så om et par uker håper jeg det er bedre. Vanskelig å forklare røde og hovne øyne hele tiden... 

Anonymkode: 533f1...d38

[ididi]

Du er helt, fullstendig normal! Og det kommer sannsynligvis ikke til å føles sånn hele svangerskapet.

For mange er første trimester et rent helvete. Sinnsyke mengder hormoner som herjer med kroppen din. De kan gjøre deg sint, trist, frustrert, ekstremt trøtt og sliten, oppblåst, rote til alt som er av normal tarmfunksjon og mere til.

Jeg var ekstremt trøtt i første trimester begge mine graviditeter. Ville helst ligge i senga eller sofaen hele døgnet. Jobb var noe skikkelig slit. Første graviditeten så klarte jeg faktisk å sovne foran PC-en på jobben. Jeg satt rett opp og ned i kontorstolen min ved pulten - og sovna. Og det var selv om jeg sneik meg til hvilerommet og sov en halvtime eller time hver eneste dag. Kollegaene mine visste ikke at jeg var gravid, så det var utrolig slitsomt å skulle skjule trøttheten.

Nå i andre graviditet (er i uke 18 nå) så har jeg vært mye (urimelig) sint på samboeren. Jeg prøvde å komme på noen eksempler på hva han har gjort for å gjøre meg sint, men klarer ikke å huske én ting engang, for det er så smått. Bare tulleting som jeg glemmer etterpå. Det er som om hjernen min innimellom blir et monster som tar over og gjør meg dritsint. Jeg prøver å ikke reagere, men monsteret skal ut.

Og noen ganger har jeg sittet alene i sofaen og hulket. Ingen grunn, det bare har begynt helt av seg selv.

Jeg var litt overvektig før første graviditet, men var på vei ned under originalvekta mi pga. ammingen. Det føltes så godt å endelig (etter ørten år med å prøve å gå ned på vanlig vi) faktisk gå litt ned. Så ble jeg gravid igjen (ønsket altså), og pang gikk jeg opp fire kilo og magen poppa ut. Satt en dag og gråt foran klesskapet fordi ingen gensere så fine ut på meg lenger, og skjelte ut samboeren. Stakkars. Som om han hadde gjort noe galt...

Nå har heldigvis hormonene roet seg noe, og jeg blir ikke like lett sint. Det føles mer greit å ha gravidmage i uke 18 enn i uke 5, selv om det fortsatt mest føles som jeg bare er tjukk. Heldigvis vet jeg at den fine gravidmagen kommer etter hvert og at jeg til slutt får verden nydeligste og mest fantastiske lille vesen i armene mine. Da jeg fødte min første ble jeg overveldet av verdens sterkeste lykkefølelse. (Ikke alle gjør det - og det er ingenting galt om man ikke gjør det heller.) Måneder med trøtthet, oppblåsthet, hemoroider og sinne, og halvannet døgn med intense smerter under fødselen, var glemt. Til og med at noen holdt på med å sy meg i underlivet, tenkte jeg ikke på. Den lille jenta betydde alt. Jeg gråt og gråt av glede og absolutt alt med graviditeten og fødselen var verdt det.

Mitt råd er å snakke med samboeren din om hvordan du føler det. Noen føler bare glede med graviditeten sin, og mange kvinner er eksperter i å skjule følelsene sine. Så det kan være lurt å si noe. Dere må uansett trene på å kommunisere om vanskelige følelser, for med en nyfødt og søvnmangel, så kommer dere til å eksplodere på hverandre innimellom. Greit å ha fått øvd litt på å håndtere sinne og alt mulig annet av kjipe følelser før da.

Snakk gjerne med jordmor også. De har hørt minst hundre sånne historier før, og vet hva du trenger. Du er bare ei helt vanlig gravid kvinne. ❤️

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Det skulle jeg aldri tro at jeg kom til å skrive. Har slitt med å bli gravid i snart 3 år og har gått gjennom flere prøverørsforsøk. Likevel kjenner jeg meg bare trist, og den "nye" meg er så ukjent og rar. Klarer nesten ikke å gjøre noe. Trening sto veldig sentralt hos meg, men nå er det ikke snakk om at jeg har overskudd til det. Ikke noe annet heller forøvrig. 

Anonymkode: 55d7a...875