Jeg tror mamma er ubalansert...

[Gjest Gjest akkurat nå]

Historien er selvsagt for lang å ta i sin fulle bredde. Jeg skal prøve å gi et bilde av det likevel. Dette blir nok lit langt, men jeg blir så glad hvis noen kan gi meg et råd, vi er virkelig i tvil om hva vi skal gjøre med et familiemedlem.

Jeg er tredve år. Da jeg var i tenårene giftet mamma seg med en mann som hadde to mindre barn, så vi er altså "tre barn" i denne sammenhengen. Det er mulig jeg "slapp unna" fordi jeg var såpass stor og kom meg vekk tidlig, men de to andre sliter med en del ting, den ene verre enn den andre (bl.a. opphold på psykiatrisk).

Nå er det MANGE andre momenter enn mamma i det bildet, men her vil jeg si noe om hennes rolle.

Jeg kjente mamma som en rolig, stabil mamma, rutiner, trygghet, grenser, kos. I perioden før hun giftet seg begynte hun å virre litt med menn osv (ser jeg nå i ettertid, jeg koblet ikke begivenhetene sammen den gangen). Frem til hun giftet seg og plutselig levde et A4 liv med tre barn, middag på bordet kl 4 osv osv. Nokså schizofrent; jeg mistet i praksis mammaen min da, og var ute i kulda - hun hadde nok med sin kjernefamilie.

Forandringen skjedde gradvis, og så plutselig, som det heter. Jeg la ikke merke til det helt konkret før etter noen år, blant annet fordi jeg flyttet bort en stund osv. Men nå i ettertid, som voksen, ser jeg at hun har vært en svært, svært krevende, destruktiv kraft i denne lille familien. Hun styrer og ordner, manipulerer og dominerer, kjefter, klager, krangler, ombestemmer seg - og på den andre siden er hun kjærlig, morsom, miljøskaper, glup osv osv. Det er nesten som to ulike personer.

Vi tre ungene, alle voksne nå, har snakket om en del ting de siste årene. Jeg har alltid vært redd for at jeg har vært gal - det har preget meg veldig i omgang med andre, liten selvtillit, skepsis og mistro til andre, vanskelig for å stole på folk osv. Jeg forstår nå at det er en direkte følge av mammas ustabile opptreden, og etter å ha snakket med de to andre og litt med min stefar, skjønner jeg at det bildet jeg gladelig og naivt godtok av henne FØR, faktisk var et barns manipulerte inntrykk. Hun har naturlig nok vært mitt alfa og omega siden vi var bare oss to frem til jeg var 11-12, og inntil da var hun ikke så "gal" heller - men jeg dro jo dette med meg; inntrykket av mamma som perfekt g allmektig, noe som etter hvert ble vanskelig å forholde seg til en periode hun brukte meg som gråteskulder i en alder av 13 - og siden gjennom dette nå 16 år lange ekteskapet med en mann som i følge henne "har store problemer på grunn av oppveksten sin, med alkohol" osv osv. Han virker nokså rett navla på meg og alle andre, for å si det sånn.

Jeg har brukt mange mange år på å tro det er jeg som er aldeles på styr. De siste årene, derimot, har jeg fått mer input fra andre som kjenner henne, og også blitt litt klokere (etter å ha gått grundig på trynet i samliv osv; hva ellers med den rollemodellen?). Det kulminerte i går, jeg fikk referat av en venninne om ting som skjedde på en restaurant med andre til stede, hvor til og med en venninne av mamma hadde sagt noe sånt som at "nå har jeg egentlig fått nok av dette."

Hva dette vil ha for konsekvenser for meg og mine forhold videre, kan jeg jo bare drømme om. Jeg er voksen nå, og må jobbe videre med det selv.

Men vi er jo en familie rundt, som lider under hennes vaklende lynne, og vi er slitne av det alle sammen, ikke minst mannen hennes, som er så lei at han i perider stikker av et par dager i slengen - han orker ikke timeslange formålsløse krangler hvor han blir pratet helt i senk og kalt dum og en dritt og det som verre er.

Jeg føler, ikke minst fordi jeg har barn, at jeg har et ansvar for meg selv - at jeg MÅ sette npen grenser for å overleve selv, og for å ha en sjans til et noenlunde lykkelig liv. Men jeg bryr meg jo! Dette gjør vondt! Å se hvordan hun sakte men sikkert dytter alle mennesker fra seg, skaper strid, usikkerhet og negative vibber, og ikke tar vare på seg selv heller (utagerende oppførsel i fylla, dårlig kosthold, massiv røyking, sitte foran dataen timesvis, ikke gjøre noe som helst konstruktivt).

Hun er et skall, hun eksisterer bare.

Hvor begynner og slutter ansvaret for familiemedlemmer? Hvor mye kan jeg hjelpe, og når skal jeg slutte å hjelpe? Jeg har et barn som jeg nødig vil overlate til henne i perioder, fordi jeg ikke stoler 100% på at det er trygt og riktig.

Jeg er helt i villrede her...

Er det noen som har vært borti familieproblemer av liknende slag, en person som er helt ute å kjøre med depresjon eller andre psykiske lidelser?

Kan man gjøre noe, hva kan man godta, hva må vi fortsette å se på, hva kan vi gjøre noe med?

Jeg blir utrolig takknemlig hvis noen gidder å svare meg

[Gjest Ananas]

Nær familie kan få folk innlagt på psykiatrisk sykehus men det passer best i helt akutte situasjoner og uansett tviler jeg på at mora di ville blitt særlig bedre av et sykehusopphold på tvang - med mindre det skulle tippe helt over for henne en dag.

Hvis ho er mottakelig for hjelp og forstår at ho må gripe fatt i ting så er det mye dere kan gjøre.

Men ho er sikkert ikke det. Kansje du ikke kan gjøre mer enn å prøve å vise henne at du bryr deg om henne, og prate med henne om at ho må oppsøke hjelp?

[Gjest Gjest]

Ja slike som henne finnes det flere av vedvarende PMSx10, ikke at jeg vet hva det kommer av men en del kvinner utvikler seg slik i fra midten av 30 åren og utover.

Det beggyner gjerne etter et forhold som tar slutt, så blir det en del prøving og feiling med nye partnere, snakk om alt de har gått glipp av, som nå skal oppleves, reiser, aktiviteter, så går det mer og mer i rettning av at alle andre er gale... så mer fyll, klaging og kverulering. Det kjennetegnes ved et konstant krav til at partner, venner og familie skal gjøre vedkommende lykkelig....

Har sett og erfart flere av dette kaliber, tror ikke det er så uvanligt, midtlivskrise, hormonforstyrrelser, og eller overgangsalder er mulige årsaker.

Vedkommende har urealistiske forestillinger om å "gledes" av andre, men har i liten eller ingen grad evne til å glede leve seg inn i eller verdsette andre, alle blir møtt med krav og klager.

Ustabilt humør og stadig endrede målsettninger og ønsker, kan i blandt innse å treneg hjelp, men og betydelig motvilje, alle andre er jo gale...

Ikke godt å si hva en bør gjøre, om noe hjelper, ubegrenset tilgang til penger og ikke nekte vedkommende noe kan bedre humøret en stund:-)

[Cata]

Hmm...jeg føler meg ikke kompetent til å gi noe direkte råd om hva du skal gjøre eller ikke gjøre "med" din mor. I utgangspunktet er det hun som er ansvarlig for sitt liv og ikke du, men jeg skjønner det er tungt å være vitne til det hun gjør med livet sitt.

Det jeg kan foreslå er at du undersøker om det finnes et familiekontor der du bor og ber om en time hos dem. Der kan du finne kompetente folk å snakke med og kanskje få noen fornuftige råd om hva du bør gjøre eller ikke gjøre. Det skal være et lavterskeltilbud, så du trenger ikke være redd for å bli fanget inn i en uendelig rekke av "helsevesener" om du henvender deg til dem. Som oftest jobber de med samlivsbrudd, men jeg tror nok de også kan gi råd i andre situasjoner også. Uansett får du en diskusjonspartner som har lært litt om menneskelige reaksjoner- og relasjoner. De har også muligheter for å henvise videre til andre hjelpeinstanser selv om de ikke kan gå til så drastiske tiltak som å få din mor innlagt. Og det er vel ikke nødvendigvis veien å gå heller.

Lykke til.

[Gjest Nok er nok]

Jeg tror ikke du kan gjøre noe med din mor nå, men du kan gjøre noe for å ha det bedre for deg selv i forhold til din mor. Du har et ansvar overfor deg selv og dine barn, og det beste for deg er kanskje å la ansvaret for din mor fare. Våre foreldre preger oss på godt og vondt gjennom barndommen og for noen skaper dette langvarige sår som aldri får gro pga. ubearbeidede følelser og stadig kontakt med den eller de som har skapt sårene.

Jeg for min del har begynt å ta ansvar for meg selv og har startet opp med terapi for å få hjelp og input til hvordan jeg skal forholde meg til mine foreldre. Skal jeg opprettholde kontakten, og i så tilfelle hvordan opprettholde kontakten til det beste for meg selv? Eller skal jeg kutte kontakten, og hvordan gjør jeg det til det beste for meg selv? Mine foreldre får jeg ikke gjort noe med, de har aldri tatt selvkritikk på hvordan deres oppdragelsesmetoder har innvirket på deres barns liv. Så jeg må derfor gå veien om meg selv.

[Gjest Gjest]

Uff, kjenner min egen mor ganske godt igjen i det som du beskriver. Særlig det med de formålsløse timeslange kranglene der man blir snakket rundt, skiftend humør og at hun selv er helt perfekt. Av og til (men bare av og til) tillater jeg meg å tenke på min mor som psykopat. Da faller liksom alle bitene på plass i livet mitt.....

Men, selvfølgelig, det er kanskje ikke noe hjelp i å tenke sånn. Min løsning er ha flyttet ganske langt fra hjemstedet så jeg ikke behøver å se henne ofte. Men jeg klarer ikke kutte kontakten helt (noe jeg kanskje burde), så jeg får disse "dårlige wibbene" som du nevner til stadighet likevel. Seinest nå i dag når vi snakket i telefonen. Sist jeg var i hjembyen presterte hun å skjelle meg ut mens det lille barnet mitt satt og hørte på!

Vel, var vel ikke så mye konstruktivt å få ut av dette. Bare skrev fordi du spurte om det var andre som hadde opplevd noe liknende. Trist det der at hun støter alle fra seg. Min mor har faktisk gått fra faren min for ganske få år siden (jeg er også over 30). Jeg tenker på at hun kanskje snart blir helt alene, hun som alltid har hatt så mange veninner og stor omgangskrets. Det virker som de rett og slett ikke orker mer heller og "endelig" har gjennomskuet henne. Så kommer hun til å sitte der på aldershjemmet om noen år, med lite besøk og bebreide sine nærmeste som er så hjerteløse mot henne, når sannheten er at vi ikke vet hva godt vi skal gjøre for henne egnetlig, men rett og slett ikke orker mer.

[Bree]

Hva med å alliere seg med mannen hennes om å få dem til å gå i femilieterapi? Da får hun i det minste rast fra seg og får kanskje et par aha-opplevelser.

Nevn det forsiktig for henne før du nevner det for mannen, og se hva hun sier?

[Gjest *Fiona*]

Kjenner igjen en del av det som er skrevet. Det er den velsignede og forbannede blandingen av følelser og fornuft da, dette er jo mennesker man er nært knyttet til uten man vil eller ei, så et brudd vil jo nesten ha katastrofale konsekvenser uansett.

Men jeg er enig med det som er sagt her, du har lov til å passe på deg selv også, du har vel nærmest plikt til det så lenge du har barn. Synes det Bree nevnte høres lurt ut, snakk med stefaren om dette. Kanskje du risikerer at hun føler dere "er i mot henne alle sammen" og den stilen der (vi har vel alle sett noen martyrer i aksjon...) men kanskje hun må ha det i fleisen for å klare å våkne?

[Gjest Gjest_Melody_*]

Jeg kjenner veldig godt igjen min egen mor! Ordet psykopat er brukt i et av innleggene og er kanskje ikke så usannsynlig, heller ikke det å være en border-liner. Uansett er det vanskelig å sette en "psykisk" diagnose på et familiemedlem. Det som hjalp meg er ikke diagnosen som eventuelt kunne passe på moren min. Tvert om, jeg leste en bok om medavhengighet. Medavhengig blir gjerne personer som har vokst opp i dysfunksjonelle familier, det være seg å leve sammen med rusmisbrukere, eller psykisk syke personer. Boken heter Codependent no more, skrevet av Melody Beatty (eller noe sånt) Les den!!! Den handler om å slippe folk fri uten å ha skyldfølelse, altså har de problemer så må de løse dem selv!!! Og at du selv blir så selvstendig som mulig. Spesielt kvinner burde lese denne!! Lykke til. Du får den på Nordli.

[Gjest trådstarter, litt lettet nå]

Hei!

Tusen takk for mange svar, det var godt å se at man ikke er helt på feil planet. Det er altfor lett å tenke man er gal selv, og forville seg inn på feil spor.

Siden sist har jeg snakket med flere venninner om dette. En av dem har kjent mamma egentlig, før hun kjente meg, men vi er blitt godt kjent de siste årene blant annet pga felles krets. To av de andre venninnene har kjent meg gjennom oppveksten, hørt litt av hvert oppigjennom årene. Hun ene har jobbet i barnehage og på skole i 15 år, hatt utdanning med spesialisering innen atferdspsykologi og relasjoner barn-foreldre. Hun hadde en del å si som var nokså opplysende. To av venninnene mine mente psykopat var ordet. Jeg fikk blant annet høre om en del vanlige atferdstrekk som var vanlige for barn av psykopater.

Nå hører man mye om den mannlige psykopaten, han som kanskje slår eller liknende. Men jeg for mine del har i hvert fall hørt veldig lite om kvinnelige psykoptaer, hva er vanlige trekk hos dem, hvordan reagerer de i kriser og pressede situasjoner - blir de aggressive som menn ofte blir, eller kommer det til syne på andre måter? Hvilke trekk bør en være obs på osv.

Jeg skal blant annet lete opp den boken - tusen takk for tips.

Så må jeg finne en måte å takle dette på videre, ift at hun er bestemor og slike ting. Man vil jo helst beskytte barn mot sånt, men jeg nekter å ende opp som kvinner ofte gjør; i klemma og som dørmatte fordi man prioriterer å holde andres rygger fri! Jeg må finne balansen mellom å beskytte dem som er uskyldige, og la voksne ta ansvaret for det de gjør selv.

Er virkelig lei av dette. Men jeg nekter å bli et offer. Fikk noen aha-opplevelser da jeg hørte om atferden til barn av psykopater, og jeg vil ikke dra dette med meg gjennom hele livet hvis det er noe jeg kan gjøre for å unngå det eller i hvert fall begrense det. Tanken på at dette for eksempel skal holde meg fra å finne en livspartner selv en gang er ikke videre oppmuntrende. Man kan bli bitter av mindre enn det...

Tusen takk nok en gang!