Har du opplevd å være familiens hakkekylling?

[AnonymBruker]

Hvordan har du taklet det? Ble det noen bedring? Hva slags forhold har dere i dag?

Anonymkode: 2427d...16e

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 2427d...16e

[AnonymBruker]

Ja, jeg er det, og nei, det har ikke blitt bedre, de bare ler når jeg står opp for meg selv...

Anonymkode: ae921...e48

[AnonymBruker]

Ja, jeg har meldt meg totalt ut av familien for mange år siden. De merket ikke at det skjedde engang.. De merket det da jeg ble skikkelig sint tilbake, men da var jeg godt voksen. Da ble det veldig rart, og har vært rart siden det. 

Anonymkode: e97ec...83c

[AnonymBruker]

Jada- de prøver å irritere meg og mine men de kommer ingen vei med oss- vi er samstemte om å holde dem på behørlig avstand. Så lenge vi ikke slipper dem innpå oss styrker vi oss på de fleste av livets områder. Samholdet vårt er blitt styrket og er helt unikt slik det kan og skal være i en familie- vi har noe unikt som de er misunnelige på.

Anonymkode: a5ea7...1aa

[AnonymBruker]

Ja jeg var the black sheep i min familie gjennom hele barndommen, og selvfølelsen min er ødelagt av den trakasseringen.  Som voksen drar jeg svært sjelden på besøk til mine foreldre, for de begynnet bare på nytt igjen med trakasseringen.

Anonymkode: 5c9ad...3c1

[AnonymBruker]

Ja, men det var også diverse vold og omsorgssvikt inne i bildet. Har minimalt med kontakt med mor og søster nå. 

Anonymkode: 391ca...693

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å ta stilling til sånt. På den ene siden har du tilfeller der den som hevder å være hakkekylling helt klart har en dysfunksjonell familie som utsetter han/henne for dårlig behandling, usaklig kritikk, projisering osv. Da er det viktig med støtte.
 

På den annen side har du også slike som søsteren min, som forteller hvem det skal være av nye bekjentskaper (som dermed ikke kjenner familien ellers) at hun har blitt mishandlet, forskjellsbehandlet og generelt holdt nede av hele familien, våre foreldre inkludert. Hun hevder det er for traumatiserende for henne å ha kontakt med familien, og at hun derfor har brutt med oss. 
Sannheten er at alt dette er løgn, og et narrativ hun har konstruert i ettertid; hun har vært psykisk veldig alvorlig syk siden oppveksten, og har ikke vært til å være i hus med. Vold fra henne, sprø beskyldninger og ting som vris på eller tas ut av løse luften har vært hverdagskost fra hennes side, og hun har slitt oss ut én etter én. Vi har alle sammen brutt med henne - men det er selvfølgelig ikke dette hun forteller omgangskretsen sin. De støtter henne, og gir henne dermed ingen motstand, intet insentiv for å søke hjelp eller innse at hun har sklidd av banen når det gjelder sin egen virkelighetsforståelse og atferd overfor andre mennesker. Hun er ikke familiens sorte får; hun er bare syk i hodet sitt på en sånn måte at ingen av oss orker med henne lenger. 🤷🏼‍♀️
 

Jeg er alltid tilbakeholden med å støtte mer enn jeg har belegg for i sånne situasjoner. 

Anonymkode: bb6a1...ef2

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig å ta stilling til sånt. På den ene siden har du tilfeller der den som hevder å være hakkekylling helt klart har en dysfunksjonell familie som utsetter han/henne for dårlig behandling, usaklig kritikk, projisering osv. Da er det viktig med støtte.
 

På den annen side har du også slike som søsteren min, som forteller hvem det skal være av nye bekjentskaper (som dermed ikke kjenner familien ellers) at hun har blitt mishandlet, forskjellsbehandlet og generelt holdt nede av hele familien, våre foreldre inkludert. Hun hevder det er for traumatiserende for henne å ha kontakt med familien, og at hun derfor har brutt med oss. 
Sannheten er at alt dette er løgn, og et narrativ hun har konstruert i ettertid; hun har vært psykisk veldig alvorlig syk siden oppveksten, og har ikke vært til å være i hus med. Vold fra henne, sprø beskyldninger og ting som vris på eller tas ut av løse luften har vært hverdagskost fra hennes side, og hun har slitt oss ut én etter én. Vi har alle sammen brutt med henne - men det er selvfølgelig ikke dette hun forteller omgangskretsen sin. De støtter henne, og gir henne dermed ingen motstand, intet insentiv for å søke hjelp eller innse at hun har sklidd av banen når det gjelder sin egen virkelighetsforståelse og atferd overfor andre mennesker. Hun er ikke familiens sorte får; hun er bare syk i hodet sitt på en sånn måte at ingen av oss orker med henne lenger. 🤷🏼‍♀️
 

Jeg er alltid tilbakeholden med å støtte mer enn jeg har belegg for i sånne situasjoner. 

Anonymkode: bb6a1..

 Du har svart på feil tråd desverre. Dette gjaldt bare den ene siden❤️ Tenk å kalle noen syk i hodet, og bruke det som et skjellsord

Anonymkode: e97ec...83c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

(...)På den annen side har du også slike som søsteren min, som forteller hvem det skal være av nye bekjentskaper(...)

Anonymkode: bb6a1...ef2

Kanskje det er typisk for de "falske hakkekyllingene", at de forteller til alle og enhver om hvor dårlig behandlet de har blitt. Mens de som virkelig har blitt dårlig behandlet, ikke snakker om det i tide og utide fordi det gjør vondt bare å tenke på.

Anonymkode: d3a3a...2b3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det er typisk for de "falske hakkekyllingene", at de forteller til alle og enhver om hvor dårlig behandlet de har blitt. Mens de som virkelig har blitt dårlig behandlet, ikke snakker om det i tide og utide fordi det gjør vondt bare å tenke på.

Anonymkode: d3a3a...2b3

Sa den andre siden.. 

Anonymkode: e97ec...83c

[AnonymBruker]

For å svare på det du spurte om, ts: Ja, jeg har opplevd å være familiens hakkekylling, og etter mange års forsøk på å skape bedre relasjoner, vente forgjeves på at de skulle bli vennligere, tok jeg mot til meg og brøt kontakten.

En utrolig lettelse. Jeg har det langt fredeligere nå, men det er også veldig trist å mangle en fungerende familie.

Anonymkode: d3a3a...2b3

[-Titania-]

Ikke hele familien, men enkelte, ja.

Det var svært konfliktfylt, men har gitt seg, og relasjonen er nå god. Jeg vet at det er fordi jeg har svelget mange kameler, og velger husfred fremfor å ta det opp nå i ettertid. Og det er fordi jeg vet at selvinnsikten på området er lik null for vedkommende, og jeg heller velger at det er rolig nå. Noe annet ville uansett gått utover hele familien, og jeg ønsker en god relasjon til alle. Så jeg velger å leve med det, i stillhet. Jeg har valgt å se det slik at det var som det var, og livet mitt har så absolutt vært svært preget av oppveksten. Likevel har ingen gjort noe med den hensikt å gjøre skade. Likevel skjedde det, og jeg har funnet ut at det holder at jeg vet det. For meg selv. For jeg klarer å håndtere det. Litt falskt føles det nok når alt nå skal være så fint og flott, men jeg vet at jeg ved å konfrontere ville laget så store vanskeligheter for en uten innsikt, at jeg ikke ønsker å risikere hva som kan skje med vedkommende da.

[AnonymBruker]

Ja jeg er yngst i familien, og den som folk ikke tar seriøst, og i tillegg så ble jeg kronisk syk, noe som familien ikke "aksepterte" så jeg har blitt latterliggjort og kasta under bussen veldig mange ganger. Må virkelig kjempe for å få et snev av respekt mens de forguder alt min søster sier virker det som.

Det er bare bedre fordi jeg virkelig står på mitt, ikke fordi de har noen slags medfølelse, men har bare akseptert at det er sånn det er. Men tror det påvirker meg en del utenfor familien også. Har liten tro på at folk kan like meg, respektere meg eller bare ta meg for den jeg er.

Anonymkode: 8d6dd...661

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 2427d...16e

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

 Du har svart på feil tråd desverre. Dette gjaldt bare den ene siden❤️ Tenk å kalle noen syk i hodet, og bruke det som et skjellsord

Anonymkode: e97ec...83c

Jeg bruker det ikke som skjellsord; søsteren min ER syk i hodet. Målbart, påviselig, klinisk syk, som i at hun både scorer innen patologisk område på tester, har en forvridd virkelighetsforståelse OG synlig patologiske mønstre på bilder av hjernen. 
 

Hun skjønner det ikke selv, og overfor sin egen omgangskrets er hun overbevisende som bare det. Overbevisende nok til at disse kommer til meg og spør om min «oppvekst med voldelige foreldre og rus i hjemmet». Likeså overbevisende som ukjentes tåreperser på nett. Det betyr ikke at jeg sier at TS er samme ulla; jeg sier bare at det er greit å ha dette her i bakhodet.

Anonymkode: bb6a1...ef2

[AnonymBruker]

Ja jeg måtte ha  hjelp av psykolog for å klare å bryte med familien  min.Josef vokste opp i en dysfunksjonell familie og det samme gjorde  jeg  der forskjellsbehandlingen var STOR. Jeg var så lojal og hjernevasket på grensen til selvutslettende at det gikk på livet mitt løs før jeg søkte hjelp til å se realiteten i øynene .Jeg har papirer på at jeg ikke er syk i hodet men en overlever som kan psykologibøkene innenfra. Jeg må holde avstand til den delen av familien og jeg er glad jeg har styrken i meg til å ta gode og riktige valg. Omsider er jeg helt igjen slik it was ment to be.Den gode energien min kan de les. blodsugerne-  se langt etter.

Anonymkode: a5ea7...1aa

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å svare på det du spurte om, ts: Ja, jeg har opplevd å være familiens hakkekylling, og etter mange års forsøk på å skape bedre relasjoner, vente forgjeves på at de skulle bli vennligere, tok jeg mot til meg og brøt kontakten.

En utrolig lettelse. Jeg har det langt fredeligere nå, men det er også veldig trist å mangle en fungerende familie.

Anonymkode: d3a3a...2b3

slik har jeg det ogsa. var hakkekylling, det sorte fåret, og ble ekstremt darlig behandlet av etpar stk. kom meg unna, for og overleve. har vært tilbake der et par ganger, men de gamle rollene vare lever ennå. bare kom deg vekk hvis du blir syk. Dårlige relasjoner tar så mye energi. lykke til  💖

Anonymkode: eb176...170

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bruker det ikke som skjellsord; søsteren min ER syk i hodet. Målbart, påviselig, klinisk syk, som i at hun både scorer innen patologisk område på tester, har en forvridd virkelighetsforståelse OG synlig patologiske mønstre på bilder av hjernen. 
 

Hun skjønner det ikke selv, og overfor sin egen omgangskrets er hun overbevisende som bare det. Overbevisende nok til at disse kommer til meg og spør om min «oppvekst med voldelige foreldre og rus i hjemmet». Likeså overbevisende som ukjentes tåreperser på nett. Det betyr ikke at jeg sier at TS er samme ulla; jeg sier bare at det er greit å ha dette her i bakhodet.

Anonymkode: bb6a1...ef2

Noe mer gørr du har på hjertet? For å hjelpe Ts?

Anonymkode: eb176...170

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg er yngst i familien, og den som folk ikke tar seriøst, og i tillegg så ble jeg kronisk syk, noe som familien ikke "aksepterte" så jeg har blitt latterliggjort og kasta under bussen veldig mange ganger. Må virkelig kjempe for å få et snev av respekt mens de forguder alt min søster sier virker det som.

Det er bare bedre fordi jeg virkelig står på mitt, ikke fordi de har noen slags medfølelse, men har bare akseptert at det er sånn det er. Men tror det påvirker meg en del utenfor familien også. Har liten tro på at folk kan like meg, respektere meg eller bare ta meg for den jeg er.

Anonymkode: 8d6dd...661

Skjønner deg så altfor godt. Man speiler seg i familiens reaksjoner, og får dermed et dårlig selvbilde hvis man blir behandlet dårlig. Håper du har noen som kan bygge deg opp.

Anonymkode: eb176...170