14 uker på vei og vil gå fra mannen

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 7 år, har alltid kranglet mye men ingen av oss har sett på det som problematisk. Jeg er bipolar og nå 14 uker på vei med et barn vi ikke planla. Siden jeg ble gravid har alt blitt mye verre. Han har ingen forståelse for endringer som følger med graviditeten og jeg forventer ikke full forståelse, men når jeg forklarer gang på gang hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, eller hvorfor jeg tilbringer en hel dag i senga (pga kvalme) så blir jeg lei av det fremdeles er et problem for ham. 

Vi krangler ofte, minst en eksplosjon i uken. Han starter ofte en diskusjon  som går helt feil og han klarer ikke å avslutte i tide. Jeg må alltid stoppe krangelen. Han sier sårende ting. Han tar en liten pause, før han kommer inn i rommet igjen og forlanger min tid og tålmodighet til å fortsette diskusjonen som ikke ble løst første gang. Han sier ikke hva han føler men anklager meg alltid. "Du tar ikke vare på deg selv, du sover for mye, du spiser ikke sunt nok, jeg må gjøre alt". Dette har nå blitt så slitsomt at jeg føler meg ulykkelig i forholdet. Han gjør mye, han skal ha det. Han er den som lager middag nesten hver dag, rett og slett fordi han elsker å kokkelere. Han tar alltid sin del av husarbeidet og noen ganger mye mer enn meg. Dette på grunn av mine nedperioder hvor jeg ikke klarer like mye som jeg ønsker jeg klarte. Mine nedperioder er oftere nå for jeg må i tillegg ta på meg alle hans følelser om hvor ubrukelig jeg er, samtidig som jeg er fredsmegler. 

Jeg vil derfor gå fra han, men syns dette er så vanskelig å gjøre både fordi jeg er glad i ham og fordi jeg er gravid med barnet hans. Vi skal egentlig til første parterapi fredag som kommer men jeg er usikker på om det går å reparere dette lenger.

Blir så glad for tips og råd angående dette, gjerne fra noen som er eller har vært i lignende situasjoner.

Anonymkode: 7c4f1...898

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring med dette dessverre, men jeg tenker at det er veldig bra at dere skal til parterapi. Jeg ville tatt med meg dette innlegget inn til den timen, slik at du har noen punkter å forholde deg til. Også tenker jeg at du trenger ikke nødvendigvis bestemme deg nå for at dette kanskje ikke vil fungere, ha et åpent sinn når dere skal inn til samtale. Du trenger heller ikke nødvendigvis tenke at timen har som hensikt å skulle reparere forholdet, men bruke den som en inngang overfor han med å forberede han på at du ønsker å gå. Masse lykke til! Du har nok av bekymringer å skulle forholde deg til nå som du er gravid.

 

 

Anonymkode: 93421...d4a

[Eneri]

Bruk god tid på parterapi og vær åpen i de timene. Å være gravid er en stor påkjenning, selv planlagt graviditet er det. Hormoner som raser og man kjenner ikke seg selv igjen. Kanskje du vanligvis går på medisiner du ikke lengre kan ta som gravid? Mye spiller inn. Både du og han har mye å fordøye mtp den uplanlagte graviditeten. 

[Anjatapinjata]

Prøv parterapi først. Jeg ble positivt overrasket over parterapi. 

Men jeg skulle forsåvidt ønske jeg gikk når jeg fortsatt var gravid.. 

Vi er fortsatt sammen da.. Selvom det kanskje ikke er det rette. 

[AnonymBruker]

Stakkars barn som blir født inn i dette. 

Anonymkode: e2570...808

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars barn som blir født inn i dette. 

Anonymkode: e2570...808

Dust.

 

Anonymkode: 93421...d4a

[AnonymBruker]

Jeg hadde dratt til abortnemd. Det er enda jævligere å sitte gravid i en slik situasjon i f.eks uke 30. 

Anonymkode: 1e233...ae9

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært sammen i 7 år, har alltid kranglet mye men ingen av oss har sett på det som problematisk. Jeg er bipolar og nå 14 uker på vei med et barn vi ikke planla. Siden jeg ble gravid har alt blitt mye verre. Han har ingen forståelse for endringer som følger med graviditeten og jeg forventer ikke full forståelse, men når jeg forklarer gang på gang hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, eller hvorfor jeg tilbringer en hel dag i senga (pga kvalme) så blir jeg lei av det fremdeles er et problem for ham. 

Vi krangler ofte, minst en eksplosjon i uken. Han starter ofte en diskusjon  som går helt feil og han klarer ikke å avslutte i tide. Jeg må alltid stoppe krangelen. Han sier sårende ting. Han tar en liten pause, før han kommer inn i rommet igjen og forlanger min tid og tålmodighet til å fortsette diskusjonen som ikke ble løst første gang. Han sier ikke hva han føler men anklager meg alltid. "Du tar ikke vare på deg selv, du sover for mye, du spiser ikke sunt nok, jeg må gjøre alt". Dette har nå blitt så slitsomt at jeg føler meg ulykkelig i forholdet. Han gjør mye, han skal ha det. Han er den som lager middag nesten hver dag, rett og slett fordi han elsker å kokkelere. Han tar alltid sin del av husarbeidet og noen ganger mye mer enn meg. Dette på grunn av mine nedperioder hvor jeg ikke klarer like mye som jeg ønsker jeg klarte. Mine nedperioder er oftere nå for jeg må i tillegg ta på meg alle hans følelser om hvor ubrukelig jeg er, samtidig som jeg er fredsmegler. 

Jeg vil derfor gå fra han, men syns dette er så vanskelig å gjøre både fordi jeg er glad i ham og fordi jeg er gravid med barnet hans. Vi skal egentlig til første parterapi fredag som kommer men jeg er usikker på om det går å reparere dette lenger.

Blir så glad for tips og råd angående dette, gjerne fra noen som er eller har vært i lignende situasjoner.

Anonymkode: 7c4f1...898

Om du føler dette er forbi «reparerende», så synes jeg faktisk at dere skal reise til terapi timen også skal du lese dette. For om du synes dette er passert reparerende så kan det umulig ta mere skade enn det som har skjedd til nå. Hvem vet, kanskje det er noe igjen å hente. Det høres ut som dere har to forskjellige kommunikasjons språk og to forskjellige kjærlighetsspråk! Jeg å samboeren min har det men vi har funnet noe i midten og har vært og er veldig lykkelige. Se på det som den klisjeen det er at kvinner er fra Venus og menn er fra mars! 

Anonymkode: bb0f1...d76

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars barn som blir født inn i dette. 

Anonymkode: e2570...808

Stakkars samfunn som må ha deg inni det.. 

Anonymkode: bb0f1...d76

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dust.

 

Anonymkode: 93421...d4a

De har kranglet mye i 7 år noe som er utrolig dysfunksjonelt, hun er bipolar, de fungerer ikke sammen. Stor sannsynlighet for at hun fungerer dårlig alene. Hvor syns du det er lurt å dra at barn inn i dette?

Anonymkode: e2570...808

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

De har kranglet mye i 7 år noe som er utrolig dysfunksjonelt, hun er bipolar, de fungerer ikke sammen. Stor sannsynlighet for at hun fungerer dårlig alene. Hvor syns du det er lurt å dra at barn inn i dette?

Anonymkode: e2570...808

Stor sannsynlighet for at hun fungerer dårlig alene? Hvordan klarer du å dra den konklusjonen? 😂

Anonymkode: e4b43...412

[Gjest Chroma]

Prøv parterapi en stund før du tar en avgjørelse? 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De har kranglet mye i 7 år noe som er utrolig dysfunksjonelt, hun er bipolar, de fungerer ikke sammen. Stor sannsynlighet for at hun fungerer dårlig alene. Hvor syns du det er lurt å dra at barn inn i dette?

Anonymkode: e2570...808

Hun er 14 uker på vei. Det er for sent å gjøre noe med det, så den sårende kommentaren din er totalt unyttig.

Anonymkode: dea93...9cb

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er 14 uker på vei. Det er for sent å gjøre noe med det, så den sårende kommentaren din er totalt unyttig.

Anonymkode: dea93...9cb

Det er ikke for sent.

Anonymkode: e59c2...6bc

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De har kranglet mye i 7 år noe som er utrolig dysfunksjonelt, hun er bipolar, de fungerer ikke sammen. Stor sannsynlighet for at hun fungerer dårlig alene. Hvor syns du det er lurt å dra at barn inn i dette?

Anonymkode: e2570...808

TS her.

Vil bare understreke at vi har kranglet en del, men ikke kranglet som i roper og skriker. Men uenigheter som vi finner ut av. Om det er lurt å dra inn barn i dette er jo litt sent å tenke på nå siden jeg allerede er gravid. Poenget er ikke at vi er dysfunksjonelle eller at vi ikke passer sammen, men at jeg føler forholdet har raknet på grunn av graviditeten. Jeg er hormonell så det holder og han forstår ikke noe av symptomene og det blir krangler som eksploderer. Det er frustrerende men etter å ha lest litt i andre forum (hvor folk er langt mindre dømmende og mer interesserte i å hjelpe) så ser jeg at dette er veldig vanlig med første barn. Veldig mange opplever å mislike mannen og å ha kort lunte og at mannen trekker seg unna i starten av graviditeten.

Om du virkelig tror at kun lykkelige mennesker som er mentalt friske og er 100% enige får barn så har jeg en nyhet til deg... Kanskje du burde komme deg ned fra din høye hest og holde kjeft om du ikke har tips til det jeg spør om?

Takk til alle seriøse svar og tips. Etter en samtale med jordmor har jeg bestemt meg for at det ikke er noe å tape i å prøve parterapi. Jeg kan ikke ta en så stor avgjørelse når jeg er så full av hormoner og i følge henne er det ikke noe nytt at man kan tvile og ha det vanskelig i første svangerskap.

Anonymkode: 7c4f1...898

[AnonymBruker]

Og til alle som tipser meg om abort. Herregud, hva feiler dere? Jeg har ikke sagt noe om at det var noe jeg vurderte? Jeg har ingen planer om å ta abort. Ingenting av det jeg har fortalt sier noe om min evne til å ha barn eller om mitt nettverk rundt meg. Folk har virkelig rett når de sier at de verste folkene (spesielt kvinnene) er inne på Kvinneguiden... TS

Anonymkode: 7c4f1...898

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Vil bare understreke at vi har kranglet en del, men ikke kranglet som i roper og skriker. Men uenigheter som vi finner ut av. Om det er lurt å dra inn barn i dette er jo litt sent å tenke på nå siden jeg allerede er gravid. Poenget er ikke at vi er dysfunksjonelle eller at vi ikke passer sammen, men at jeg føler forholdet har raknet på grunn av graviditeten. Jeg er hormonell så det holder og han forstår ikke noe av symptomene og det blir krangler som eksploderer. Det er frustrerende men etter å ha lest litt i andre forum (hvor folk er langt mindre dømmende og mer interesserte i å hjelpe) så ser jeg at dette er veldig vanlig med første barn. Veldig mange opplever å mislike mannen og å ha kort lunte og at mannen trekker seg unna i starten av graviditeten.

Om du virkelig tror at kun lykkelige mennesker som er mentalt friske og er 100% enige får barn så har jeg en nyhet til deg... Kanskje du burde komme deg ned fra din høye hest og holde kjeft om du ikke har tips til det jeg spør om?

Takk til alle seriøse svar og tips. Etter en samtale med jordmor har jeg bestemt meg for at det ikke er noe å tape i å prøve parterapi. Jeg kan ikke ta en så stor avgjørelse når jeg er så full av hormoner og i følge henne er det ikke noe nytt at man kan tvile og ha det vanskelig i første svangerskap.

Anonymkode: 7c4f1...898

Oioioi. Kanskje bli litt mer voksen før du får barn. Sjelden barn blir lykkelige voksne av å vokse opp blant kranglete foreldre. Trenger ikke rope og skrike for at barn skal oppfatte dårlig stemning. De er utrolig følsomme. Det er en grunn til at veldig mange barn og ungdommer sliter med psykiske problemer og traumer. 

Anonymkode: e2570...808

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oioioi. Kanskje bli litt mer voksen før du får barn. Sjelden barn blir lykkelige voksne av å vokse opp blant kranglete foreldre. Trenger ikke rope og skrike for at barn skal oppfatte dårlig stemning. De er utrolig følsomme. Det er en grunn til at veldig mange barn og ungdommer sliter med psykiske problemer og traumer. 

Anonymkode: e2570...808

Gå og sett deg på dass og få ut dritten din der, isteden for å spre den rundt på dette forumet. 

Anonymkode: 93421...d4a

[AnonymBruker]

Gå fra ham og gi ham all foreldrerett idet barnet blir født. Har selv vokst opp med en bipolar mor og det unner jeg INGEN. 

Anonymkode: d3809...cb6

[AnonymBruker]

Husk at å være gravid er fullstendig unntakstilstand! Det samme gjelder de første årene i småbarnsfasen. Prøv å hold ut, dere kan finne tilbake til det fine dere hadde. Prøv å vær rause med hverandre, og gjerne snakk om forholdet deres når dere ikke krangler. Fortell hvordan du føler det uten å være anklagende eller sint. Jeg er sikker på at dere begge ønsker at dette skal fungere for alles skyld. Kommunikasjon er superviktig! Lykke til og ignorer tullesnakk om abort. 

Anonymkode: a146a...d9d