Jeg vil skilles. Han nekter. Gjör jeg rett ?

[sajk]

Hei!  Jeg vil skilles. Men er usikker på om det er det rette og gjöre.

Da jeg var 16 år ble jeg sammen med min nåværende mann. Nå har vi vært sammen i 13 år, gift i 6 og har 2 barn. Vi har hus og gård. Masse dyr osv. Jeg har hele tiden syntest at han har värt ekstremt sjalu. Noe som har ödelagt mye for oss. Han er veldig kontrollerende og han maser hele tiden. Han har ödelagt alle bursdager og fester jeg skulle på i alle år. Han blir veldig sur og grinete når jeg skal noe. Jeg tar det opp med han og han sier at han skal skjerpe seg og at jag selvfölgelig skal få dra. Men når det kommer til stykke og jeg har ordnet meg og skal dra. Blir han alltid skikkelig sint. Lurer på når jeg kommer hjem og hva jeg skal og hvem som kommer.  Ofte er det bare med venniner. Når jeg er borte sender han meldinger og ringer hele tiden. Og når jeg kommer hjem er det skikkelig dårlig stemmning. Han vil heller ikke väre med på sosiale sammenkomster.  Og når jeg tvingar han med sitter han apatisk i et hjörne helt uintressert.  Han kjenner fortsatt ikke venninene mine.... han vil aldri väre med på noe som en familie heller. Noe göy med barna. Kan stekke seg til å väre med på kino. Skitur, sykkeltur, skogsturer og lekeland osv er ganske uaktuellt dessvärre. 

Jeg vet at han også logger inn på telefonen min. Og på facebook for å sjekke hva som skjer. Hvis han ikke har koden til telefonen min misstenker han at jeg er utro.

Jeg er heller aldri bra nok for han. Selv om jeg har värt hjemme en dag og vasket klär og hus. Og barnas rom. Laget middag. Så finner han alltid noe å klage på... Har du faen ikke stövsuget i dag?  Helvette som det ser ut her! (Litt leker fra barna i stua er vel normalt?) .. vi jobber begge 100%

Barna hadde besök av venner og de hadde klart å stenge inn noen höner i et lite rom. Som han oppdaget: Helvette, jeg er borte i 15 min også klarer du faen ikke passe på barna en gang!!

Lista er så lang...

Men samtidigt er han flink til og ordne hjemme. Han handler alltid ukes handelen. Fikser ute osv.

Kommer også med en del komplimanger, så fin du er i dag. Du er så flink jenta mi. Osv men disse föler jeg er tomme og bare noe han sier.

Jeg forklarte han dette og sa at nå orker jeg ikke mer. Jeg vil skilles. Det ble en krangel og jeg ble syndebukk. Han sier jeg ikke kan gjöre dette uten å pröve litt til. Jeg ödelegger for alle, splitter familien osv. Stakkars barna. Dette går såklart inn på meg. 

Hva har du å tape på å pröve litt til? 

Jeg har åpnet öynene nå og föler at han psykisk misshandlar meg ? Har jeg bare ikke merket det og blitt vandt til det, eller overreagerer jeg?

Jeg blir kvalm når jeg ser han. Har ikke lyst til å väre i närheten av han. Absolutt ikke noe intimt.

Dette må väre over ?

[AnonymBruker]

Hvor gammel var han da dere ble sammen?

Anonymkode: 9abc5...bd4

[Sunshineyellow]

Dette høres absolutt ikke bra ut. 

Har du mulighet til å flytte til foreldre / søsken? 

Han kommer nok dessverre ikke til å endre seg. 

Om du vil skilles så har du min fulle forståelse og du har full rett til det

psykisk mishandling er det absolutt!

 

stor klem til deg ♡

[Misanthropis]

Ikke godt å lese hvordan du har hatt det.

Høres ut som du har hatt det vondt lenge.

stol på magefølelsen din, han har nok egne demoner han sliter med, men det kan du ikke la dra deg ned i år etter år heller.

Har dere fått noen form for profesjonell hjelp i løpet av samlivet? Han trenger nok individuell terapi, og dere kunne kanskje hatt utbytte av parterapi. Spørs bare om det ikke er for sent da du føler det som du gjør, ( med rette altså).

 

[AnonymBruker]

Det er ikke alle forhold som skal reddes. Stol på magefølelsen. Hva ville du ha sagt til en venninne som fortalte dette til deg?

Anonymkode: b7f23...58b

[sajk]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel var han da dere ble sammen?

Anonymkode: 9abc5...bd4

16

[sajk]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alle forhold som skal reddes. Stol på magefølelsen. Hva ville du ha sagt til en venninne som fortalte dette til deg?

Anonymkode: b7f23...58b

Löp. Jeg fortalte mine venner at jeg vil skilles. Og samtlige sa : endelig!

[sajk]

Han sier han skal gjöre alt for å fikse dette. Og jeg har gått med på professionell hjelp. Men jeg har ikke troen på dette. 

[AnonymBruker]

Om du vil skilles, så kan han ikke nekte.

Her har du oppskriften:

https://www.skilsmisse.net/separasjon/hvordan-gaa-frem.html

 

Lykke til

Anonymkode: d72c7...950

[sajk]

5 minutter siden, Misanthropis skrev:

Ikke godt å lese hvordan du har hatt det.

Høres ut som du har hatt det vondt lenge.

stol på magefølelsen din, han har nok egne demoner han sliter med, men det kan du ikke la dra deg ned i år etter år heller.

Har dere fått noen form for profesjonell hjelp i løpet av samlivet? Han trenger nok individuell terapi, og dere kunne kanskje hatt utbytte av parterapi. Spørs bare om det ikke er for sent da du føler det som du gjør, ( med rette altså).

 

Ja det har jeg virkelig. 

Nei ingen hjelp men vi skal ha det. Det har jeg gått med på. Men mest fordi at da kan jeg si: nå har vi prövd.  Det fungerer ikke. Magefölelsen min sier löp.

[sajk]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Om du vil skilles, så kan han ikke nekte.

Her har du oppskriften:

https://www.skilsmisse.net/separasjon/hvordan-gaa-frem.html

 

Lykke til

Anonymkode: d72c7...950

Takk❤

[AnonymBruker]

1 time siden, sajk skrev:

Han sier han skal gjöre alt for å fikse dette. Og jeg har gått med på professionell hjelp. Men jeg har ikke troen på dette. 

Jeg syns bare du skal gå. Har du ikke troen på det, så er det ikke noe poeng. Hør på deg selv og vennene dine. Som sagt, ikke alle forhold skal reddes. Hvorfor bruke mer tid?

Anonymkode: b7f23...58b

[AnonymBruker]

Når det har gått så langt at du blir kvalm.. Nei, du må nok gå, dessverre. Det tapper det helt sikkert bare enda mer om du skal "prøve" mer. Men gå gjerne til familiekontoret og få hjelp til bruddet. Anbefal ham terapi, og du trenger det sikkert selv:)

Anonymkode: fb8a7...6ab

[Misanthropis]

4 timer siden, sajk skrev:

Ja det har jeg virkelig. 

Nei ingen hjelp men vi skal ha det. Det har jeg gått med på. Men mest fordi at da kan jeg si: nå har vi prövd.  Det fungerer ikke. Magefölelsen min sier löp.

Jeg tror det kan være lurt å få litt hjelp, det trenger ikke være hjelp fordi dere skal ende opp sammen. Det kan være hjelp som kan avklare og tydeliggjøre hva som har gått galt og hva dere kan enes om videre. 
hvem vet om det kan endre deres syn på forholdet eller hverandre, det trenger ikke være noe konkret mål. 
men når dere har barn sammen er det nok også veldig godt for deg å kunne avslutte forholdet og gå med bedre samvittighet, og vite at du var der, og du var villig og at det var med åpne kort og rak rygg. Det er alltid noen lære, som kan være godt for deg uansett hva som måtte komme i fremtiden.

pass på deg selv og prøv å gi deg selv tid og rom til å fylle opp din egen energi og glede. 

Masse lykke til. 

[AnonymBruker]

Gå ts. Du vil føle lettelse når du bor for deg selv med barna. 

 

Anonymkode: 19314...167

[remix2020]

15 timer siden, sajk skrev:

Hei!  Jeg vil skilles. Men er usikker på om det er det rette og gjöre.

Da jeg var 16 år ble jeg sammen med min nåværende mann. Nå har vi vært sammen i 13 år, gift i 6 og har 2 barn. Vi har hus og gård. Masse dyr osv. Jeg har hele tiden syntest at han har värt ekstremt sjalu. Noe som har ödelagt mye for oss. Han er veldig kontrollerende og han maser hele tiden. Han har ödelagt alle bursdager og fester jeg skulle på i alle år. Han blir veldig sur og grinete når jeg skal noe. Jeg tar det opp med han og han sier at han skal skjerpe seg og at jag selvfölgelig skal få dra. Men når det kommer til stykke og jeg har ordnet meg og skal dra. Blir han alltid skikkelig sint. Lurer på når jeg kommer hjem og hva jeg skal og hvem som kommer.  Ofte er det bare med venniner. Når jeg er borte sender han meldinger og ringer hele tiden. Og når jeg kommer hjem er det skikkelig dårlig stemmning. Han vil heller ikke väre med på sosiale sammenkomster.  Og når jeg tvingar han med sitter han apatisk i et hjörne helt uintressert.  Han kjenner fortsatt ikke venninene mine.... han vil aldri väre med på noe som en familie heller. Noe göy med barna. Kan stekke seg til å väre med på kino. Skitur, sykkeltur, skogsturer og lekeland osv er ganske uaktuellt dessvärre. 

Jeg vet at han også logger inn på telefonen min. Og på facebook for å sjekke hva som skjer. Hvis han ikke har koden til telefonen min misstenker han at jeg er utro.

Jeg er heller aldri bra nok for han. Selv om jeg har värt hjemme en dag og vasket klär og hus. Og barnas rom. Laget middag. Så finner han alltid noe å klage på... Har du faen ikke stövsuget i dag?  Helvette som det ser ut her! (Litt leker fra barna i stua er vel normalt?) .. vi jobber begge 100%

Barna hadde besök av venner og de hadde klart å stenge inn noen höner i et lite rom. Som han oppdaget: Helvette, jeg er borte i 15 min også klarer du faen ikke passe på barna en gang!!

Lista er så lang...

Men samtidigt er han flink til og ordne hjemme. Han handler alltid ukes handelen. Fikser ute osv.

Kommer også med en del komplimanger, så fin du er i dag. Du er så flink jenta mi. Osv men disse föler jeg er tomme og bare noe han sier.

Jeg forklarte han dette og sa at nå orker jeg ikke mer. Jeg vil skilles. Det ble en krangel og jeg ble syndebukk. Han sier jeg ikke kan gjöre dette uten å pröve litt til. Jeg ödelegger for alle, splitter familien osv. Stakkars barna. Dette går såklart inn på meg. 

Hva har du å tape på å pröve litt til? 

Jeg har åpnet öynene nå og föler at han psykisk misshandlar meg ? Har jeg bare ikke merket det og blitt vandt til det, eller overreagerer jeg?

Jeg blir kvalm når jeg ser han. Har ikke lyst til å väre i närheten av han. Absolutt ikke noe intimt.

Dette må väre over ?

Dersom det du beskriver her er korrekt, syns jeg du burde ta med deg barna å flytte. Han kan godt nekte skilsmisse, men det hjelper ikke. Dere vil i så fall være separert i 2 år og så blir dere skilt ved dom. Du må gjøre det som er rett for deg og barna. Psykisk mishandling er ikke sunt og jeg ser antydning til det her. 

[AnonymBruker]

Du må pakke sakene dine mens han ikke er hjemme. Og ikke si noe til ham om det da.

Finn ut av det juridiske hvordan det er ift om du tar med barna da. Mtp kommende foreldreansvar.

Ha noen stødige og tydelige, robuste voksne med deg, når du pakker/drar. ❤️ 

Anonymkode: 3a3c8...409

[AnonymBruker]

Ang skilsmisse, så kan ikke han nekte, paoirer går i orden etter noen uker, må seff ha vært separert et år, d er bare å forklare at den andre ikke vil skrive under. Ang min seperasjon så han nektet å skrive under, så kom de på døra, da måtte han. 

Anonymkode: d0711...8d2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ang skilsmisse, så kan ikke han nekte, paoirer går i orden etter noen uker, må seff ha vært separert et år, d er bare å forklare at den andre ikke vil skrive under. Ang min seperasjon så han nektet å skrive under, så kom de på døra, da måtte han. 

Anonymkode: d0711...8d2

Vil legge til at du børr ha noen nære å snakke med. ❤️

Anonymkode: d0711...8d2

[AnonymBruker]

Jeg står i det samme, og blir så usikker når han prøver å snu d over på meg. Han mener jeg ikke har gitt d en sjanse... Men både du og jeg vet at vi har forsøkt lenge nok! 

bare ikke reis fra barna dine! Juridisk sett har han da rett til å ha dem boende. 
reis MED barna! Finn et sted så de kan bli på samme skole/barnehage. 

Anonymkode: 292b2...a76