Jeg tror jeg er ødelagt og ikke kan fikses

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 24 år som har slitt med forskjellige ting siden barndommen. Jeg har en far som ikke har behandlet meg greit. Han har truet med å knekke bein i kroppen min, knust en og en gjenstand dersom jeg ikke ville svare han på ting, kastet vann i ansiktet mitt, knust mobiltelefoner der jeg hadde bilder av blåmerker, sagt at ingen vil ha meg. 

Helt fra jeg var liten har jeg følt at han ikke liker meg. Han behandlet meg annerledes fra mine søsken. Eksempel de fikk sitte på fanget hans, være med han o.l men jeg ble oversett med mindre han skulle kjefte på meg. 
 

Når jeg ble tenåring ble jeg mer utagerende, og jeg hadde episoder hvor jeg har blødd (vil ikke legge ut detaljer om situasjonen). Dette ble sett av ett familiemedlem som står han nært, men aldri snakket om igjen. Nå når jeg er eldre later han som ingenting, men ringer aldri eller kommer på besøk. Jeg ser han ca 1 gang i året. 
 

Jeg innser mer og mer at han kanskje har mishandlet meg, men jeg tørr ikke snakke om det til noen. Han pleide å si «hvem tror du de tror på, deg som ikke kan oppføre deg eller meg som er voksen». Jeg tenkte derfor at ingen vil tro meg. Nå når jeg er blitt eldre har jeg mange vanskelige ting, eksempel depresjon, angst, tillitsvansker, vansker med å åpne meg, å bli trodd, vise følelser, være sårbar. Jeg tester ofte menn for å se hvor sint jeg kan få de og hva de gjør mot meg. Føler jeg er ødelagt og at jeg alltid kommer til å være det. Er det håp for at denne følelsen inni meg går bort? Jeg føler meg så tom, ensom og ekkel og det blir bare værre med årene

Anonymkode: 401d5...b7f

[Cinnamondiva]

Huff, blir helt trist når du føler deg så ødelagt. Jeg forstår deg veldig godt og det du har opplevd en ren psykisk vold, ville anbefalt å snakke med en psykolog eller en prest eller en sjelesørger ifra kirken. Det hjelper også å be til Gud/Jesus og legge alt sorgen over på

de, håper også at du har kuttet kontakten helt med

din far og har noen andre familiemedlemmer

som

er

bedre for

deg. Alt løser seg nok etterhvert. Sender deg en varm klem😇❤️

[liljene]

Det vil gå bra, men vil ta tid. Håpet er nok veldig sentralt for deg. 
 

Når du skriver hvordan du håndterer menn, så er det helt tydelig at du har en dårlig relasjon til de og at mønsteret bør brytes. Derfor bør du finne noen gode rollemodeller, for å kunne vite hva som er rett og hva som er feil. 
 

Jeg har lest bøkene Attached og Women who love too much, og bøkene i tillegg til nye relasjoner, har hjulpet meg mye. 
 

Det å la være å prøve å fikse en situasjon du ikke kan kontrollere, eller gi opp kontrollen og la andre være god mot deg på sin måte, er sentralt. 
 

Hvis det føles godt for deg, kan du ta imot Gud og Jesus, og bruke kirka sjelesorg. Du kan også bruke yoga - cassandra og grief på YouTube - har hjulpet meg mye.

[Blomma70]

Kjære deg, så vondt å høre at du har det vanskelig og du du har hatt det vanskelig  lenge. Det er helt naturlig at dette preger deg. Om du ikke allerede får hjelp ville jeg snakket ned fastlegen og bedt om henvisning til noen du kan prate med, f.eks på DPS. Bare si ting akkurat som du føler det til legen og fortell hvor vanskelig du synes ting er. Da er det lettere at det blir tatt på alvor og at du får den hjelpen du trenger.  Legen kan også vurdere om det kan være aktuelt å bruke antidepressiva. Det er flere som kan ha god hjelp av det i en vanskelig periode.

 Ja! Det er absolutt håp for at denne følelsen du har inni deg nå kan gå bort, og at du kan få det bedre! Selv om du kanskje føler deg skadet er du ikke ødelagt❣️
Livet vil alltid gå litt opp og ned, og vi møter utfordringer gjennom årene, derfor er det utrolig viktig at du kan komme ut av de vonde tankene du har nå. Selv om det er vondt er det bra at du anerkjenner at ting er vanskelig. Det gjør det lettere å gjøre noe med problemene,

Du er heldigvis ung og har mange år foran deg som kan bli fine og gode. Jeg kjenner folk som hadde det skikkelig dårlig da de var på din alder, men som har fått veldig gode liv🌺Du er et verdifullt menneske, og det finnes ingen andre som deg❤️ Kjenn din egenverdi, og ikke la deg behandle dårlig.
Du har hatt det hardt i oppveksten og du fortjener å ha det godt nå med en snill og god kjæreste. De snille mennene finnes! Så vær obs på egne destruktive mønstre som kan gjøre at du knytter deg til personer som ikke er bra for deg. Husk at du bestemmer over ditt liv, ikke andre, stå opp for deg selv og søk andre gode mennesker.

Jeg håper du har noen gode folk blant familie eller venner som du kan betro deg til! I så fall ville jeg bare åpnet opp om de vonde følelsene og ikke vært redd for å dele dem . Ofte har andre også sine problemer og det å snakke om det med hverandre kan gjøre det enklere, og også bygge sterkere vennskap. 

Jeg ønsker deg inderlig alt det beste i livet! Ikke mist motet, men tenk at ting skal bli bedre selv om det kanskje ikke føles sånn. akkurat nå. Jeg er ca. dobbelt så gammel som deg, men hadde det også en veldig vanskelig periode i tjueårene. Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen, men med hjelp så ble jeg heldigvis det. Om du får hjelp nå, vil det også bli lettere å takle andre ting som kommer på i løpet av livet. Søk hjelp og ikke tenk at du skal fikse alt selv, det blir man så ufattelig sliten av. 
Selv om jeg ikke vet akkurat hvordan du har det, håper jeg ordene mine kan være litt til trøst. 

Varme ønsker og tanker sendes fra meg til deg - alt godt❤️
 

Endret 26. september 2020 av Blomma70

[Gjest Orange81]

Les om traumer og somatic experiencing, mye på YT

For du har helt klart levd med mye traumer, dette må bearbeides for å komme videre, og du er ung så du har god tid. 

Når du føler deg sterk nok, burde du kanskje kutte kontakten med de familiemedlemmene som har sviktet deg, og evt tatt et oppgjør med de

[AnonymBruker]

På 25.9.2020 den 23.40, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente på 24 år som har slitt med forskjellige ting siden barndommen. Jeg har en far som ikke har behandlet meg greit. Han har truet med å knekke bein i kroppen min, knust en og en gjenstand dersom jeg ikke ville svare han på ting, kastet vann i ansiktet mitt, knust mobiltelefoner der jeg hadde bilder av blåmerker, sagt at ingen vil ha meg. 

Helt fra jeg var liten har jeg følt at han ikke liker meg. Han behandlet meg annerledes fra mine søsken. Eksempel de fikk sitte på fanget hans, være med han o.l men jeg ble oversett med mindre han skulle kjefte på meg. 
 

Når jeg ble tenåring ble jeg mer utagerende, og jeg hadde episoder hvor jeg har blødd (vil ikke legge ut detaljer om situasjonen). Dette ble sett av ett familiemedlem som står han nært, men aldri snakket om igjen. Nå når jeg er eldre later han som ingenting, men ringer aldri eller kommer på besøk. Jeg ser han ca 1 gang i året. 
 

Jeg innser mer og mer at han kanskje har mishandlet meg, men jeg tørr ikke snakke om det til noen. Han pleide å si «hvem tror du de tror på, deg som ikke kan oppføre deg eller meg som er voksen». Jeg tenkte derfor at ingen vil tro meg. Nå når jeg er blitt eldre har jeg mange vanskelige ting, eksempel depresjon, angst, tillitsvansker, vansker med å åpne meg, å bli trodd, vise følelser, være sårbar. Jeg tester ofte menn for å se hvor sint jeg kan få de og hva de gjør mot meg. Føler jeg er ødelagt og at jeg alltid kommer til å være det. Er det håp for at denne følelsen inni meg går bort? Jeg føler meg så tom, ensom og ekkel og det blir bare værre med årene

Anonymkode: 401d5...b7f

Kjære deg! Ja, det er håp for deg! Desverre er konsekvensen av å ha drittforeldre at du må slite i voksenlivet. Men det er håp. Oppsøk en psykolog og jobb med det vonde du har opplevd. Samtidig tar du utdannelse og blir noe. Fikser du deg selv, setter du en stopper for at dine barn får problemer pga det han lot deg gjennomgå. Det sitter nemlig i! Den beste hevn er å komme deg på bena og få det godt. Og det på tross av faren din❤️

Anonymkode: 50a29...e7d

[Karoline85]

På 25.9.2020 den 23.40, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente på 24 år som har slitt med forskjellige ting siden barndommen. Jeg har en far som ikke har behandlet meg greit. Han har truet med å knekke bein i kroppen min, knust en og en gjenstand dersom jeg ikke ville svare han på ting, kastet vann i ansiktet mitt, knust mobiltelefoner der jeg hadde bilder av blåmerker, sagt at ingen vil ha meg. 

Helt fra jeg var liten har jeg følt at han ikke liker meg. Han behandlet meg annerledes fra mine søsken. Eksempel de fikk sitte på fanget hans, være med han o.l men jeg ble oversett med mindre han skulle kjefte på meg. 
 

Når jeg ble tenåring ble jeg mer utagerende, og jeg hadde episoder hvor jeg har blødd (vil ikke legge ut detaljer om situasjonen). Dette ble sett av ett familiemedlem som står han nært, men aldri snakket om igjen. Nå når jeg er eldre later han som ingenting, men ringer aldri eller kommer på besøk. Jeg ser han ca 1 gang i året. 
 

Jeg innser mer og mer at han kanskje har mishandlet meg, men jeg tørr ikke snakke om det til noen. Han pleide å si «hvem tror du de tror på, deg som ikke kan oppføre deg eller meg som er voksen». Jeg tenkte derfor at ingen vil tro meg. Nå når jeg er blitt eldre har jeg mange vanskelige ting, eksempel depresjon, angst, tillitsvansker, vansker med å åpne meg, å bli trodd, vise følelser, være sårbar. Jeg tester ofte menn for å se hvor sint jeg kan få de og hva de gjør mot meg. Føler jeg er ødelagt og at jeg alltid kommer til å være det. Er det håp for at denne følelsen inni meg går bort? Jeg føler meg så tom, ensom og ekkel og det blir bare værre med årene

Anonymkode: 401d5...b7f

Dette er bare psykisk mishandling.

Og det er bare en belastning for andre. I stedet for å være oppløftende eller nøytral, så gjør du alt verre for dem.

På grunn av dine egne behov. Fordi du tenker deg selv bare.

Du bør oppsøke hjelp, hvis du ikke vil fortsette å ta dine egne problemer ut over andre. Det er ikke noen andre sin feil og ingen fortjener ikke å bli utsatt for disse behovene dine.

[AnonymBruker]

1 time siden, Karoline85 skrev:

Dette er bare psykisk mishandling.

Og det er bare en belastning for andre. I stedet for å være oppløftende eller nøytral, så gjør du alt verre for dem.

På grunn av dine egne behov. Fordi du tenker deg selv bare.

Du bør oppsøke hjelp, hvis du ikke vil fortsette å ta dine egne problemer ut over andre. Det er ikke noen andre sin feil og ingen fortjener ikke å bli utsatt for disse behovene dine.

? Jeg er ikke sammen med noen, heller ikke dater noen på flere år så jeg har jo innsett dette selv. At jeg psykisk mishandler noen fordi jeg tester de er vell litt vell dramatisk. Jeg ønsker bare ikke noen som er voldelig mot meg eller stygg, og har heller ikke skrevet noe om på hvilken måte jeg får de sint. Jeg begynner denne testingen om det eksempel er mange varsellamper fra før, eksempel løgner osv. Tester ikke bare for å se om de gjør noe mot meg, men også om de kommer til å gå fra meg. Slutt å vær så dømmende før du vet hele historien 

Anonymkode: 401d5...b7f

[Karoline85]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

? Jeg er ikke sammen med noen, heller ikke dater noen på flere år så jeg har jo innsett dette selv. At jeg psykisk mishandler noen fordi jeg tester de er vell litt vell dramatisk. Jeg ønsker bare ikke noen som er voldelig mot meg eller stygg, og har heller ikke skrevet noe om på hvilken måte jeg får de sint. Jeg begynner denne testingen om det eksempel er mange varsellamper fra før, eksempel løgner osv. Tester ikke bare for å se om de gjør noe mot meg, men også om de kommer til å gå fra meg. Slutt å vær så dømmende før du vet hele historien 

Anonymkode: 401d5...b7f

Vel, når du tester folk og gjør folk sint, så blir de virkelige sinte på deg. Og hvis du aldri slutter å provosere dem så ber du jo om at noen blir voldelig mot deg eller er stygg. Det er du som fremprovoserer det fordi du gjør de sinte. Du vil ha de sinte. Da bør du også takke deg selv når folk er sinte for da har du fått det sånn du ville.

Å teste folk er bare unødvendig og folk gjør det bare for sin egen del, og det går 100% på bekostning av andre, så selvfølgelig blir andre sinte og provoserte av det. Så hvis du ikke ønsker at folk skal være sint på deg så må du slutte å teste/provosere og gjøre de sinte.

Endret 29. september 2020 av Karoline85

[AnonymBruker]

9 timer siden, Karoline85 skrev:

Vel, når du tester folk og gjør folk sint, så blir de virkelige sinte på deg. Og hvis du aldri slutter å provosere dem så ber du jo om at noen blir voldelig mot deg eller er stygg. Det er du som fremprovoserer det fordi du gjør de sinte. Du vil ha de sinte. Da bør du også takke deg selv når folk er sinte for da har du fått det sånn du ville.

Å teste folk er bare unødvendig og folk gjør det bare for sin egen del, og det går 100% på bekostning av andre, så selvfølgelig blir andre sinte og provoserte av det. Så hvis du ikke ønsker at folk skal være sint på deg så må du slutte å teste/provosere og gjøre de sinte.

Så om jeg tester de og får de sint så ber jeg om at de skal være voldelig? Dette var en ganske syk ting å si. Er du en av de som mener at jenter som er lettkledd ber om å bli voldtatt?

Anonymkode: 401d5...b7f

[Karoline85]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så om jeg tester de og får de sint så ber jeg om at de skal være voldelig? Dette var en ganske syk ting å si. Er du en av de som mener at jenter som er lettkledd ber om å bli voldtatt?

Anonymkode: 401d5...b7f

Hvordan kan du sammenligne det?

At noen fortsetter å provosere deg, viser aldri respekt, prøver alltid å gjøre deg mer og mer sint. Ja, da er det deres egen feil når den siste dråpen kommer og vannet renner over. Hvis man fortsetter å pushe folk i håp om at de skal underkaste seg, så vil de som ikke underkaster seg bare pushe tilbake, og de vil aldri gi seg med det. Og da kan man takke seg selv.

Med det å dømme noen som velger selv hvordan de ønsker å kle seg, som ikke har noe med noen andre å gjøre?

Det er noen likheter da, og det er at i begge tilfellene så vises det null respekt for andre, og de er en belastning for andre for å dekke sine behov.

Endret 29. september 2020 av Karoline85

[AnonymBruker]

Ta en DNA test, stor sannsynlighet for at han ikke er faren din, så han straffer deg og forskjellsbehandler deg.

Anonymkode: 20ffd...2d1

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta en DNA test, stor sannsynlighet for at han ikke er faren din, så han straffer deg og forskjellsbehandler deg.

Anonymkode: 20ffd...2d1

Det er faktisk 50/50 om han er faren min eller ikke. Fikk vite dette da jeg var 18 av min bestemor, har alltid lurt på om han også vet om dette

Anonymkode: 401d5...b7f

[Prille]

Det finnes hjelp ❤️ . Du vil bli trodd. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk 50/50 om han er faren min eller ikke. Fikk vite dette da jeg var 18 av min bestemor, har alltid lurt på om han også vet om dette

Anonymkode: 401d5...b7f

Ja det forklarer jo litt om hvorfor han er så sint på deg...selv om det er moren din han burde bebreide og ikke deg.

Anonymkode: 844f1...786

[AnonymBruker]

På 25.9.2020 den 23.40, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente på 24 år som har slitt med forskjellige ting siden barndommen. Jeg har en far som ikke har behandlet meg greit. Han har truet med å knekke bein i kroppen min, knust en og en gjenstand dersom jeg ikke ville svare han på ting, kastet vann i ansiktet mitt, knust mobiltelefoner der jeg hadde bilder av blåmerker, sagt at ingen vil ha meg. 

Helt fra jeg var liten har jeg følt at han ikke liker meg. Han behandlet meg annerledes fra mine søsken. Eksempel de fikk sitte på fanget hans, være med han o.l men jeg ble oversett med mindre han skulle kjefte på meg. 
 

Når jeg ble tenåring ble jeg mer utagerende, og jeg hadde episoder hvor jeg har blødd (vil ikke legge ut detaljer om situasjonen). Dette ble sett av ett familiemedlem som står han nært, men aldri snakket om igjen. Nå når jeg er eldre later han som ingenting, men ringer aldri eller kommer på besøk. Jeg ser han ca 1 gang i året. 
 

Jeg innser mer og mer at han kanskje har mishandlet meg, men jeg tørr ikke snakke om det til noen. Han pleide å si «hvem tror du de tror på, deg som ikke kan oppføre deg eller meg som er voksen». Jeg tenkte derfor at ingen vil tro meg. Nå når jeg er blitt eldre har jeg mange vanskelige ting, eksempel depresjon, angst, tillitsvansker, vansker med å åpne meg, å bli trodd, vise følelser, være sårbar. Jeg tester ofte menn for å se hvor sint jeg kan få de og hva de gjør mot meg. Føler jeg er ødelagt og at jeg alltid kommer til å være det. Er det håp for at denne følelsen inni meg går bort? Jeg føler meg så tom, ensom og ekkel og det blir bare værre med årene

Anonymkode: 401d5...b7f

Jeg har liknende livshistorie som deg. Jeg er jo ødelagt på en del områder ja, men overhode ikke deprimert. Man lever med det, og tar hensyn til seg selv i livet, og med sin historie. Håper du har positive ting i livet, som driver deg fremover.

Anonymkode: a03b6...57c

[AnonymBruker]

Jeg gleder meg virkelig til min psykopat av en far dør. 

Anonymkode: a03b6...57c

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å få hjelp av psykolog ❤

Anonymkode: 457a3...f6a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å få hjelp av psykolog ❤

Anonymkode: 457a3...f6a

Takk👍

Anonymkode: a03b6...57c