Erfaringer med jentemobbing i barndommen

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20-årene og har startet å reflektere mer over egen barndom og oppvekst. 

Jeg hadde ikke den beste oppveksten, min mor var dypt deprimert og min far var arbeidsnarkoman og sjeldent hjemme. Jeg slet sosialt. Hadde ingen fast “bestevenninne” som alle jentene jeg gikk i klasse med og nabojentene hadde, og opplevde mye utestenging, baksnakking, ble mye løpt fra osv. Tror dette kan klassifiseres som typisk jentemobbing selvom den var ganske mild sammenlignet med hva jeg vet mange andre opplever. Fra første klasse spilte jeg håndball på fritiden med jentene i klassen. Ble også holdt utenfor her, det var sjeldent noen ville spille ballen til meg og jeg havnet fast på benken. Jeg forstår at man ønsker å toppe laget, men dette var fra jeg var 6 år som er litt tidlig for det. Jeg var mye alene, følte meg usynlig, jeg var lei meg, hadde mye vondt i magen, ønsket at jeg kunne dø, følte meg tjukk og stygg osv.  

 

Det jeg innser som voksen og som jeg syntes er rart er hvordan jeg ikke fikk noe hjelp. Mye av det som skjedde må ha vært veldig tydelig for både lærere, egne foreldre, foreldre til de andre jentene, trenere osv. men ingen brydde seg. Lurer på hva som var grunnen til dette. Jeg håper jeg ville gjort noe hvis jeg så et slikt barn. Er det virkelig vanlig, at ingen bryr seg om slike barn, var jeg ikke søt nok, eller var jeg kanskje bare uheldig?

 

Jeg innser at denne oppveksten mest sannsynlig har gjort noe med meg. Klarer meg greit som voksen, men sliter allikevel med enkelte ting jeg tror bunner i dette. Jeg har så mange spørsmål som jeg ikke kan få svar på. 

 

Er det noen her som har lignende erfaringer og ønsker å dele de? Jeg føler meg så alene om dette. Har det påvirket dere som voksne, og hvordan har dere eventuelt jobbet med å få det bedre?

Anonymkode: 1435a...8a7

[AnonymBruker]

Tror ikke det er helt uvanlig. Folk er mest opptatt av seg selv og ser ikke så godt rundt seg. Man ser og kan lett overse enkelthendelser, men man ser ikke alt et annet menneske går igjennom. Foreldre er mest opptatt av sine egne barn og får ikke med seg at andre barn faller utenfor. Noen foreldre er deprimerte eller arbeidsnarkomane og har nok med seg selv og får derfor ikke med seg egne barns vonde følelser. Lærere har det travelt og har lett for å overse barn som ikke skriker etter oppmerksomhet. Det beste du kan gjøre er å gi deg selv omsorg og virkelig kjenne på sorgen over å ha vært så alene i barndommen. Etter å ha gjort det bør du forsøke å gå videre. Kanskje du trenger hjelp av en psykolog til å gå videre. Du kan ikke leve i eller endre fortiden uansett. 

Anonymkode: ed8c0...2be

[AnonymBruker]

TS her, takk for fint svar  Jeg har tenkt litt på det selv, at jeg var ikke akkurat det barnet som skriker etter oppmerksomhet, så da ble jeg enda mer usynlig. Har ikke barn enda selv, men håper jeg vil klare å se litt lenger selv enn det jeg opplevde voksne gjorde i min barndom. Skulle ønske jeg kunne spurt alle disse menneskene som var voksne rundt meg om hva de så og tenkte. 

Jeg har faktisk startet å gå til psykolog for å ta tak i ting som har vært vanskelig som voksen, og da er det naturlig at dette med oppvekst og barndom kommer opp. Det var slik jeg startet å gruble mer over egen barndom og jeg ser litt antydninger til sammenhenger til ungdomsliv og voksenliv som jeg tidligere trodde var tilfeldigheter. 

Anonymkode: 1435a...8a7

[AnonymBruker]

Dette er veldig likt slik jeg hadde det i oppveksten min, det ga seg ikke før jeg begynte på vgs. Det ble heller ikke plukket ordentlig opp, men nå sa jeg heller ikke ordentlig ifra før jeg ble eldre.

Nå tenker jeg nesten aldri over det, men de få gangene det blir et tema lurer jeg også på det samme som deg. Hvorfor plukket ingen det opp? Har lagt merke til at jeg også kan være litt "redd" for andre jenter, og vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg rundt dem. Det tar lang tid før jeg blir trygg på venninner og de fleste vennene mine er fortsatt menn pga. dette. Endte også i mannsdominert yrke pga. det. Så det har jo formet meg en god del.

Det kan nok være mange forskjellige grunner til at det ikke ble plukket opp og jeg tror heller ikke det er uvanlig. Jeg tenker at det jeg kan gjøre er å være mer våken om det selv. Særlig når jeg får egne barn. Det er fint at du drar til psykolog for å ta tak i ting. Jeg gjorde det selv og en stor del av problemene mine kom fra oppveksten. Nå er jeg friskmeldt og tenker sjeldent på oppveksten min.

Anonymkode: 4c3aa...210

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er veldig likt slik jeg hadde det i oppveksten min, det ga seg ikke før jeg begynte på vgs. Det ble heller ikke plukket ordentlig opp, men nå sa jeg heller ikke ordentlig ifra før jeg ble eldre.

Nå tenker jeg nesten aldri over det, men de få gangene det blir et tema lurer jeg også på det samme som deg. Hvorfor plukket ingen det opp? Har lagt merke til at jeg også kan være litt "redd" for andre jenter, og vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg rundt dem. Det tar lang tid før jeg blir trygg på venninner og de fleste vennene mine er fortsatt menn pga. dette. Endte også i mannsdominert yrke pga. det. Så det har jo formet meg en god del.

Det kan nok være mange forskjellige grunner til at det ikke ble plukket opp og jeg tror heller ikke det er uvanlig. Jeg tenker at det jeg kan gjøre er å være mer våken om det selv. Særlig når jeg får egne barn. Det er fint at du drar til psykolog for å ta tak i ting. Jeg gjorde det selv og en stor del av problemene mine kom fra oppveksten. Nå er jeg friskmeldt og tenker sjeldent på oppveksten min.

Anonymkode: 4c3aa...210

TS her. 

Fint å høre du har hatt lignende erfaringer, men kommet deg igjennom det. 

Da jeg fikk andre venner som tenåring og voksen var det også vanskelig å stole på dem. Hvis jeg f.eks. var på shopping med noen venninner klarte jeg ikke helt å fokusere på tingene i butikken, jeg måtte liksom holde venninnene mine under oppsyn fordi underbevisstheten min var redd for at de ville løpe fra meg så snart jeg snudde ryggen til, selvom jeg egentlig visste de aldri ville gjort det som 20-åringer. 

Anonymkode: 1435a...8a7

[AnonymBruker]

Jeg var tidlig utviklet og det hemmet meg veldig mye på barneskolen. Jentene stirret og hvisket, og jeg hatet dusjing etter gym og timer i svømmehallen 😕 Jeg husker de spurte om jeg skulle dusje (som vi måtte), og når jeg så ja, så vekslet de blikk og flirte. Jeg sa aldri noe til mine foreldre, var for flau 😕 Den dag i dag går jeg helst ikke slike steder, og jeg har alltid sex med lyset av fordi jeg er så usikker på egen kropp.. Jeg hadde/har to svært gode venninner som alltid var der, og takket være dem gikk det heldigvis bra. Når jeg tenker tilbake, burde det vært gjort noe likevel, for det har påvirket mitt forhold til kropp for resten av livet. Nå har jeg bare gutter selv, og de er helt gjennomsnittlige ift utvikling, men merker jeg har antennene ute... 

Anonymkode: 5d6d4...517

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var tidlig utviklet og det hemmet meg veldig mye på barneskolen. Jentene stirret og hvisket, og jeg hatet dusjing etter gym og timer i svømmehallen 😕 Jeg husker de spurte om jeg skulle dusje (som vi måtte), og når jeg så ja, så vekslet de blikk og flirte. Jeg sa aldri noe til mine foreldre, var for flau 😕 Den dag i dag går jeg helst ikke slike steder, og jeg har alltid sex med lyset av fordi jeg er så usikker på egen kropp.. Jeg hadde/har to svært gode venninner som alltid var der, og takket være dem gikk det heldigvis bra. Når jeg tenker tilbake, burde det vært gjort noe likevel, for det har påvirket mitt forhold til kropp for resten av livet. Nå har jeg bare gutter selv, og de er helt gjennomsnittlige ift utvikling, men merker jeg har antennene ute... 

Anonymkode: 5d6d4...517

Samboeren min, som er mann, hadde samme erfaring som deg. Han kom tidlig i puberteten, i tillegg til å være litt lubben. Barn kan være så slemme! Fint du passer på guttene dine, også håper jeg du får det bedre med kroppen din etterhvert. Det er aldri for sent. 

Anonymkode: 1435a...8a7

[AnonymBruker]

Jeg tror de aller fleste har vonde opplevelser som barn. Det er en del av livet. En felle vi lett kan gå i er å gjøre alt for å hindre at våre barn opplever noe vondt. Barn må lære at vonde opplevelser er en del av livet. Det er ikke farlig (men heller naturlig i løpet av livet) å føle seg utenfor, ensom og annerledes. Det beste vi kan gjøre som voksne er å hjelpe barna å sette ord på deres opplevelser og følelser, løsningene på hvordan de kan håndtere dem finner de da oftest selv og de står bedre rustet til å håndtere livet. 

Anonymkode: ed8c0...2be

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror de aller fleste har vonde opplevelser som barn. Det er en del av livet. En felle vi lett kan gå i er å gjøre alt for å hindre at våre barn opplever noe vondt. Barn må lære at vonde opplevelser er en del av livet. Det er ikke farlig (men heller naturlig i løpet av livet) å føle seg utenfor, ensom og annerledes. Det beste vi kan gjøre som voksne er å hjelpe barna å sette ord på deres opplevelser og følelser, løsningene på hvordan de kan håndtere dem finner de da oftest selv og de står bedre rustet til å håndtere livet. 

Anonymkode: ed8c0...2be

Jeg er delvis enig i det du skriver, men det er forskjell på å oppleve noe vondt innimellom sammenlignet med det å gå igjennom barndommen og alltid være ensom og avvist, eller få gjentatte negative kommentarer og blikk på egen kropp som en annen her skriver. Alle opplever sikkert noe lignende innimellom, og det er jeg enig i at barn må lære å takle, men når dette skjer hver dag over flere år er det noe annet. Kanskje det er derfor ingen hjalp meg fordi de voksne syntes at dette burde jeg lære å takle? Jeg syntes ikke vi skal akseptere at barn har det slik og lære de at "slik er livet" - for det er det heldigvis ikke. Jeg vet selv at mine opplevelser fra barndommen ikke har gjort meg bedre rustet til å håndtere livet, heller det motsatte. 

Anonymkode: 1435a...8a7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er delvis enig i det du skriver, men det er forskjell på å oppleve noe vondt innimellom sammenlignet med det å gå igjennom barndommen og alltid være ensom og avvist, eller få gjentatte negative kommentarer og blikk på egen kropp som en annen her skriver. Alle opplever sikkert noe lignende innimellom, og det er jeg enig i at barn må lære å takle, men når dette skjer hver dag over flere år er det noe annet. Kanskje det er derfor ingen hjalp meg fordi de voksne syntes at dette burde jeg lære å takle? Jeg syntes ikke vi skal akseptere at barn har det slik og lære de at "slik er livet" - for det er det heldigvis ikke. Jeg vet selv at mine opplevelser fra barndommen ikke har gjort meg bedre rustet til å håndtere livet, heller det motsatte. 

Anonymkode: 1435a...8a7

Jeg sier ikke at det er greit at barn opplever dette gjennom en hel barndom. Hva trengte du? En voksen som så deg, snakket med deg og møtte deg på følelsene dine. Sammen med en voksen ville dere nok funnet en vei ut av vanskelighetene. Problemet er at mange voksne har nok med seg selv og ikke tør å gå inn i disse samtalene med barn, eller de ser ikke barna rundt seg. Det er enklere å tenke at ting går over, ting ordner seg. Fordi de voksne selv ikke klarer å håndtere de vanskelige følelsene. Dessverre. 

Hvis du får hjelp til å løse disse traumene, så vil du definitivt stå bedre rustet til å håndtere livet som voksen. 

Anonymkode: ed8c0...2be

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ganske likt. Jeg klarte aldri å forstå hvorfor noen kunne gå med meg dag 1, men ikke på dag 2. Hvorfor vi var venner ene uka men ikke neste. Så ente opp med at jeg gikk mye alene og ikke hadde troen på at noen ville gå med meg for noe må jo ha vært galt med meg. Når jeg forsøkte å snakke med lærere svarte de bare at "Det er typisk jenter, det går over". Det løste seg først når guttene kom ut av "jentelus" fasen da jeg alltid var god i fotball og kunne spille med dem. Nå er jeg ekstremt "på" min datter med å høre hvordan dagen har vært, snakker mye om inkludering (Hun er stikk motsatt av meg og alle vil være vennen hennes) samt at jeg prøver å følge litt med på de andre når jeg leverer/henter. Jeg har en god dialog med mødrene og sammen jobber vi mye for at alle skal ha det greit. Jeg bærer med meg mye av de følelsene jeg hadde som liten enda og trives ikke så godt i grupper av mennesker jeg ikke kjenner og er veldig var på signaler de sender. Jeg kan rett og slett bli utslitt av å analysere, forsøke å tilpasse meg eller jobbe så hardt med samtalene i redsel for å ikke "være med" på lik linje med andre. Men mange barn er ganske slemme med hverandre og mye kommer nok hjemmefra også. Heldigvis er det mye mer fokus på det nå enn da jeg var liten. 

Anonymkode: 7b39d...905

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg sier ikke at det er greit at barn opplever dette gjennom en hel barndom. Hva trengte du? En voksen som så deg, snakket med deg og møtte deg på følelsene dine. Sammen med en voksen ville dere nok funnet en vei ut av vanskelighetene. Problemet er at mange voksne har nok med seg selv og ikke tør å gå inn i disse samtalene med barn, eller de ser ikke barna rundt seg. Det er enklere å tenke at ting går over, ting ordner seg. Fordi de voksne selv ikke klarer å håndtere de vanskelige følelsene. Dessverre. 

Hvis du får hjelp til å løse disse traumene, så vil du definitivt stå bedre rustet til å håndtere livet som voksen. 

Anonymkode: ed8c0...2be

Ja, jeg tror det hadde hjulpet hvis det var en voksen som "så" meg, som jeg kunne snakke med, men det var det ikke. Jeg mener egentlig at det er mye som kunne blitt gjort i de ulike arenaene, og hvis kun én av disse tingene hadde blir gjort kunne ting blitt litt bedre. En lærer kunne for eksempel plukket opp dynamikken som var i klassen blant jentene og jobbet med å løse dette. En trener kunne jobbet med at alle burde bli inkludert og at man ikke kun spiller med sine venner, i stedet var løsningen å sette meg på benken. Foreldre til andre jenter kunne snakket med egne barn i et forsøk på å stoppe ekskluderingen, jeg vet enkelte av de så at jeg gjentatte ganger ble løpt fra, at barna deres gjemte seg for meg, løy til meg osv. Jeg syntes det er så utrolig rart at det ble virkelig ikke gjort noen ting.

Anonymkode: 1435a...8a7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde det ganske likt. Jeg klarte aldri å forstå hvorfor noen kunne gå med meg dag 1, men ikke på dag 2. Hvorfor vi var venner ene uka men ikke neste. Så ente opp med at jeg gikk mye alene og ikke hadde troen på at noen ville gå med meg for noe må jo ha vært galt med meg. Når jeg forsøkte å snakke med lærere svarte de bare at "Det er typisk jenter, det går over". Det løste seg først når guttene kom ut av "jentelus" fasen da jeg alltid var god i fotball og kunne spille med dem. Nå er jeg ekstremt "på" min datter med å høre hvordan dagen har vært, snakker mye om inkludering (Hun er stikk motsatt av meg og alle vil være vennen hennes) samt at jeg prøver å følge litt med på de andre når jeg leverer/henter. Jeg har en god dialog med mødrene og sammen jobber vi mye for at alle skal ha det greit. Jeg bærer med meg mye av de følelsene jeg hadde som liten enda og trives ikke så godt i grupper av mennesker jeg ikke kjenner og er veldig var på signaler de sender. Jeg kan rett og slett bli utslitt av å analysere, forsøke å tilpasse meg eller jobbe så hardt med samtalene i redsel for å ikke "være med" på lik linje med andre. Men mange barn er ganske slemme med hverandre og mye kommer nok hjemmefra også. Heldigvis er det mye mer fokus på det nå enn da jeg var liten. 

Anonymkode: 7b39d...905

Dette var hyggelig å lese  Så fint at dere har fokus på dette, og at tiden har endret seg. Jeg er så redd for at hvis jeg selv får barn at de må igjennom det samme. Jeg tenkte alltid at det var noe galt med meg, en følelse det er vanskelig å gi slipp på, så jeg er bekymret for at dette kan gå i "arv" slik at egne barn også vil oppleve dette. Beroligende å høre at det ikke nødvendigvis er tilfelle.   

Anonymkode: 1435a...8a7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg tror det hadde hjulpet hvis det var en voksen som "så" meg, som jeg kunne snakke med, men det var det ikke. Jeg mener egentlig at det er mye som kunne blitt gjort i de ulike arenaene, og hvis kun én av disse tingene hadde blir gjort kunne ting blitt litt bedre. En lærer kunne for eksempel plukket opp dynamikken som var i klassen blant jentene og jobbet med å løse dette. En trener kunne jobbet med at alle burde bli inkludert og at man ikke kun spiller med sine venner, i stedet var løsningen å sette meg på benken. Foreldre til andre jenter kunne snakket med egne barn i et forsøk på å stoppe ekskluderingen, jeg vet enkelte av de så at jeg gjentatte ganger ble løpt fra, at barna deres gjemte seg for meg, løy til meg osv. Jeg syntes det er så utrolig rart at det ble virkelig ikke gjort noen ting.

Anonymkode: 1435a...8a7

Det er veldig trist at du gikk gjennom en barndom uten å bli sett. Så er det ingen garanti at noe ville vært bedre om voksne hadde tatt grep utenom å se deg. Resultatet kunne til og med blitt verre om voksne hadde satt i gang tiltak som ikke fungerte. I en perfekt verden blir alle barn sett og møtt på følelsene sine. Da ville ikke behovet for å holde andre utenfor vært like stort. Nå er vi i september 2020. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, selv om den burde vært annerledes. 

Anonymkode: ed8c0...2be

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier ikke at det er greit at barn opplever dette gjennom en hel barndom. Hva trengte du? En voksen som så deg, snakket med deg og møtte deg på følelsene dine. Sammen med en voksen ville dere nok funnet en vei ut av vanskelighetene. Problemet er at mange voksne har nok med seg selv og ikke tør å gå inn i disse samtalene med barn, eller de ser ikke barna rundt seg. Det er enklere å tenke at ting går over, ting ordner seg. Fordi de voksne selv ikke klarer å håndtere de vanskelige følelsene. Dessverre. 

Hvis du får hjelp til å løse disse traumene, så vil du definitivt stå bedre rustet til å håndtere livet som voksen. 

Anonymkode: ed8c0...2be

Jeg synes ikke noe om å bagatellisere og alminneliggjøre opplevelsene som ts og andre forteller om her. Joda, de fleste kan huske en og annen episode, det hører med i livet dessverre, men det er jo ikle det dette handler om, men langvarig og konsekvent ekskludering. 
 

Ts og andre som aldri fikk hjelp; kan det være fordi dere ellers var velfungerende, veloppdragne, lette å ha med å gjøre og ikke sa fra eller utagerte, ikke utviklet spiseforstyrrelser eller noe? Var selv et slikt barn trass trakassering i årevis fra en sjefsmobbejente i klassen som fikk med seg andre i å rotte seg mot meg, droppe avtaler så jeg sto fåfengt og ventet (gjerne mens jeh ble spionert på), for så å bli driti ut på skolen dagen etter. Kom meg gjennom med hevet hode da jeg var god i sport og på skolen, men har store problemer med å stole på folk, bli kjent med nye personer osv. Så selv tilsynelatende robuste barn kan bli veldig hemmet av varige mobbekampanjer.

Nå tror jeg mange skoler jobber mer systematisk mot mobbing enn før, men vi voksne bør uansett også ta ansvar - ikke bare for egne barn. Håper ts du klarer å bearbeide fortiden. Glad for at du fikk andre venner i ungdommen og senere ❤️

Anonymkode: 1a4fa...48b

[LaLilly7]

Jeg var mobbet og utestengt gjennom hele ungdomsskolen.Nå er jeg vesentlig eldre enn deg,er 42,så mobbing var ikke så stort tema på skolen da.Jeg begynte å utvikle meg og komme i puberteten tidlig,og det gjorde ikke saken bedre.Det var ikke så ille de siste årene på barneskolen,men ungdomsskolen...Og det var noen få jenter som gjorde livet mitt til ett helvete.Jeg var aldri mobbet av gutter.Det hjalp kanskje ikke at jeg ikke kom overens med foreldrene mine og det var konstant krangling mellom meg og min mor.Jeg kommer opprinnelig fra en annen kultur,hadde strenge foreldre og det kræsjet totalt.Jeg hadde ingen å snakke med,jeg gråt ofte om kvelden når jeg la meg...I ettertid ser jeg at lærerne kunne kommet mer på banen,jeg har sagt til foreldrene mine at den perioden var jævlig og de har på en måte sagt at de taklet mye feil.Det gikk en halv evighet før jeg returnerte til den kanten av byen hvor vi bodde og jeg gikk på skolen.Var lenge forbannet,den dag i dag får jeg helt vondt i hjertet når jeg leser om barn som blir mobbet.Jeg kommer nok aldri til å glemme det og helt komme over det fordi en del valg jeg tok etter ungdomsskolen kunne vært enklere dersom jeg ikke var så sint,såret,alene....Nå som jeg har barn selv,tenker jeg noen ganger på mobbing men jeg prøver å se på det på en annen måte.I motsetning til meg er barnet mitt åpent,sosialt,det har ikke ett navn unger ikke klarer å uttale...Jeg vil heller være der for barnet mitt,støtte,forstå og gi råd hvis mobbing blir ett tema,alt det mine foreldre ikke gjorde.Jeg er ikke naiv,alle blir vi på ett eller annet vis mobbet,både gjennom oppveksten som barn,unge voksne,kanskje også godt voksne...Men det er noe med at når grensen krysses og dette er noe som skjer daglig,flere år...sånnt skal det ikke være.Men jeg tror samfunnet generelt har endret seg mye,mobbing er ett tema som blir tatt opp og jeg tror skolene er mye flinkere i å forebygge

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er i slutten av 20-årene og har startet å reflektere mer over egen barndom og oppvekst. 

Jeg hadde ikke den beste oppveksten, min mor var dypt deprimert og min far var arbeidsnarkoman og sjeldent hjemme. Jeg slet sosialt. Hadde ingen fast “bestevenninne” som alle jentene jeg gikk i klasse med og nabojentene hadde, og opplevde mye utestenging, baksnakking, ble mye løpt fra osv. Tror dette kan klassifiseres som typisk jentemobbing selvom den var ganske mild sammenlignet med hva jeg vet mange andre opplever. Fra første klasse spilte jeg håndball på fritiden med jentene i klassen. Ble også holdt utenfor her, det var sjeldent noen ville spille ballen til meg og jeg havnet fast på benken. Jeg forstår at man ønsker å toppe laget, men dette var fra jeg var 6 år som er litt tidlig for det. Jeg var mye alene, følte meg usynlig, jeg var lei meg, hadde mye vondt i magen, ønsket at jeg kunne dø, følte meg tjukk og stygg osv.  

 

Det jeg innser som voksen og som jeg syntes er rart er hvordan jeg ikke fikk noe hjelp. Mye av det som skjedde må ha vært veldig tydelig for både lærere, egne foreldre, foreldre til de andre jentene, trenere osv. men ingen brydde seg. Lurer på hva som var grunnen til dette. Jeg håper jeg ville gjort noe hvis jeg så et slikt barn. Er det virkelig vanlig, at ingen bryr seg om slike barn, var jeg ikke søt nok, eller var jeg kanskje bare uheldig?

 

Jeg innser at denne oppveksten mest sannsynlig har gjort noe med meg. Klarer meg greit som voksen, men sliter allikevel med enkelte ting jeg tror bunner i dette. Jeg har så mange spørsmål som jeg ikke kan få svar på. 

 

Er det noen her som har lignende erfaringer og ønsker å dele de? Jeg føler meg så alene om dette. Har det påvirket dere som voksne, og hvordan har dere eventuelt jobbet med å få det bedre?

Anonymkode: 1435a...8a7

Jeg tror rett og slett ikke det var like mye fokus på det da som det det er i dag. Jeg vokste opp på 80-tallet og da var det iallefall ikke fokus. 

Anonymkode: a5f33...ba2

[AnonymBruker]

En kan jo ikke tvinge barn til å like andre barn. En viktig egenskap er jo å erfare, og endre sin egen adferd for å bli likt av andre. Det er ikke bare for voksne å kaste barn sammen for å løse slike utfordringer. Joda, det lar seg delvis gjøre i veldig organiserte situasjoner som skole og idrettslag, men ellers må ungene lære og tilpasse seg selv.

Anonymkode: 38b78...1c5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

En kan jo ikke tvinge barn til å like andre barn. En viktig egenskap er jo å erfare, og endre sin egen adferd for å bli likt av andre. Det er ikke bare for voksne å kaste barn sammen for å løse slike utfordringer. Joda, det lar seg delvis gjøre i veldig organiserte situasjoner som skole og idrettslag, men ellers må ungene lære og tilpasse seg selv.

Anonymkode: 38b78...1c5

Men barn speiler seg i sine voksne. En deprimert mor er ikke et veldig godt speil mtp sosial interaksjon. 

Anonymkode: a5f33...ba2

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke noe om å bagatellisere og alminneliggjøre opplevelsene som ts og andre forteller om her. Joda, de fleste kan huske en og annen episode, det hører med i livet dessverre, men det er jo ikle det dette handler om, men langvarig og konsekvent ekskludering. 
 

Ts og andre som aldri fikk hjelp; kan det være fordi dere ellers var velfungerende, veloppdragne, lette å ha med å gjøre og ikke sa fra eller utagerte, ikke utviklet spiseforstyrrelser eller noe? Var selv et slikt barn trass trakassering i årevis fra en sjefsmobbejente i klassen som fikk med seg andre i å rotte seg mot meg, droppe avtaler så jeg sto fåfengt og ventet (gjerne mens jeh ble spionert på), for så å bli driti ut på skolen dagen etter. Kom meg gjennom med hevet hode da jeg var god i sport og på skolen, men har store problemer med å stole på folk, bli kjent med nye personer osv. Så selv tilsynelatende robuste barn kan bli veldig hemmet av varige mobbekampanjer.

Nå tror jeg mange skoler jobber mer systematisk mot mobbing enn før, men vi voksne bør uansett også ta ansvar - ikke bare for egne barn. Håper ts du klarer å bearbeide fortiden. Glad for at du fikk andre venner i ungdommen og senere ❤️

Anonymkode: 1a4fa...48b

Det er ikke meningen å bagatellisere. Jeg mener ikke det er greit å bli mobbet eller ekskludert verken som barn eller voksen. Det er heller ikke greit å gå gjennom en oppvekst uten å bli sett. Dette skjer med mange, men det er heller ingen trøst til de som opplever og har opplevd dette. Men så er man likevel blitt voksen og man kan må ta et valg. Man kan få hjelp til å løse disse traumene slik at man kommer ut av offerrollen og lærer seg å leve i nåtiden og ikle i fortiden. Uansett hva som har skjedd tidligere, så kan man ikke endre det... men man kan endre seg selv og hvordan man tenker. Jeg har selv vokst opp som emosjonelt foreldreløs, uten å bli sett av en eneste voksen, ingen som brydde seg og mange traumatiske opplevelser. Etter beinhard jobbing med meg selv er jeg nå faktisk takknemlig for alt jeg har opplevd og dermed lært. 

Anonymkode: ed8c0...2be