Før du fikk barn

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært veldig opptatt av barn og har vært usikker på om jeg vil ha, men tanken er nå kommet snikende. Det er faktisk overraskende hvor raskt det har gått når det først er kommet, men det er vel slik det blir. Jeg fylte nylig 30, er tante til en nydelig jente og har et par venninner som er gravide eller tenker på barn. Kjæresten og jeg har vært sammen i to år og han har barn fra før, så jeg ser allerede at han er en fantastisk far. Alt er "på stell" som de sier, vi ar god økonomi og jeg har en jobb jeg trives i. Vi har begge foreldre og søsken i byen.

Vi har diskutert dette og at vi kan gi det et år, men ikke mer. 

Det er derfor ingen helt konkrete bekymringer rundt det å få barn, jeg vet at alt hadde fungert, på en måte. Men jeg kjenner jo på kvalene ved det livsendrende ved det. Vi elsker begge å reise og har gjort det mye, og det er jo noe som vil bli lagt på hold en stund. Senere kan vi reise, men ikke med samme frihet, og til mer begrensede reisemål. Jeg ser ikke for meg selv som en person som vil forsøke å sjonglere en kjempekarriere med et lite barn, så hvis jeg først skulle hatt en slik jobb der man gir alt og har lange dager, så måtte det vært nå.

I tillegg er det jo en ny rolle. De fysiske forandringene, anstrengelsene. 

Jeg prøver å tenke at man kan ikke ha alt "unnagjort" før et barn kommer. Du har aldri gjort alt, og er aldri "ferdig". Jeg har studert utenlands og gjort mye, så objektivt sett er det grunn til å være fornøyd. Men man kjenner jo på det litt definerende og absolutte ved det hele, selv om jeg har alle gode forutsetninger.

Til deg som har barn, og ikke angrer, men er ambisiøs og glad i livet: når du tenker tilbake på tiden rett før du fikk barn, hva tenker du? Hva skulle du ha gjort først som du ikke gjorde, eller gjort annerledes?

Anonymkode: afcf0...3dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri vært veldig opptatt av barn og har vært usikker på om jeg vil ha, men tanken er nå kommet snikende. Det er faktisk overraskende hvor raskt det har gått når det først er kommet, men det er vel slik det blir. Jeg fylte nylig 30, er tante til en nydelig jente og har et par venninner som er gravide eller tenker på barn. Kjæresten og jeg har vært sammen i to år og han har barn fra før, så jeg ser allerede at han er en fantastisk far. Alt er "på stell" som de sier, vi ar god økonomi og jeg har en jobb jeg trives i. Vi har begge foreldre og søsken i byen.

Vi har diskutert dette og at vi kan gi det et år, men ikke mer. 

Det er derfor ingen helt konkrete bekymringer rundt det å få barn, jeg vet at alt hadde fungert, på en måte. Men jeg kjenner jo på kvalene ved det livsendrende ved det. Vi elsker begge å reise og har gjort det mye, og det er jo noe som vil bli lagt på hold en stund. Senere kan vi reise, men ikke med samme frihet, og til mer begrensede reisemål. Jeg ser ikke for meg selv som en person som vil forsøke å sjonglere en kjempekarriere med et lite barn, så hvis jeg først skulle hatt en slik jobb der man gir alt og har lange dager, så måtte det vært nå.

I tillegg er det jo en ny rolle. De fysiske forandringene, anstrengelsene. 

Jeg prøver å tenke at man kan ikke ha alt "unnagjort" før et barn kommer. Du har aldri gjort alt, og er aldri "ferdig". Jeg har studert utenlands og gjort mye, så objektivt sett er det grunn til å være fornøyd. Men man kjenner jo på det litt definerende og absolutte ved det hele, selv om jeg har alle gode forutsetninger.

Til deg som har barn, og ikke angrer, men er ambisiøs og glad i livet: når du tenker tilbake på tiden rett før du fikk barn, hva tenker du? Hva skulle du ha gjort først som du ikke gjorde, eller gjort annerledes?

Anonymkode: afcf0...3dc

Kanskje jeg ville reist litt mer, men jeg var 27 da jeg fikk barnet, så jeg tenker at jeg får reise når jeg er i midten av 40-årene når barnet er voksent (på ordentlige voksenturer). Personlig hadde jeg heller valgt det, enn å starte med barn seint å ha barn hjemme til du er 60

Anonymkode: 9578f...ac6

[AnonymBruker]

Det som er mest skremmende er at så FÅ forstår hvor mye jobb og krevende det er å få barn.

Det er jo nok av tråder og artikler på nettet der foreldre klager over hvor vanskelig det er, tiden, stress etc.

På tide at folk våkner litt opp før de får barn, hva dette egentlig innebærer. Men i dag er vi i en verden der alt skal være så lett, tror barneoppdragelse skal gå av seg selv.

Dessverre er de fleste i dag uskikket til å få barn.

Anonymkode: e403d...bc0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som er mest skremmende er at så FÅ forstår hvor mye jobb og krevende det er å få barn.

Det er jo nok av tråder og artikler på nettet der foreldre klager over hvor vanskelig det er, tiden, stress etc.

På tide at folk våkner litt opp før de får barn, hva dette egentlig innebærer. Men i dag er vi i en verden der alt skal være så lett, tror barneoppdragelse skal gå av seg selv.

Dessverre er de fleste i dag uskikket til å få barn.

Anonymkode: e403d...bc0

Jeg er forsåvidt enig, men jeg tenker at dette er en direkte konsekvens av at førstegangsfødende blir stadig eldre. De er mer etablerte før de få barn, ergo har de vaner som kan være vonde å vende. 

Jeg ble mamma som 20-åring, og gjorde meg aldri opp så mange tanker om hva jeg "ofret", det kommende barnet ble aldri sett på som en hindring for selvrealiseringen min. Vi har reist mer med barn, enn uten. Jeg har videreutdannet meg, og har hatt en travel jobb. Disse tingene har jeg aldri satt opp mot det å ha barn, alle de tingene har falt seg naturlig.

TS glemmer x faktoren i det å få barn: den altoppslukende kjærligheten! Det å faktisk sette noe høyere enn deg selv. Dette er noe som aldri kan forklares, de uten barn vil nok ikke skjønne det. Å få barn flytter fokus. Den egoreisen til fjerne strøk, trumfes lett av et par dager i Legoland :) Jeg kunne faktisk ofret livet for barna mine, og det er helt sprøtt å tenke på.

TS: med så mange tanker så bør du kanskje ikke få barn. Du kan fort bli bitter for det du føler du må "ofre". Du har rett og slett bikket over og blitt for opptatt av eget ve og vel.

Anonymkode: 61506...224

[^^Belle^^]

Jeg var 27 da eldste kom, og jeg og mannen hadde vært sammen i 9 år.

Stiller meg støttende til AB over her, som sier at fokuset endres når man får barn. Eller, mitt fokus ble ihvertfall det. Den Perfekte Ferien gikk fra å være backpacking i Asia til langhelgen vi hadde i Legoland og Lalandia. Jeg har faktisk mye heller lyst, akkurat nå, til å reise tilbake til Danmark, enn å ta drømmeturen til USA. Fordi det å oppleve det gjennom barnas øyne var helt fantastisk, samtidig som jeg husker tilbake til de fine kveldene jeg og mannen hadde etter at ungene hadde lagt seg. Etterhvert som ungene blir større, kommer vi til å ta dem med på mer spennende turer enn Spania om sommeren, men for nå ser jeg ikke på det som noe savn i det hele tatt.

Når det er sagt, så har ikke ungene våre satt noen stopper for reising. Vi reiste mye på typiske voksenreiser frem til eldste var rundt 8 måneder (hadde henne med oss). Etter det har vi reist en langhelg i året sammen uten unger, og en langhelg og to hver for oss med venner, i tillegg til den vanlige sommerferieturen med ungene.

Når det gjelder jobb, så har jeg klatret til lederstilling etter at begge ungene ble født. Det er travelt, og veldig mye til tider, men allikevel klarer jeg å kombinere det med en mann som er offshore. Noen perioder innebærer det kveldsjobbing (fordi jeg alltid går hjem når jeg skal gå hjem, og jobber heller på kveldene etter at ungene har lagt seg). Det å være mamma er ikke ensbetydende med at man ikke kan ha karriere, og man blir heller ikke noen dårligere mamma av å være karrierekvinne.

 

[AnonymBruker]

Angående reising: Vi har aldri reist så mye som etter vi fikk barn. Nå er de fire og seks år, og har vært over hele verden fra de var bittesmå. Backpacking har vi også vært på, alt fra asia til UK. Vi innså at det var vi voksne som satt begrensningene, ikke ungene.

Ja, livet blir anderledes, men for vår del ble det bare en annen sti på vei til samme mål. Hverdagene kan være hektiske med jobb, møter, bursdagsfeiringer og hjemmesysler. Men vi føler oss verken "kvalt" eller begrenset i større grad. 

Anonymkode: 7ce0d...f55

[Gjest Albbas]

Ingenting jeg ville gjort annerledes, egentlig. Og nå med korona synes jeg det er enda tydeligere at man ikke må utsette alt fordi man bare skal x og y først. Det kan ta mange år før det er mulig å reise som "normalt" igjen for eksempel. Mange kan miste jobben. Verden forandrer seg (kanskje) kraftig nå, så for meg er det hvertfall viktig å vurdere hva som gir livet mitt stor glede her jeg faktisk er nå? 

Å få barn trenger ikke å bety at det er slutt på alt du ønsker, men at det settes på pause en stund, og at du i fremtiden må organisere reisene litt annerledes. Men et skolebarn kan fint være med på eksotiske ferier. Et barnehagebarn også for den saks skyld, men det er jo en del merarbeid. Men det kommer helt an på hva man ønsker. Å planlegge en reise med hensyn til et barns opplevelser kan være vel så spennende, og gi helt nye perspektiver. 

Jeg angrer altså ikke på noe jeg ikke gjorde, for alt jeg skulle gjort ville innebære å utsette det å få barn, og det er jeg glad jeg ikke gjorde. Men jeg er veldig glad jeg og mannen hadde etablert et godt, stabilt forhold da, og syns absolutt ikke man skal forhaste seg med barn. 

Husk at hvis du får barn nå er du friere til å reise uten barn igjen i 50-årene. Høres ikke det bra ut det også? 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS glemmer x faktoren i det å få barn: den altoppslukende kjærligheten! Det å faktisk sette noe høyere enn deg selv. Dette er noe som aldri kan forklares, de uten barn vil nok ikke skjønne det. Å få barn flytter fokus. Den egoreisen til fjerne strøk, trumfes lett av et par dager i Legoland Jeg kunne faktisk ofret livet for barna mine, og det er helt sprøtt å tenke på.

 

Anonymkode: 61506...224

Jeg "glemmer" det, men siden jeg ikke har barn vil jeg enda ikke "forstå" det? 😄Det er jo en motsetning. man kan jo ikke bebreide folk for å ikke vite hvor glad man i blir i barna sine, samtidig som man anerkjenner at de må få barn for å vite det. Jeg vet at barn blir en altoppslukende kjærlighet, og derfor ønsker jeg jo barn. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS: med så mange tanker så bør du kanskje ikke få barn. Du kan fort bli bitter for det du føler du må "ofre". Du har rett og slett bikket over og blitt for opptatt av eget ve og vel.

Anonymkode: 61506...224

Det synes jeg er en litt drøy påstand.

Brukeren over her skriver jo at folk ikke vet hvor mye stress det er med barn og ikke tenker gjennom det. Her sitter jeg og tenker over alt jeg må forsake for å forberede meg selv, og så er DET også feil?

Oslo har jo førstegangsfødende over 30, så det å få barn som 20-åring og forsake hele ungdommen er jo unntaket, snarere enn regelen. 

TS

Anonymkode: afcf0...3dc

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Albbas skrev:

Ingenting jeg ville gjort annerledes, egentlig. Og nå med korona synes jeg det er enda tydeligere at man ikke må utsette alt fordi man bare skal x og y først. Det kan ta mange år før det er mulig å reise som "normalt" igjen for eksempel. Mange kan miste jobben. Verden forandrer seg (kanskje) kraftig nå, så for meg er det hvertfall viktig å vurdere hva som gir livet mitt stor glede her jeg faktisk er nå? 

Å få barn trenger ikke å bety at det er slutt på alt du ønsker, men at det settes på pause en stund, og at du i fremtiden må organisere reisene litt annerledes. Men et skolebarn kan fint være med på eksotiske ferier. Et barnehagebarn også for den saks skyld, men det er jo en del merarbeid. Men det kommer helt an på hva man ønsker. Å planlegge en reise med hensyn til et barns opplevelser kan være vel så spennende, og gi helt nye perspektiver. 

Jeg angrer altså ikke på noe jeg ikke gjorde, for alt jeg skulle gjort ville innebære å utsette det å få barn, og det er jeg glad jeg ikke gjorde. Men jeg er veldig glad jeg og mannen hadde etablert et godt, stabilt forhold da, og syns absolutt ikke man skal forhaste seg med barn. 

Husk at hvis du får barn nå er du friere til å reise uten barn igjen i 50-årene. Høres ikke det bra ut det også? 

Det høres absolutt bra ut!

Jeg tenker at folk er forskjellige og alt kan ikke forberedes. Jeg kan høste inn erfaringer fra andre med barn, uten at de vil bli helt indikative for hvordan mitt liv blir. Som sagt har kjæresten min barn fra før som han elsker og har mye glede av. For hans del er det ikke slik at en helg på Legoland er mer forlokkende, eller like gøy, som en langhelg i Lisboa eller en tur til Asia. Han elsker å være med barn og har glede av aktiviteter med dem også, men det er ikke slik at behovet for voksenglede har "forsvunnet". Men for så vidt, søsteren min har barn og de gjør jo masse med sin datter.

Men - nå handlet ikke denne tråden først og fremst om reise, selv om jeg ser det var det folk hang seg opp i. Like mye utdannelse, jobb og andre ting man gjerne ville ha gjort. 

TS

Anonymkode: afcf0...3dc

[Brunello]

Man kan reise til de aller fleste steder med barn (der det er barn, kan man reise med barn). Selvfølgelig drar man ikke til de mest ekstreme stedene, men de er absolutt ikke i flertall. Og de færreste drar på lik ferie når de er 35 som da de var 24.

[VOX]

Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet. Kjør på, det finnes ikke noe perfekt tidsrom, en må gjøre det så godt en kan.

[AnonymBruker]

Dere har jo allerede et barn i familien? Du vet da godt hva det innebærer, og det må da begrense dere ganske så mye allerede? 

Du bør tenke veldig nøye over din rolle overfor bonusbarnet, og storesøskenets rolle i familien. Ellers høres det jo ok på stell ut å få et søsken hvis alt fungerer på skinner i dag? 

Anonymkode: 23658...121

[Gjest Anonymus Notarius]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det som er mest skremmende er at så FÅ forstår hvor mye jobb og krevende det er å få barn.

Det er jo nok av tråder og artikler på nettet der foreldre klager over hvor vanskelig det er, tiden, stress etc.

På tide at folk våkner litt opp før de får barn, hva dette egentlig innebærer. Men i dag er vi i en verden der alt skal være så lett, tror barneoppdragelse skal gå av seg selv.

Dessverre er de fleste i dag uskikket til å få barn.

Anonymkode: e403d...bc0

Det er vel heller slik at det å ha barn er vanskeligere enn noen sinne, på grunn av alle kravene fra ulike instanser (oss selv inkludert). Før var unger noe man bare fikk, og så fikk det gå som best det kunne. Før var man en god far hvis man kunne forsørge ungene sine, og en god mor hvis man klarte å holde dem rene, tørre og mette. I dag er det litt andre krav som gjelder, for å si det mildt.

Jeg fikk unger så tidlig (21 år) at jeg rakk ikke å gjøre en dritt. Gikk på vgs, var et år i utlandet og jobba et år. Kanskje like greit. Får reise når jeg blir pensjonist...

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Angående reising: Vi har aldri reist så mye som etter vi fikk barn. Nå er de fire og seks år, og har vært over hele verden fra de var bittesmå. Backpacking har vi også vært på, alt fra asia til UK. Vi innså at det var vi voksne som satt begrensningene, ikke ungene.

Ja, livet blir anderledes, men for vår del ble det bare en annen sti på vei til samme mål. Hverdagene kan være hektiske med jobb, møter, bursdagsfeiringer og hjemmesysler. Men vi føler oss verken "kvalt" eller begrenset i større grad. 

Anonymkode: 7ce0d...f55

Enig i at man kan reise med barn, men feriene blir ikke de samme som før barn. På ferier likte vi før barn å sole oss, lese, drikke vin, ha mye sex osv, det blir jo en helt annen ferie på barnas premisser frem til de er 12-14 år og kan bli med på litt ting vi voksne også liker 

Anonymkode: 9578f...ac6