Hvor streng kan jeg være med 3-åring?

[AnonymBruker]

I dag var en lite smidig morgen med barnehagelevering med storesøster (3) og lillebror (1). Jeg kom plutselig på at det er onsdag, turdag, og begge skal leveres før kl 9. 3-åring vil ikke kle på seg, vil ikke bære tursekken sin, sier at hun vil se på TV! Reint trass. Lillebroren er påkledt og klar, mens storesøster er i full sutremodus og gjør seg vanskelig.

Jeg tar tak i henne og sier «NÅ HØRER DU PÅ MEG! Vi rekker ikke turdagen i bhg hvis du holder på sånn!» Jeg føler at jeg mister tålmodigheten fullstendig.

Vi er ute av døra. Hun vil ikke gå de få meterne til vogna. Jeg bærer lillebror, kan ikke bære begge to. Jeg sier med hard stemme, stressa og sint: «Jeg mener det, du blir NØDT å gå selv. Ser du, mamma har hendene opptatt. Kom igjen!» Hun vil ikke gå. «KOM IGJEN!!!» nærmest brøler jeg. Hun vil ikke gå. Jeg tar henne hardt i armen, så hun må gå. Hun gråter.

Jeg blir ordentlig irritert i sånne situasjoner. Sier hardt i fra og er streng. Jeg setter meg ned med henne etterpå, før jeg leverer henne. Hun gråter og er lei seg. «Jeg elsker deg, vennen min. Unnskyld at jeg blir så sint. Men vi kan ikke ha sånt tull på morgenen. Da rekker vi ikke å bli med på turdag i barnehagen. Du må hjelpe til med å gå fint selv.»

Hun blir i godt humør igjen, 3-åringer glemmer fort, og selve leveringen går helt fint.

Nå sitter jeg på jobb og er litt forvirret. Jeg kan bli så irritert og stressa i sånne situasjoner. Når eldstejenta trasser, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Så jeg blir KJEMPEstreng, og hever stemmen min, for å vise at dette aksepterer jeg ikke. Man får jo stadig høre at foreldre i dag ikke er strenge og ikke tør å oppdra ungene sine, og jeg vil ikke være en av de. Lurer på hva naboene tenker om framferden min. Lurer på hva en barnepsykolog ville sagt.

Derfor skriver jeg her. Hva er riktig? Jeg er redd for å få uoppdragne barn som tror de kan ha meg rundt lillefingeren, så jeg er nok streng. Opptrer jeg som en normal forelder gjør, blir jeg for sint? Er jeg en bølle mot ungen min, eller er det riktig å vise så tydelig at «nå, lille venn, er grensa nådd»?

Anonymkode: c2128...4c8

[AnonymBruker]

Synes ikke måten du gjør det på høres riktig ut i allefall, brøle til en treåring? Hva faen? Meld deg på COS-kurs først som sist. Dette går feil vei.

Anonymkode: a920c...930

[minister-mio]

Hvis du er forvirret tenk hvor forvirra treåringen blir. Du hopper mellom å brøle og å si du elsker henne. Man trenger ikke brøle for å være streng. Du kan kreve at hun samarbeider på morgenen i normalt toneleie, selv om jeg har forståelse for at man blir stresset.

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale deg å gå COS kurs. 

Anonymkode: 5887b...030

[AnonymBruker]

Det å bli kjempestreng og sint, virker helt mot sin hensikt. Støtter forslag om COS-kurs. 

Du kan også lese "how to talk to little kids will listen, and little kids will talk". 

Den metoden du bruker er helt feil. Du har blandet sammen det å være konsekvent, med det å være streng. Det er knapt NOEN eksperter i barnepsykologi som anbefaler å være streng. Vennlig og bestemt, ja, men ikke streng og sint. 

Anonymkode: 8b60c...a2a

[AnonymBruker]

Jeg synes folk så langt er litt strenge mot ts i svarene sine. Hun spør jo fordi hun er usikker og ønsker innspill som er et supert utgangspunkt.

Er vel ikke mange som ikke har vært i lignende situasjon om man har hatt et barn i trassalderen.

Kjempefint at du sier unnskyld. Ellers kan sikkert forsøke cos kurs, div podcaster ol. For innspill. 

Anonymkode: d999a...b85

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes folk så langt er litt strenge mot ts i svarene sine. Hun spør jo fordi hun er usikker og ønsker innspill som er et supert utgangspunkt.

Er vel ikke mange som ikke har vært i lignende situasjon om man har hatt et barn i trassalderen.

Kjempefint at du sier unnskyld. Ellers kan sikkert forsøke cos kurs, div podcaster ol. For innspill. 

Anonymkode: d999a...b85

Selvsagt har 99% av alle foreldre gjort det samme som ts, opptil flere ganger. Og den resterende 1% lyger eller har "glemt" det.. 

Men ts skriver her at hun gjør det med vilje, slik jeg tolker det: "Så jeg blir KJEMPEstreng, og hever stemmen min, for å vise at dette aksepterer jeg ikke. Man får jo stadig høre at foreldre i dag ikke er strenge og ikke tør å oppdra ungene sine, og jeg vil ikke være en av de."

Og da gjør hun helt feil. Alle kan miste besinnelsen og ha en dårlig dag, men da skal man også reparere med barnet i etterkant. 

Det ts gjør, er ikke å miste besinnelsen, men å med vilje ta et valg om å heve stemmen og være sint og streng, fremfor å prøve å håndtere det på en anbefalt måte (møte barnets følelser, vise empati, prøve å finne en løsning som ikke involverer brøling, osv). 

Det er ingen som er streng med ts; hun har bare fått konkrete tips til hvor hun kan lære seg mye bedre måter å takle sånt på. 

Anonymkode: 8b60c...a2a

[AnonymBruker]

Sier ikke at det er greit å brøle til barna sine, men det er faktisk noen ganger man må vise at nok er nok, og bli streng. (Mellomting mellom å klikke og å være streng da) Vi oppdrar en gjeng med snowflakes om vi alltid skal ha mild stemme og alltid forklare ting til vi blir blå, mens barna blir mer og mer vanskelige å ha med å gjøre. Og vi er menneskelige alle sammen, de fleste har vel blitt litt for sint nå og da, det viktige da er å snakke sammen om det etterpå, det er lov å si unnskyld til barna sine. Hvordan skal ellers barna lære at alle følelser er greit, om ikke foreldrene skal kunne vise følelser noen gang? 

Anonymkode: f93c6...015

[AnonymBruker]

TS her. Jeg vil understreke at jeg er helt ærlig her om en skikkelig dårlig morgen, vanligvis så er det ikke sånn at jeg brøler og «mister meg selv» helt med ungene.

Jeg har hørt foreldrerådet sin podcast om dette med trassalder og utbrudd, og hun psykologen som ble intervjuet der sa noe sånt som at «den forelderen som aldri har blitt skikkelig sint på barnet sitt, finnes ikke». Utifra noen svar her høres det ut som  om det jeg har gjort i dag er helt hinsides normalt.

COS-kurs blir anbefalt i annenhver forumtråd på kvinneguiden, og mange inkludert meg selv kan sikkert få mye igjen for det. Men jeg lurte mer spesifikt på hva jeg kan gjøre for å bedre håndtere slike situasjoner, uten å gå på kurs?
 

Har dere noen råd til hva man gjør i en situasjon der man faktisk ikke har tid til at ungen setter seg ned og nekter å gå? Man må jo si at det ikke er greit, og ta de med seg på en eller annen måte?

Anonymkode: c2128...4c8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt har 99% av alle foreldre gjort det samme som ts, opptil flere ganger. Og den resterende 1% lyger eller har "glemt" det.. 

Men ts skriver her at hun gjør det med vilje, slik jeg tolker det: "Så jeg blir KJEMPEstreng, og hever stemmen min, for å vise at dette aksepterer jeg ikke. Man får jo stadig høre at foreldre i dag ikke er strenge og ikke tør å oppdra ungene sine, og jeg vil ikke være en av de."

Og da gjør hun helt feil. Alle kan miste besinnelsen og ha en dårlig dag, men da skal man også reparere med barnet i etterkant. 

Det ts gjør, er ikke å miste besinnelsen, men å med vilje ta et valg om å heve stemmen og være sint og streng, fremfor å prøve å håndtere det på en anbefalt måte (møte barnets følelser, vise empati, prøve å finne en løsning som ikke involverer brøling, osv). 

Det er ingen som er streng med ts; hun har bare fått konkrete tips til hvor hun kan lære seg mye bedre måter å takle sånt på. 

Anonymkode: 8b60c...a2a

Det kan kanskje høres ut som jeg mistet besinnelsen helt med overlegg, det mente jeg ikke å gjøre. Det jeg gjør bevisst er å snakke veldig tydelig til henne og si «Jeg mener det Lise, nå må du gå, hvis ikke rekker vi det ikke.» Hvis hun da sier «NEI!!!» og nekter, det er da jeg kan bli sint, men jeg mener jo ikke å bli SÅ sint! Det er jo derfor jeg satte meg ned helt rolig etterpå og sa unnskyld. 

grunnen til at jeg er på jobb med dårlig samvittighet, er ikke det at jeg var tydelig og litt irritert, for det mener jeg er greit. Det som ikke er greit er å heve stemmen og bli forbanna.
 

Håper jeg fikk klarnet opp i det. 

TS
 

Anonymkode: c2128...4c8

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg TS. Har sånne dager her også av og til med vår tre åring. Og ikke lett når man har en 1 åring og 5 åring i tillegg.

Her prøver jeg å ha godt tid for å unngå å bli stresset, sint og streng, men det skjer her også.

Anonymkode: cddde...662

[AnonymBruker]

Jeg har foreløpig kun en treåring å forholde meg til, og det samme skjer med meg. Har fått flere venner i foreldregruppen, og jeg kan betrygge deg med at det er helt normalt å nå kokepunktet innimellom. 

 

Anonymkode: 44012...82d

[Hactar]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere noen råd til hva man gjør i en situasjon der man faktisk ikke har tid til at ungen setter seg ned og nekter å gå? Man må jo si at det ikke er greit, og ta de med seg på en eller annen måte?

 

Mitt beste tips er nokså banalt, men ha god tid så godt det lar seg gjøre. Gjør rutinene på samme måte hver gang, og dropp skjerm om morgenen. 

Og når det skjærer seg likevel må du ta barnet under armen. Beskjedene dine var greie, men prøv å gi den bestemt, heller enn brølende. Ungen kan også gå i lås om hun blir skremt.

Og selv om det er fristende; et «unnskyld, men...» er ingen unnskyldning. Da kan du like godt la være. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler med deg TS. Har sånne dager her også av og til med vår tre åring. Og ikke lett når man har en 1 åring og 5 åring i tillegg.

Her prøver jeg å ha godt tid for å unngå å bli stresset, sint og streng, men det skjer her også.

Anonymkode: cddde...662

Kanskje den eneste gode løsningen er å planlegge bedre, og ha god tid slik at man slipper sånne situasjoner der man mister tålmodigheten. Det begynte jo som sagt med at jeg hadde glemt at det var turdag, noe som var synd og kunne vært unngått. 
 

Diskusjonen har jo en tendens til å bli veldig  polarisert på kvinneguiden, men jeg mener at det finnes en mellomting mellom å alltid være forståelsesfull og lytte til hva 3-åringen vil, og å være en autoritær drittsekk. 
 

En 3-årings ønsker kan jo være rimelig irrasjonelle, der hun i det ene øyeblikket krever å få bære tursekken selv (jeg tar den på, justerer den riktig) og i neste øyeblikk sier at hun ikke vil ha sekken (så jeg tar den av og bærer den for henne, til ville protester). Alt kan liksom ikke magisk løses ved å hele tiden høre på hva de ønsker, man må jo som forelder bestemme og legge opp en plan for hvordan man skal komme seg til bhg.

Anonymkode: c2128...4c8

[AnonymBruker]

Herregud for noen persilleblader dere oppfostrer - så lenge disse episodene er hyppige, går dette HELT FINT.

Anonymkode: b0014...7af

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Hactar skrev:

Mitt beste tips er nokså banalt, men ha god tid så godt det lar seg gjøre. Gjør rutinene på samme måte hver gang, og dropp skjerm om morgenen. 

Og når det skjærer seg likevel må du ta barnet under armen. Beskjedene dine var greie, men prøv å gi den bestemt, heller enn brølende. Ungen kan også gå i lås om hun blir skremt.

Og selv om det er fristende; et «unnskyld, men...» er ingen unnskyldning. Da kan du like godt la være. 

Takk for tips. Vi bruker aldri skjerm om morgenen forresten (jeg er jo en streng forelder, må vite 😛) Tror du har helt rett ang rutiner, og det å være bestemt men aldri brøle. 

Takk også for tips om unnskyldningen, du har helt rett i det.

Anonymkode: c2128...4c8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Herregud for noen persilleblader dere oppfostrer - så lenge disse episodene er hyppige, går dette HELT FINT.

Anonymkode: b0014...7af

Regner med du mente «så lenge de ikke er hyppige», men vil bare si TAKK for forståelsen. Slike episoder er jo utrolig kjipe, og jeg prøver å unngå de så langt det går.
 

Såpass irritert som dette blir jeg ikke ofte.. men når jeg blir det, får jeg høre det av samboeren min når han er der. Så jeg vet det er helt feil når det blir sånn.

Anonymkode: c2128...4c8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har foreløpig kun en treåring å forholde meg til, og det samme skjer med meg. Har fått flere venner i foreldregruppen, og jeg kan betrygge deg med at det er helt normalt å nå kokepunktet innimellom. 

 

Anonymkode: 44012...82d

Takk for at du får meg til å føle meg mer normal.

Har dere i foreldregruppen diskutert dette med COS-kurs? Jeg kjenner ingen andre med så store barn (kun babyer), så jeg vet ikke hvor vanlig det er å gå på sånn kurs.

I følge kvinneguiden trenger jo alle et sånn kurs, men jeg vet ikke om jeg er i målgruppa. Jeg føler meg i grunn ganske sikker på en del ting mtp oppdragelse, det eneste jeg må jobbe med er å ikke la stressende situasjoner gå til hodet på meg, noe som skjedde i dag.

Anonymkode: c2128...4c8

[SusanneLorentze]

Konkrete tips: 

Forberedelser er gull: planlegg bedre tid, og forberede ungen på at «nå skal vi snart gå, da skal du gå og NN skal sitte i vogna, for du er jo så flink å gå selv« 

Søskenbrett på vogna? Eventuelt bæresele på ryggen til 3 åringen. Sykkelvogn med plass til to? (Jeg har selv en som plutselig kan nekte å gå og da er det godt å ha noen alternativer) 

Jeg pleier å leke, utfordre, tøyse en del. Og inspirere. F.eks. «Skal vi se om det er noen sølepytter i dag, klarer du å hoppe over/oppi sølepytten» (alt ettersom hva han har på seg av klær). «Jeg prater gjerne om «hvem skal du leke med i dag?» eller «oi, se så mange blader som ligger der borte, hvilke farger er de, hvilken farge liker du best» prøver liksom å lokke litt på veien.. 

[AnonymBruker]

Sånne stressa morgener med tidsnød er de verste. Barn skjønner ikke det her med "dårlig tid", og min 3-åring blir vrang hvis jeg er stressa. Det har skjedd før at jeg har kjefta sånn som du, og det husker hun jo.

Hos oss har utfordringen vært at minste (3 år) løper sin vei når vi skal ut døra, nekter å ta på seg yttertøy, eller til og med kler av seg dressen igjen. Hun har med dette oppnådd å bli bært til bilen. Hun har ikke villet dra til barnehagen.

Når det har skjedd at jeg har blitt stressa og sint, tar jeg et steg tilbake etterpå.

Snakker med barna om det, og sier at sånne morgener vil vi ikke ha, vi må alle hjelpe hverandre så vi får god stemning og alle har det bra. Vi skal være venner på morgenen. Jeg sier også til de at alle må hjelpe til.  Så planlegger jeg bedre sånn at jeg får stått opp litt tidligere, og gjør det jeg kan sånn at alle tingene vi skal gjennom (påkledning, frokost, tannpuss, og på med yttertøy), glir litt bedre. Gjerne med konkurranser, tøys og god stemning.

Anonymkode: a9b17...e94