Når barn sier sårende ting

[AnonymBruker]

Hvordan reagerer du? 
Når barnet for eksempel sier; «Du kan alt du pappa, mamma kan bare en ting du ikke kan pappa!» Hva er det da? «Være med lillebror, det er det eneste mamma kan som ikke du kan pappa». Eller andre lignende ting. Og da mener jeg ikke sårende ting som barnet sier når det er sint eller lei seg, men som kommer bare i en vanlig samtale. 
 

Jeg føler jeg har vist barnet mitt mye og er en sterk mor som gjør det meste. Jeg har også en avansert jobb som han har vært med og sett hvordan var. Nå er jeg jo mye med lillebror, så det er sikkert bare derfor, men kjente jeg ble litt lei meg. Han er veldig pappadalt, så det har nok mest med det å gjøre. Men han har sagt andre ting tidligere som har såret meg tidligere, men jeg husker ikke helt hva det var og jeg bare lurer på om flere opplever det samme og hva dere gjør med det? Skal man si noe, eller er det viktig å ikke si noe? Vise følelsene sine eller ikke? Jeg legger sikkert mye mere i det enn han mente selv så det er kanskje ikke så bra å gjøre noe særlig utav det? 

Anonymkode: e86bf...488

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man ikke kan gå rundt å være lei seg. Barnet er nok minst like glad i deg!!

Her får jeg høre til stadighet at jeg har stor rumpe... Jeg korrigerer han og forklarer at slikt kan vi ikke gå rundt og si til folk, og at andre kan bli lei seg. Samt at jeg poengterer at jeg ikke liker at han sier det.

Anonymkode: cfcaa...3b9

[Trutle]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan reagerer du? 
Når barnet for eksempel sier; «Du kan alt du pappa, mamma kan bare en ting du ikke kan pappa!» Hva er det da? «Være med lillebror, det er det eneste mamma kan som ikke du kan pappa». Eller andre lignende ting. Og da mener jeg ikke sårende ting som barnet sier når det er sint eller lei seg, men som kommer bare i en vanlig samtale. 
 

Jeg føler jeg har vist barnet mitt mye og er en sterk mor som gjør det meste. Jeg har også en avansert jobb som han har vært med og sett hvordan var. Nå er jeg jo mye med lillebror, så det er sikkert bare derfor, men kjente jeg ble litt lei meg. Han er veldig pappadalt, så det har nok mest med det å gjøre. Men han har sagt andre ting tidligere som har såret meg tidligere, men jeg husker ikke helt hva det var og jeg bare lurer på om flere opplever det samme og hva dere gjør med det? Skal man si noe, eller er det viktig å ikke si noe? Vise følelsene sine eller ikke? Jeg legger sikkert mye mere i det enn han mente selv så det er kanskje ikke så bra å gjøre noe særlig utav det? 

Anonymkode: e86bf...488

Var ikke dette egentlig et kompliment til deg da? Jeg leser det som «pappa kan 100 ting, de 100 tingene kan mamma også, men hun kan i tillegg være med lillebror, så hun kan 101 ting!» 

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke eksempelet ditt. Hva er det i det som er sårende, og for hvem?

Anonymkode: a1606...7f1

[exictence]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan reagerer du? 
Når barnet for eksempel sier; «Du kan alt du pappa, mamma kan bare en ting du ikke kan pappa!» Hva er det da? «Være med lillebror, det er det eneste mamma kan som ikke du kan pappa».

Min reaksjon:

(Smilende) Ja, pappa er flink til mange ting. Det er jeg så enig i (smilt og blunket flørtende til pappaen hvis han var der). 

Sitat

 

Eller andre lignende ting. Og da mener jeg ikke sårende ting som barnet sier når det er sint eller lei seg, men som kommer bare i en vanlig samtale. 

Kanskje:

Synes du det? Kanskje tillegg: Jeg synes jeg mestrer godt ........ Jeg synes du også mestrer godt.

 

Sitat

Jeg føler jeg har vist barnet mitt mye og er en sterk mor som gjør det meste. Jeg har også en avansert jobb som han har vært med og sett hvordan var.

Dette har barnet sett, og det handler ikke om hvor god/flink han er i forhold til deg. Vis du at du er trygg i deg selv, så gir det han en trygghet. 

 

Sitat

 

Nå er jeg jo mye med lillebror, så det er sikkert bare derfor, men kjente jeg ble litt lei meg.

Det er viktig at du viser trygghet i deg selv. La barnet få oppleve og ha en trygg mor som vet selv hun er god med "ben i nesen". smil og vis at du ser ham. Ikke nødvendig alltid å svare hvis det er ting du har svart på før, men vis at du ser på ham og hører ham.

Mitt råd er å ikke forsvare seg selv eller bortforklare noe. Det blir du selv utmattet av, og barnet blir usikker på mor. Er det mye av den slags i hjemmet, kan barnet danne seg et bilde av at kvinner er usikre og må forsvare seg for å liksom hevde seg, og barnet lærer seg at det er et "våpen" han kan bruke mot kvinner.

Sitat

 

Han er veldig pappadalt, så det har nok mest med det å gjøre. Men han har sagt andre ting tidligere som har såret meg tidligere, men jeg husker ikke helt hva det var og jeg bare lurer på om flere opplever det samme og hva dere gjør med det? Skal man si noe, eller er det viktig å ikke si noe? Vise følelsene sine eller ikke? Jeg legger sikkert mye mere i det enn han mente selv så det er kanskje ikke så bra å gjøre noe særlig utav det? 

Anonymkode: e86bf...488

Du skal smile og vise med kroppsspråket at du ser og hører ham. Du kan evt si at vi alle har nok sider som man mestrer bedre i forhold til noe annet. 

Jeg synes ikke man som voksen skal vise at man blir lei seg av slike uttalelser fra et barn. Det viser at du er i en offerrolle, og at det er synd på mor. Det er slitsomt å være med noen som er i offerrollen, og barn trenger absolutt ikke å oppleve det om sine foreldre/omsorgspersoner. Barnet trenger trygge voksne som ser ham/henne.

 

Endret 23. september 2020 av exictence

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan reagerer du? 
Når barnet for eksempel sier; «Du kan alt du pappa, mamma kan bare en ting du ikke kan pappa!» Hva er det da? «Være med lillebror, det er det eneste mamma kan som ikke du kan pappa». Eller andre lignende ting. Og da mener jeg ikke sårende ting som barnet sier når det er sint eller lei seg, men som kommer bare i en vanlig samtale. 
 

Jeg føler jeg har vist barnet mitt mye og er en sterk mor som gjør det meste. Jeg har også en avansert jobb som han har vært med og sett hvordan var. Nå er jeg jo mye med lillebror, så det er sikkert bare derfor, men kjente jeg ble litt lei meg. Han er veldig pappadalt, så det har nok mest med det å gjøre. Men han har sagt andre ting tidligere som har såret meg tidligere, men jeg husker ikke helt hva det var og jeg bare lurer på om flere opplever det samme og hva dere gjør med det? Skal man si noe, eller er det viktig å ikke si noe? Vise følelsene sine eller ikke? Jeg legger sikkert mye mere i det enn han mente selv så det er kanskje ikke så bra å gjøre noe særlig utav det? 

Anonymkode: e86bf...488

jeg tenker det er VELDIG lurt å legge av seg å bli såret av hva barna sier med en eneste gang. Ellers sliter du i tenårene altså... Foreldre-barn er ikke bestevenn/kjæreste - det er et helt annet forhold. Lurt å akseptere at barna ikke alltid trenger å like deg. De elsker deg like mye uansett egentlig, de bare vet det ikke, for det er en annen type kjærlighet enn mellom kjærester f.eks. 

Man kan ikke ta alt små og store barn lirer av seg personlig, da går man under tilslutt tror jeg. Men klart man skal snakke om hva som er hyggelig å si og ikke. men slik du skriver høres dette ut som et svært lite barn som ikke har språket helt oppe å gå en gang? Typ i barnehagealder? I såfall er det jo en læringsprosess det med å si snille ting, og en enda lenger mental modningsprosess å forstå hvorfor. Og i det sekundet de skjønner hvorfor begynner de naturligvis å bruke det motsatte for å teste våre følelser for dem etc. Og å teste ut reaksjoner osv. Det er det vi er til for. Så vi må veilede de gjennom dette, og kan absolutt være "påtatt" lei oss i de rette situasjonene, og eks ikke akseptere dritt-slenging fra tenåringer osv. Men vi kan IKKE ta oss personlig nær av det som sies så vi ligger gråtende om kvelden - da blir man ingen god veileder/forelder.  Vi må ha vår selvtillitt og selvfølelse separert fra hva ungene våre tidvis tenker og føler om oss.

Høres ikke akkurat ut som om det sies noe slemt i disse situasjonene som er verdt å reagere på ovenfor barnet. Ikke noe jeg ville forventet at et lite (?) barn skal forstå noe av. Sammenlikning er helt normalt, starter kanskje i 3-4 års alder, da de begynner å se at folk har ulike evner. Å påpeke det er fra et barn ikke vondt ment. Jeg har allikevel hatt noen runder for å lære 4-åringen min å si noe penere enn "den tegninga er ikke no fin!!" f.eks til lillesøste rpå 2 som tegner så godt en 2-åring kan. Så jeg lærer henne å si typ "min tegning er finest - men din er også fin". Det tok litt tid men så kom det tilslutt inn, og deretter har hun gradvis begynt å faktisk rose lillesøster nå som hun begynner å modnes litt på det å si fine ting. Hun er 4,5 år nå. 

Anonymkode: 3b085...538

[AnonymBruker]

Barnet ditt er sjalu/sår fordi du bare er sammen med minstemann. Slik tolker jeg det.

Anonymkode: 301fe...95a

[Arkana]

Dette er jo en treåring og så små barn lever veldig i nuet. Du har sikkert opplevd å hente i barnehagen og du spør om han har hatt en fin dag hvorpå han svarer nei, mens personalet sier at han har kost seg skikkelig, men at akkurat de siste ti minuttene kranglet han med noen over en leke eller noe sånt. De siste ti minuttene skaper da standarden for hele barnehagedagen. Sånn er det ofte i andre situasjoner også. Akkurat der og da var han kanskje litt sår fordi du brukte mye tid på lillebror og den ble kommunisert som at du alltid er med bare lillebror. Jeg ville ikke lagt noe mer i det, det er sånn små barn kan finne på å si på linje med å si at "mamma er dum" når de egentlig mener "mamma vil ikke gi meg sjokolade til middag".  

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan reagerer du? 
Når barnet for eksempel sier; «Du kan alt du pappa, mamma kan bare en ting du ikke kan pappa!» Hva er det da? «Være med lillebror, det er det eneste mamma kan som ikke du kan pappa». Eller andre lignende ting. Og da mener jeg ikke sårende ting som barnet sier når det er sint eller lei seg, men som kommer bare i en vanlig samtale. 
 

Jeg føler jeg har vist barnet mitt mye og er en sterk mor som gjør det meste. Jeg har også en avansert jobb som han har vært med og sett hvordan var. Nå er jeg jo mye med lillebror, så det er sikkert bare derfor, men kjente jeg ble litt lei meg. Han er veldig pappadalt, så det har nok mest med det å gjøre. Men han har sagt andre ting tidligere som har såret meg tidligere, men jeg husker ikke helt hva det var og jeg bare lurer på om flere opplever det samme og hva dere gjør med det? Skal man si noe, eller er det viktig å ikke si noe? Vise følelsene sine eller ikke? Jeg legger sikkert mye mere i det enn han mente selv så det er kanskje ikke så bra å gjøre noe særlig utav det? 

Anonymkode: e86bf...488

Nei, du skal ikke sin noe syntes jeg. 

Du må tenke på hvem som ansvarliggjøres for dine følelser. Det gutten mener å si er at han er veldig glad i pappaen sin. Om pappaen for tiden er en større favoritt enn deg så må barnet få lov å føle det. For et barn vil det ofte variere hvem det liker best. Noen ganger deg, noen ganger pappaen. Kanskje han kjenner seg mer igjen i pappaen fordi begge er gutter? Det er veldig vanskelig å like to personer akkurat like mye hele tiden. 

Det er mange barn som er redd for å såre foreldrene sine. Og det er vanskelig å behandle to likt. At han vil vise følelser for pappa er fint. Om du sier deg får deg til å føle deg ille så kanskje gutten slutter med å uttrykke slike ting i frykt for å såre. 

Feks min datter sa til meg på badet en morgen at hun lurte på hvorfor brystvortene mine peker nedover. Farens nye kjæreste har brystvorter som peker oppover. Vel...  Det er jo sårende. Men det vet jo ikke hun. Hun undrer bare på hvordan ting henger sammen. 

Barna har også nevnt ting om gamle mennesker. Eller eldgamle for å være presis. Eldgamle slik som meg og pappa...     

Eller mer relevant: til leggetid vil du nok oppleve at det blir sagt at han ikke vil du skal legge, bare pappa. Og i andre perioder omvendt. Jeg vil ikke holde barnet ansvarlig for mine følelser, så sier ingenting på det. 

Anonymkode: a7729...589

[minister-mio]

Kan man ikke bare svare "pappa er også sammen med lillebror".

[Hactar]

Man kan ta tak i potensielt sårende ting barna sier, som å gjøre dem bevisste på å ikke kommentere andres kropper, men du bør ikke vise treåringen din at du blir såret over at pappa er favoritt. Det er å legge alt for mye ansvar på treåringen.
 

Du er voksen, og kan rasjonalisere deg frem til at storebror føler seg litt skjøvet bort fra deg av lillebror, og derfor knytter seg ekstra til pappaen for egen trygghets skyld. Du kan også lese deg opp på at små barn ofre har en favorittforelder, og at hvem som er favoritten kan endre seg uten at noen av foreldrene er mer eller mindre elsket eller viktige av den grunn.

Du skal absolutt ikke ta opp at mamma blir lei seg av at pappa er best. Du skal støtte treåringen i at det er fint å elske pappa, for treåringen skal ikke ha ansvar for mammas følelser. 

[AnonymBruker]

Det er altså bare å stålsette seg, for ingen kommer til å trykke på knappene dine mer enn ungene dine. De kjenner oss så godt, og vet akkurat hvor skoen trykker. 

Mitt råd er å jobbe med deg selv og usikkerheten din. Hvis du er trygg nok i relasjonen til barnet ditt stikker ikke slike ting på samme måte. 

Anonymkode: 02ebe...d24

[AnonymBruker]

Ja pappa er flink i de tingene. Men du og jeg er også flinke. Jeg er flink til x og x. Og du er flink til x og x. 

Sånn hadde jeg sagt det. Da lårer jeg ungen at han kan si noe fint om alle, og seg selv. 

Anonymkode: 63faa...2d7

[AnonymBruker]

Minn deg selv på at for 10 prosent av livet ditt siden, så så du den ungen smake på sin egen bæsj der den lå på stellebordet, og like etterpå krabbet den rett inn i en aviskurv og måtte ha hjelp. 
 

Unger er dumme dyr.

Anonymkode: b0c72...dba