Alle tar avstand

[AnonymBruker]

Det skjedde et dødsfall ganske nært i familien for 3 uker siden. Venner har sagt de er her for meg. Jeg har åpna meg for to stk. Og nå fikk jeg nærmest tilsnakk fra ei fordi det blir så negativt snakk. Og hun andre ignorerer meg nå. Jeg har ikke snakket sånn kjempe mye om dette slik at det blir negativt føler jeg, jeg har prøvd å se det fine opp i dette og jeg har et enormt behov for å snakke om ting. Jeg har snakket mye mindre enn jeg pleier med de når livet er tøft. 

Det samme skjedde under det forje dødsfallet i familien. Det er lenge siden, men jeg mistet så og si alle vennene mine. Ingen kontakt med de nå heller. Jeg kan skjønne det mer fordi da drukna jeg nærmest i sorgen da jeg slet med depresjon og mobbing på skolen. Men nå er situasjonen litt annerledes. Jeg prøver å se det fine og ikke ha for mye fokus på dette. Jeg prøver virkelig. Men likevel så ta alle avstand. Selv når de har sagt at de er her for meg. Det er nok bare noe man sier. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette alene. Det som var så godt å ha noen som sto utenfor dette også 

Anonymkode: 0b154...d72

[AnonymBruker]

Du skriver at du har et enormt behov for å snakke og du har opplevd tidligere at venner trekker seg unna. Kan det tenkes at du bruker dem litt opp og sliter folk ut? Gode venner lytter gjerne, men om du gir lite tilbake og blir en 'energityv' trekker de seg unna. Kan du balansere behovet ditt bedre? 

Anonymkode: ac962...747

[Frida]

Så trist å høre, kondolerer så mye. 

Det er nok dessverre slik at mange har det travelt med vonde følelser, de skal liksom ikke få lov å være der. Ofte får vi høre at livet må gå videre, ja selvsagt må det det. Men det er likevel nødvendig å stoppe opp litt, sørge og ta seg tid til å bearbeide sorgen. Veldig trist at det bare blir floskler når folk sier de er der for deg, det er tydelig at de ikke mener det i praksis. Håper du har noen du kan dele med, slik at du ikke er helt alene om sorgen!. 

[Bøtteballetten]

Da vil jeg si du har dårlige venner. De sier de er der for deg, men de er jo ikke det. Mange har behov for å lufte tankene sine, som igjen gjør det lettere å komme seg videre. I sånne tilfeller så bør man ta seg tid til å lytte. Hvis man føler at det blir for negativt, så kan man diskret lede praten over på et mer nøytralt tema. Sorg bearbeiding er ikke så enkelt. Da bør man stille opp og hjelpe så godt man kan. Ikke gi tilsnakk eller trekke seg unna.

[AnonymBruker]

Dette er min erfaring med venner og. Eneste man kan prate med er familie eller psykolog har jeg lært. Venner trekker seg unna etterhvert

Anonymkode: d27c9...a9e

[Rumle]

Kondolerer ❤

Leit å lese om hvilke erfaringer du har med dette, forstår at det kjennes vondt.

Husk at du kan snakke med både fastlege og prest også, det kan være god hjelp i det.

Vil også legge til at jeg selv har hatt mye hjelp av å skrive i vonde perioder. Det hjelper å få satt ord på følelsene.

Endret 21. september 2020 av Rumle

[AnonymBruker]

2 timer siden, Frida skrev:

Så trist å høre, kondolerer så mye. 

Det er nok dessverre slik at mange har det travelt med vonde følelser, de skal liksom ikke få lov å være der. Ofte får vi høre at livet må gå videre, ja selvsagt må det det. Men det er likevel nødvendig å stoppe opp litt, sørge og ta seg tid til å bearbeide sorgen. Veldig trist at det bare blir floskler når folk sier de er der for deg, det er tydelig at de ikke mener det i praksis. Håper du har noen du kan dele med, slik at du ikke er helt alene om sorgen!. 

Jeg har aldri følt meg så alene noen gang. Jeg har familien, men jeg savner noen som står utenfor dette, men nå har jeg ikke det. Jeg kan tydeligvis ikke tro på de som sier de er her for meg. Det er bare noe man sier for å være hyggelig har jeg funnet ut av. Jeg er så frustrert nå og har lyst til å bare skrive og få ut følelsene mine på facebook, men samtidig tørr jeg ikke. Grunnen til at jeg vil det er for å føle meg sett. Men samtidig vil jeg ikke publisere noe, jeg er bare så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ting er så forferdelig vondt nå. 

TS

Anonymkode: 0b154...d72

[Chantielle]

Så trist ,kondolerer ❤️
Det er vanskelig når man føler at man må ha sorgarbeidet for 'seg selv', ikke få nok støtte og hjelp. Jeg har gjort som Rumle sier,skrive ned tanker og følelser,har følt på at det har hjulpet endel.
Legger inn en link fra 'Helsenorge', nederst er noen forslag til hvor du evt. kan henvende deg og få støtte. Alt god til deg 
https://helsenorge.no/psykisk-helse/dodsfall-sorg-og-sorgreaksjoner

[Rumle]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri følt meg så alene noen gang. Jeg har familien, men jeg savner noen som står utenfor dette, men nå har jeg ikke det. Jeg kan tydeligvis ikke tro på de som sier de er her for meg. Det er bare noe man sier for å være hyggelig har jeg funnet ut av. Jeg er så frustrert nå og har lyst til å bare skrive og få ut følelsene mine på facebook, men samtidig tørr jeg ikke. Grunnen til at jeg vil det er for å føle meg sett. Men samtidig vil jeg ikke publisere noe, jeg er bare så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ting er så forferdelig vondt nå. 

TS

Anonymkode: 0b154...d72

Skriv det til deg selv eller skriv til den du savner og har mistet ❤

[Raven.Writingdesk]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri følt meg så alene noen gang. Jeg har familien, men jeg savner noen som står utenfor dette, men nå har jeg ikke det. Jeg kan tydeligvis ikke tro på de som sier de er her for meg. Det er bare noe man sier for å være hyggelig har jeg funnet ut av. Jeg er så frustrert nå og har lyst til å bare skrive og få ut følelsene mine på facebook, men samtidig tørr jeg ikke. Grunnen til at jeg vil det er for å føle meg sett. Men samtidig vil jeg ikke publisere noe, jeg er bare så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ting er så forferdelig vondt nå. 

TS

Anonymkode: 0b154...d72

Nei, ikke publiser et klage innlegg over vennene dine på FB. Det lønner seg virkelig ikke.
 

Jeg antar du kanskje er ung? 

Du må huske at vennene dine er heller ikke fagutdannet psykologer, og når du sier du har et «voldsomt» behov for å prate så er det nok slik noen sier over her at du rett og slett sliter ut vennene dine, og du stjeler så mye energi at det blir vanskelig for dem å ta kontakt igjen, de må nesten få «lade opp» til neste runde.

Jeg synes du skal kontakte fastlegen din og si at du trenger faktisk hjelp til å bearbeide dette. Du kan også legge til dette med mobbingen, det virker som at ting du har døyvet kanskje «flyter til overflaten» nå da du er i en presset situasjon. Du kan informere om at du har forsøkt å støtte deg på venner (hvor er familien din i dette ..?) - og merker at det faktisk ødelegger for deg sosialt.

Du trenger hjelp av noen som kan gi deg det. Vennene dine er der nok for deg ut ifra ressursene de har, men det du trenger kan ikke de gi. Du skader deg selv om du straffer dem for det.
 

Søk hjelp, anerkjenn at dette er et større problem enn at du kan forvente at vennene dine skal være de som kan bistå deg gjennom det psykisk og mentalt.. 

- Og til sist: kondolerer.  

[AnonymBruker]

Høres litt ut som du er en energityv som "stjelen" litt av livsgnisten/energien til andre. Venner skal jo kunne snakkes med, men ikke hele tiden. Du skal ikke trykke på de negativitet etc, de skal overhodet ikke være hobbypsykologer. Om du (som du skriver) har et "stort behov for å prate om ting som har skjedd", burde du jo kanskje dra til psykolog? Det er jo det de er til

 

Hadde også kuttet ut venner om de brukte meg som hobbypsykolog. (stor forskjell på å ta en prat i ny ogned og lette tanker og klemme, - og det å prate mye om det)

Anonymkode: 6b5a2...ca8

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

Nei, ikke publiser et klage innlegg over vennene dine på FB. Det lønner seg virkelig ikke.
 

Jeg antar du kanskje er ung? 

Du må huske at vennene dine er heller ikke fagutdannet psykologer, og når du sier du har et «voldsomt» behov for å prate så er det nok slik noen sier over her at du rett og slett sliter ut vennene dine, og du stjeler så mye energi at det blir vanskelig for dem å ta kontakt igjen, de må nesten få «lade opp» til neste runde.

Jeg synes du skal kontakte fastlegen din og si at du trenger faktisk hjelp til å bearbeide dette. Du kan også legge til dette med mobbingen, det virker som at ting du har døyvet kanskje «flyter til overflaten» nå da du er i en presset situasjon. Du kan informere om at du har forsøkt å støtte deg på venner (hvor er familien din i dette ..?) - og merker at det faktisk ødelegger for deg sosialt.

Du trenger hjelp av noen som kan gi deg det. Vennene dine er der nok for deg ut ifra ressursene de har, men det du trenger kan ikke de gi. Du skader deg selv om du straffer dem for det.
 

Søk hjelp, anerkjenn at dette er et større problem enn at du kan forvente at vennene dine skal være de som kan bistå deg gjennom det psykisk og mentalt.. 

- Og til sist: kondolerer.  

 

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres litt ut som du er en energityv som "stjelen" litt av livsgnisten/energien til andre. Venner skal jo kunne snakkes med, men ikke hele tiden. Du skal ikke trykke på de negativitet etc, de skal overhodet ikke være hobbypsykologer. Om du (som du skriver) har et "stort behov for å prate om ting som har skjedd", burde du jo kanskje dra til psykolog? Det er jo det de er til

 

Hadde også kuttet ut venner om de brukte meg som hobbypsykolog. (stor forskjell på å ta en prat i ny ogned og lette tanker og klemme, - og det å prate mye om det)

Anonymkode: 6b5a2...ca8

Jeg tenker ikke på klag innlegg over vennene mine. Det var heller ikke i tankene. Men jeg liker å skrive. Skrive hva jeg føler i form av dikt, eller noe annet kreativt. Tenkte ikke på klagebrev. Jeg Og jeg snakker ikke om dette hele tiden. Jeg prøver så godt jeg kan å se alt det fine og fokusere på andre ting med de. Jeg prøver virkelig. Jeg letter tankene, men jeg føler ikke at jeg prater kjempe mye om dette. Jeg har pratet mye mindre enn det jeg egentlig har behov for. Og det kun for at jeg vet at det kan bli mye for folk. Men jeg klarte vist ikke den balansen. 

Og det er mye bedre å være ærlig på det før begeret renner over for de slik at det ikke blir så fort dårlig stemning ut av det. 
 

TS

Anonymkode: 0b154...d72

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Jeg tenker ikke på klag innlegg over vennene mine. Det var heller ikke i tankene. Men jeg liker å skrive. Skrive hva jeg føler i form av dikt, eller noe annet kreativt. Tenkte ikke på klagebrev. Jeg Og jeg snakker ikke om dette hele tiden. Jeg prøver så godt jeg kan å se alt det fine og fokusere på andre ting med de. Jeg prøver virkelig. Jeg letter tankene, men jeg føler ikke at jeg prater kjempe mye om dette. Jeg har pratet mye mindre enn det jeg egentlig har behov for. Og det kun for at jeg vet at det kan bli mye for folk. Men jeg klarte vist ikke den balansen. 

Og det er mye bedre å være ærlig på det før begeret renner over for de slik at det ikke blir så fort dårlig stemning ut av det. 
 

TS

Anonymkode: 0b154...d72

Sånt skriver man ikke på fb... Gå heller til psykolog?

Anonymkode: 6b5a2...ca8

[Frida]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri følt meg så alene noen gang. Jeg har familien, men jeg savner noen som står utenfor dette, men nå har jeg ikke det. Jeg kan tydeligvis ikke tro på de som sier de er her for meg. Det er bare noe man sier for å være hyggelig har jeg funnet ut av. Jeg er så frustrert nå og har lyst til å bare skrive og få ut følelsene mine på facebook, men samtidig tørr jeg ikke. Grunnen til at jeg vil det er for å føle meg sett. Men samtidig vil jeg ikke publisere noe, jeg er bare så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ting er så forferdelig vondt nå. 

TS

Anonymkode: 0b154...d72

Jeg forstår godt at du vil ha noen utenfor familien din også å prate med, det blir annerledes på mange måter. Det er veldig trist at de ikke stiller opp, skal man kun være venner i medgangstider? Jeg vil ikke kalle det ekte venner. En sorgperiode er intens til å begynne med som regel og venner er man ikke sammen med døgnet rundt, så det burde være overkommelig for de fleste å gi en skulder å gråte på og tåle å lytte og være medfølende en periode. 

Men det ser ut som egoismen trumfer alt, man skal bare ta hensyn til seg selv. Hva når de trenger støtte?  Da er det antakelig selvsagt at venner skal stille opp? Det er veldig synd om vi havner der at alt vanskelig i livet bør tas med psykologer/fagfolk, det vil også bli et veldig stort behov for flere av dem. Sorg er en normal ting som rammer alle før eller siden. 

Håper du finner noen å snakke med, det er vondt å gå og bære så mye alene. Du  kan som flere her nevner skrive ned tankene og følelsene dine uten å vise det til noen. Kanskje vil du erfare at det hjelper deg?

Ønsker deg alt godt! 

[AnonymBruker]

Jeg er enig med mange her om at du muligens har blitt en energityv uten at du har ment eller merket det selv.

De rundt blir bekymret og slitne av nære rundt som har vondt. Er jo også mulig at de har sitt også, men alt de føler er at de må høre på deg hele tiden, så blir det nok. En reagerer, mens det vanlige er jo å trekke seg unna for det blir for mye. 

Jeg slet mye i mange år, og det gikk utover mange, selv om det ikke var noe jeg så klart mente. Jeg snakket ikke med noen om hvordan ting var, de bare at de så jeg slet og det var nok til at det slet på de også. Jeg hadde psykolog og var også innlagt to ganger for å få pause. 

Venner er venner. Ja, man skal kunne prate om alt, men blir det mye gjentagende greier, så kan det være de føler du drar det hele tiden, og det er ikke noe særlig rom for dem å prate om sitt. Det ønsker jo ingen, da føler man seg bare brukt. Vet selv om ei som var i vår nær vennegjeng som ble "kuttet ut", fordi hun snakket om seg selv hele tiden og brydde seg kun om seg selv og skulle alltid snakke over andre. Det ble for mye, de sa ifra så mange ganger, til slutt var det nok. 

Skaff deg psykolog, der kan du prate så mye du bare orker. 

Anonymkode: a5c6a...b2e

[Gjest 24/7SylviaPlath]

Jeg miste mange familiemedlemmer i en ulykke i ungdomstiden og hadde akkurat samme opplevelse. Da unnskyldte jeg vennene mine siden vi var såpass unge, men om det samme hadde skjedd nå i voksen alder, hadde jeg gitt de kraftig tilsnakk og kuttet de ut dersom de ikke skjerpet seg. Jeg synes du burde ta kontakt med en psykolog for å få profesjonell hjelp, men samtidig SKAL en god venn være der når sånne ting skjer, og vennene dine burde skamme seg utifra det lille jeg leste i hovedinnlegget ditt...

Varme tanker ❤️

[AnonymBruker]

1 time siden, 24/7SylviaPlath skrev:

Jeg miste mange familiemedlemmer i en ulykke i ungdomstiden og hadde akkurat samme opplevelse. Da unnskyldte jeg vennene mine siden vi var såpass unge, men om det samme hadde skjedd nå i voksen alder, hadde jeg gitt de kraftig tilsnakk og kuttet de ut dersom de ikke skjerpet seg. Jeg synes du burde ta kontakt med en psykolog for å få profesjonell hjelp, men samtidig SKAL en god venn være der når sånne ting skjer, og vennene dine burde skamme seg utifra det lille jeg leste i hovedinnlegget ditt...

Varme tanker ❤️

Mest av alt vil jeg bare beklage til de for at jeg har vært en såkalt "energityv" men det gjør vel bare situasjonen verre. De skal få det som de vil. Jeg skal trekke meg unna.

Jeg vet ikke hva som er riktig i en slik situasjon. Snakke til de direkte å si hva jeg føler om det de sier, beklage for de eller bare la de vær. Jeg kommer til å la de være, selv hvor vanskelig det er, men det er det de vil. Så da skal jeg prøve å la de være

Anonymkode: 0b154...d72

[AnonymBruker]

Det er dessverre i slike stunder man finner ut hvem sine ekte venner er..

 

Kondolerer.

Anonymkode: b179f...8be

[Gjest Calm]

Akkurat det med døden og sorg er noe som vi mennesker ikke helt vet hvordan vi skal håndtere tror jeg, også når våre venner sørger. Noen vet liksom ikke riktig hvordan de skal stille opp, andre er redd for å være til bry, og begge deler kan skape avstand. Det blir for usikkert hvordan en skal håndtere dette «nye» i relasjonen. Og kanskje mente venninnen som mente det ble for mye negativt snakk, det mer sånn «nei nå har vi rotet lenge i det negative, la oss fokusere på noe annet», nettopp for å prøve å få deg til å tenke på noe hyggeligere. 

Det er fint å kunne dele det vonde med venner, men venner er også mennesker. Kanskje vet de ikke hvordan de skal svare og håndtere det du forteller? 

Mer jo fint at du er glad i å skrive. Hva med å skrive ned tankene og følelsene dine i en notisbok? Som bare er din. Evt. lage en dagbok her inne på kvinneguiden. 

Prøv å ta kontakt med vennene dine, spør om de vil gå en tur, eller møtes på kafé. Og så går det an å snakke litt om sorgen, men ikke hele turen. 

[AnonymBruker]

Det er slik at for dine venner er dødsfallet " gammelt nytt" , mens for deg er det fortsatt nytt og vondt. Det er vanskelig for de som ikke står helt nært å sette seg inn i hvordan du har det. 

Men jeg skjønner godt ditt behov for å snakke og snakke, har det behovet jeg og. Jeg har noen venner jeg kan snakke med men går og til komunal psykolog og snakker , der kan man få hjelp til å bearbeide sorgen og snakke seg "tom". 

Jeg har og nytte av å skrive, dikt, noveller og tanker rundt det. Det er ikke slik jeg publiserer noe sted, bare lagrer det på pc. Det hjelper ofte å sette ord på det slik og. Dvs tårene renner i strie strømmer når jeg skriver, men etterpå kjenner jeg en lettelse over å ha satt ord på det. 

Og når du er med venner så kan det være lurt å snakke om andre ting og. Og bare smette inn noen ord om at sorgen og savnet. Det gjør nok godt for din del og å tenke på helt andre ting. Livet må jo gå videre samme hvor tungt det er. 

Klem ❤️

Anonymkode: ac4d2...0c9