Er det trist at barna blir tenåringer?

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som synes det er trist? Når du er vant til å være deres favorittperson i verden og de holder deg på en armlengdes avstand? Vi har fortsatt fine samtaler og ler endel, så jeg skal vel ikke klage. Men det er noe ambivalent over det, selv om jeg er så stolt av dem. Det er vel bare å sette pris på det som var og det som kommer, men en liten del er litt trist. Er det flere som føler det sånn? Det går vel over.

Anonymkode: b659d...85e

[Trolltunge]

Nei. Jeg synes det er spennende. 

Jeg har fremdeles spesiell betydning for dem også. Litt annen rolle, men fremdeles viktig rolle. 

[Sørpå]

Jeg synes ikke det er trist (man skal være glad for å bli eldre, alternativet er jo død), men vemodig. Det er litt vondt å tenke på at de små er borte for alltid. En minisorg, om du vil. Jeg kan fremdeles se små drypp av de som en gang var her, og da må jeg innrømme at jeg blir litt lettet. Men alt i alt er jeg mest takknemlig for at de er friske, sunne og glade barn som nærmer seg voksne litt etter litt. 

[Ulrikke]

Nei, det er ikke trist!

Tvert i mot. Å følge dem på veien mot å bli selvstendige personer er spennende!

Jeg har ikke noe behov for å være "førsteprioritet" for min egen del. Viktigere å ha et godt og nært forhold, være en "havn", på et vis. Helt naturlig og sunt at de trekker ut i verden. Viktig å huske hvordan man selv var som tenåring tror jeg. 

[AnonymBruker]

Ja det er litt sånn blanda følelser hehe  Det er spennende, morsomt, vemodig, krevende, alt på en gang. Jeg har en jente på 14 år, og det er jo klart at jeg savner de tidene da hun krøp opp i fanget mitt å sa at jeg var verdens beste. Nå får jeg stort sett beskjed om at jeg er klein, irriterende, masete etc 🤓 
Men samtidig så blir vi kjent på en helt ny måte. Vi snakker masse sammen om livets små og store mysterium, og mest av alt så er det jo kjempe spennende å se hvordan hun vokser til ❤️ 

Anonymkode: f573f...559

[AnonymBruker]

Minsten er 18 og har vert taus siden han fylte 13, det har vert utfordrende år som heldigvis løsner nå. Å ikke være favoritten er helt greitt men latter, tull og fjas forsvant. Med de andre har det vert enklere, andre gutten er flink til å si ifra og dattera var tøff å diskutere med men samtidig full av energi og aktiv sosialt. 

Anonymkode: 177a9...7fa

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det bare jeg som synes det er trist? Når du er vant til å være deres favorittperson i verden og de holder deg på en armlengdes avstand? Vi har fortsatt fine samtaler og ler endel, så jeg skal vel ikke klage. Men det er noe ambivalent over det, selv om jeg er så stolt av dem. Det er vel bare å sette pris på det som var og det som kommer, men en liten del er litt trist. Er det flere som føler det sånn? Det går vel over.

Anonymkode: b659d...85e

Det hadde vært mer trist om de ikke ble tenåringer...

Anonymkode: 8f64e...83f

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hadde vært mer trist om de ikke ble tenåringer...

Anonymkode: 8f64e...83f

Slike kommentarer syns jeg er helt meningsløst i denne sammenhengen.

Til Ts: ja, jeg synes også det er litt trist. Du «mister» jo barnet ditt, erstattet av en ny, litt fremmed og voksen utgave av barnet. Klart det er litt vemodig at barna vokser opp og etterhvert flytter ut. Alt forandrer seg. Samtidig er man selvfølgelig glad og takknemlig for at de vokser til og blir selvstendige flotte unge voksne

Anonymkode: eaefa...c0a

[AnonymBruker]

Nja, vil ikke si det er trist.  Men synes det er litt synd at den tiden de er små, er så kort. Men tenårene er utrolig spennende. Det skjer noe hele tiden. Omgangskretsen blir utvidet. Og de begynner å løsrive seg mer og mer. Det blir en annen måte å være mor på, men trives så langt, veldig godt med denne tilværelsen. 

Anonymkode: d4179...367

[AnonymBruker]

Kjæresten min har to barn fra før, og han kan til tider være vemodig på at de blir større. Spesielt hans datter som nå nærmer seg puberteten, og stort sett er sur på ham. 

Det er jo spennende å se dem bli voksne, men når de er i fasen der de hater alle, er det jo ikke veldig behagelig å være foreldre. Det er en ærlig sak. 

Anonymkode: 8c25b...da5

[AnonymBruker]

Nei. Det er fantastisk! Nå sier tenåringen her fremdeles at jeg er verdens beste mamma. Så mulig jeg er uenig om ett år eller 2. Han er 15 nå.

Anonymkode: 3045b...f01

[AnonymBruker]

Synes ikke det. Det er som andre nevner her, spennende. Det er litt uenigheter og jeg ikke skjønner noe som helst innimellom. Men så er det godt å sitte litt i armkroken og snakke om forskjellige ting også. 

Anonymkode: 3386a...58b

[AnonymBruker]

Du er fortsatt den viktigste i livet deres, og når de er ferdige å løsrive seg, kommer de tilbake.. 

Anonymkode: 99ab9...1ec

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slike kommentarer syns jeg er helt meningsløst i denne sammenhengen.

Til Ts: ja, jeg synes også det er litt trist. Du «mister» jo barnet ditt, erstattet av en ny, litt fremmed og voksen utgave av barnet. Klart det er litt vemodig at barna vokser opp og etterhvert flytter ut. Alt forandrer seg. Samtidig er man selvfølgelig glad og takknemlig for at de vokser til og blir selvstendige flotte unge voksne

Anonymkode: eaefa...c0a

Ok

Anonymkode: 8f64e...83f

[AnonymBruker]

Takk for svar! Jeg tror noe av grunnen til min vemodighet er at vi ble skilt og jeg nå bare ser dem 50%. Jeg tror kanskje vi er over gjennomsnittet tette, men det er så tomt når de ikke er her. Det ble dobbelt opp med brudd og at de ble tenåringer ca likt. De er tvillinger. Jeg vet rett og slett ikke helt hva som er "sorgen". At jeg ikke ser dem hele tiden eller at de er tenåringer. En blanding, kanskje, alt forandret seg så brått. Jeg ser at de har det bra og trives på skolen og med venner, og det er jeg veldig glad for! 

TS

Anonymkode: b659d...85e

[AnonymBruker]

Der er ikke bare trist.

Det er en rent helvete!

Anonymkode: 20f54...f5e

[AnonymBruker]

På 20.9.2020 den 21.16, Trolltunge skrev:

Nei. Jeg synes det er spennende. 

Jeg har fremdeles spesiell betydning for dem også. Litt annen rolle, men fremdeles viktig rolle. 

Helt enig !

Anonymkode: 7e1d3...0d2

[AnonymBruker]

Syntes ikke det, jeg har barna her 100% da, og begge er jenter så kanskje annerledes. Men vi har flott forhold, heller aldri opplevd spesielt sure tenåringer som ikke vil prate eller være hjemme. Begge er hjemmekjære, forteller det meste , åpent hus så venner er alltid velkomne og opplever de også som åpne og fine unge voksne. Klart en savner når de var mindre og tiden fyker av sted, men er glad den som begynte å studere i høst velger å bo hjemme ihvertfall første studieåret pga trivsel. 

Anonymkode: 5bc03...73c

[Brunello]

På 20.9.2020 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Slike kommentarer syns jeg er helt meningsløst i denne sammenhengen.

Til Ts: ja, jeg synes også det er litt trist. Du «mister» jo barnet ditt, erstattet av en ny, litt fremmed og voksen utgave av barnet. Klart det er litt vemodig at barna vokser opp og etterhvert flytter ut. Alt forandrer seg. Samtidig er man selvfølgelig glad og takknemlig for at de vokser til og blir selvstendige flotte unge voksne

Anonymkode: eaefa...c0a

Det synes ikke jeg. Det setter det, etter min mening, teite spørsmålet i perspektiv. At barn vokser og blir eldre er bare fint. Man kan ha mye mer glede av store barn enn små. Hvorfor noe (nesten bare damer) lengter etter småbarnstiden er for meg helt uforståelig. 

[Hippogriff]

Jeg syns det er så koselig å ha voksne barn/tenåringer. De legger ikke skjul på at de fortsatt trenger mamma. Vi finner på mye artig sammen, reiser, middager, aktiviteter. Utrolig koselig. Småbarnstiden hadde sin sjarme, men jeg savner den ikke da jeg har mer enn nok med å kose meg med de flotte unge menneskene de har blitt.