Brenne broer og starte på nytt - tar jeg sjansen?

[Gjest Rådvill]

Dette innlegget stiller nok sterkt i konkurransen tidenes lengste KG-innlegg, det ble faktisk fem sider i word! Men jeg håper likevel at du som har meninger om hvordan et forhold og et familieliv skal være, og dessuten mener noe om hvordan ting evt. kan forandres, har ork til å lese alt jeg har skrevet. Vær så snill. Innlegget er overhodet ikke redigert, fullt av tankesprang og sikkert fryktelig rotete.

Strever med en problemstilling for tiden som jeg håper å få noen innspill på. Jeg er rådvill. Saken er den at jeg føler det er på tide å foreta noen grep som fører til forandring, stor forandring. Denne suppa kan verken jeg eller familien tråkke i stort lenger. Disse ”grepene” er ikke bare-bare å gjennomføre, jeg må tenke meg godt om og virkelig vite hva jeg vil og hva som er til familiens beste, tenke over hva konsekvensene kan bli på godt og vondt.

Mannen min og jeg har vært samboere i snart sju år, gift i tre av dem. Vi har begge passert tredve, vi bor i Oslo, begge har høyere utdanning og vi har to små barn i førskolealder sammen. Ingen av oss er fra Oslo, vi flyttet dit etter at vi giftet oss. Mine foreldre bor på en annen kant av landet, hans bor i utlandet (han er norsk men er delvis oppvokst i et annet land). Han har ingen søsken, jeg har, men ikke i Oslo. Jeg er et ”slekts- og familiemenneske”, han er det ikke. Han har en del slektninger i Oslo-området, men vi har minimal kontakt med dem, da det ikke betyr noe for ham.

Jeg er som type sosial og liker å omgås venner så ofte jeg kan, han har problemer med å finne folk han synes er ”interessante” nok (han leter heller ikke). De aller fleste vennene vi har i Oslo er i utgangspunktet mine. Så regner han da dem heller ikke som sine venner, han omgås dem på initiativ fra meg (og sammen med meg (og ungene)) fordi han synes han må.

Jeg liker å ha tusen jern i ilden (skjønt de fleste jernene dreier seg for tiden om ungene), jeg liker at ting skjer, er positiv snarere enn negativ, har masse energi, liker å farte rundt, har mange interesser. Han har et langt snevrere interessefelt som stort sett dreier seg om lesing, kunst og det internasjonale nyhetsbildet. Interesser som lar seg dyrke alene bak skjermer eller i museer/gallerier. (Jeg setter også pris på disse tingene, men hans interessefelt stopper der, han er totalt uvillig til å prøve å utvide horisonten). Han har en temmelig depressiv legning, om man kan kalle det dét, uten å egentlig være deprimert. Han har liten evne til å se framover, er dårlig i stand til å gjøre det beste ut av situasjoner, til å innse realitetene og dermed tilpasse seg, ta ansvar for sin egen trivsel og sitt eget humør.

Jeg har fast jobb (verken vantrives eller stortrives, men den er svært fleksibel og det passer meg bra), han har kun hatt strøjobber siden han ble ferdig utdannet. For tiden er han helt arbeidsledig. Jeg har i praksis vært hovedforsørger i all den tid vi har vært sammen. Han gjør spede forsøk på å skaffe seg jobb, men det er langt fra godt nok. Han mener seg ferdig med tiden hvor han kan jobbe med ”hva som helst”, mener at han kun skal søke på relevante stillinger (som det ikke er mange av). Jeg skjønner og vet at han vantrives med jobber han finner uinteressante, men hvem gjør ikke det? Denne mannen har to barn å forsørge, men jeg synes han oppfører seg som en umoden og egoistisk tenåring. Jeg har sluttet å be, trygle, oppfordre, oppmuntre, mase og true, det gjenstår kun å håpe på at han får én eller annen aha-opplevelse og tar seg selv kraftig sammen og gjør en innsats for å forandre situasjonen, en innsats det står respekt av. For det er dét som kommer til å skje; jeg mister respekten for ham. Det er ikke det at han ikke vil jobbe, det er det at innsatsen for å skaffe seg jobb er så begredelig. Hadde jeg sett at han virkelig prøvde, hadde det vært mye greiere, selv om resultatet hadde vært det samme, altså null jobb.

I tillegg til å være økonomisk motor i familien, er jeg det på de aller fleste andre områder også. Alt initiativ kommer fra meg. Jeg står for både planlegging og gjennomføring. Om det så dreier seg om hva vi skal finne på i helgen eller i neste ferie, om ungenes fritid, oppussing/oppgradering av hjemmet, vårt forhold til banken, lånekassen og andre offentlige instanser. Det er jeg som holder oversikt over alt som angår ungene, hva som skal skje med hvem og når, helsestasjon, lege, barnehage, dagmamma, det er jeg som arrangerer med barnevakter, planlegger ferier, kjøper billetter, pakker ned og pakker ut, det er jeg som tenker på og gjennomfører det å lage juletradisjoner, påsketradisjoner, det er jeg som vet når det er møte i borettslaget, når det er foreldremøte eller pølsefest i barnehagen, det er jeg som melder ungene på diverse aktiviteter, som sjekker ut morsomme ting for dem å være med på, som inviterer deres venner hjem til oss, som prøver å bli kjent med andre foreldrene i barnehagen mtp at ungene våre kan treffes også utenom barnehagetiden, det er jeg som snakker med andre småbarnsforeldre både for felles trøst, inspirasjon, informasjon og frustrasjon. Det er jeg som forsøker å hjelpe ungene til å navigere i den nye verdenen som er i ferd med å åpenbare seg for dem; venneverdenen, det er jeg som forsøker å legge forholdene til rette for at de skal få venner, jeg som tar konsekvensen av vissheten om hvor viktig dette er og virkelig gjør noe for det. Det er jeg som er bevisst på å være en rollemodell også sosialt for våre barn, dette ved å la dem se at mamma faktisk også har venner, la dem se hvordan vi omgåes, det er jeg som prøver å få til (og dessuten finner det naturlig) at vi alle fire treffer andre småbarnsfamilier og gjør noe sammen. Han er forsåvidt enig i at dette er viktig, men synes selv slikt er så ulidelig kjedelig og uinteressant, at han ikke greier å legge seg selv til side for en stund og gjøre noe som han vet er et gode for ungene. Gjør han det, er det motvillig og gjør det klart at det er et stort offer for ham.

Når jeg inviterer et par nabounger (som går i samme barnehage som den eldste), vil mannen helst forlate huset (og gjør det gjerne også). Han er selvfølgelig ikke imot at ungene skal treffe andre unger, han vil det bare ikke nok til at han verken tar initiativ til det eller er med på ”gjennomføringen” selv.

Det er jeg som inviterer våre venner hjem til oss, jeg som tar initiativ til å besøke venner, til å treffe venner ute, det er jeg som sender julekort til hans slekt, som vet når de har bursdag, som arrangerer bursdag for ungene våre, som arrangerte navnefestene deres, som følger ungene på alt de skal.

Han har til dags dato stått opp om natten pga. våkne unger maks 10 ganger (jeg sov min første hele natt på nesten fem år for et par måneder siden), han blir sur og grinete når ungene er syke (merarbeid, spyflekker i sofaen, forpurring av planer (som han forsåvidt har minimalt av)). Ikke engang da jeg var høygravid med andremann og syk selv, greide han å skjønne at det var hans tur til å stå opp da 2-åringen våknet klokka 02, 04 og tok dagen klokka 06.

Han er veldig dårlig på å se mine behov, til å skjønne at jeg blir sliten, tilbyr seg aldri å gjøre noe for å lette min hverdag.

Arbeidet i hjemmet er i hans øyne ganske jevnt fordelt, fra mitt ståsted ser det ganske annerledes ut, jeg vil si at fordelingen i beste fall er 30/70, og det med han som arbeidsledig.

Det er i det hele tatt jeg som holder i rattet og tråkker på gassen i familieskuta, mens han betjener bremsen – og bruker den hele tiden. Nå tenker kanskje noen at jeg er et sånt typisk kvinnemenneske som skal ha all kontrollen selv og ikke lar mannen slippe til. Jeg er ganske sikker på at dét ikke er årsaken til situasjonen vår. Jeg har mange ganger prøvd å si kun én gang at ”det er foreldremøte i barnehagen på torsdag”, men han gjør ingen mine til å ta initiativ til å avgjøre hvem av oss som skal gå, om vi skal gå begge og i såfall skaffe barnevakt, og når torsdagen kommer er det ingenting som tyder på at han husker noe som helst om noe foreldremøte. Dersom jeg holder meg selv tilbake og ”lar ham slippe til” eller ”gjøre ting på sin egen måte”, er resultatet at ingenting skjer. Null, niks, nada. Hadde dette kun gått ut over ham selv, hadde det jo ikke vært noe problem. Saken er at det går utover oss alle, og spesielt ungene.

Jeg spør meg selv hva han faktisk prioriterer. Har han det egentlig klart for seg hva som er viktig i livet hans, hva som betyr mest, hva som må vike for hva og hvordan han skal gjøre dette i praksis? Vet jo at han er glad i ungene, og han er flink med dem så lenge alt går på skinner og han ikke trenger å forsake så mye selv. Straks det blir en utfordring, straks han må ofre litt, backer han ut. Hvis han likevel holder stand, er det med sure miner. Han er i det hele tatt mye sur og irritabel. Han er den fødte, uhelbredelige pessimist, negativ i utgangspunktet, til alt og alle. (Men likevel – han ler oftere og høyere enn meg...)

De siste ti månedene jeg vært sykmeldt tre ganger i til sammen nesten to måneder, pga. såkalt ”slitenhetssyndrom”. Dette er fysisk, men i hovedsak psykisk. Jeg er rett og slett utslitt og ikke minst lut lei av å føle at denne familien kun har én ansvarlig voksen. Jeg savner det å ha vissheten om at jeg har en partner som kan være en støtte, som tar ansvar, som tar affære, som rett og slett er en voksen. Jeg kan aldri lene meg tilbake og vite at dette trenger jeg faktisk ikke å gjøre! Dette trenger jeg ikke tenke på eller bekymre meg om, for dette tar mannen seg av. Jeg føler at jeg må holde oversikten over alt, hvis jeg ikke husker og handler, skjer det rett og slett ingen ting. Og dessuten er jeg møkk lei av å ha dårlig råd. Vi går i minus hver måned. Det kan bare ikke fortsette.

Man kan spekulere i det uendelige på hvorfor det er blitt slik, men jeg er i hvertfall i ferd med å innse at ord ikke lenger duger, ord alene får ham ikke til å innse at han må gjøre noe med innstillingen sin, gjøre noe med innsatsen, innse at han faktisk har et ganske heavy ansvar hva denne familiens ve og vel angår. Og han har ikke 50% av ansvaret, han har faktisk 100% ansvar, på samme måte som jeg har det.

Føler at jeg er i ferd med å leve livet mitt ved siden av ham. Jeg inkluderer ham mindre og mindre, foretrekker å snakke med andre, gjøre ting med ungene uten ham og heller med venner.

Én ting som jeg tenker mye på for tiden og som er et viktig moment i disse ”radikal endring-tankene” mine, handler om det faktum at ungene om ikke så altfor lenge skal begynne på skolen. Jeg skulle ønske vi kunne diskutert dette uten at det må ende i krangel hver bidige gang (snakker mye om dette sammen med venner). (I det hele tatt ender de fleste i utgangspunktet uskyldige diskusjoner i krangel, han er temmelig ”selvforsynt på sannheten”, lite flink til å lytte). Vi sogner til en skole som vi begge er enige om at er helt uaktuell for oss. Han sier at han ser for seg at ungene skal begynne på en utenlandsk skole i byen (pga. sin egen tilknytning til et annet land), men dette blir for ungene våre en fremmedspråklig skole. Hadde det virkelig betydd nok for ham, hadde han gått inn for å lære ungene språket fra de var babyer (han er tospråklig), det har han ikke gjort. Sier det ikke har falt seg naturlig. Jeg er i utgangspunktet åpen for å ta denne skolen med i betraktningen, men han gjør absolutt ingenting for å argumentere for hvorfor dette skal være en bra løsning for oss og ungene, bortsett fra å insistere på at det er en bra skole. Hver gang dette blir tatt opp er argumentet at moren kjenner folk som har ungene sine der, at disse er kjempefornøyde til tross for at heller ikke deres unger snakket språket i utgangspunktet, og at han skal sette meg i kontakt med disse menneskene for at jeg skal bli overbevist. Dette har han sagt i ett år, jeg vet at det aldri kommer til å skje. Om de skulle gå på denne skolen, innebærer det lang vei for bringing/henting, altså en mer hektisk hverdag for store og små. Det ville dessuten satt meg på sidelinjen i forhold til å følge opp ungene på skolen (jeg snakker bare i begrenset grad språket) noe jeg er svært innstilt på (man er ikke lærerbarn for ingenting...). Han derimot ser på skole som et nødvendig onde - et dårlig utgangspunkt for å støtte ungene i skolegangen. Denne skolen er en privatskole, men med 500/mnd i skolepenger, ligger den ikke utenfor mulighetene våre. Jeg vet så inderlig godt hvor viktig skolegangen blir for ungene, både med tanke på kunnskap, trivsel og trygghet, jeg håper virkelig at vi skal greie å finne en god løsning innen de skal begynne, slik at det ikke blir et prøve- og feileopplegg hvor de ender opp med å skifte skole. Ikke nødvendigvis fordi skolen de kommer til å begynne på ikke skal oppfylle forventningene, men på grunn av andre omstendigheter. Føler at mye står på spill og at viktige avgjørelser må tas, avgjørelser vi ikke greier å snakke om. Fordi, mener jeg, han ikke er i stand til å snakke rolig og konstruktivt rundt dette.

Bomiljøet rundt oss er ikke-eksisterende, i den forstand man snakker om en mulighet for ungene til å ferdes ute alene før de fyller 10 år. Vi kjenner ingen i nærmiljøet, bortsett fra noen i naboblokka jeg har prøvd å holde litt kontakt med, de har jevnaldrende barn. Vi bor innenfor ring to, med all den forurensning det føler med seg. Relativt mye trafikkstøy.

Vi har hittil vært enige om at vi bor så bra vi kan, vi er begge fornøyde med leiligheten i seg selv og trives i den. Men jeg begynner å se andre behov krystallisere seg, behov som går utover det å ha muligheten til å gå hjem fra byen etter en fest (som er hans stadig tilbakevendende argument, selv om han er på fest i byen én gang i skuddåret...). Jeg begynner å innse at vi kan greie bedre, for ungenes skyld. Han på sin side mener at det økonomisk er klin umulig for oss å flytte (han får jo likevel ingen jobb...). Hvis han skal flytte, har han krav som er urealistiske. Mine illusjoner om å flytte litt ut fra byen, kanskje komme oss på bakkeplan og med egen inngang, slår han glatt bena under. Det vil ikke han, uinteressant da om det hadde vært et bedre område for ungene å vokse opp i. Det er hans ønsker og krav og snevre standarder for hvor og hva han kan trives med som avgjør. Han selv først, overhodet ikke innstilt på å fire på kravene, overhodet ikke i stand til å se ting fra ungenes ståsted. Jeg er av den oppfatning at vi har hatt vår barndom hvor vi er blitt prioritert, nå er det våre barns tur. Det er de som er de sårbare nå. (Selvfølgelig skal ikke vi som voksne utslette oss selv og glemme at vi er noe mer enn bare mamma og pappa, jeg er svært bevisst på denne problemstillingen!)

Oslo er en svinedyr by å bo i, i hvertfall om han har de kravene han har. Dermed forblir vi midt i trafikken, med en beryktet skole som den nærmeste, ingen slektninger som kan avlaste oss med ungene, noen få venner, men disse tar det meg nesten en time å reise på besøk til (vi har bil og jeg sertifikat, men synes ikke det er noe særlig å kjøre i Oslogryta. Han vil jo helst slippe å være med, så da tar jeg bane, buss, trikk, tog...)

JEG VIL IKKE HA DET SÅNN!

Jeg føler at vi er i ei hengemyr, ingen er fornøyde, forholdet er elendig. Jeg ser hvordan ungene blomstrer opp når vi er på besøk hos venner som bor mer barnevennlig til, hvordan de kan bevege seg utendørs uten voksne som vokter hvert skritt de tar. Ser venners unger på samme alder og litt eldre som kan besøke venner selv, få besøk av venner. Ser hvordan mine egne unger stortrives når de treffer besteforeldrene. Tenker på hvor dårlig luft det er der vi bor, og på minstebarnets helseproblematikk. Møkk lei av fortsatt manglende barnehageplass. Kjenner hvor jeg savner å ha venner jeg kan besøke uten at det blir et stort prosjekt. Hvordan jeg savner det å jevnlig treffe mine stadig eldre foreldre (ja, jeg sa jo at jeg er et familiemenneske). Kunne dessuten godt tenkt meg å skifte jobb etter hvert.

For det er nemlig det jeg ønsker innspill på. Skal vi ikke rett og slett flytte?? For tro det eller ei, uansett så merkelig det kan høres ut etter alt jeg har skrevet over, jeg ønsker ikke å gå fra mannen min. De gode sidene har jeg jo ikke nevnt her, for de finnes, de også. Men problemene føles såpass store at de positive tingene kommer helt i skyggen. Jeg har likevel et urokkelig, mulig naivt, håp om at alt skal bli bedre, om at han forandrer seg. Jeg kan ikke forandre ham, men jeg skulle ønske at han selv snart innser at han må gjøre det. Jeg føler at det må skje en radikal forandring i livet vårt, og jeg tror det innebærer at vi rett og slett brenner en del broer og flytter på oss. Jeg vil flytte til byen hvor jeg tidligere har bodd i fem år, byen som ligger bare én time fra foreldrene mine. To av mine beste venninner bor der, med familier. Mer bolig for pengene (selv om det er dyrt der også), mindre og mer oversiktlige bomiljøer, muligheter for å velge boområde ut fra skole, litt mer laidback atmosfære enn hovedstaden (men likevel en stor by i norsk målestokk), bedre luft, mer barnevennlig (det finnes selvfølgelig barnevennlige miljøer i Oslo også, men vi har bare ikke råd til å bo der), ungene treffer besteforeldrene oftere, besteforeldrene treffer barnebarna oftere, vi får oftere avlastning (eller – avlastning i det hele tatt) (hva hjelper det dessuten å bo midt mellom besteforeldreparene, når ingen av dem bor i byen vår??), nytt arbeidsbeite for mannen, blanke ark, nye fargestifter, en ny start...

Mitt ønske: Om senest 1 ½ år flytter vi.

Jeg er ganske sikker på at mannen ikke vil. Arbeidsmarkedet er ikke interessant nok, det blir enda lenger unna hans foreldre, de er ofte i Oslo i jobbsammenheng mens denne andre byen har de ingen tilknytning til, uinteressant mtp hans interesse; kunst. Han har helt sikkert én million innvendinger. Han blir sikkert potte sur, og innen vi har snakket i to minutter krangler vi. Uansett hvordan jeg griper an saken, uansett hvor mild, snill og forsiktig jeg er, det vil være uaktuelt.

Hvordan skal jeg gå fram? Jeg blir mer og mer sikker i min sak jo mer jeg tenker på dette. Skal jeg si at jeg flytter, uansett? Med ungene. Og så håpe at han innser at det er et forsøk verdt? Om det så betyr at jeg må flytte selv først? Er det stygt gjort? Ta med meg ungene og bare flytte, uten at vi egentlig splitter opp? Sette hardt mot hardt. Er det for egoistisk? Men også; er det riktig at jeg skal fortsette å jobbe livet av meg for at familielivet skal gå sin gang, økonomisk, praktisk og sosialt? Det har skjedd mange ganger før; vi har stått overfor en problemstilling, han er helt inkapabel til å vurdere, drøfte og komme fram til en løsning, jeg må gjøre det, han er i utgangspunktet negativ og skeptisk som vanlig, jeg gjennomfører uansett, og så ser han i ettertid at det nok var det riktige å gjøre. Hva med denne gangen, denne gangen er det mer radikalt og mer (alt) står på spill; tør jeg tro at han innser? Eller er det, som jeg er livredd for, slik at han faktisk kun greier å prioritere familien i teorien og ikke i praksis? Han trenger en kraftig spark i ræva. Er min insistering på å flytte fra Oslo den riktige måte å sparke på? Det føles veldig, veldig riktig for meg, jeg er sikker på at mye blir bedre også for ungene, men jeg ønsker jo å ha ham med på lasset. Spørsmålet er hva jeg gjør om han blånekter. Spørsmålet er også hvordan jeg kan gjennomføre dette i praksis og dessuten økonomisk, hvis jeg flytter med ungene uten ham. Uten at vi skiller lag.

Mye står på spill, jeg er rådvill. Det eneste jeg er sikker på, er at ting ikke vil forandre seg om det ikke rufses skikkelig opp i livene våre.

Hjelp?

[Gjest Sissi]

For meg høres dette ut som en helt forferdelig livssituasjon, og jeg hadde neppe orket å levd med det over lengre tid.

Jeg har levd med en mann som ligner veldig på den beskrivelsen du gir av din. Jeg gjør det ikke lenger. For meg forsvant all respekt i tillegg til at jeg ikke godtok å ha to barn i stedenfor ett.

Men - for all del - du vet best mht. hans gode sider og de kan jo være verdt å fortsette forholdet for.

Det som imidlertid er viktig er jo det du sier selv - DU kan ikke endre han. HAN er den eneste som kan det, og det er godt mulig at det aldri skjer. Han er muligens fornøyd med situasjonen ut fra sitt ståsted - så hvorfor skal han gjøre noe da?

Du er - såvidt jeg kan se - kun ansvarlig for deg selv (og ungene da, selvsagt). Med det mener jeg at du må forholdet deg til hva DU mener er best for DITT liv. Kompromisser og sånt er viktig om man skal leve i et forhold - det er klart, samtidig så er det ikke galt å se at ens egen livssituasjon er uholdbar.

Jeg har ingen råd, det blir jo feil om du organiserer alt for flytting - for så å presentere det for han. Samtidig blir det vel bråk som bare det om du begynner å snakke om det. Eller kanskje ikke? Kanskje han ser at NOE må skje?

Beklager at jeg ikke har noe mer positivt å bidra med - men ønsker deg all mulig lykke til!

[Gjest Ananas]

Jeg synes det virker som du er kommet langt i prosessen mot å få til endringer i det du opplever som en på lang sikt uutholdbar livssituasjon.

For meg virker det som du er flink, til å leve.

Lykke til.

[minnea]

Det er jo vanskelig å gi noe som helst råd i andres familiesituasjon. Men slik du forklarer det så er det vel nettopp du som må sette i gang en flytteprossess. Han vil kanskje ikke skjønne gevinsten med det før dere faktisk har flyttet?? Uansett blir det jo en risk og ta, hvis han absolutt ikke godtar det og ikke blir med kan det jo splitte familien- men alternativet blir vel kanskje da og bli værende i den situasjonen dere er i nå.

Jeg vet ikke jeg. Som du skriver vil du jo heller ikke splitte opp med mannen din, gode sider er det også og det vet du best. Jeg skjønner du vil gå langt for at det skal fungere, men det er jo vanskelig når dere har så forskjellige syn på ting, interesser samt enveiskjøring hva det gjelder og følge opp barn, venner, økonomi etc.

Som sagt vanskelig å gi noen gode råd, men kanskje starte en flytteprossess der du hele tiden informerer, har han med i samtalen selv om han ikke er villig- kjør litt over han, kanskje han innser at du mener alvor, da må han vel komme med innspill på hvorvidt han slenger seg motvillig eller villig med etterhvert eller setter seg på bakbena og ikke blir med i det heletatt. Blir sikkert tøft, men da ser du jo hva som skjer også får du heller da revurdere flyttingen (eller forholdet) hvis han absolutt ikke blir med.

Uansett lykke til, må være utrolig slitsomt å være i din situasjon.

[Gjest Gjest_Lind@_*]

Er det 7 års-krisen?

For meg er det tydelig at dere trenger noe hjelp til å komme dere ut av sporet.

Nå har du vert hovedforsørger i alle år, men han vil ikke flytte pga. får han ikke jobb,men list opp for han hva han har gjort på de årene i Oslo.

han får da ikke jobb i Oslo heller.

Hans manglende engasement til alt, det virker som om han er depressiv.

Har du sagt du ikke vil forsørge han lengre?

jo, du kan trygt si at du vil flytte. Det er opp til han om han vil være med. Har han noe valg? men da blir det jo på dine premisser og det er ikke bra det.

jeg har villet søkt hjelp.

Han som arb.ledig burde ha tid til å ta seg av det meste hjemme.Mulig han har mistet alt av tiltak etter å ha vert ledig lenge og mulig deprimert.

At han ikke kan flytte pga foreldrene er i byen innimellom , blir en syltynn unnskyldning. Da får de legge besøk til tider utenom jobbsammenheng. vil de besøke dere så dukker de opp.

Synes du har gjort mye og kan begynne å kreve noe selv.

samtidig så ar du tillatt din mann å være slik. Du ar jo gjort alt.

[Gjest Gjest]

Tror det er en veldig god ide å flytte. Får håpe mannen din innser det. Vi bor et stykke bort fra sentrum. Det innebærer en times reisevei til jobb, men du verden så fint det er for datteren her! Hvis en henter og en bringer i barnehagen så går det opp i opp.

Når det gjelder utenlandsk skole. Vi har tenkt på det samme for datteren vår selvom ingen av oss snakker språket. Hvis hun skal begynne der må hun starte i barnehagen deres om halvannet år. Det er bra med tid for å lære seg det mest elementære av dette språket for meg. Finnes masse fine Internettbaserte kurs, noen tilogmed gratis. Nå er jeg språkudannet så jeg tar det relativt greit. Du skrev ikke hva slags utdanning du har, men jeg er sikker på at du vil kunne komme deg opp på rimelig greit nivå på et års tid hvis det er snakk om et vesteuropeisk språk. Forsøk å bruke språket sammen med mannen din. Barna dine er fortsatt små. Han kan begynne å lære dem NÅ hvis han mener alvor med at de bør gå på denne skolen. Ta dem med til landet, finn noen sanger, you name it.

[Gjest Gjest]

Altså, jeg mener ikke at det er nok å kunne det elementære, men det er nok i begynnelsen. Det blir nok til å følge dem opp med de første lærebøkene. Så kan du fortsette å lære mens barna dine går på denne skolen.

[Gjest lmari]

Flytt!

Med eller uten.....

[Gjest gjest1]

Jeg tror du bør sette hardt mot hardt, og si at du har bestemt deg for å flytte; vil han være med? Ut i fra hva du forteller virker det ihvertfall som en god idé å flytte, for ungenes og særlig din del. Det er vel kanskje på tide at ting skjer på dine premisser?

Unnskyld meg, men mannen din høres ut som en utrolig egoistisk og uengasjert fyr. Sikkert gode sider også som du sier, men likevel da. Han får uansett ikke jobb i Oslo virker det som, så da kan det da umulig spille noen rolle om han flytter. Går dere i minus hver måned så er han jo nødt til å jobbe, ikke bare sitte hjemme på trass fordi han ikke gidder å ta en jobb han er overkvalifisert for! Herregud altså.

Mulig han er depressiv som det blir sagt, da burde han virkelig få noe hjelp.

Lykke til altså, husk å stole på magefølelsen nå. Du virker som en smart kvinne og en god og engasjert mor, det går sikkert bra vet du!

[Varja]

Må si jeg føler med deg. Håper ikke mannen din er deprimert som flere har nevnt. Kan det være årsaken?

Praktisk ting med tanke på jobb. Nesten ingenting av jobb er urelevant! Det gjelder å forme jobben til å passe sine kvalifikasjoner. Startet selv som en deltids sekretær i sin tid, men klarte å fylle jobben min med stadig mer interessant innhold og fikk vist hva jeg faktisk er god for. Yter man noe ekstra hele tiden blir det lagt merke til. Har en veldig god jobb på samme arbeidsplass nå etter noen få år. I fjor ble liknende stilling som min utlyst. Det var 60 søkere med like gode eller bedre kvalifikasjoner enn jeg har. Den jobben ville jeg aldri fått på en tilfeldig søknad. Det gjelder å bli kjent et sted. Prøv å få mannen din til å gjøre noe relevant hjemme i det minste. Kan han skrive en kronikk fra sitt fagfelt? Holde seg oppdatert? Ta noe oversettelsesarbeid (han er jo tospråklig)? Arbeide frivillig et sted? Noe dukker opp etterhvert.

Var jo ikke dette du spurte om. Til spørsmålet ditt: Flytt! Ja, gjør det. Hvis du likevel drar lasset må du gjøre det enklest mulig for deg selv med infrastruktur og livssituasjon. Han må rett og slett bare tilpasse seg på dette området.

[Gjest Gjest]

Tusen takk alle, for innspill!

Han er muligens fornøyd med situasjonen ut fra sitt ståsted - så hvorfor skal han gjøre noe da?

←

Han er jo ikke fornøyd med situasjonen. Han vil jo jobbe, han vil også ha en inntekt, han synes også at det er et pes å ha så dårlig råd. Dessuten klager og snakker han stadig om "hvordan livet er blitt", at han ikke lever "sitt eget liv" og at alt er på andres premisser (familiens). Så fornøyd er han nok ikke. Han føler at han aldri får gjort noe som han finner interessant. Min innstilling til dette er at han gjør minimalt for å forandre på situasjonen, finne smutthullene som gjør det mulig for ham å gjøre det han vil. (Hvis jeg spør ham hva dette er, kan han ikke svare. Tror det er mer en generell følelse han har, og jeg tror det handler om motvilje ift ansvar og "tvang"). Hvis han likevel finner ut at det er noe han har lyst til å gjøre, er det uten å ta hensyn, uten tanke for at vi faktisk er flere som bor sammen. Han bestemmer seg bare for at jeg vil, og jeg vil det nå.

Klart det er behagelig for ham at jeg holder hjulene i gang på alle måter (selv om han altså egentlig ønsker å jobbe). Tenker han hadde fått seg en aha-opplevelse om jeg hadde vært borte en måneds tid.

Han er ikke deprimert, men han har nok en ganske depressiv tankemåte. Tenker alltid det verste om alt og alle, er negativ inntil det motsatte er ettertrykkelig bevist. Han er bare sånn, har vel i grunnen alltid vært det. I en periode hvor ting var spesielt vanskelige, fikk han fastlegen sin til å skrive ut en rekvisisjon til psykolog (etter oppfordring fra meg...). Men han gjorde aldri noe ut av det. Også samlivsterapeuten vi gikk til i fjor (for vi har altså fått ekstern hjelp) foreslo at han skulle prøve noen samtaler hos psykolog, ikke fordi han nødvendigvis var deprimert, men fordi han var (er) så misfornøyd med livet sitt og ikke evner å forandre på ting.

Ang. språk og skole; jeg er ikke helt blank i dette språket, og jeg kunne gjerne tenkt meg å lære det bedre (eller rettere; lære det igjen). Er ganske skarp i språk selv. Men jeg har ikke lyst til å gjøre det på denne måten, altså gjennom mine barns skolegang. Dessuten, og det er nok det viktigste; min impulsive unge skal slippe å bli begrenset av at skolesituasjonen blir en fremmedspråksituasjon. Jeg er veldig interessert i at ungene skal få muligheten til å lære seg språk, men da synes jeg språkkurs i tidlig alder er bedre. Eller hva som helst. Vi er jo relativt ofte hos besteforeldrene og mulighetene for å lære språket er absolutt til stede. Hadde de vært tospråklige, hadde situasjonen stilt seg annerledes.

Ang. jobb, jeg har i tre år foreslått for mannen at han kan prøve seg i forhold til oversetting. Det skjer ingenting. Har foreslått skriving, freelansing, forlag, bokhandel. Niks. Det er så fryyyktelig vanskelig, det er ingen vits for han får ikke noe likevel. Eller - han sier at tja og tjo og kanskje det, men så skjer det ikke noe likevel.

Den fyren eier ikke mål og mening, han har ingen framdrift. Ingenting driver ham, ser det ut til.

Jeg har i hvertfall fått en ny driv; tanken på muligheten for å flytte. Hittil har tanken ligget så langt bak i hodet at den ikke har vært mulig å tenke så mye på, men den beveger seg fremover. Kjempeskummelt.

[Caramba]

Han virker veldig uengasjert i familien sin, og det må være vondt for deg å ha det sånn. Har han alltid vært sånn? Har han overhode aktivt ønsket seg barn og familie da dere ble sammen, eller bare "ble det sånn"? Det virker som han bare glatt overlater hele jobben til deg fordi han kanskje ikke er så veldig interessert i familielivet. (Kanskje helt feil tolkning av meg)

Vanskelig å svare deg eller gi deg noen råd, men det høres ut som du holder på å arbeide deg ut av en uholbar situasjon på egen hånd. Du vet best hva som er riktig for din egen familie og jeg er sikker på at før eller senere så kommer den endringen du ønsker med eller uten hans hjelp. Du høres ut som du er sterk nok til å takle dette på egen hånd.

Jeg synes også du skal flytte. Å bo så sentralt at man skal kunne "gå hjem fra fest" er et godt argument når man er singel og barnløs, men når man har satt to barn til verden så holder ikke det lenger. Særlig når man er, som du sier, på fest en gang hvert skuddår.

Lykke til

[Gjest Dilla]

Uff, dette hørtes vanskelig ut. Jeg har en venninne som omtrent var i samme situasjon som deg. De hadde vært sammen i 8 år, men nå i våres orket hun ikke mer. Hun har også to barn og hennes mann var absolutt ikke interessert i å bidra med noe som helst. Hans store "lidenskap" var å se på sport på tv. Alt annet var uinteressant i hans øyne. Så i våres tok hun altså mot til seg og brøt opp. Hun har ikke angret og forholdet til mannen er også mye bedre nå som de bare er "venner". Han har jo barna 50% av tiden så de har jo mye med hverandre å gjøre. Og han har også faktisk blomstret opp. Nå har han jo ingen til å ordne alt for seg og da må han jo faktisk ordne det selv.

Dette var vel egentlig ikke noe råd, men jeg ønsker deg i hvertfall lykke til og håper du finner ut av hva du skal gjøre.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for flere kommentarer!

Caramba, det var nok ikke han som kom på "ideen" å få barn, nei. Han kommer jo sjelden med initiativ hva enn det måtte være... (sex er jo unntaket... ). Men selv om det nok var jeg som var mest klar for å stifte familie, var han med på det. Ungen var planlagt, for å si det sånn. Han

Han er ikke direkte uengasjert, men han takler kun å være 100% til disposisjon kort tid om gangen. Når det er nok for ham, er det nok, uansett om vi andre kunne trengt ham. Han ønsker nok å være mer engasjert, men innrømmer uproblematisk at han ikke greier det. "Jeg bare er sånn". Ingen vilje overhodet til å prøve å forandre på noe. Han har i det hele tatt problemer med å sette seg selv og sine behov og preferanser en smule tilbake, i hvertfall gjøre det helhjertet og la det i det minste se ut som han synes det er greit.

Han har minst 4-5 ganger vært uten ungene i lange perioder, i opptil 7 uker. Andre småbarnsfedre som har hørt dette, sier det er ubegripelig for dem. Flere av mine venninners menn sier at de aldri i livet frivillig hadde vært uten ungene så lenge. Da nr. to var nyfødt, så han henne ikke i perioden fra hun var 6 uker til hun var 3 måneder. Og som nå i sommer, ungene og jeg er hos mine foreldre. Han fikk avlyst en sommerjobb han skulle ha i min ferie, og kunne dermed i teorien blitt med oss, om ikke hele perioden, så i hvertfall hadde det vært mulig for ham å komme hit for å være sammen med ungene i noen dager. Men det vil han tydeligvis ikke nok til å gjennomføre det. Jeg antydet det før ferien, men det var lite respons. Gidder søren meg ikke mase, selv om jeg synes det er synd for ungene at de ikke ser faren på så lenge.

Nå treffes vi på søndag, etter fire uker adskillelse. I løpet av neste uke kommer jeg til å gjøre det klart for ham hva jeg går og tenker på. Er spent på reaksjonen. Han kommer vel først til å tro at det bare er blabla fra min side, men jeg skal jammen få ham til å skjønne at jeg mener det seriøst.

[Gjest gjest1]

Du må fortelle hvordan det går da!

Lykke til!

[Caramba]

Håper virkelig det ordner seg for deg og familien. Kanskje han får seg en skikkelig vekker når du forteller hva du tenker å gjøre. Høres ut som han trenger å bli røsket litt i nakken...

Lykke til:-)

[Gjest PuseFine]

Håper dette ordner seg! Men jeg må si at det høres ikke ut som om han er typen som plutselig vil komme til å forandre seg veldig - spesielt hvis han klarer å være uten barna så lenge - da blir det jo på en måte ikke det helt store virkemiddelet å flytte uten ham.. (utenom at han savner deg selvsagt..)

Du sier du er skeptisk til internasjonal skole. Det er mange fordeler ved å sende barna på internasjonal skole, spesielt faglig, og jeg tror ikke det vil gå ut over kreativiteten til barna pga språkproblemer. Det som er dumt er jo hvis allee de andre ungene i nabolaget går på den lokale skolen mens dine barn går på en skole lengre unna - da mister de jo muligheten til å bli kjent med barn i nabolaget..

Håper virkelig det ordner seg for deg, det fortjener du!

Hold oss oppdatert!

(en ting til - hvis han er arbeidsledig kan jeg ikke skjønne noe annet enn at han skal gjøre ALT husarbeid! Hva gjør han hele dagen da??)

[Gjest porselen]

Du virker veldig reflektert i det du skriver og tenker. Og du er sliten, man blir utrolig sliten av både jobb, barn, hus og av å prøve å motivere mannen i sitt liv.

Jeg tror nok kanskje at et ultimatum kan være en ting her, at dere flytter til et mere passende sted for hele familien innen 1 1/2 år enten han er med eller ikke. Det kan nok godt hende at når dere har flyttet så vil han finne ut at det var et godt valg, som han har funnet ut i andre situasjoner. Men han er ikke typen til å sette i gang forandringer, han er typen som klager men ikke finner løsninger. Problemorientert, ikke løsningsorientert.

Dette kjenner jeg til av egen erfaring, det er ikke lett å leve med en person som finner alt vanskelig og umulig og ikke klarer å gjøre ting på eget initiativ. Men som oftest har de jo også positive sider som gjør at man holder ut en stund til, de er jo ikke utelukkende forferdelige personer. Det er som regel ikke evnen det står på men viljen.

Jeg ønsker deg lykke til.

[Gjest gjest1]

dytter denne opp jeg, lurer på hvordan det går?

[Gjest Gjest]

Jeg har bare ên ting å si: Ikke tenk så mye, FØL. Følelser som gang på gang dukker opp, dukker ikke opp uten grunn. Gjør det du FØLER er rett, ikke det du tenker er rett.

Lykke til!