Orker ikke min mor mer

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og oppvokst med en mor som er psykisk syk, uten å gå inn på detaljer rundt sykdommen. Hun er god, snill, morsom og oppegående i mange perioder - men de periodene hun ikke er frisk sliter på meg. Da kan hun eksempel komme med mange stikk, dumme kommentarer, være sur i humøret og gjøre at jeg føler meg lite verdt for hun. Før når jeg var barn var det vanskelig å ta avstand i disse periodene, men som voksen må jeg gjøre dette. 
 

Forleden hadde hun en slik episode, og jeg blir tilslutt så irritert av at hun kommer med stygge kommentarer at jeg sier ifra at jeg må ta avstand en periode nå for å ikke bli ødelagt psykisk selv. Da kan hun vri det om til at jeg syns hun er så fæl og jeg skal få det som jeg vil, hun er alltid snill med meg og det er jeg som er problemet. Hun evner ikke å se sin egen væremåte, eller ta seg sammen. Hva skal jeg gjøre her? 
 

Jeg vil selvfølgelig ikke miste kontakten med hun, men det sliter sånn på meg når hun er slik. I tillegg jobber jeg som psykolog, og hun sier ofte at jeg er dårlig i jobben min som ikke får til å ha ett bra forhold til hun. 
 

Det har vært ganger der hun er så stygg og nedlatende at det føles ut som nummeret før det bokstavligtalt klikker for hodet mitt. Noen ganger er jeg så langt nede etter vi diskuterer at jeg har vurdert å bare legge meg selv inn da jeg er helt ødelagt. Dette er spesielt i periodene hun sliter med selvmord. Da kan jeg få mareritt som er veldig realistiske om at hun hopper foran biler, skyter seg selv eller andre ting. Har noen andre erfaring og råd?

Anonymkode: 6f1b6...ef6

[AnonymBruker]

Du glemmer noe her. Hun ER syk. 

Anonymkode: 9dde6...640

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du glemmer noe her. Hun ER syk. 

Anonymkode: 9dde6...640

Jeg vet hun er syk, men jeg kan som du forstår ut ifra innlegget mitt ikke måtte slite mentalt grunnet hennes sykdom 

Anonymkode: 6f1b6...ef6

[AnonymBruker]

Hvis du jobber som psykolog, kan du ta på deg psykologbrillene for å se på samspillet mellom dere? Altså, om du hadde en pasient som kom til deg og fortalte om moren sin sånn som du forteller her, hva ville du tenkt da? 

Som psykolog vil jeg anta at du er godt kjent med hvorfor noen kutter kontakten med egne foreldre. 

Anonymkode: e3ed2...7ac

[AnonymBruker]

Du kan forsøke å velge vekk å reagere på hennes utspill. Altså at du aksepterer at hun er som hun er, men at DU velger din egen reaksjon på hva hun sier. Det vil skape en distanse til henne og det hun sier. Men det krever at du får ro og overskudd til å ha den distansen, og derfor kan det være lurt å bestemme når, hvor ofte og hvordan dere har kontakt. 

Skjønner veldig godt at det er en vanskelig situasjon for deg, for mamman sin er jo den viktigste personen i verden som man ønsker bekreftelse hos. 

Virker som at hun har problemer med mentalisering, å forstå hva hennes utspill gjør med deg. For de aller flerste mødre ønsker jo barna sine det aller beste. Før du prøver deg på den første strategien jeg nevner, kanskje du kan spørre henne; forstår du at det du sier nå gjør meg lei meg? Hvis hun ikke forstår det, eks ikke synes det er noe å bli lei seg for, kan du forklare henne at det gjør deg lei deg og be henne slutte. Så får du se hvordan hun reagerer på det,om hun feks gjentar seg. Da lærer du mye om hvor mye dine følelser betyr for henne og hvorvidt hun forsøker å endre det- for er hun innerst inne en normal mor så vil hun jo ikke påføre barnet sitt smerte.

Anonymkode: 0dfa9...a3a

[AnonymBruker]

Ta deg en pause når du kan.

Er også pårørende til en periodevis syk foreldre , når de er friske så er det "normale" , når h*n er syk er det som å være med et barn. meg-meg-meg  og blir oppringt mast på til alle døgnets tider, bryr seg ikke om vi voksne har egne familier og er slitne.Går ikke an avvise alltid heller da er det stakkars den syke ikke oss andre som må må høre på det oppgulpet.

Fikk derimot høre på pårørendesamtale på DPS at man må kunne sette grenser også.

Gi beskjed om når det ikke passer(ringer deg senere) og gi høflig men tydelig beskjed når foreldre trør over streken og blir ufin.Psykisk sykdom er faktisk ikke en unnskyldning til å oppføre seg som en total drittsekk.

Anonymkode: a56db...d11