Mye følelser

[AnonymBruker]

Får ikke sove, dette blir en lang post, og må nok poste denne som anonym. 

Har en kamerat som jeg har hatt et noe komplisert vennskap med. Vennskapet startet vel for 7 år siden, og det har vel kommet til et punkt hvor jeg nå står helt fast. Vi er begge gutter.

Når jeg møtte denne kameraten første gang fant vi fort ut at vi hadde mye til felles, av interesser, humor og at praten gikk veldig lett. Etter knapt er år var vi nærmest uadskillelige. Kunne gå turer hver dag, chatte til langt på natt, og finne på noe så og si hver helg. 

Vennskapet kom til et punkt hvor det ble veldig intenst, muligens for intenst. Tror grensene mellom hva som var vennskapelig og ikke ble visket ut. Jeg merket at vennskapet vårt fikk en bråvending, til at kameraten min ofte utfordret mine intime grenser, og ofte fant unnskyldninger for å ta på meg. Jeg tillot det, og begynte vel og gjøre det samme tilbake, uten å helt vite hvorfor. Var ingenting seksuelt mellom oss, men føler likevell vi krysset en grense.

Alt skulle forandre seg en kveld jeg snappet med han. Vi hadde da vært venner i ett år, og han sendte meg en snap som var av intim karakter. Jeg freaket selvsagt ut, og ante ikke hvordan jeg skulle reagere. Det ble til at jeg kun overså snappen, og latet som at det aldri hadde skjedd. Vennskapet ble en del mer intenst etter den snappen.

Tror vennskapet ble for intenst, og kameraten min slettet snap, blokkerte nummeret mitt, og ungikk meg. Vi hadde stort sett bare felles venner, så dette ble en veldig belastende periode for meg. Det tok nærmeste to og et halvt år før han ville snakke med meg igjen. Han ønsket ikke å fortelle meg hvorfor han hadde unngått meg i to og et halvt år, men han sa at han «slet med ting, og at det var personlig». Jeg har i ettertid aldri mast om dette.

Når vi hadde ordet opp og blitt «venner» igjen, spurte jeg om han kunne fjerne blokkeringa på telefonen. Da svarte han overrasket at han «aldri hadde blokkert meg» på telefonen. Det synes jeg var merkelig, men jeg vet at moren hans mislikte meg veldig sterkt. Broren hans hadde fortalt meg at moren hans hatet meg, og at hun hadde klikket på kameraten min en kveld han hadde sagt at han ønsket å orde opp med meg. Så jeg vet at moren hans misliker meg sterkt, og det gjør hun nok enda, den dag i dag.

Noen uker senere fortalte kameraten min at han ikke trodde vi kunne bli så nære venner som vi var før, at han ikke ønsket det. To år gikk, og vennskapet vårt var tilbake til slik det var før han blokka meg.

Rett før forrige sommer forteller han meg at han skal reise bort, fordi han trenger å komme seg litt bort, og at han ikke har planer om å komme tilbake. Jeg ble selvsagt veldig lei meg, fordi jeg ikke ønsket å miste han igjen. Jeg har mange andre venner, og jeg klarte ikke den gangen å sette ord på hva det var med akkurat denne kameraten, men jeg visste at jeg ikke ønsket å miste han enda en gang.

Sommeren kom, og han flyttet. Når jeg endelig innså at han var borte, så gikk det plutselig opp for meg hvorfor jeg ble så sint når han forsvant (igjen). Jeg hadde snakket med faren min, en kveld, og han så at det tydeligvis var noe som plaget meg. Når han spurte meg hva det var, sa jeg at jeg lurte på om jeg likte noen. Både foreldrene til kameraten min, og mine foreldre er kristne. Han forsto at jeg mente kameraten min, han ble ikke sint, men det var tydelig at han ikke håpet at jeg likte han på den måten. Moren har aldri likt denne kameraten, så hun kommer jeg aldri til å snakke med dette om. 

Enda et år gikk, og jeg fant ut at jeg ikke hadde følelser for kameraten min, men at jeg kun savnet ham. Trodde jeg. For rett over sommeren, etter å ha vært borte i ett år flytter kameraten min hjem igjen.

Jeg trodde følelsene mine skulle være borte, for det var de. Men så fort han kom tilbake, så var følelsene tilbake. Det har nå kommet til det punktet hvor jeg nå innser at jeg ikke bare ser på han som en god venn. Han oppfører seg likt som før, men jeg aner ikke om han forstår hva vennskapet vårt gjør med meg. Jeg aner ikke om han føler det samme, men om han gjør, så aner jeg ikke åssen vi skal løse det. 

Moren hans hater tydeligvis meg, og moren min har alltid hatet han, og vi har begge vokst opp i kristne familier hvor vi har lært at homofili er synd. 

Hver gang vi henger sammen eller gjør noe sammen, så kommer jeg hjem, og huet mitt går på høygir. Jeg får ikke sove, og det ødelegger meg. Har aldri sett på meg selv som homofil, og alltid tenkt jeg skulle få meg familie en gang. Er det rart at jeg har utvikle så sterke følelser for bestekameraten min? Skjønner for første gang at jeg ikke bare har vennskapelige følelser, eller at jeg bare er glad i han.

Problemet er at jeg ikke skjønner hva han tenker og føler oppi dette. Noen ganger kan han være veldig intens, og gjøre ting som gjør at jeg er mindre i tvil, mens andre ganger er han reservert, bortreist, og nærmest som han angrer seg.

Aner ikke hva jeg skal tro, tenke, føle, gjøre. Føler bare jeg trenger noen å snakke med, alt er så vanskelig  

Anonymkode: 614c4...246

[AnonymBruker]

Ingen?  

Trenger bare noen å snakke med  

Anonymkode: 614c4...246

[Gjest Lexie Grey]

Det høres ut som om dette er veldig belastende for deg følelsesmessig, denne relasjonen mellom deg og kameraten din. Jeg forstår godt at følelsene dine har "tatt av" på flere måter og at det kjennes intenst og vondt, siden dere så ut til å være/ er ganske nære men også med mye frem og tilbake. Det er ikke rart du er forvirret og kjenner på så mye når det har vært så berg-og-dalbane, det er veldig forståelig. Jeg er en person som føler veldig sterkt og mye, og kan på en måte relatere til din situasjon med å få sterke og intense følelser for noen som tilslutt kan føles ødeleggende. 

Høres ut som mye av det vanskelige er at dere begge er oppvokst i kristne familier der din/ deres situasjon kan ses på som "forbudt" og "umoralsk". I løpet av vennskapet deres, har aldri kameraten din sagt noe som helst til deg om hva han føler, eller om han føler noe? Og når du skriver at han innimellom kan være veldig intens og gjøre ting som får deg til å bli mindre i tvil, kan jeg spørre litt om hva? Noe han gjør fysisk eller sier? 

Hvis du føler for å prate og at det kan hjelpe, er det bare å sende meg en PM hvis du vil.

[PM75]

Høres ut som en intens forelskelse ❤️ 
Er det ikke på tide å ta en prat med kameraten din og reflektere over dette sammen?