Til deg som har vært utbrent, og ble frisk igjen

[AnonymBruker]

Hvordan var veien tilbake igjen? Hvor dårlig var du på det verste og hva hjalp deg å bli bedre? Jeg har begynt på igjen i arbeid nå etter 3 måneder men kjenner at jeg har tatt flere steg tilbake igjen. Nå føler jeg meg helt utmattet igjen, er tungpust, hodepine, svimmel og fikk et angstanfall fordi jeg følte at jeg ikke fikk puste. Angstanfall har jeg ikke hatt siden jeg ble syk så det er nok kroppen sin måte å gi beskjed om at det er for tidlig å begynne i arbeid igjen. Anbefaler ingen å møte veggen. Ser tilbake på tiden før som idyll og angrer for at jeg dro det så langt. Så jeg trenger noen solskinnshistorier 🙏

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye trøst dessverre, men er du sikker på at det er utbrenthet? Kan det være feks ME? 

Anonymkode: 2f9d0...31c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke så mye trøst dessverre, men er du sikker på at det er utbrenthet? Kan det være feks ME? 

Anonymkode: 2f9d0...31c

Legen min er veldig tydelig på at det er utbrenthet. Jeg har nevnt det for henne flere ganger men alle symptomene mine og sykdomshistorien mener hun er klassisk for utbrenthet. 

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

Min utbrenthet forsvant ikke av hvile. Jeg måtte endre min måte å forholde meg til meg selv, de rundt meg, jobben og livet ellers. Noe måtte endres. Å gå tilbake til livet som det var før, var umulig. Prøv å forstå hva du fortrenger av følelse. Er jobben feil for deg? Er du i et forhold som ikke er bra for deg, eller andre relasjoner du bør kutte eller endre? Er det ting fra fortiden som du ikke har bearbeidet?

Anonymkode: e132c...113

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min utbrenthet forsvant ikke av hvile. Jeg måtte endre min måte å forholde meg til meg selv, de rundt meg, jobben og livet ellers. Noe måtte endres. Å gå tilbake til livet som det var før, var umulig. Prøv å forstå hva du fortrenger av følelse. Er jobben feil for deg? Er du i et forhold som ikke er bra for deg, eller andre relasjoner du bør kutte eller endre? Er det ting fra fortiden som du ikke har bearbeidet?

Anonymkode: e132c...113

Det smalt da jeg drev med oppussing, tok videreutdanning, jobbet 100 prosent og har små barn. Jeg ser jo nå i ettertid at summen ble for mye, men underveis følte jeg det gikk greit. Tenkte det gikk for en periode. Nå har ting landet med hus og videreutdanning og jeg har innsett at jeg aldri mer kan drive et sånt hardkjør igjen. Kroppen var på vei tilbake for noen uker siden, men nå er jeg tilbake på bunn føles det ut som. Og det er en forferdelig følelse:(

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det smalt da jeg drev med oppussing, tok videreutdanning, jobbet 100 prosent og har små barn. Jeg ser jo nå i ettertid at summen ble for mye, men underveis følte jeg det gikk greit. Tenkte det gikk for en periode. Nå har ting landet med hus og videreutdanning og jeg har innsett at jeg aldri mer kan drive et sånt hardkjør igjen. Kroppen var på vei tilbake for noen uker siden, men nå er jeg tilbake på bunn føles det ut som. Og det er en forferdelig følelse:(

Anonymkode: e3ace...305

Det ble nok mye på en gang ja. Startet du fullt på igjen på jobb? Opptrapping bør skje gradvis. 

Anonymkode: e132c...113

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg er sykemeldt selv nå, pga utbrenthet. Har oppfølging av psykolog og nøster oppi ting og tang. Syns det er veldig fruktbart for min del. Ser tidligere hvordan jeg har vært ja-menneske, hatt vansker med å sette grenser osv.  

Nå finnes det jo ulike faser av utbrenthet, ikke helt sikkert hvor jeg befinner meg selv, uten at det har bikket over. Men kjenner veldig på utmattelse. Sover om natta, men må på dagtid kanskje sove 1-2 høneblunder fordi jeg er så sliten. Psykologen har sagt at jeg bare skal sove dersom kroppen gir signal om det. 

På sikt så må jeg endre på ting i livet. Så jeg ikke fortsetter å brenne meg ut. Psykologen nevner også at dersom jeg har typ 30% med energi, så skal eg jeg jobbe ti prosent osv. Ellers vil jeg bare dundre i veggen igjen. 

Sammen med ferie, så har ikke jeg vært på jobb på ca tre måneder. 

Anonymkode: 7c878...295

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det ble nok mye på en gang ja. Startet du fullt på igjen på jobb? Opptrapping bør skje gradvis. 

Anonymkode: e132c...113

Startet gradert, men med fulle dager. Ca 3 dager i uken. Hadde vært nok med et par timer de dagene. Så til neste gang bør jeg heller holde meg til en dag i noen uker lenger enn jeg tror jeg er klar. 

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare si at jeg er sykemeldt selv nå, pga utbrenthet. Har oppfølging av psykolog og nøster oppi ting og tang. Syns det er veldig fruktbart for min del. Ser tidligere hvordan jeg har vært ja-menneske, hatt vansker med å sette grenser osv.  

Nå finnes det jo ulike faser av utbrenthet, ikke helt sikkert hvor jeg befinner meg selv, uten at det har bikket over. Men kjenner veldig på utmattelse. Sover om natta, men må på dagtid kanskje sove 1-2 høneblunder fordi jeg er så sliten. Psykologen har sagt at jeg bare skal sove dersom kroppen gir signal om det. 

På sikt så må jeg endre på ting i livet. Så jeg ikke fortsetter å brenne meg ut. Psykologen nevner også at dersom jeg har typ 30% med energi, så skal eg jeg jobbe ti prosent osv. Ellers vil jeg bare dundre i veggen igjen. 

Sammen med ferie, så har ikke jeg vært på jobb på ca tre måneder. 

Anonymkode: 7c878...295

Takk for du svarer. Det er nok der jeg har brent meg. Kjente at jeg pustet minutt for minutt på jobb og telte ned tida. Det var beintøft. Så må nok begynne på scratch og følge oppskriften til den psykologen når energien kommer litt tilbake igjen. Kjenner du på andre symptom enn utmattelse? 

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Startet gradert, men med fulle dager. Ca 3 dager i uken. Hadde vært nok med et par timer de dagene. Så til neste gang bør jeg heller holde meg til en dag i noen uker lenger enn jeg tror jeg er klar. 

Anonymkode: e3ace...305

Det er sannsynligvis altfor mye. Du burde startet med 2 halve dager i uken, så holde deg der lenge før du trapper opp sakte og følger funksjonsnivået ditt.

Å starte på igjen 3 fulle dager er opskriften på å møte veggen igjen, og den veggen er minst ti ganger hardere for hver gang du treffer den. Måtte tre ganger til her før jeg endelig gjorde det som trengtes, og da hadde jeg ikke noe valg, kroppen stoppet helt opp i et år.  Støtter det som skrives over her om psykolog, det var det som hjalp meg mest. 

Anonymkode: e132c...113

[AnonymBruker]

Ja det er nok sant.. Takk for svar. Jeg går til psykolog privat. Må jobbe enda hardere med å endre tankegang og gi dette mer tid. Var sikker på at det gikk riktige veien med jobb nå, men tydeligvis ikke siden jeg ligger rett ut enda verre enn tidligere. 

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for du svarer. Det er nok der jeg har brent meg. Kjente at jeg pustet minutt for minutt på jobb og telte ned tida. Det var beintøft. Så må nok begynne på scratch og følge oppskriften til den psykologen når energien kommer litt tilbake igjen. Kjenner du på andre symptom enn utmattelse? 

Anonymkode: e3ace...305

Like før jeg ble sykemeldt så var kroppen og hodet mitt på høygir, superstressa. Kjente på indre uro, og på jobb var det som jeg ikke fikk puste. Hadde hjernetåke og var kjempesliten. Veldig emosjonell, kunne få skikkelige gråtetokter når  jeg var alene. Satt på bussen og hørte på en vanlig sang, ble kjempetrist og tårene begynte å renne uten kontroll mens jeg satt på bussen. Var også irritabel på folk rundt meg. Og ingenting var lystbetont lenger. Kjente meg veldig trist. Anspenthet og smerter i nakke og skuldre. 

Det tok nesten to måneder før uroen i kroppen gav seg. Nå er det utmattelse jeg kjenner på. Og at jeg er så utrolig trist. Vanskelig å beskrive, blanding av tungsinn og vemod. Kjenner det som et sug i kroppen innimellom. Gråter ikke like lett nå, men innimellom. Klarer ikke å gjøre stort hjemme. Mye er tiltak. Stå opp, dusje og oppvaskmaskin så er jeg sliten liksom. Fysisk aktivitet, begrenser seg til veldig korte turer. Veldig merkelig tilstand å være i. 

Jobber sammen med psykologen med å tillate meg selv å ha det slik. Å slippe opp. At det er greit. Lytte til kroppen. Øvelser som åpner opp i kroppen mtp anspenthet, enkel pusteøvelse, jobbe med å sette grenser og ta plass. Og det å se på eget liv som sin banehalvdel. At dersom jeg bruker for mye tid på andre folks banehalvdel, ved å hjelpe, vise omsorg, folk som invaderer min banehalvdel, så gror min del igjen. Jeg må pleie meg og mitt, viss det gir mening. Og sette grenser. 

Anonymkode: 7c878...295

[AnonymBruker]

Lå på sofaen i 3 mnd , å gå butikken var grusomt.

var sykemeldt i 3 mnd også, tvang meg tilbake i jobb så gikk det seg til etterhvert, men tok laaaang tid før jeg følte meg «normal» igjen. Burde nok tatt tak i jobb og privatliv med en gang

Anonymkode: 9b777...284

[AnonymBruker]

Utbrent for 3,5 år siden. Gradvis opptrapping og kognitiv terapi var løsningen for meg. Nå har jeg det veldig fint og greier å balansere. Dog skal det mye mindre til før jeg blir sliten nå enn før, så føler liksom at noe er «ødelagt». Men det klarer jeg å leve med, selv om jeg kanskje må si nei til ting og derav tåle noen skråblikk

Anonymkode: 06c40...ba0

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utbrent for 3,5 år siden. Gradvis opptrapping og kognitiv terapi var løsningen for meg. Nå har jeg det veldig fint og greier å balansere. Dog skal det mye mindre til før jeg blir sliten nå enn før, så føler liksom at noe er «ødelagt». Men det klarer jeg å leve med, selv om jeg kanskje må si nei til ting og derav tåle noen skråblikk

Anonymkode: 06c40...ba0

Kanskje en fin måte å tenke på det er at det er ikke noe som er ødelagt nå, det var heller grensesettingen din som var ødelagt før og derfor klarte du å presse deg så langt forbi grensene? ❤ 

Anonymkode: e132c...113

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Like før jeg ble sykemeldt så var kroppen og hodet mitt på høygir, superstressa. Kjente på indre uro, og på jobb var det som jeg ikke fikk puste. Hadde hjernetåke og var kjempesliten. Veldig emosjonell, kunne få skikkelige gråtetokter når  jeg var alene. Satt på bussen og hørte på en vanlig sang, ble kjempetrist og tårene begynte å renne uten kontroll mens jeg satt på bussen. Var også irritabel på folk rundt meg. Og ingenting var lystbetont lenger. Kjente meg veldig trist. Anspenthet og smerter i nakke og skuldre. 

Det tok nesten to måneder før uroen i kroppen gav seg. Nå er det utmattelse jeg kjenner på. Og at jeg er så utrolig trist. Vanskelig å beskrive, blanding av tungsinn og vemod. Kjenner det som et sug i kroppen innimellom. Gråter ikke like lett nå, men innimellom. Klarer ikke å gjøre stort hjemme. Mye er tiltak. Stå opp, dusje og oppvaskmaskin så er jeg sliten liksom. Fysisk aktivitet, begrenser seg til veldig korte turer. Veldig merkelig tilstand å være i. 

Jobber sammen med psykologen med å tillate meg selv å ha det slik. Å slippe opp. At det er greit. Lytte til kroppen. Øvelser som åpner opp i kroppen mtp anspenthet, enkel pusteøvelse, jobbe med å sette grenser og ta plass. Og det å se på eget liv som sin banehalvdel. At dersom jeg bruker for mye tid på andre folks banehalvdel, ved å hjelpe, vise omsorg, folk som invaderer min banehalvdel, så gror min del igjen. Jeg må pleie meg og mitt, viss det gir mening. Og sette grenser. 

Anonymkode: 7c878...295

Høres ut som meg. Virker som du har en veldig flink psykolog. Ja, det er en veldig merkelig og ekkel tilstand å være i.. Håper vi blir bedre snart lykke til da! 

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som meg. Virker som du har en veldig flink psykolog. Ja, det er en veldig merkelig og ekkel tilstand å være i.. Håper vi blir bedre snart lykke til da! 

Anonymkode: e3ace...305

Takk det samme 😊 Ja han er ikke dum den psykologen der 👍🏻

Anonymkode: 7c878...295

[AnonymBruker]

Jeg var borte i litt mer enn 1 år. Underveis i sykemeldingsperioden gikk jeg til psykolog og laget gode og sunne rutiner i hverdagen. Etter hvert var jeg sosial en gang i uken. Tilbake på jobb ble løsningen min å redusere ansvaret, og å ha en åpen dialog med min leder om at noen dager er tyngre enn andre. Den forståelsen ga meg mye pusterom. Den dag i dag kan jeg fremdeles kjenne på angst, og har hatt et par angstanfall. Dette er likevel veldig sjeldent sammenlignet med før, og jeg velger å godt angsten når den kommer. Jeg tror ikke at du kan kurere utbrenthet helt, men det å fjerne de største synderene (f.eks. Mye ansvar på jobb/jobbe 100%), kan bidra positivt. For min del vet jeg også at det å være for sosial skader mer enn det hjelper, så holder det til 1-2 ukentlig. Kort fortalt så må du lære når du kan gasse, og når du må bremse. 

Anonymkode: 2fce2...798

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var borte i litt mer enn 1 år. Underveis i sykemeldingsperioden gikk jeg til psykolog og laget gode og sunne rutiner i hverdagen. Etter hvert var jeg sosial en gang i uken. Tilbake på jobb ble løsningen min å redusere ansvaret, og å ha en åpen dialog med min leder om at noen dager er tyngre enn andre. Den forståelsen ga meg mye pusterom. Den dag i dag kan jeg fremdeles kjenne på angst, og har hatt et par angstanfall. Dette er likevel veldig sjeldent sammenlignet med før, og jeg velger å godt angsten når den kommer. Jeg tror ikke at du kan kurere utbrenthet helt, men det å fjerne de største synderene (f.eks. Mye ansvar på jobb/jobbe 100%), kan bidra positivt. For min del vet jeg også at det å være for sosial skader mer enn det hjelper, så holder det til 1-2 ukentlig. Kort fortalt så må du lære når du kan gasse, og når du må bremse. 

Anonymkode: 2fce2...798

Tusen takk for svar

Anonymkode: e3ace...305

[AnonymBruker]

Jeg har vært utbrent og er nå helt frisk. Trodde jeg hadde ME en stund, hadde alle symptomene på det. Men det er helt like symptomer for normal utbrenthet også. Du må nok belage deg på flere oppturer og nedturer på veien mot å bli helt frisk!

Jeg var helt sengeliggende/sofaliggende i 3 måneder. Deretter brukte jeg ca 6 måneder på å komme meg på beina igjen. Og så et par år etter det på å klare å takle normalt stress igjen. Jeg vil tro at du har gått for hardt ut nå. Men samtidig er du nødt til å prøve deg fram med noe aktivitet etter hvert for å faktisk bli bedre til slutt. Hvis du kapitulerer inn i kun hvile, vil kroppen kunne bli så tåkete og understimulert at den til slutt ikke takler noe som helst. Da er veien kort til en ME-diagnose.. 

Jeg ble faktisk ikke bedre før jeg begynte å bli desperat etter en kur, og begynte å eksperimentere med stress-senkende teknikker som jeg fant på internett, f.eks. EFT (en slags meditasjonsteknikk egentlig) og det forhatte kurset Lightning Process (var aldri på kurs, men saumfarte internett etter info og brukte teknikkene på meg selv). Mitt inntrykk var at kroppen min hadde en slags hang-up på å pumpe stresshormoner ut i kroppen, og jeg klarte aldri å skru av. Jeg våknet hver dag fullstendig utmattet med fyllesjuk-følelse. Men etter at jeg klarte å selvhypnotisere meg til å la hjernen/kroppen gi slipp på hjernetåka og anspentheten/sitringen i kroppen, begynte det å gå merkbart bedre, og kroppen min begynte faktisk å hvile ut mens jeg sov. Det tok fortsatt vanvittig lang tid å bli helt frisk, men nå 6 år etter, er dette som et avsluttet kapittel i mitt liv. Hører vel også med til historien at jeg ikke lengre lever på samme måte som før jeg ble utbrent. Jeg jobbet f.eks. frilans mellom 30-70% i 3-4 år etterpå.

Men ja, kroppen din vil nok i en lang stund fremover reagere ekstremt dårlig på stress. Den ser nå på hver minste lille form for stress som en trussel. Den vil kunne reagere på denne trusselen gjennom å gi deg fysiske og psykiske symptomer (som egentlig er en unødvendig over-reaksjon). Men den prøver egentlig bare å beskytte deg fra deg selv. Den vil ikke tilbake til sånn det var før. Du blir nødt til å være tålmodig, og du må kreve fra helsevesenet og arbeidsgiver at de også er tålmodige. Du kommer nok til å bli bedre  Det viktige nå er at du ikke får panikk og tror at du aldri kommer til å bli frisk. For det blir du! Panikken blir du bare mer stressa av. Stol på at prosessen funker! To skritt frem og et tilbake, så to skritt fram igjen, sneglefart fremover  

Stor klem og hold motet oppe!

Anonymkode: 61165...48e