Få barn som psykisk syk

[AnonymBruker]

Jeg lurte på om noen her har slitt med psykiske lidelser tidligere, men som nå har barn? Jeg har psykiske lidelser som preger livet mitt i en ekstrem grad hvor omtrent alt må tilrettelegges. Jeg er dog veldig ung, og har mange år på meg å enten bli frisk (eller i hvert fall frisk nok), så det er vanskelig å legge idéen om å få barn helt på hylla. Det hadde vært fint å få biologiske barn, men er bekymret for å videreføre genene. Samtidig vet jeg ikke hvordan det er å adoptere om man har hatt eller har psykiske lidelser, selv om man fungerer fint? Noen som kan dele erfaringer? 

Anonymkode: 938c1...e3c

[Silva Pluvialis]

Man får ikke adoptere om man har eller har hatt psykiske lidelser. Barn som er adoptert eller i fosterhjem er svært sårbare, og trenger stabile omsorgspersoner over tid. Da må man være helt frisk psykisk.

 

 

[Silva Pluvialis]

.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar og venter nr 2 straks. Mitt beste råd er å få noen biter på stell før du begynner å stifte familie. Ha som ett mål å bli frisk nok til å kunne følge opp ett barn. De trenger stabilitet, trygghet, nærhet, kjærlighet, omsorg og selvfølgelig ett varig hjem med en del ting som koster penger. 

Det er ikke gitt at man viderefører gener og to tilsynelatende friske foreldre kan få ett psykisk sykt barn. 

Anonymkode: 34a8b...3b1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Uatskillelig skrev:

Man får ikke adoptere om man har eller har hatt psykiske lidelser. Barn som er adoptert eller i fosterhjem er svært sårbare, og trenger stabile omsorgspersoner over tid. Da må man være helt frisk psykisk.

 

 

Så selv om jeg blir 100% friskemeldt og holder meg friskemeldt i 15+ år så vil det ikke være mulig for meg å adoptere et barn? 

Anonymkode: 938c1...e3c

[Cinnamondiva]

Vel, jeg vil egentlig bare si nei, det bør man helst ikke gjøre. Man bør være helt frisk😇

[Silva Pluvialis]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Så selv om jeg blir 100% friskemeldt og holder meg friskemeldt i 15+ år så vil det ikke være mulig for meg å adoptere et barn? 

Anonymkode: 938c1...e3c

Det er jeg usikker på, men jeg vet at bufdir samler inn tidligere journaler, særlig fra psykiatrien. Man får vel avslag om man har en bakgrunn med tung psykiatri.

Ellers overrasker det meg at folk som er usikre på om de skal få biologiske barn tenker at de vil adoptere. Det er ikke lettere å adoptere enn å oppdra et barn man har født selv. Adopterte barn er ofte traumatiserte og har et helt annet omsorgsbehov enn barn uten en slik ballast. 
 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Uatskillelig skrev:

Ellers følger jeg også tråden din. Jeg er også psykisk syk, og vurderer frem og tilbake om jeg skal ha barn eller ikke. Noe taler mot og noe for. Jeg er bekymret for at jeg kan være for syk, men som deg er jeg også ung, og mye kan skje på 10-15 år. 
 

Det er vanskelig, ja. Jeg har utrolig lyst på barn, men samtidig så vet jeg at det ikke er en menneskerett og at alle barn fortjener å ha foreldre som er friske nok til å ta vare på dem. Når det kommer til biologiske barn så er jeg livredd for å videreføre gener. Alle besteforeldrene mine, søsknene mine, begge foreldrene mine og en god del av tanter og onkler sliter psykisk på et vis. Jeg føler det er alt for egoistisk av meg å risikere at barna mine skal slite slik som jeg selv gjør. 

Anonymkode: 938c1...e3c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Uatskillelig skrev:

Det er jeg usikker på, men jeg vet at bufdir samler inn tidligere journaler, særlig fra psykiatrien. Man får vel avslag om man har en bakgrunn med tung psykiatri.

Ellers overrasker det meg at folk som er usikre på om de skal få biologiske barn tenker at de vil adoptere. Det er ikke lettere å adoptere enn å oppdra et barn man har født selv. Adopterte barn er ofte traumatiserte og har et helt annet omsorgsbehov enn barn uten en slik ballast. 
 

 

For min del handler det ene og alene om gener. Ikke at et adoptert barn nødvendigvis har bedre gener, men jeg føler det er egoistisk å bringe et barn til verden når du vet at du kan videreføre sykdommer. 

Anonymkode: 938c1...e3c

[Silva Pluvialis]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig, ja. Jeg har utrolig lyst på barn, men samtidig så vet jeg at det ikke er en menneskerett og at alle barn fortjener å ha foreldre som er friske nok til å ta vare på dem. Når det kommer til biologiske barn så er jeg livredd for å videreføre gener. Alle besteforeldrene mine, søsknene mine, begge foreldrene mine og en god del av tanter og onkler sliter psykisk på et vis. Jeg føler det er alt for egoistisk av meg å risikere at barna mine skal slite slik som jeg selv gjør. 

Anonymkode: 938c1...e3c

Jeg kan forstå at du frykter den arvelige belastningen for psykiske lidelser, samtidig er det overveiende stor sannsynlighet for at et adoptert barn også kommer til å slite svært mye psykisk. De har mye bagasje, dessverre. 
 

[AnonymBruker]

Vet ikke hva slags psykisk sykdom du har, men jeg har dystymi og angstproblemer, men har valgt å få barn - fordi jeg greier å ta vare på noen andre (det er meg selv jeg ikke er like generøs med emosjonelt) og har de verste periodene bak meg. Jeg har alltid greid å holde på jobb, ha relasjoner og familie på stell - så jeg valgte slik. Det har vært tøft (deprimert gjennom graviditeten spesielt under den verste morgenkvalmen og frem til midten av 2. trimester) men jeg angrer ikke og jeg har et godt nettverk som gir god støtte. Anbefaler veldig at du har de tingene i orden i hvertfall, et godt støttenettverk rundt deg og at du får avlastning fra partner og familie:)

Anonymkode: 7756a...1fc

[AnonymBruker]

Når du sier du trenger ekstrem tilrettelegging, så tenker jeg at det er for tidlig uansett til å tenke tanken. 
Det er krevende å få barn, både fysisk og emosjonelt. Man blir utslitt og søvnmangel er vanlig. Da kan man utsette seg selv for tilbakefall. 
Ville først fokusert på deg selv og din egen helse først. Livet er også godt å leve uten barn. 
Du tenker veldig riktig, særlig når det er mange ledd med psykiske lidelser bakover i slekten. 
 

Anonymkode: f384b...bf2

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk syk og slitt med sykdom siden barndommen. Ikke noe arvelig, men pga traumer. Første barnet så ble jeg gravid på prevensjon ganske ung. Tok tak i livet mitt, gikk i terapi og fikk et greit støtteapparat rundt meg, men det var selvsagt litt trøblete fra starten av. Mye flytting, gikk fra faren, trøbbel med han i starten, barnet var urolig og jeg kunne være litt ustabil humørmessig. Samtidig elsket jeg barnet mitt så høyt at det gjorde vondt, jeg hadde aldri elsker så høyt og aldri følt meg så elsket. 

Skjønte etter litt at dette går ikke mer, jeg ville gi barnet mitt den aller beste oppveksten, den oppveksten jeg aldri fikk og da måtte jeg ta meg sammen.

Tok meg utdanning, fant meg en flott og stabil mann som behandlet meg veldig bra, fikk meg en god jobb, bygde hus, tok kurs innen barneoppdragelse, skaffet barnet mitt all den hjelp den trengte med samtaler, støtte, godt samarbeid med barnehage og senere skole. Og ikke minst skaffet meg selv hjelp med å gå i terapi og samlivsterapi/familieterapi. Jeg har et enormt støtteapparat rundt meg og barnet. Jeg kan bruke mine "svakheter" som styrke, jeg kan bruke mine erfaringer til noe godt i familien. 

Barnet mitt gjør det kjempe bra på skolen, har mange venner, er en høflig, trygg og skikkelig god, kjærlig og morsom gutt. Mer enn jeg kunne bedt om. 

Vi har nå fått et barn til. Barnet får gode trygge rammer, stabil oppvekst, trygge foreldre og masse masse kjærlighet. Jeg føler jeg har tatt med meg alle negative erfaringer og skapt noe bra, en harmonisk familie. Vi har det mye morro sammen oppi all normal "kaos". Jeg vet hvor mye skader et barn kan få av en ustabil mor eller far, å ikke ha trygge rammer, noen å snakke med.... Så for min del tillater jeg meg aldri å være en slik person rundt familien min. 

Men ja, så er det det at jeg fortsatt er syk. Jeg har ikke klart å bli frisk enda. Når jeg har det som værst så bruker jeg støtteapparatet så godt jeg kan, tar en ekstra tur til psykologen, ringer helsestasjonen eller tar en prat med en god venninne. Jeg trekker meg unna familien, så når mamma har det vondt så trenger mamma litt alenetid og mannen tar over. Hvis ikke alenetid fungerer så er mamma syk. Som i forkjølet, vondt i hodet eller andre "vanlige" sykdommer som går over, men jeg er ikke helt i form.

En annen ting er at hjemme er jeg trygg. Her har jeg det bra, kan være meg selv og blir ikke like fort sliten. De menneskene jeg har rundt meg er jeg veldig trygge på. Jeg slipper å gå på tåhev, frykte for å møte på enkelte mennesker eller minnet på vonde ting. Men jeg klarer i de fleste tilfeller å gå på butikken, være med på idrett, foreldremøter etc. Det er kun en kort periode. Klarer jeg ikke det så stepper mannen inn. 

Jeg er nå delvis sykemeldt og det går mot delvis ufør, til jeg forhåpentligvis blir helt frisk. Det er ikke barna mine jeg blir sliten av eller familielivet, de gir meg så enormt mye glede og uten dem hadde jeg nok aldri klart å stått i 50% jobb. Men jeg sliter med meg selv i arbeidslivet, med andre, jeg er redd, hele tiden på vakt og har et ekstremt press på meg konstant (ikke jobbmessig), som sliter på meg psykisk og fysisk. Så sånn fungerer det nå. 

Puh, det ble langt, men håper det var til noe hjelp ihvertfall. 

Anonymkode: 1d069...16f

[AnonymBruker]

Man må jo nesten vurdere selv hvor vidt man kan ta vare på andre oppi sykdommen sin. Jeg har selv borderline personlighetsforstyrrelse, kompleks ptsd og OCD. Jeg var så liten da jeg utviklet disse sykdommene at de ble en del av meg og ble oppdaget for sent. Innen jeg ble diagnostisert fikk jeg et barn og det har i perioder vært veldig vanskelig. Barnet mitt bor 50/50 hos meg og far og det at jeg får annenhver uke til å hente meg inn gjør at jeg funger som en god mamma. Hadde jeg vært 100% alene så tror jeg ikke det hadde fungert. Man må jo ta innover seg at man kan bli helt alene om det. Barnefar kan jo stikke av, bli syk/skadet eller ennå værre dø. Barnet mitt er nå 15 år og selv om jeg fikk en ny mann da barnet var 4 som jeg fortsatt er sammen med, så har jeg ikke turt å få et til. Jeg vil gjerne ha et til, men jeg er så redd for å ikke klare å følge det opp på den måten det fortjener at jeg har latt det ligge. Jeg kjenner min begrensninger og selv om JEG vil aldri så mye så er det dårlig gjort ovenfor det nye barnet, det jeg har fra før og meg selv og satse på at alt skal gå bra når man ikke VET. Så jeg har funnet ut at i min situasjon med mine psykiske lidelser så må et barn på "deltid" være nok. Vi er alle forskjellige så noen hadde kanskje kunnet ha 3 barn alene også men, man har stor sett begrensede evner når man er psykisk syke så sørg iallefall for å ha et godt sikkerhetsnett rundt deg hvis du velger å få en baby.

Anonymkode: ea34b...e87

[Sunnys]

3 timer siden, Uatskillelig skrev:

Man får ikke adoptere om man har eller har hatt psykiske lidelser. Barn som er adoptert eller i fosterhjem er svært sårbare, og trenger stabile omsorgspersoner over tid. Da må man være helt frisk psykisk.

 

 

Ei jeg kjenner har 2 fosterbarn, og fikk de da de var små. Nå er de ungdommer. Fostermor er ufør pga psykisk helse, men har vært en fantastisk fostermor for de to barna 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har psykiske lidelser som preger livet mitt i en ekstrem grad hvor omtrent alt må tilrettelegges

Det høres ut som om dette er en alvorlig psykisk lidelse, Men du er ennå ung, så jeg ville satt tanken om barn på vent og konsentrert meg fullt og helt om å bli så frisk du kan få blitt. Det er så mange forskjellige psykiske lidelser, så vanskelig å svare når vi vet lite om sykdommen din. Men fra min erfaring bør du ha blitt ganske så frisk før du tenker på barn. Har en venninne med psykiske lidelser og hun har blitt mye verre etter hun fikk barn. Barn krever overskudd, det kan være ganske stressende og får man i tillegg et barn som har en diagnose bør du ha en veldig stabil mann ihvertfall. 

Anonymkode: 5e83e...65a

[AnonymBruker]

Alle kan jo slite psykisk på et punkt i livet, man trenger ikke være en dårlig forelder for det. Men da bør den andre parten være en stabil voksenperson, og den som sliter psykisk må kunne klare å sette barnet foran seg selv, og inngå kompromisser, for det er krevende å få barn. Det kan bli mye våkenetter, kolikk, mange uforutsette ting kan skje osv. Som kanskje kan være vanskelig å takle for en psykisk syk som er vant til å kun tenke på seg selv og sykdommen sin. Så om man vet man er syk, så er det egentlig litt egoistisk å bringe et barn inn i det... Men om man fungerer i hverdagen, har en partner som bidrar, og tar den behandlingen man kan få så tror jeg ikke at et barn trenger å ta skade av det. Men da bør den syke være veldig bevisst på rollen sin. 

Anonymkode: aa0fa...b74

[AnonymBruker]

Først og fremst må du bli frisk nok til å fungere godt sammen med en (frisk) livspartner. Hvis ikke en slik parrelasjon fungerer godt, eller du er frisk nok til det, utgår barn. Det er mange helt friske som heller ikke får til den biten. Hvis du har en ektefelle som også ønsker barn med deg, så kan det gå godt. Og selvfølgelig, blir du 100% frisk er jo ikke tidligere sykdom noen hindring for egenfødte barn. Adopsjon blir nok vanskeligere. 
Først må du uansett kunne ta vare på deg selv(og forsørge deg) uten ekstrem tilrettelegging. 

Anonymkode: 12d1a...8d0

[AnonymBruker]

Jeg har asperger, og har slitt med angst og depresjoner (som mange med asperger gjør). Jeg er nå likevel gravid med nr 2. 

Jeg var 35 før jeg fikk mitt første barn. Jeg fungerer veldig godt i hverdagen nå. Men ja, det er nok mer utfordrende for meg å være mor enn hva det er for "normale" folk. Men det går nok mest ut over meg. Barnet har det finfint. Får tilbakemeldinger fra barnehagen om at han er usedvanlig trygg og blid, og fikk kommentar fra helsesøster sist på toårskontrollen hvor utrolig fint samspill vi hadde sammen. 

Jeg ville ikke fått barn hvis jeg trengte "utrolig mye tilrettelegging". For med barn, er det barnet som må tilrettelegges for. Da kan man ikke alltid få det tilrettelagt etter seg selv. 

Anonymkode: d21a3...849

[AnonymBruker]

Jeg slet psykisk da jeg var tenåring og ung voksen. Faren min har psykiske problemer som han aldri har fått noen hjelp for, og som jeg opplevde preget ham i barndommen. Jeg opplevde ham ikke som noen god og trygg far, og jeg har måttet jobbe mye med meg selv for å ha en grei relasjon til ham i dag. Det har bidratt til at jeg var opptatt av å ha det bra og ha gode mestringsstrategier før jeg fikk barn selv. 

Jeg tenker at man enten skal være frisk eller leve godt med de problemene man har før man får barn. Alle kan få psykiske problemer, så i mine øyne er det aller viktigste at man søker hjelp og tar tak i det og jobber for å være en god omsorgsperson enten man hadde noe man slet med fra før eller noe oppstår underveis. Jeg er frisk i dag og har to barn. 

Anonymkode: a1372...eaf