Hvordan visste du at du var klar for barn?

[AnonymBruker]

Jeg er i tenkeboksen,føler den biologiske klokken tikker, (er 30 år)  og er fremdeles ikke overbevist om at barn er det rette for meg. Hva gjorde at du bestemte deg for å få barn?😃

Anonymkode: 270aa...820

[AnonymBruker]

Jeg hadde alltid hatt lyst på barn, men ble faktisk veldig i tvil da jeg så to streker på graviditetstesten. Valgte selvsagt å få barnet og har ikke angret et sekund.

Anonymkode: d830f...1be

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde alltid hatt lyst på barn, men ble faktisk veldig i tvil da jeg så to streker på graviditetstesten. Valgte selvsagt å få barnet og har ikke angret et sekund.

Anonymkode: d830f...1be

Det er en så stor forandring i hverdagen, er nok det som skremmer meg. Er redd jeg ikke skal klare det på et vis.. men hva er det som gjør at du  ikke har angret et sekund?🙂

Anonymkode: 270aa...820

[AnonymBruker]

Hadde liksom livet på stell men nesten over natta begynte jeg å tenke mer og mer på barn. Ble observant på hvor god mannen var med andres barn og fikk et enormt ønske om å se ham med sitt eget. Frem til da hadde jeg egentlig ikke ønsket meg barn men da kunne jeg nesten ikke tenke på noe annet. 

Anonymkode: 60c2f...c7a

[AnonymBruker]

Ble svært syk på et tidspunkt i 20-årene og det slo meg at det var mulig jeg ikke kunne/ville greie rent fysisk å bære frem og ta vare på et barn. Det ble veldig reellt sånn fra en dag til en annen, og når jeg til slutt ble frisk nok bestemte jeg meg for at jeg ville ha barn. Nå er jeg gravid, og det er knalltøft mtp de fysiske utfordringene jeg har, men jeg er ikke alene og jeg vil kunne ta vare på barnet på alle måter selv om det er/blir utfordrende:)
Hvis du ser for deg resten av livet ditt med eller uten barn, føler du at det vil være tomt uten- kanskje ingen barnebarn heller, kanskje kjæledyr er nok for deg, eller kanskje du har mye du "burde" gi videre?:) 

Det var definitivt noen av de tankene der som gjorde at jeg valgte å ville ha barn, det naturlig biologiske behovet kom på toppen av det^^ 

Anonymkode: cdf11...ae2

[AnonymBruker]

Er også 30 år.

Alt på stell - egen bolig, bra kjæreste, god økonomi, tilstedeværende besteforeldre på begge kanter. 

Jeg har vel alltid tenkt at man plutselig våkner en dag og har lyst på barn. Jeg tror ikke det vil skje for meg - jeg er ikke typen til det, og jeg trives for godt i mitt eget selskap, med min egen jobb og mine egne interesser. Det betyr ikke at jeg ikke vil ha glede av det tror jeg, men bare at det ikke vil føles som noe jeg "må". Slik var det også da jeg var singel - livet var bra allerede. Men så ble det bedre da jeg traff kjæresten.

Jeg tar tiden til hjelp, men vi har snakket om å få et barn om et par år. Min mor var selv 33 da hun fikk meg, så å bli gravid som 32-åring passer fint.

 

Anonymkode: e063e...719

[Møkkalei]

Jeg har vært i en kamp med meg selv i flere år. Søsken, venner, kollegaer, ene etter andre har fått barn.

Var sammen med en mann som ikke hadde noe sug etter barn hele 20 årene. Vi var veldig enig på at barn var ikke noe for oss. Så ble det plutselig slutt da vi begge bikket 30. Mye pga vi var blitt mer som venner enn kjærester. 

Mista da den ene som var like chill og kul på det å ikke ønske barn. Møtte ny type, som hadde ei datter fra før. Han gjorde så big deal ut av det. Synes det er gørr kjedelige å henge med henne, men ble så mye fokus på unger. Min bror fikk barn, min nye samboer sin bror fikk barn. Kollegaer nevnte konstant barn . Kommentarer som at folk er genetisk svake om de ikke får barn gikk inn på meg. Skremsel om å sitte alene. Jeg ble skremt inn i det.

Er nå 34 og 6-7 uker på vei. Og jeg kjenner jeg ønsker ikke dette. har vært nede i dyp depresjon siden positiv test. Orker ikke gå til legen, ingenting. Utsetter. Føler ingen glede  .Skulle ønske samfunnet kunne ha større takhøyde for oss som faktisk spyr av tanken på det livet. Sitte med en liten skriker unge og bli like dum i hodet som alle andre, og tro man har produsert et genetisk mirakel . Jeg skal iallefall aldri sitte og digge på ungen min foran andre, skal være dønn ærlig, og si at det suger. For det tror jeg det gjør.

Du må være sikker på at det er DU som vil det. Ikke pga forventninger og gruppepress. 

[Gjest 24/7SylviaPlath]

3 minutter siden, Møkkalei skrev:

Jeg har vært i en kamp med meg selv i flere år. Søsken, venner, kollegaer, ene etter andre har fått barn.

Var sammen med en mann som ikke hadde noe sug etter barn hele 20 årene. Vi var veldig enig på at barn var ikke noe for oss. Så ble det plutselig slutt da vi begge bikket 30. Mye pga vi var blitt mer som venner enn kjærester. 

Mista da den ene som var like chill og kul på det å ikke ønske barn. Møtte ny type, som hadde ei datter fra før. Han gjorde så big deal ut av det. Synes det er gørr kjedelige å henge med henne, men ble så mye fokus på unger. Min bror fikk barn, min nye samboer sin bror fikk barn. Kollegaer nevnte konstant barn . Kommentarer som at folk er genetisk svake om de ikke får barn gikk inn på meg. Skremsel om å sitte alene. Jeg ble skremt inn i det.

Er nå 34 og 6-7 uker på vei. Og jeg kjenner jeg ønsker ikke dette. har vært nede i dyp depresjon siden positiv test. Orker ikke gå til legen, ingenting. Utsetter. Føler ingen glede  .Skulle ønske samfunnet kunne ha større takhøyde for oss som faktisk spyr av tanken på det livet. Sitte med en liten skriker unge og bli like dum i hodet som alle andre, og tro man har produsert et genetisk mirakel . Jeg skal iallefall aldri sitte og digge på ungen min foran andre, skal være dønn ærlig, og si at det suger. For det tror jeg det gjør.

Du må være sikker på at det er DU som vil det. Ikke pga forventninger og gruppepress. 

Dette var fælt å lese, men takk for at du er så ærlig! Jeg håper ting snur slik at det å ha barn kanskje kan bli en noe positiv opplevelse.

Veldig redd for å havne i denne situasjonen selv.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Pusejenta13 skrev:

Dette var fælt å lese, men takk for at du er så ærlig! Jeg håper ting snur slik at det å ha barn kanskje kan bli en noe positiv opplevelse.

Veldig redd for å havne i denne situasjonen selv.

Kan hende det er hormoner som snakker. Vært kvalm i flere dager. Er sliten. Men jeg tror jeg hadde vært like lykkelig uten barn om du forstår, men føler omgivelser ikke tåler at kvinner føler slik. Det er tabu å ikke ønske barn 

Jeg gleder meg jo til å se barnet. Og vil være takknemlig om det er friskt. Er bare livsstilen, tror ikke den passer meg. Blir som et fengsel. 

Anonymkode: 67ccf...dd0

[AnonymBruker]

Ble verpesjuk x 1000. Gråt av glede og savn når venner ble gravide. Hørte jeg babygråt ble jeg helt forstyrra. Venter nr 2 om noen få uker ❤️

Anonymkode: e6413...9ab

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år, fått mitt første barn, planlagt, men jeg har ønsket meg egne barn og stor familie hele livet.

du er 30, du har fortsatt en del år igjen. Er du usikker, ville jeg avventet litt. Barn er et kjempeansvar(som du sikkert vet), og forsåvidt det eneste jeg kan tenke meg at man virkelig MÅ gå ALL IN HELE veien.. så følg dine egne følelser, og ikke tenk på klokken.. det skjer når det skal:)

Anonymkode: 84d44...22a

[Måndagsbarn]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan hende det er hormoner som snakker. Vært kvalm i flere dager. Er sliten. Men jeg tror jeg hadde vært like lykkelig uten barn om du forstår, men føler omgivelser ikke tåler at kvinner føler slik. Det er tabu å ikke ønske barn 

Jeg gleder meg jo til å se barnet. Og vil være takknemlig om det er friskt. Er bare livsstilen, tror ikke den passer meg. Blir som et fengsel. 

Anonymkode: 67ccf...dd0

Jeg har det som deg når jeg er gravid, og det er dritkjipt. Ingen vei utenom å si det. Men jeg VET at det er hormonene, frykten for det nye som kommer, for alt som kanskje kan gå feil men som man ikke vil ta i så man distanserer seg fra alt som kan være hyggelig/å glede seg på alle plan. Vil ofte bare grine, være alene, tenke at det er en vei utenom etc. Men det blir bedre, og om du klarer - når du er i 2. trimester f.eks - begynn å klargjøre deg med å ordne noen ting for babyen, du trenger ikke fikse ALT, men kanskje skaffe nødvendige ting, få med partner eller familie/venner og gjør det til en hyggelig greie. Du trenger ikke overspille glad, men ettersom positive ting skjer vil du trolig føle at det er mindre dritt enn nå. Og du trenger ikke bli en "sånn" mor. Jeg vil heller ikke det, vil bare gi ungen et godt liv uten å være helt tigermor eller innbille meg at babyen MIN er neste Mozart. Det er ikke noe galt i å ville ha "ditt" liv, det er litt skrekken å skulle miste seg selv helt. Men jeg tror det går fint:) Lykke til!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er en så stor forandring i hverdagen, er nok det som skremmer meg. Er redd jeg ikke skal klare det på et vis.. men hva er det som gjør at du  ikke har angret et sekund?🙂

Anonymkode: 270aa...820

Jeg tror de fleste som går inn i foreldrerollen er redd. Man aner jo ikke hva som venter. At man er litt redd viser bare at man ikke tar lett på det å stifte familie, for det er virkelig et stort ansvar man påtar seg.

Jeg angrer ikke fordi det virkelig er så utrolig fantastisk å være mamma. Mye mer slitsomt enn jeg forestilte meg, men også mye mer fantastisk. All den kjærligheten man føler for disse små menneskene og all kjærligheten man får tilbake - det er bare verdt alt. 

Anonymkode: d830f...1be

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Møkkalei skrev:

Jeg har vært i en kamp med meg selv i flere år. Søsken, venner, kollegaer, ene etter andre har fått barn.

Var sammen med en mann som ikke hadde noe sug etter barn hele 20 årene. Vi var veldig enig på at barn var ikke noe for oss. Så ble det plutselig slutt da vi begge bikket 30. Mye pga vi var blitt mer som venner enn kjærester. 

Mista da den ene som var like chill og kul på det å ikke ønske barn. Møtte ny type, som hadde ei datter fra før. Han gjorde så big deal ut av det. Synes det er gørr kjedelige å henge med henne, men ble så mye fokus på unger. Min bror fikk barn, min nye samboer sin bror fikk barn. Kollegaer nevnte konstant barn . Kommentarer som at folk er genetisk svake om de ikke får barn gikk inn på meg. Skremsel om å sitte alene. Jeg ble skremt inn i det.

Er nå 34 og 6-7 uker på vei. Og jeg kjenner jeg ønsker ikke dette. har vært nede i dyp depresjon siden positiv test. Orker ikke gå til legen, ingenting. Utsetter. Føler ingen glede  .Skulle ønske samfunnet kunne ha større takhøyde for oss som faktisk spyr av tanken på det livet. Sitte med en liten skriker unge og bli like dum i hodet som alle andre, og tro man har produsert et genetisk mirakel . Jeg skal iallefall aldri sitte og digge på ungen min foran andre, skal være dønn ærlig, og si at det suger. For det tror jeg det gjør.

Du må være sikker på at det er DU som vil det. Ikke pga forventninger og gruppepress. 

Det virker jo helt hinsides all fornuft å la seg presses til å få barn..? 

Det er klart det er lov å velge å være barnløs. Jeg lurer på hva slags mennesker du har rundt deg, jeg.

Med det sagt håper jeg du endrer innstilling med tiden. Du har jo fremdeles mye tid frem til fødsel og det er ikke unormalt å være i tvil. Men måten du uttrykker deg på er litt bekymringsfullt. Kanskje bør du snakke med noen? Jordmor, lege, psykolog eller bare ..mannen din?

Klart du må digge ungen din. Barnet ditt fortjener all kjærlighet i verden. Det er ikke han eller henne som har valgt å bli til.

Det er også viktig at man som foreldre avlaster hverandre slik at man selv etter å ha fått barn kan pleie egne interesser.

Ønsker deg all lykke til!

Anonymkode: d830f...1be

[AnonymBruker]

Vanskelig å forklare men fikk følelsen av at det var nå eller aldri. Vi hadde jo pratet om det og skulle slutte med pillen når høsten kom, men den sommeren kjente jeg at NÅ er tiden inne, så da sluttet jeg med pillen 2-3 mnd tidligere enn planlagt. Det gjorde jo aldeles ikke noe da det tok et lite halvår før det klaffet. Må selvfølgelig si at når man sitter der med to streker på testen så tenker man "hva i alle dager har vi gjort nå", og den tanken kan fortsatt streife meg nå som høygravid. Vi gleder oss massemasse, men det er et stort ansvar man tar på seg for resten av livet. 

Anonymkode: e534b...764

[spinnwild]

Er gravid og vet fortsatt ikke.

Men jeg tror jeg vil angre mer på å ikke få barn, enn å få barn. Og siden vi ikke har mange år igjen, så kjørte vi bare på.