Typen og bestevenninnen min - Jeg har mistet all håp...

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er gravid, nesten 3 mnd. på vei. Både typen og bestevenninnen min har visst om dette helt siden jeg selv fant ut av det, og begge var utrolig glade for den lille babyen i magen min (selvfølgelig jeg også).

Typen og jeg har vært sammen i 3 år, og i begynnelsen av dette året flyttet vi inn i en liten søt leilighet. Begge har også fast og god jobb som vi trives i. Alt jeg har drømt om siden jeg var 16 år, var endelig blitt livet mitt, og jeg var utrolig glad!

Gleden min varte dessverre ikke ut året... På mandag kom jeg tidligere hjem fra jobb enn planlagt, fordi jeg følte meg dårlig. Synet som møtte meg hjemme i stua, kommer jeg aldri til å glemme, for der er typen og bestevenninna mi, og de har sex.

De ble helt paniske, men rakk selvfølgelig ikke ta på seg klærne før jeg hadde sluppet alt i hendene og satt meg i bilen. Tror jeg kjørte i godt over 1 time, langt ut av byen, før jeg parkerte bilen og knakk sammen. Det er den verste smerten jeg noen gang har følt i hele mitt liv. Drømmelivet mitt raste sammen og ble snudd opp/ned.

Det har snart gått en uke, og jeg har ignorert alle telefoner og meldinger som jeg har fått fra de. Jeg tror ikke jeg noen gang kan se de i øynene igjen... Jeg har også bestilt time for å ta abort, for jeg er redd jeg ikke klarer å ta vare på barnet som alenemor, og noe godt samarbeid med typen kommer jeg ikke til å klare... Jeg føler meg så forferdelig som skal fjerne den lille babyen i magen, men jeg ser ingen annen utvei...

Det merkeligste er at jeg den kvelden satt i min parkerte bil i huttiheita og gråt alene i flere timer, nesten jeg besvimte. Etter det har jeg ikke felt en eneste tåre. Jeg har ikke hatt noe problem med å dra på jobb, og trene. Jeg er helt nummen... Kusina mi som jeg bor med syns det er utrolig skummelt hvor «normal» jeg virker til å være.

Livet mitt har rast helt sammen, jeg er knust, men samtidig klarer jeg ikke å reagere... 

Anonymkode: e256c...55c

hvorfor kan du ikke ta vare på babyen selv om dere har gjort det slutt? selv om dette ikke hadde skjedd så er det ingen garantier for at han alltid ville vært ved din side etter babyen ble født

Anonymkode: 1ad9b...0b0

[AnonymBruker]

Du skriver at du og typen flyttet inn i liten søt leilighet, men på slutten av innlegget skriver du at du også bor sammen med kusinen din? 🤔 

Blir litt forvirret hvilken leilighet du kom inn i da du tok de på fersken? 

Anonymkode: f602b...830

[AnonymBruker]

Har fryktelig vondt av deg TS, du er i sjokk og da er det ikke lurt å ta avgjørelser som vil påvirke resten av livet uten å ha snakket med noen. 

Hva du skal gjøre er ikke opp til meg å mene noe om, men vær så snill å prat med noen. Sjekk om kommunen din har lavterskel tilbud på psykisk helse hvor du kan komme inn for samtale akutt. 

 

Anonymkode: 64ced...0d1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du og typen flyttet inn i liten søt leilighet, men på slutten av innlegget skriver du at du også bor sammen med kusinen din? 🤔 

Blir litt forvirret hvilken leilighet du kom inn i da du tok de på fersken? 

Anonymkode: f602b...830

Hun og samboeren kjøpte seg leilighet, hun kom hjem fra jobb og ferske de og sover nå hos kusinen sin. 

Anonymkode: 4ec99...978

[AnonymBruker]

Vi er nok mange som gjerne skulle adoptert disse barna som av forskjellige grunner velges bort.. Altså jeg forstår veldig godt smerten din Ts, men samtidig er jo fosteret helt uskyldig oppi det hele. Du er snart 12 uker på vei, den er ikke lenger en liten "celleklump"..

Og mange rundt omkring sliter med å få barn, og ville gitt alt for å få adoptere og fått lov til å elske det. 

Dette blir nok ikke enklere for deg, men det er en mulighet. Hvis du fullfører graviditeten, og det fortsatt føles umulig å beholde barnet, er det mulig å adoptere det vekk innenlands. Babyen får ikke traumer siden det skjer så tidlig. Sannsynligvis kommer tankene dine til å endre i løpet av graviditeten, og du ønsker å beholde, men da har du en option ihvertfall..

Anonymkode: a64e7...c6f

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg har ikke ord for hvor jævlig du har blitt sviktet! Og du har min dypeste sympati og medfølelse. 

Jeg vet dessverre hvordan du har det, i mitt tilfelle var det derimot min søster, og  jeg var ca 8uker på vei. Hadde dermed mer tid enn det du har i forhold til abort. Jeg tok abort, ikke for å straffe eksen, men bl.a for å ikke binde meg til han de neste 20 årene. Angrer ikke, selv om barnet var høyt ønsket. Sorgen over alt som gikk tapt var lenge overveldende, og gikk til psykolog en stund. Det å snakke med noen som ikke har en relasjon til de andre partene, hjalp meg masse. Som noen over her sier, prøv å se om kommunen har lavterskel/akutt tilbud, og ikke minst snakk med fastlegen din.

Jeg kan ikke si annet enn at du må gjøre det som er rett for deg, uansett. 

Igjen, du har min dypeste medfølelse, og jeg heier på deg. 💕

Anonymkode: 496ad...85c

[Hulderen]

Du må prøve å sortere følelsene dine. At du nå hater exen din og bestevenninna di, betyr ikke at du hater den kommende babyen din. Nå står du i fare for å ta abort som en hevn mot ham og henne. Tenk om dette hadde skjedd om et år. Du ville fortsatt hatet ham og henne, men du ville ikke ha gitt fra deg babyen din. Ikke la de idiotene sin oppførsel ta fra deg barnet ditt. 

Sørg for å gå videre i livet ditt ved å flytte tingene dine ut av leiligheten og få deg et nytt sted å bo. Planlegg livet ditt som alenemor. Du klarer å ta vare på barnet.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi er nok mange som gjerne skulle adoptert disse barna som av forskjellige grunner velges bort.. Altså jeg forstår veldig godt smerten din Ts, men samtidig er jo fosteret helt uskyldig oppi det hele. Du er snart 12 uker på vei, den er ikke lenger en liten "celleklump"..

Og mange rundt omkring sliter med å få barn, og ville gitt alt for å få adoptere og fått lov til å elske det. 

Dette blir nok ikke enklere for deg, men det er en mulighet. Hvis du fullfører graviditeten, og det fortsatt føles umulig å beholde barnet, er det mulig å adoptere det vekk innenlands. Babyen får ikke traumer siden det skjer så tidlig. Sannsynligvis kommer tankene dine til å endre i løpet av graviditeten, og du ønsker å beholde, men da har du en option ihvertfall..

Anonymkode: a64e7...c6f

Dette må vel være noe av det mest selvsentrerte, egoistiske og urealistiske jeg har lest på lenge. Skal andre få barn i traumatiske situasjoner så du kan få adoptere? Seriøst?

Det vil også ta NAV ca 30 sekunder å finne ut hvem som er barnets far. De trenger bare sjekke folkeregisteradressa for 9 med tilbake i tid, kontakte eksen og spørre... Med andre ord er hverken det å oppdra barnet uten å fortelle far eller å adoptere bort et realistisk alternativ. 

Anonymkode: aa7f1...e97

[Lilylune]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS, jeg har ikke ord for hvor jævlig du har blitt sviktet! Og du har min dypeste sympati og medfølelse. 

Jeg vet dessverre hvordan du har det, i mitt tilfelle var det derimot min søster, og  jeg var ca 8uker på vei. Hadde dermed mer tid enn det du har i forhold til abort. Jeg tok abort, ikke for å straffe eksen, men bl.a for å ikke binde meg til han de neste 20 årene. Angrer ikke, selv om barnet var høyt ønsket. Sorgen over alt som gikk tapt var lenge overveldende, og gikk til psykolog en stund. Det å snakke med noen som ikke har en relasjon til de andre partene, hjalp meg masse. Som noen over her sier, prøv å se om kommunen har lavterskel/akutt tilbud, og ikke minst snakk med fastlegen din.

Jeg kan ikke si annet enn at du må gjøre det som er rett for deg, uansett. 

Igjen, du har min dypeste medfølelse, og jeg heier på deg. 💕

Anonymkode: 496ad...85c

❤️ Får så vondt av å lese dette. Jeg er glad  du tok det riktige valget for deg. Jeg skjønner ikke hva som er galt med folk når de gjør slike ting. 

[AnonymBruker]

Huff, for en forferdelig situasjon. 

Vedrørende abort, så er dette utelukkende ditt valg, men jeg håper virkelig at du snakker med noen før du bestemmer deg.

Jeg opplevde et stort svik da jeg var gravid, og jeg vurderte å ta abort på bakgrunn av lignende tanker som det du har. Likevel endte jeg opp med å beholde barnet, og det er jeg så takknemlig for i dag. Jeg var 19 år, alene og student, så jeg følte situasjonen var håpløs. Jeg var i tillegg veldig nervøs for å fortelle dette til faren min (da han alltid har hatt stort fokus på utdanningen min og vokst opp i et land hvor mange ikke har mulighet til å gå på skole), men han sa noe jeg aldri glemmer: "Du bor jo i verdens beste land med tanke på å få barn i en slik situasjon. Du vil kunne gi barnet alt han/hun trenger selv om du er alenemor, og dette kommer til å gå fint". 

Jeg syntes det var vanskelig å forholde seg til barnefar og hans familie til å begynne med, men til syvende og sist var det virkelig verdt det å svelge de kamelene. Sønnen min gir meg så mye glede, og håpløsheten og sorgen ga seg da jeg fikk han. Og ting har gått fint, veldig fint!

Anonymkode: 7a6e8...dc8

[AnonymBruker]

Jeg tok abort i en lignende situasjon. Sviket var av en annen art, men han viste virkelig sitt sanne jeg. Det er 9 år siden, jeg er 30 og barnløs nå, men jeg har ikke angret et sekund. Ingen savn etter barnet, fordi jeg vet nå hva jeg ville hatt å stri med om jeg beholdte. Vi bor jo i samme by, jeg får jo høre hva han driver med. Jeg priser meg lykkelig hver gang jeg blir minnet på det, at jeg slapp å bli knyttet til fyren i evig tid.

Nå er jeg sammen med en mann som jeg virkelig ønsker som pappa til mine barn.

Jeg håper du finner ut av det ❤️

Ang. leiligheten kan du kreve sameiet tvangsoppløst og selge, du trenger ikke hans samarbeid og velvilje for å få til det, i tilfelle han skulle sette seg på bakbeina. Min eks gjorde det, for å straffe meg. 

Anonymkode: 6f432...f58

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette må vel være noe av det mest selvsentrerte, egoistiske og urealistiske jeg har lest på lenge. Skal andre få barn i traumatiske situasjoner så du kan få adoptere? Seriøst?

Det vil også ta NAV ca 30 sekunder å finne ut hvem som er barnets far. De trenger bare sjekke folkeregisteradressa for 9 med tilbake i tid, kontakte eksen og spørre... Med andre ord er hverken det å oppdra barnet uten å fortelle far eller å adoptere bort et realistisk alternativ. 

Anonymkode: aa7f1...e97

Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at det ikke er mulig å adoptere bort barnet? Når foreldrene ikke bor sammen ved fødselen, så har mor foreldreansvar alene, og kan adoptere bort barnet selv om barnefar er kjent.

Anonymkode: 394b5...6d7

[Carrot]

Hei TS, først - varme tanker til deg i sjokket du nå må føle selv om du er nummen. Jeg tror det er en form for besdkyttelse å ikke føle. 

Deretter vil jeg påpeke at du har fått noen veldig gode svar, noen veldig dårlige - men til syvende og sist er dette ditt valg og ditt alene. 

Du skriver at du er redd, men alle som er gravide er redde i en eller annen form. Det er naturlig og veldig bra, å være redd for at man ikke klarer det, at man ikke er forberedt osv - selv de som sier de aldri var redde! Det er mer naturlig å bekymre seg enn å tro at man har full kontroll. 

Jeg ble mor første gang knapt 18 år gammen, og før det hadde jeg som 16 åring valgt abort. Jeg ble gravid på piller og med kondom og var 100% sikker på valget mitt, det var likevel tungt og vondt. Men da vi ble gravide igjen neste gang, på en annen type piller og like fullt med kondom valgte vi å bli foreldre, det gikk bra noen år og så tok forholdet slutt - og vet du hva - begge deler gikk helt fint tross perioder hvor det var tungt. 

Man angrer på mye i livet, kanskje angrer han og venninnen din, men det du må tenke på er hva som føles mest riktig for deg, ikke ut fra redsel men ut fra hva du ønsker livet ditt skal handle om. 

Dersom du velger abort kan du kjenne på sorgen, men du kan like gjerne kjenne på en lettelse i den sorgen og en visshet om at du valgte riktig. Det er umulig for oss utenforstående å vite, det er umulig for deg å vite hvordan du vil reagere på alternativene når du har bestemt deg, men en ting vet jeg - hvis du tar et valg basert kun på hva du vil kan du ikke ta feil! 

Om du ønsker noen som ikke kjenner deg å snakke med send meg en PM her inne ❤️ men jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. Det kan være din mamma om dere har et godt forhold, din tante, en venninne, helsesøster, lege, amathea - hvem som helst du føler du kan åpne deg for å stole på. 

Uansett hva du lander på husk at du er ikke det som skjer deg påført av andre, du er den som hever hodet og lever ditt liv på en måte som kjennes rett for deg.

Klem.

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at det ikke er mulig å adoptere bort barnet? Når foreldrene ikke bor sammen ved fødselen, så har mor foreldreansvar alene, og kan adoptere bort barnet selv om barnefar er kjent.

Anonymkode: 394b5...6d7

https://bufdir.no/Adopsjon/Foreldre_som_vurderer_a_adoptere_bort_barnet_sitt_samtykkeadopsjon/

 

ikke gi råd på det du ikke vet. TS ikke lytt til råd på nett, finn noen å snakke med.

https://www.amathea.no/

Anonymkode: 1d40c...7bb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at det ikke er mulig å adoptere bort barnet? Når foreldrene ikke bor sammen ved fødselen, så har mor foreldreansvar alene, og kan adoptere bort barnet selv om barnefar er kjent.

Anonymkode: 394b5...6d7

Nei, det kan man faktisk ikke. Far må godkjenne og skrive under på papirene, så enkelt er det faktisk. Nekter han å skrive under og heller ikke vil ha omsorg, havner barnet i fosterhjem til saken kan løses. 

Anonymkode: aa7f1...e97

[PM75]

Sender deg mange gode klemmer i en veldig vanskelig livssituasjon ❤️
 

Hvordan går det med deg? 

[Tough cookie]

❤️

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Lilylune skrev:

❤️ Får så vondt av å lese dette. Jeg er glad  du tok det riktige valget for deg. Jeg skjønner ikke hva som er galt med folk når de gjør slike ting. 

Takk❤ Går bra med meg nå, men tok meg lang tid å komme meg ja.

Men nei, jeg kan heller ikke forstå at noen kan være så råtne, eller hva de tenker med. Begge to er kuttet ut fra livet mitt, og jeg lever godt med det.

Anonymkode: 496ad...85c

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi er nok mange som gjerne skulle adoptert disse barna som av forskjellige grunner velges bort.. Altså jeg forstår veldig godt smerten din Ts, men samtidig er jo fosteret helt uskyldig oppi det hele. Du er snart 12 uker på vei, den er ikke lenger en liten "celleklump"..

Og mange rundt omkring sliter med å få barn, og ville gitt alt for å få adoptere og fått lov til å elske det. 

Dette blir nok ikke enklere for deg, men det er en mulighet. Hvis du fullfører graviditeten, og det fortsatt føles umulig å beholde barnet, er det mulig å adoptere det vekk innenlands. Babyen får ikke traumer siden det skjer så tidlig. Sannsynligvis kommer tankene dine til å endre i løpet av graviditeten, og du ønsker å beholde, men da har du en option ihvertfall..

Anonymkode: a64e7...c6f

Det er jo en fin tanke, at noen som ønsker seg barn men ikke kan få selv, kan få dette barnet som TS nå ser at blir en ekstra belastning for henne i denne situasjonen. Men verden er ikke så enkel som du forsøker å fremstille den her. 

TS er jo egentlig klar for å få barn. Og hun ville nok ikke gitt fra seg barnet etter å ha fullført et svangerskap. Hun har jo allerede begynt å knytte seg til det, og synes abort er et vanskelig, men nødvendig valg for å slippe å forholde seg til disse to som nå har sviktet henne. 

Altså er ikke det du forsøker å skissere her en løsning for TS. 
Her er det to løsninger. Enten tar TS abort, og kutter alle bånd til denne ex'en som har sveket henne. Eller så beholder hun barnet, og må regne med å forholde seg til han resten av livet.

Det er nemlig ikke slik at det er lett å gjennomføre en graviditet og fødsel uten å få noen følelser for barnet i magen. Det er sikkert noen som klarer det, men for de aller, aller fleste, så er graviditeten en tilknytningsprosess, enten man planlegger at den skal være det, eller ikke. 

Selv om det hadde vært mulig å adoptere bort fosteret og overført det til deg, så du kunne fullført graviditeten, så ville nok TS alltid tenkt på dette barnet som finnes et sted der ute og som "egentlig var hennes". 

Jeg forstår at det er vondt å se at andre blir gravide og tar abort når man selv så gjerne skulle klart å få barn. Og at man gjerne skulle overtatt et av disse barna som velges bort. For ønsket om barn er så stort. Men ikke gå helt inn i din egen boble, der dine følelser tar helt overhånd. Du må klare å forstå at andre også har følelser, og at det er mange hensyn å ta i et valg om abort. Det handler ikke bare om et ønske om ikke å få barn. For TS handler det om å være gravid i en vanskelig situasjon, og å bære frem et barn med en mann hun trodde hun skulle ha en kjernefamilie med, men som nå kun får frem såre følelser hos henne.

Anonymkode: 511ae...7e9

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese 💔

Jeg tenker at det ekstremt viktig at du skiller på barnet og forholdet til samboer nå. Vet ikke hvor gammel du er, men vil tro at abort av et barn du har gledet deg til og identifisert som babyen din allerede er noe du fort kan komme til å angre på for resten av livet. Det er mange som sliter psykisk etter abort. Ja, samboeren din er en dritt og du skal gå fra ham og kvitte deg med «venninna», men skal du virkelig kvitte deg med babyen din bare for å hevne deg? Her må du være voksen og ikke ta forhastede konklusjoner - uansett hvor sint og lei deg du er. 

Og ja, det blir vanskelig å forholde deg til din samboer, men det går seg til. Dere skal bli foreldre, og da får man et ansvar for å oppføre seg voksent - og det klarer dere om dere ønsker det. 

Hvis du velger å beholde tenker jeg videre at barnet har rett på en far, og at du selvfølgelig skal skrive ham opp som pappa. Å nekte ham å se barnet sitt går aller mest utover barnet!

Anonymkode: d246e...999