Var du der når ditt familiemedlem døde?

[AnonymBruker]

For noen dager siden døde min kjære bestefar. Jeg er helt sønderknust og selvfølgelig utslitt da dette har vært en lang prosess der vi har våkt over han dag og natt i ukesvis. 
Siste natta var fryktelig traumatisk og jeg kjenner jeg sliter i etterkant og ønsker å høre andres opplevelser. 
Siste natta ligna han ikke på seg selv lengre, og han hadde den karakteristiske «dødsrallingen». Jeg var alene med ham da han døde. Lyden og synet hjemsøker meg. Jeg er redd for om han hadde det vondt. 
 

Har du vært tilstede når et av dine familiemedlem har dødd? Hvordan opplevde du det? Slet du i ettertid?

Alle svar og opplevelser dere deler mottas med stor takk ❤️

Anonymkode: fae5e...ea9

[AnonymBruker]

Jeg var hos mamma da hun døde. Altfor ung, kreft... 💔

Det var en rolig og «fin» stund, der vi barna og pappa stod rundt sengen hennes da hun tok sitt siste åndedrag. Ville ikke vært foruten den siste tiden. 
 

Jeg var i forkant veldig forberedt på (og redd for) den rallinga. Glad vi slapp det. 
 

Jeg har likevel tenkt veldig mye på det. Det er vanskelig å glemme noe sånt. Og det er tøft uansett.

Håper du klarer å legge dette fra deg på sikt. Det er fint at du var der hos bestefaren din ❤️

Anonymkode: 97b13...696

[AnonymBruker]

Var selv tilstede når farfar døde, en prosess som tok over to uker. Var hos han hver dag, og sov der de siste nettene. Var veldig tøft, og en opplevelse jeg brukte langt tid på å fordøye. 
Prøver å fokusere på det som var «positivt», om man kan si det sånn. Jeg fikk heldigvis være der, og håper det ga han en slags trygghet. 

Anonymkode: ea1d9...456

[AnonymBruker]

Ja, var der da pappa døde. Han ventet til søsteren min kom, da trakk han sin siste pust. Det var oss og mamma. Det var rart og trist, men han hadde vært syk en stund. Han var bare 50 år, så det var alt for ungt. Tror det var godt for ham at vi var der. 

Anonymkode: 4cdc8...abe

[Gjest Achelois]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noen dager siden døde min kjære bestefar. Jeg er helt sønderknust og selvfølgelig utslitt da dette har vært en lang prosess der vi har våkt over han dag og natt i ukesvis. 
Siste natta var fryktelig traumatisk og jeg kjenner jeg sliter i etterkant og ønsker å høre andres opplevelser. 
Siste natta ligna han ikke på seg selv lengre, og han hadde den karakteristiske «dødsrallingen». Jeg var alene med ham da han døde. Lyden og synet hjemsøker meg. Jeg er redd for om han hadde det vondt. 
 

Har du vært tilstede når et av dine familiemedlem har dødd? Hvordan opplevde du det? Slet du i ettertid?

Alle svar og opplevelser dere deler mottas med stor takk ❤️

Anonymkode: fae5e...ea9

Hei! Det var trist å høre om ditt tap. Kondolerer.

Ja, jeg har vært der. Flere ganger. Med gamle og yngre familiemedlemmer. 

Opplevde det som trist og veldig tøft alle gangene. Jobbet mye underveis med å være tilstede, være umiddelbar og åpen i situasjonen.

Det hjalp meg i ettertid å vite at jeg hadde stått i det jeg hadde "avtalt" med meg selv på forhånd; om å være tilstede. Brukte også litt tid på å snakke med nære om gode opplevelser/minner om personen rett etter de var døde, og bearbeidet mye på egenhånd. Men vi er alle forskjellige. 

Alt godt videre til deg!

 

[AnonymBruker]

Jeg også hadde en traumatisk siste natt med morfar. Vi byttet på å sitte hos ham den siste uka, så det tok "heldigvis" ikke lengre tid. Og så ble det meg som fikk siste natta. Alene.

Det var manko på personale, han led så fælt de siste timene. Ikke av smerter, men han døde ikke med verdighet, om jeg kan si det sånn. Pusten hans, stemmen hans, det fysiske som skjedde, den store sterke mannen ble forvandlet til en stakkarslig mann. Det var rett og slett fælt og jeg følte så med ham, jeg vet han ikke ville at jeg skulle oppleve dette. 

På hans vegne slet jeg i lang tid, det var ikke sånn han skulle dø. Nå er det femten år siden og jeg husker hver lyd og lukt som det var i går. For min egen del har jeg kommet over opplevelsen greit, men for hans del synes jeg fortsatt det er leit. 

Anonymkode: 321a6...ca1

[AnonymBruker]

Jeg var der da pappa døde. (Jeg var 30 år). Han døde av kreft, og de siste døgnene våket vi. En litt absurd følelse å sitte der og håpe at han skulle få dø. Var forferdelig sliten, husker jeg. Det var selvfølgelig veldig trist, men vi visste jo hva som skulle skje. Sykehuset ordnet en vakker stund i sykehuskapellet før vi dro hjem. Så kom begravelsen, og for min del ble den ikke så ille som jeg hadde trodd. Pga at jeg var der da han døde, så var det avskjeden. Fikk ingen traumer eller mareritt av å ha vært der da han døde. Det var faktisk godt å ha vært der. 

Anonymkode: 6aac2...ac5

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Du sier dette var din bestefar. Det at du var alene med han synes jeg ikke høres så bra ut. Du burde fått støtte fra personalet her, og skulle egentlig hatt flere familiemedlemmer tilstedet.. 

Ja, jeg har vært der når nære familiemedlemmer har dødd, men var ikke alene, og jeg er "godt voksen" og har erfaring fra helse, dermed har jeg nok et annet forhold til døden enn de som ikke har denne erfaringa fra før av. (Jeg har opplevd flere dødsfall)

Jeg synes du skal forsøke å få snakket med noen om dette. Om du er ung og var alene når han døde, og spesielt at du var der på natta og lå og hørte på "dødsrallingen" synes jeg høres veldig voldsomt ut. 

Anonymkode: 0c712...a31

[AnonymBruker]

Jeg var der når begge foreldrene mine døde.

Mamma måtte vi koble fra kunstig koma, så jeg satt ved hennes side det døgnet det tok. Det var grusomt, men også litt vakkert, for jeg sa at hun skulle få slippe å pines mer, og at jeg var klar. Så sang jeg vuggesangene hun alltid sang til meg, og så tok det slutt. Det å ligge i armene hennes og synge mens siste pust ble tatt, var spesielt..

 

2 måneder senere fant jeg pappa død i stua.. tror litt av han døde av hjertesorg.

Anonymkode: 3ca36...531

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noen dager siden døde min kjære bestefar. Jeg er helt sønderknust og selvfølgelig utslitt da dette har vært en lang prosess der vi har våkt over han dag og natt i ukesvis. 
Siste natta var fryktelig traumatisk og jeg kjenner jeg sliter i etterkant og ønsker å høre andres opplevelser. 
Siste natta ligna han ikke på seg selv lengre, og han hadde den karakteristiske «dødsrallingen». Jeg var alene med ham da han døde. Lyden og synet hjemsøker meg. Jeg er redd for om han hadde det vondt. 
 

Har du vært tilstede når et av dine familiemedlem har dødd? Hvordan opplevde du det? Slet du i ettertid?

Alle svar og opplevelser dere deler mottas med stor takk ❤️

Anonymkode: fae5e...ea9

Kan det hjelpe å vite at det var en veldig god ting at du var der for din bestefar?

Altså  du hadde det kjipt og det er veldig lett forståelig, men det er veldig viktig å ha en hånd å holde i når man går bort.

Har jobbet på sykehjem og det å ha noen hos seg når man dør er så viktig. 

Varm klem.

Anonymkode: 5f512...2e3

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

For noen dager siden døde min kjære bestefar. Jeg er helt sønderknust og selvfølgelig utslitt da dette har vært en lang prosess der vi har våkt over han dag og natt i ukesvis. 
Siste natta var fryktelig traumatisk og jeg kjenner jeg sliter i etterkant og ønsker å høre andres opplevelser. 
Siste natta ligna han ikke på seg selv lengre, og han hadde den karakteristiske «dødsrallingen». Jeg var alene med ham da han døde. Lyden og synet hjemsøker meg. Jeg er redd for om han hadde det vondt. 
 

Har du vært tilstede når et av dine familiemedlem har dødd? Hvordan opplevde du det? Slet du i ettertid?

Alle svar og opplevelser dere deler mottas med stor takk ❤️

Anonymkode: fae5e...ea9

Det om han hadde det vondt eller ikke, det burde sykepleier kunne berolige deg på. Var det ikke noen tilstede der som du fikk tilbud om å ringe eller snakke med i ettertid?

Jeg har ikke vært med på dette selv, men kjenner to som slet med sterke inntrykk etter døden til sine nære. De fikk rask henvisning til psykolog og fikk hjelp av EMDR behandling. Det var visst veldig effektivt for dem.

Anonymkode: 88a99...60d

[AnonymBruker]

Satt på dødsleiet både til min mormor og min mor... Det var vondt å se dem dø, den siste prosessen kan være ganske brutal, men for meg er det så godt å ha vært der sammen med dem.

Mamma ba meg aldri om noe Gjennom hele livet, men det siste hun sa til meg var: ikke gå fra meg ♥️ Og jeg ble.. i ei uke satt jeg der mens hun døde.. Jeg sov der om natta sammen med henne, og satt der om dagen..

Nå har det gått to år, og de sterke inntrykkene fra rett før og dødsøyeblikket har bleknet. Jeg er bare glad for at jeg var der, at hun visste det, og slapp å være alene.

Anonymkode: 5e354...a12

[Fru Uperfekt]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For noen dager siden døde min kjære bestefar. Jeg er helt sønderknust og selvfølgelig utslitt da dette har vært en lang prosess der vi har våkt over han dag og natt i ukesvis. 
Siste natta var fryktelig traumatisk og jeg kjenner jeg sliter i etterkant og ønsker å høre andres opplevelser. 
Siste natta ligna han ikke på seg selv lengre, og han hadde den karakteristiske «dødsrallingen». Jeg var alene med ham da han døde. Lyden og synet hjemsøker meg. Jeg er redd for om han hadde det vondt. 
 

Har du vært tilstede når et av dine familiemedlem har dødd? Hvordan opplevde du det? Slet du i ettertid?

Alle svar og opplevelser dere deler mottas med stor takk ❤️

Anonymkode: fae5e...ea9

Sliter kun i ettertid med et av tilfellene men det har vel med at førstehjelpere jeg utførte ikke reddet vedkommende. Dette var ikke en spesielt gammelt person så har nok hatt sitt og si og.

[AnonymBruker]

Må bare si jeg bøyer meg i støvet for dere som har sittet og våknet over deres kjære til siste slutt. 

Jeg har ikke mistet noen foreldre enda, og gruer meg til den dagen det skjer. Jeg synes døden er skremmende og den gjør meg redd. 

Jeg har mistet besteforeldre og et søsken, men har ikke våket over de. Søskenet mitt døde i en ulykke og når jeg så han etterpå så det ut som han sov, og det var ikke skremmende, bare uforståelig. 

Sender dere masse kjærlighet❤️❤️❤️

Anonymkode: 0b800...fc3

[Gjest Chroma]

Var med mamma, som døde av kreft. Angrer ikke, selv om det selvsagt var en vond opplevelse. 

[Daria]

Jeg satt (sammen med pappa) hos farmor da hun døde. Hun var ikke bevisst og trakk stadig sjeldnere etter pusten, til det bare stoppet. Egentlig var det en god opplevelse, veldig stille og rolig, og hun var gammel og klar for det. Jeg vet ikke om hun merket at vi var der, men vi ble fortalt av de ansatte på sykehjemmet at det kunne ta dager og hun døde bare en halvtime etter at vi kom, så jeg liker å tenke at hun ventet til vi kom og så slapp taket.

[AnonymBruker]

Satt med pappa  men det kom  litt plutselig at han døde .  Han ville tydeligvis dø alene. For jeg gikk ut i 10  da jrg kom tilbake var det over. Jeg er ok med det. Dette var på et hjem så det var et plutselig men dog ventet  dødsfall. Fikk lov å være med å stelle han men da han ble kald gikk jeg ut. Jeg tok farvel  med han den dagen. Begravelsen  ble  bare en formalitet og familie drama  . Så jeg var glad jeg fikk den.   Ang dødsralling  hva jeg har lært er den ikke ille for pasienten  pga bevisstheten da er lav . Men grusom for pårørende. Håper du får hjelp med å snakke om dette.

Anonymkode: ef87b...5b6

[AnonymBruker]

Jeg holdt Mormor i hånda da hun trakk sine siste trekk for noen måneder siden. Hun hadde vært helt "borte" i 2 døgn, men jeg er overbevist om at hun var "locked in" altså at hun var ved bevissthet, men ute av stand til å vise det. Da vi holdt henne i hånda, klemte hun hånda vår, og hvis vi prøvde å få hånda fri, så holdt hun hardere. Og da søstera mi kom på besøk med hennes nyeste oldebarn på 2 mnd som hun enda ikke hadde møtt (Mormor bodde mange timers kjøring unna oss og han ble født etter covid-19) og vi fortalte høyt hvem det var, så holdt hun hånda hans så hardt at vi måtte jobbe for å få hånda hans fri.

Pleierne sa også at Mormor var mye roligere når vi var der. Vi var der så lenge vi fikk lov til hver dag (vi ble sendt hjem om natta). Dette var under covid-19 og hele avdelingen hennes var egentlig lukket av, men så lenge vi holdt oss bare inne på rommet hennes, holdt avstand til pleierne og ikke tok på ting på vei ut og inn av rommet hennes, så fikk vi lov til å være så mange vi ville der inne. 

Jeg og søskenbarnet mitt var der akkurat da. De som hadde vært der fra tidlig morgen gikk hjem for å spise litt middag, og så la vi merke til at Mormor pustet annerledes. så vi ringte pleierne. Så vi hadde en pleier ved vår side da hun døde som hjalp oss gjennom prosessen og forklarte at det var normalt osv. Mormor våknet litt til noen sekunder og prøvde å si noe, men var for svak og så sluttet hun bare å puste. Hun fikk morfin hele tiden slik at hun ikke skulle ha det vondt.

Anonymkode: 8d163...d78

[AnonymBruker]

Ja , i vår familie hjelper vi til å stelle den døde , kle på klær , legge i kista,  tenne lys, Legge blomster i kista . Alt dette hjelper meg i sorgen. Tenker ikke så mye på dette i ettertid , men når jeg gjør det er finner jeg trøst i at jeg var der hele veien . 

Anonymkode: cda36...b5c

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre sittet ved flere dødsleier, men den som er meg mest på minne er den jeg ikke rakk. Min kjære bestemor døde raskere enn noen trodde og ingen fra den aller nærmeste familien rakk frem. Hun hadde noen hos seg, men jeg tror hun var skuffet over at de nærmest ikke kom. Det var kreft, så hun var ikke helt til stede på det siste så hun fikk ikke med seg at vi var på vei. Hun må jo ha lurt på hvor vi var og hvorfor vi ikke kom.. Av hele mitt hjerte angrer jeg så inderlig på at jeg ikke fortalte henne alt jeg ønsket før hun gikk bort. Jeg skulle gjerne holdt henne i hånden på det siste og fortalt hvor mye hun betydde for meg. 

Jeg tror du må fokusere på at dette var viktig for din bestefar. Det var riktig. Det ville vært verre å ikke være der, det er det hvert fall for meg. Dette er fremdeles så ferskt for deg at du må rekke å bearbeide sorgen❤️ Kondolerer. 

Anonymkode: aa7fd...c02