Jeg er så LEI av den dysfunksjonelle familien min!!

[AnonymBruker]

Jeg vet at andre familier har det verre. Men jeg må klage. Jeg er så lei. Jeg vil skrike av raseri. Jeg håper noen kan komme med råd. Men jeg vet ikke helt om det er noen vits i å gå i råd i mitt tilfelle. 

Jeg er en 27 år gammel kvinne. Mine foreldre burde vært skilt for 15 år siden, men siden ingen av dem vet hvordan man kommuniserer eller prater om problemer, så er de fortsatt sammen. De bor under samme tak, men de snakker ikke sammen. Eneste gangen de snakker sammen er når alle er hjemme i jula. Det er påtvunget og idiotisk, det er trist å høre på hvor hardt de prøver å virke normale. De hater hverandre. Mamma har så klart fortalt meg alt om hva pappa har gjort galt og prøvd å ripe inn i skallen min at han er en forferdelig pappa som jeg ikke burde snakke med eller ha et forhold til. Jeg vender det andre kinn til. Pappa har ikke gjort meg noe. Vi har dessuten fått et bedre forhold de siste 15 årene og jeg er glad for det. Med bedre forhold mener jeg at vi prater oftere sammen og at han kan komme på besøk en sjelden gang i blant og spise middag hos meg, om jeg inviterer. Det syns jeg er fint. Mamma renner ned dørene her så snart hun får sjansen, men det er ikke så ofte. Jeg bor ca. 6 timer unna, og flyttet langt unna med vilje. Jeg sa det var pga studiet, men sannheten er at jeg ville bort fra familien. 

Jeg har en bror og en søster, begge er yngre enn meg. Broren min har jeg et ok forhold til, vi snakkes i blant, og jeg kan ringe og prate med han en gang i blant også. Søsteren min snakker sjeldent/aldri med meg. Mamma er av en eller annen grunn veldig sur på søsteren min, så hun snakker ikke med henne heller. Mamma sin strategi når ting går henne imot, og spesielt når det gjelder folk, er å IKKE snakke med dem. Ignorere dem. Ikke bry seg med dem. Om hun blir sur på meg, så går det flere dager før hun ringer. Eller det er som oftest jeg som ringer for å plukke opp kontakten igjen. Hun har en sykt barnslig tilnærming og det gjør meg forbanna at hun behandler oss barna slik. Om vi gir henne kritikk for noe så klikker hun og begynner å påpeke alle mulige feil med oss, og at vi er dobbeltmoralske og bør holde kjeft. Mamma kan til tider være rasistisk i utsagnene sine, men det er av typen som er litt mer kamuflert, sier f.eks "alle russere drikker vodka daglig, de er syke i hodet, hold deg unna". Jeg konfronterte henne angående dette, for jeg syns ikke det er greit å snakke sånn om en hel folkegruppe/rase. Hun klikka! Mente at jeg var fordømmende selv, kunne ikke komme med eksempler men jeg var selv rasist og jeg skal holde kjeft. Hun tar ting i verste mening 24/7. Jeg vet det er pga hun har lavt selvbilde, lav selvtillit, hun sliter med seg selv men mener selv at alt er ok. Jeg har sagt hundre ganger at HUN MÅ FÅ PSYKOLOG men hun hører faen ikke etter. I stedet brenner hun broer overalt, og hun sitter ikke igjen med andre enn meg. I perioder går ting fint og hun er snill og grei og ikke "toxic", men i andre perioder syns jeg hun påvirker meg negativt i stor grad. Hun blåser seg opp og lager drama for den minste ting. Samme gjelder broren min. Søsteren min vet jeg ikke hva det er som feiler, men jeg klarer ikke spør henne/snakke med henne fordi som sagt, jeg får ikke respons. Jeg har prøvd før, å prate med alle, men det er umulig. 

Må også legge til at jeg har en historikk med psykisk sykdom, jeg har borderline personlighetsforstyrrelse, men er snart friskmeldt pga fungerende terapi og gode medisiner(!!!!). Jeg er per nå ikke utagerende. Jeg pleide å skade meg selv kraftig, jeg har store arr på armene etter at jeg gikk løs på meg selv med kjøttkniv. Jeg har flere selvmordsforsøk bak meg. Foreldrene mine, og mine søsken, har taklet dette dårlig/ikke i det hele tatt. De snakker ikke med meg om ting. Vil ikke snakke om ting. De sier "jammen kjære deg du må fortelle hva som er galt", men hva i helvete faen steike satan er poenget når de IKKE HØRER og unngår å videreføre samtalen!?!? Det blir enveis kommunikasjon hvor jeg ender opp med å føle meg dritt! Jeg har lært at å snakke er viktig, kommunikasjon er nøkkelen til mange problemer men jeg kan IKKE snakke med familien min. De vet ikke hvordan de kommuniserer, de vil ikke høre etter og jeg har gitt opp. Når jeg har problemer med venner eller eventuell kjæreste SÅ SNAKKER JEG MED DE, slik at vi kan finne en løsning og ting kan bli bedre. Men med familien min KAN JEG IKKE SNAKKE. De vil ikke høre. De gir faen. 

Jeg er så lei. Hvordan kan jeg slutte å bry meg med familien min, samtidig som jeg oppholder litt kontakt? Hvordan skaper jeg en større distanse til alt dette? Igjen så påvirker det meg negativt. Jeg tenker og gnurer på alt og tenker på hvordan ting burde være. Jeg har slitt SÅ mye med meg selv og omverdenen, men jeg har funnet mestringsstrategier, jeg har lært hvordan jeg skal takle hverdagen, hvordan jeg skal takle meg selv. Jeg har kontroll. Men jeg blir tråkka på av familien min. Mamma har ganske destruktiv atferd, og det påvirker meg og går utover meg når vi f.eks er sammen. Jeg og broren min, og mamma, har også veldig ulike syn på mennesker og livet, samt ulikt politisk syn. Problemet er at det går ikke an å diskutere med mamma og broren min. De blir sinte når vi er uenige, blir usaklige og går til personangrep.

Dere lurer sikkert på om jeg er perfekt. Nei, absolutt ikke. Men feilene jeg ser at familien min gjør, de gjør jeg ikke selv. Jeg har lært, og jeg lærer daglig. Jeg har lært litt med om psykisk helse, kommunikasjon og livet enn det de har, gjennom mange år med terapi. Jeg har kjempet imot en sykdom HELT alene, men de tror at de har vært med på å gjøre meg bedre. Sannheten er at de aldri har hjulpet meg, og det plager meg litt at de tror de har en rolle i det hele. Men som sagt så har de ikke det. Det er jeg og psykologen, og mange bøker jeg har lest, som har fått orden på mitt hode. 

Jeg er veldig, veldig glad i alle sammen. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe mamma, jeg skulle ønske jeg kunne ha bedre kontakt med søsteren min. Men det eneste jeg kan gjøre med søsteren min er at jeg sender henne snap i ny og ne, vi har en søskengruppe på messenger der jeg noen ganger skriver bare for å vise at jeg er til stede. Jeg prøver å bry meg. Pappa er litt anonym opp i det hele men det er fordi han gjør ikke så mye ut av seg, han snakker ikke så mye, som sagt. Men vi kan snakke om andre ting og det er greit. Likevel så syns jeg det er jævlig at pappa bare sitter og ser på, og ikke gjør noe. F.eks forholdet mellom han og mamma, de burde skilt seg for som sagt 15-ish år siden, det var da ting begynte å gå skeis. Men han bare lar det skure og gå. De tenker ikke på at de kun har ett liv, de bare sitter der og hater hverandre. Livskvaliteten deres er på bunn, og jeg ser det, og jeg vil hjelpe de, men jeg har prøvd å strekke ut en hånd og jeg blir brått avvist. 

Hvordan slutter jeg å bry meg? Søsteren min har på en måte vist at hun ikke er interessert i kontakt med meg. Jeg har gitt henne opp litt, samtidig som jeg blir glad for å se når hun poster ting på sosiale medier. Jeg bryr meg om hva hun driver med og sånt, selv om hun ikke bryr seg noe særlig om meg. Hun liker aldri ting jeg legger ut på sosiale medier, sender meg aldri snapper, svarer aldri i søskenchatten osv. 


Sukk. Om du leste alt det her, takk...  

Anonymkode: 5ca8a...fa9

[AnonymBruker]

Tror du må ta vare på deg selv først og fremst. Du kan ikke fikse andre mennesker når de ikke vil ha hjelp. Du er voksen, og søskenene dine er også det.  Kansje kaoset hos foreldrene dine ikke er så bra å forholde seg til? 

Anonymkode: 79441...e9e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror du må ta vare på deg selv først og fremst. Du kan ikke fikse andre mennesker når de ikke vil ha hjelp. Du er voksen, og søskenene dine er også det.  Kansje kaoset hos foreldrene dine ikke er så bra å forholde seg til? 

Anonymkode: 79441...e9e

Det er ikke så greit å forholde seg til det som skjer mellom mamma og pappa, nei. Men skal sies at de krangler ikke når jeg er der osv, men du merker jo stemningen i luften når de ikke snakker med hverandre. Det er også slik at om f.eks noe skjer, i vinter så brakk jeg håndleddet og da måtte jeg først ringe mamma, så pappa, så mine søsken, pga de snakker ikke sammen. Mamma og pappa nekter. Jeg sa til mamma "du kan jo fortelle pappa at jeg har knekt håndleddet" og hun bare nei, det skulle hun så visst ikke, jeg kunne snakke med min far selv, hun snakker IKKE med han..... Og da bor de under samme tak for pokker. Tenk om jeg døde da, da må legen ringe mamma først, så pappa, så broren min, så søsteren min og så resten av familien fordi mamma nekter å forholde seg til noen. Haha huff...  

Anonymkode: 5ca8a...fa9

[Gjest Dævendøtte]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere lurer sikkert på om jeg er perfekt. Nei, absolutt ikke. Men feilene jeg ser at familien min gjør, de gjør jeg ikke selv. Jeg har lært, og jeg lærer daglig.

Husk en ting, selv om de er foreldrene dine, så er det ikke dermed sagt at de heller er perfekte. Kan hende de sliter med ting selv, ting de ikke klarer å sette ord på. Det er ikke enkelt å hanskes med et barn som skader seg selv, er utagerende og kanskje forventer at mor og far skal forstå, stille opp, løse problemer og være 100 % til stede for deg.

De er som de er og de gjør kanskje så godt de kan, utifra den de selv er. Kanskje de ikke evner å forstå seg på deg, ikke for at det er noe "galt" med deg, men fordi de ikke er sånn som du forventer at de skal være. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Dævendøtte skrev:

Husk en ting, selv om de er foreldrene dine, så er det ikke dermed sagt at de heller er perfekte. Kan hende de sliter med ting selv, ting de ikke klarer å sette ord på. Det er ikke enkelt å hanskes med et barn som skader seg selv, er utagerende og kanskje forventer at mor og far skal forstå, stille opp, løse problemer og være 100 % til stede for deg.

De er som de er og de gjør kanskje så godt de kan, utifra den de selv er. Kanskje de ikke evner å forstå seg på deg, ikke for at det er noe "galt" med deg, men fordi de ikke er sånn som du forventer at de skal være. 

Nå er du urettferdig. Jeg har aldri sagt at mine foreldre skal løse mine problemer. For det første så har de aldri vært til stede. De har aldri hjulpet meg på noen som helst måte, de har heller skammet seg over mine problemer, skygget banen når jeg har spurt etter hjelp. Jeg har aldri latt ting gå utover mine foreldre, men så klart har jeg jo skadet meg, havnet på sykehus titt og ofte, og da MÅ de hanskes med meg. Da må de faktisk møte opp og bry seg litt. Så drar de hjem og overlater meg til meg selv. Jeg flyttet ut som 17 åring. 

Foreldrene mine er ikke perfekte og det er ingen. Jeg er ikke perfekt jeg heller. Men om du mener at foreldre skal skygge banen og gi faen i sine barn som sliter psykisk, da er du ikke helt god. At de ikke skal stille opp for barnet sitt som sliter? Når jeg for første gang skadet meg som 15 åring så ga de faen? Gir du faen i ungene dine? Hva hadde du gjort om barnet ditt skada seg? Kasta han eller hun på dør? 

Anonymkode: 5ca8a...fa9

[Gjest Dævendøtte]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå er du urettferdig. Jeg har aldri sagt at mine foreldre skal løse mine problemer. For det første så har de aldri vært til stede. De har aldri hjulpet meg på noen som helst måte, de har heller skammet seg over mine problemer, skygget banen når jeg har spurt etter hjelp. Jeg har aldri latt ting gå utover mine foreldre, men så klart har jeg jo skadet meg, havnet på sykehus titt og ofte, og da MÅ de hanskes med meg. Da må de faktisk møte opp og bry seg litt. Så drar de hjem og overlater meg til meg selv. Jeg flyttet ut som 17 åring. 

Foreldrene mine er ikke perfekte og det er ingen. Jeg er ikke perfekt jeg heller. Men om du mener at foreldre skal skygge banen og gi faen i sine barn som sliter psykisk, da er du ikke helt god. At de ikke skal stille opp for barnet sitt som sliter? Når jeg for første gang skadet meg som 15 åring så ga de faen? Gir du faen i ungene dine? Hva hadde du gjort om barnet ditt skada seg? Kasta han eller hun på dør? 

Anonymkode: 5ca8a...fa9

Du fikk tatt det jeg skrev på verst tenkelige måte, ser jeg. Og rett i et vilt angrep på meg, du kaller selv din familie for dysfunksjonell, tror du virkelig de har evnen til å forstå deg? Husk at din diagnose er ganske alvorlig, ingen dysfunksjonelle mennesker vet hvordan de skal takle dette. 

Det siste avsnittet du skrev og alle spørsmålene du stiller der, gidder jeg ikke engang å kommentere. 

Når det er sagt så skal du være glad for at du har fått hjelp og ikke minst har klart å hjelpe deg selv. Ikke forvent noe av familien din, det blir bare sårt. De klarer ikke bli bedre enn det de er. 

[Silva Pluvialis]

Det høres ut som oppvekstvilkår preget av avvisning, ignorering og neglekt kan ha ført til at du fikk borderline pf. Stemmer det?

Det er IKKE din skyld, og du har ikke noe ansvar for dine foreldre. 

 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Dævendøtte skrev:

Du fikk tatt det jeg skrev på verst tenkelige måte, ser jeg. Og rett i et vilt angrep på meg, du kaller selv din familie for dysfunksjonell, tror du virkelig de har evnen til å forstå deg? Husk at din diagnose er ganske alvorlig, ingen dysfunksjonelle mennesker vet hvordan de skal takle dette. 

Det siste avsnittet du skrev og alle spørsmålene du stiller der, gidder jeg ikke engang å kommentere. 

Når det er sagt så skal du være glad for at du har fått hjelp og ikke minst har klart å hjelpe deg selv. Ikke forvent noe av familien din, det blir bare sårt. De klarer ikke bli bedre enn det de er. 

Jeg svarer på det du skriver. Mine foreldre har aldri stilt opp. Jeg har aldri latt mine problemer gå utover dem, jeg har latt det gå utover meg selv. Det er en grunn til at jeg har skadet meg mye, og har skade i nerve på ene armen pga selvskadingen. Jeg har ikke angrepet deg, jeg svarte på det du skrev. Du forsvarer mine foreldre og mener det er ok at de aldri har stilt opp for meg og ikke prater med meg. Selvsagt er jeg glad for at jeg har fått hjelp? Står det i innlegget mitt at jeg ikke vil ha hjelp? Om du har lest innlegget ser du at jeg nærmer meg å bli "friskmeldt", det vil si, at jeg ikke lenger har diagnosen. Jeg har vært skadefri i 2 år. 

Min diagnose er alvorlig. Mine foreldre gjorde ingenting for å lære om diagnosen, når BUP kalte dem inn til møte for å informere om problemene mine så ville de ikke. De snakket aldri med psykologen min på BUP. Nå fikk jeg ikke denne diagnosen før jeg var 24 år, men symptomene hadde jeg lenge før. 

Igjen, jeg forstår ikke hvorfor du kommenterer i tråden min. Ja jeg vet at ting sikkert ikke har vært lett for foreldrene mine, de har hatt sine problemer som jeg har prøvd å forstå og hjelpe til med. Det står jo i innlegget mitt at jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe dem. Liker du å herse med folk som har det vanskelig eller hvorfor kommenterer du? Hvorfor forsvarer du at moren min lar sine problem gå utover meg og at hun bruker sin destruktive oppførsel til å ødelegge for meg, når jeg begynner å få det bedre? 

10 minutter siden, Uatskillelig skrev:

Det høres ut som oppvekstvilkår preget av avvisning, ignorering og neglekt kan ha ført til at du fikk borderline pf. Stemmer det?

Det er IKKE din skyld, og du har ikke noe ansvar for dine foreldre. 

 

Ja, samt at jeg ble grovt mobbet som barn. Ble banket av eldre barn på skolen, kastet stein på, stengt inne på mørke rom, ene gangen ble jeg så grovt banket at jeg havnet på sykehus. 

Anonymkode: 5ca8a...fa9

[Gjest Dævendøtte]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du forsvarer mine foreldre og mener det er ok at de aldri har stilt opp for meg og ikke prater med meg

Nei jeg forsvarer de ikke! Jeg prøver å forklare at det ikke er enkelt for dysfunksjonelle mennesker å sette seg inn i dine alvorlige problemer! 

Ingenting er bedre enn at du har klart å komme deg helskinnet ut av dette og jeg er glad for at du har klart det, det er veldig bra jobba med tanke på utgangspunktet ditt (og da tenker jeg på familien og oppveksten din). 

Du går i angreps og forsvarsposisjon, du leser kun det du vil lese og plukker ut ting jeg ikke har skrevet for å vri på det. 

Så jeg legger ballen død og dropper videre kommentarer og svar på alle spørsmålene du stiller meg, skjønner at det trigger og det ønsker jeg virkelig ikke. Men, jeg ønsker deg alt godt, selv om du ikke tror noe på det. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Dævendøtte skrev:

Nei jeg forsvarer de ikke! Jeg prøver å forklare at det ikke er enkelt for dysfunksjonelle mennesker å sette seg inn i dine alvorlige problemer! 

Ingenting er bedre enn at du har klart å komme deg helskinnet ut av dette og jeg er glad for at du har klart det, det er veldig bra jobba med tanke på utgangspunktet ditt (og da tenker jeg på familien og oppveksten din). 

Du går i angreps og forsvarsposisjon, du leser kun det du vil lese og plukker ut ting jeg ikke har skrevet for å vri på det. 

Så jeg legger ballen død og dropper videre kommentarer og svar på alle spørsmålene du stiller meg, skjønner at det trigger og det ønsker jeg virkelig ikke. Men, jeg ønsker deg alt godt, selv om du ikke tror noe på det. 

Men poenget her er ikke at de ikke klarer sette seg inn i problemene mine. Problemet er at jeg har en familie som ikke snakker med hverandre og jeg har en mor som påvirker meg svært negativt og jeg blir påvirket av de dårlige forholdene i familien min, men la gå. 

Anonymkode: 5ca8a...fa9

[Gjest Dævendøtte]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men poenget her er ikke at de ikke klarer sette seg inn i problemene mine. Problemet er at jeg har en familie som ikke snakker med hverandre og jeg har en mor som påvirker meg svært negativt og jeg blir påvirket av de dårlige forholdene i familien min, men la gå. 

Anonymkode: 5ca8a...fa9

Trår litt forsiktig da, og prøver igjen. Tilgi om det blir galt. 

Hva tror du hadde skjedd om din mor og far skilte lag nå? Hadde det løst noe?

Og du kan ikke være den som skal hjelpe til, du er ikke den rette personen, det går så veldig utover deg selv. Du skriver du skulle ønske du kunne hjelpe, men det er nok nytteløst. For å være litt hard, kanskje det kan være lurt å ta litt avstand til familien din, tenke kun på deg selv. Du sier selv at de aldri har stilt opp for deg. Som jeg sier, man velger ikke sin egen familie, noen ganger bør det faktisk være en menneskerett å kunne velge de bort noen ganger. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så greit å forholde seg til det som skjer mellom mamma og pappa, nei. Men skal sies at de krangler ikke når jeg er der osv, men du merker jo stemningen i luften når de ikke snakker med hverandre. Det er også slik at om f.eks noe skjer, i vinter så brakk jeg håndleddet og da måtte jeg først ringe mamma, så pappa, så mine søsken, pga de snakker ikke sammen. Mamma og pappa nekter. Jeg sa til mamma "du kan jo fortelle pappa at jeg har knekt håndleddet" og hun bare nei, det skulle hun så visst ikke, jeg kunne snakke med min far selv, hun snakker IKKE med han..... Og da bor de under samme tak for pokker. Tenk om jeg døde da, da må legen ringe mamma først, så pappa, så broren min, så søsteren min og så resten av familien fordi mamma nekter å forholde seg til noen. Haha huff...  

Anonymkode: 5ca8a...fa9

Hvorfor må alle informeres om alt som skjer?

Foreldre og søsken er som de er, du får ikke gjort noe der. Du vet hvordan de er. Du har valget om hvordan du skal forholde seg til dette.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg har problemer med venner eller eventuell kjæreste SÅ SNAKKER JEG MED DE, slik at vi kan finne en løsning og ting kan bli bedre. Men med familien min KAN JEG IKKE SNAKKE. De vil ikke høre. De gir faen. 

Jeg er så lei. Hvordan kan jeg slutte å bry meg med familien min, samtidig som jeg oppholder litt kontakt? Hvordan skaper jeg en større distanse til alt dette?

Kontakten du velger å ha med familien, er jo opp til deg. Du må jo ikke kontakte de i hutt og pine. Siden de er som de er, hadde jeg holdt det helt overfladisk. Du sier jo selv at de ikke vil høre, hvorfor skal du da snakke og fortelle?

Anonymkode: dd4b0...a39

[AnonymBruker]

Borderline og personlighetsforstyrrelser generelt er jo genetisk. Ut ifra hva du skriver så er min første tanke at moren din også har borderline. Det kan jo hende at moren din har slitt akkurat som deg. Ikke at det er en unnskyldning men, det kan være en forklaring. 

Anonymkode: 6522a...039

[Silva Pluvialis]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, samt at jeg ble grovt mobbet som barn. Ble banket av eldre barn på skolen, kastet stein på, stengt inne på mørke rom, ene gangen ble jeg så grovt banket at jeg havnet på sykehus. 

Anonymkode: 5ca8a...fa9

Så forferdelig.  

Det gjør meg virkelig vondt å høre at du har vokst opp sånn. ❤️

Har du og familien din forsøkt familieterapi? Kunne det vært en idé? Forstår at det må være helt forferdelig å ha to foreldre som ikke tåler hverandre eller kan snakke sammen i det hele tatt. Det forpester jo hele hjemmet og går ut over den psykiske helsen til alle. 
 

 

[AnonymBruker]

Du kan dessverre ikke gjøre noe med hvordan din familie oppfører seg. Det eneste du kan gjøre er å minimere kontakten dersom de har negativt innvirkning på deg. Finn noe annet å fokusere på og noen mennesker du kan erstatte de med som er funksjonelle. Det skinner litt igjennom at du har en lidelse i måten du svarer flere her på, da du virker å Tolke det som skrives i verste mening. Sånn er det kanskje å ha borderline at man forventer og ser etter det verste. Da er det også det man ser i de rundt seg. Kanskje er familien årsaken til dine lidelser men du kan ikke forandre de dessverre. Det beste for deg er å tilgi de og akseptere at de har sine problemer og at det ikke har noe med deg å gjøre.

Anonymkode: 92584...3a3

[AnonymBruker]

La vær å ha kontakt med dem om de har så negativ innvirkning på deg. Det gjorde jeg nettopp. 2 mnd har gått uten at jeg har tatt kontakt og jeg slapper mer av enn noen sinne. Nå er det ingen som tar avgjørelser for meg eller bestemmer over meg. Det er så deilig. Og jeg savner dem ikke. Kan hende savnet kommer senere, men akkurat nå er tilværelsen så god at jeg har ikke planer om å ødelegge den ved å la den dårlige samvittigheten (som av og til kommer), få ta over meg. 
Hvis din familie er like slitsom som min, så prøv å kutt ned kontakten. Si at besøk og kontakt begrenses nå fremover, slik at de ikke driver og ringer og maser på deg likevel.  

Anonymkode: 79e4b...668

[AnonymBruker]

On 9/16/2020 at 3:25 PM, Dævendøtte said:

(...) Du går i angreps og forsvarsposisjon, du leser kun det du vil lese og plukker ut ting jeg ikke har skrevet for å vri på det. 

Enig i dette. 

TS roper og skriker om at ingen hører ( = anerkjenner) hva hun sir, men hun hører heller ikke selv hva folk sir til henne. Bare roper og skriker enda høyere.  

On 9/16/2020 at 2:16 PM, AnonymBruker said:

[Familien] snakker ikke med meg om ting. Vil ikke snakke om ting. De sier "jammen kjære deg du må fortelle hva som er galt", men hva i helvete faen steike satan er poenget når de IKKE HØRER og unngår å videreføre samtalen!?!? Det blir enveis kommunikasjon hvor jeg ender opp med å føle meg dritt! Jeg har lært at å snakke er viktig, kommunikasjon er nøkkelen til mange problemer men jeg kan IKKE snakke med familien min. De vet ikke hvordan de kommuniserer, de vil ikke høre etter og jeg har gitt opp. Når jeg har problemer med venner eller eventuell kjæreste SÅ SNAKKER JEG MED DE, slik at vi kan finne en løsning og ting kan bli bedre. Men med familien min KAN JEG IKKE SNAKKE. De vil ikke høre. De gir faen.

 

Anonymkode: d031a...0e3

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Det er slitsomt med folk som ikke kam kommunisere om de faktiske forhold. Altfor mange følelsesmessig uintelligente foreldre der ute. Og altfor mange som glatter over "elefanten i rommet" - uansett hva den elefanten måtte være. 

Anonymkode: be253...686