hva gjør jeg galt for å bli akseptert sosialt? (Langt innlegg)

[AnonymBruker]

Slet veldig psykisk, trodde det verste om folk fordi jeg var veldig utsatt for fordommer og hadde rykter på meg når jeg gikk på ungdomsskolen. 
 

Hadde en tendens til å krangle med folk fordi jeg alltid har hatt kort lunte. Mange følte seg for å involvere seg i mine problemer, provosere meg og mobbet meg, eller den jentegjengen smilte, lo og stirra på hverandre når jeg gikk forbi i gangene.

 

Dette startet med et forhold jeg hadde med en som var 18 år når jeg selv var 13 år og ble 14 år samme året. Denne eks-«kjæresten», var veldig mye utro, han løy og byttet navn på jenter på Snapchat til gutte-navn. Jeg oppdaget også at han hadde tinder når vi var sammen.

 

I starten av det forholdet, opplevde jeg et overgrep av han, noe jeg syns er veldig vondt og noe jeg sliter med enda, 9 år etter.
 

Jeg gikk på prevensjon og fikk en skyggestrek på en graviditetstest. Jeg sa det til venninne-gjengen og der var det ei som alltid har vært den populære blant guttene, baksnakket alle og var «venn» med alle, som fortalte det til alle, absolutt ALLE. 

 

Jeg hadde den ene venninne-gjengen jeg var en del av, men pga det forholdet jeg hadde, så ville ei av dem anmelde, men jeg strittet i mot. Det ble konflikter og hun populære og hun som ville anmelde, ble veldig falske mot meg og ble motstandere. Da ble jeg der igjen alene.

Noen år etter, ble jeg beskyldt for å kalle ei jente for rasistiske ord, noe jeg aldri hadde sagt. Det var noe de hadde hørt via noen andre. Jeg ble forvirra, spurte hvor hun hadde hørt det i fra og at jeg aldri kunne funnet på å si noe sånt. 
 

Dette var selvsagt ei som var venninne av hun jeg tydeligvis hadde kalt henne for apekatt, som beskyldte meg for, hadde sagt til sin gjeng. De er veldig aggressive, som slåss mye og trakasserer andre.

 

Jeg ble selvsagt kjempe lei meg og redd, for lite visste jeg at disse skulle fotfølge meg, kalle meg stygge navn og etter hvert gå på fysisk angrep på meg.

Etter det ble slutt med den kjæresten jeg hadde da (endelig), prøvde jeg å finne kjærligheten på nytt. De ville møtes, men den unge meg skjønte ikke at de bare brukte meg til sex.

Fikk etterhvert en bodycount på 18 stk da jeg var under 16 år. Jeg ble mer aggressiv og sint, truet og følte meg brukt av dem alle. Etter det, gikk det rykter om at jeg anmeldte alle....noe som gjorde at jeg mistet mange og mange var redd meg.
 

Dette ble bare en brøkdel av et slitsomt liv jeg skulle få. 
 

Jeg ble etterhvert sammen med min nåværende kjæreste, og der støter jeg på enda mer problemer. Svigermor fra helvete, som trakasserer, ringer for å kjefte, falsk og er en narsissist og en kontroll-freak. 
 

Fikk høre at dette var fordi folk pratet så stygt om meg at hun ikke ville kjæresten skulle ha noe med meg å gjøre. Nå er jeg redd for alle, har en tendens til å ha en kort lunte og gjøre dumme handlinger. Prøver så hardt å ikke gjøre noe dumt, men puste rolig og telle til 10.
 

Har pratet med psykolog, føler der hjelper litt, men hva kan jeg gjøre for å prøve og rydde opp, sosialt? 

Har prøvd å forklare meg, unnskyldt meg til veldig mange, men føler ikke at det gjør så stor forskjell. Angrer veldig mye på mange handlinger jeg har gjort og fått veldig skyldfølelse. Vil bare folk skal se at jeg innerst inne ikke er en fæl person....

 

Anonymkode: 19ef2...32d

[AnonymBruker]

Får vondt av å lese det du skriver. 
Jeg tror du skulle hatt noen å snakke med for å bearbeide alt du har opplevd, samt lære deg selvkontroll og å mestre livet. Har du vurdert psykolog? 
Kan det være at du har en udiagnotisert adhd-diagnose eller noe? Har du hatt en vanskelig oppvekst hjemme?

Anonymkode: 5ffae...528

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får vondt av å lese det du skriver. 
Jeg tror du skulle hatt noen å snakke med for å bearbeide alt du har opplevd, samt lære deg selvkontroll og å mestre livet. Har du vurdert psykolog? 
Kan det være at du har en udiagnotisert adhd-diagnose eller noe? Har du hatt en vanskelig oppvekst hjemme?

Anonymkode: 5ffae...528

Leste du HI???

Anonymkode: 22310...69f

[AnonymBruker]

Så kjipt du har hatt det. Men folk har lett for å sette andre i båser, og bestemme seg for at slik er den personen og ferdig med det. Du har hatt ei turbulent tid med mange konflikter og vanskelige relasjoner. 
prøv å la det ligge (ikke lett) men jo mer du tar opp ting eller skal rette opp i ting, jo mer tenker andre «nå styrer hun igjen» Hun er bare drama.. (betyr ikke at de har rett, men det er slik folk ofte tenker) 

bare ha full fokus på deg selv, kjæresten din og livet ditt. Når ting blir lagt dødt og ebber det ut. 
når de vokser litt til så skjønner de mer. 
snakk med psykologen om alt sammen og bare tøm deg ut. Har selv vært litt vilter og høylytt/ tankeløs i min ungdomstid.. men nå er jeg voksen, ting går over. De samme som dømte meg den gangen er både alenemødre, skilt, noen er ufør, andre sliter og noen har det bra. Jeg er gift, har barn, god utdannelse osv. 
bare bestem deg for at du vet hva sol er sant og du vet hva som har skjedd. 
 

 

Anonymkode: d47dd...867

[MarieLo]

Syke mennesker. Det er jo ikke alle som hører hjemme ute i det fri, men som burde være på lukket avdeling i stedet.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leste du HI???

Anonymkode: 22310...69f

Ja, jeg har lest HI og beklager virkelig at jeg overså at hun hadde snakket med psykolog. Innlegget var langt og jeg leste fort.

Men jeg kan ikke se at forholdene hjemme er nevnt? Kun venner, kjærester og skole. Jenta må jo ha bodd et sted sammen med noen.
 

Anonymkode: 5ffae...528

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har lest HI og beklager virkelig at jeg overså at hun hadde snakket med psykolog. Innlegget var langt og jeg leste fort.

Men jeg kan ikke se at forholdene hjemme er nevnt? Kun venner, kjærester og skole. Jenta må jo ha bodd et sted sammen med noen.
 

Anonymkode: 5ffae...528

Har hatt en veldig god oppvekst, med snille foreldre. De hadde det strengt hjemme, de tok telefonen min om natta da de så hvordan jeg ble av alt drama som skjedde på sosiale medier, men så rebell og idiotisk jeg oppførte meg, så snek jeg meg uten mens de sov, jeg stakk av og har i senere angret så veldig på at jeg gjorde alt de prøvde å forhindre meg til å gjøre.

Jeg fikk konsekvenser, som strengere tider jeg måtte være inne, måtte fortelle hvor jeg skulle, de måtte kjøre meg dit jeg skulle og jeg fikk ikke lov til å gå, uansett hvor langt det var dit.

 

Har vært undersøkt for diagnoser, men hadde ingen diagnose som ADD, eller ADHD.
 

-TS

Anonymkode: 19ef2...32d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt en veldig god oppvekst, med snille foreldre. De hadde det strengt hjemme, de tok telefonen min om natta da de så hvordan jeg ble av alt drama som skjedde på sosiale medier, men så rebell og idiotisk jeg oppførte meg, så snek jeg meg uten mens de sov, jeg stakk av og har i senere angret så veldig på at jeg gjorde alt de prøvde å forhindre meg til å gjøre.

Jeg fikk konsekvenser, som strengere tider jeg måtte være inne, måtte fortelle hvor jeg skulle, de måtte kjøre meg dit jeg skulle og jeg fikk ikke lov til å gå, uansett hvor langt det var dit.

 

Har vært undersøkt for diagnoser, men hadde ingen diagnose som ADD, eller ADHD.
 

-TS

Anonymkode: 19ef2...32d

Så bra du har hatt det bra hjemme da hvertfall.
Fortsett å snakke med psykologen. Bruk tiden til hjelp. Ikke prøv for hardt å bli sosialt akseptert blant de du har hatt konflikter med før, det kan virke mot sin hensikt. Når du får orden på tankene dine og forhåpentligvis lært deg litt selvkontroll, så vil nok det sosiale også gradvis bli bedre. Prøv å ha minimalt med svigerrmor å gjøre en stund fremover, og ikke la deg provosere av henne. Det betyr ikke at kjæresten din behøver å «bryte» kontakten med sin mor. Kanskje får du et bedre forhold til henne senere.
Husk at du er ikke fortida di og at du er bra nok! 
Kanskje finner du nye bekjentskaper som du kan begynne litt fra scratch med etterhvert.

Anonymkode: 5ffae...528

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så bra du har hatt det bra hjemme da hvertfall.
Fortsett å snakke med psykologen. Bruk tiden til hjelp. Ikke prøv for hardt å bli sosialt akseptert blant de du har hatt konflikter med før, det kan virke mot sin hensikt. Når du får orden på tankene dine og forhåpentligvis lært deg litt selvkontroll, så vil nok det sosiale også gradvis bli bedre. Prøv å ha minimalt med svigerrmor å gjøre en stund fremover, og ikke la deg provosere av henne. Det betyr ikke at kjæresten din behøver å «bryte» kontakten med sin mor. Kanskje får du et bedre forhold til henne senere.
Husk at du er ikke fortida di og at du er bra nok! 
Kanskje finner du nye bekjentskaper som du kan begynne litt fra scratch med etterhvert.

Anonymkode: 5ffae...528

Tusen takk for svar  

-TS

Anonymkode: 19ef2...32d

[AnonymBruker]

Stå på videre! Det er alltid noen mennesker som snor seg på andres ulykke, om det var riktig uttrykk. Når de har deg å hakke på, blir fokuset på deres egne feil og mangler fraværende. 
De du har hatt som nære venner vet at du har hatt det litt tøft, og da burde de ikke oppført seg slik. 
 

Anonymkode: d47dd...867

[Gjest Achelois]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slet veldig psykisk, trodde det verste om folk fordi jeg var veldig utsatt for fordommer og hadde rykter på meg når jeg gikk på ungdomsskolen. 
 

Hadde en tendens til å krangle med folk fordi jeg alltid har hatt kort lunte. Mange følte seg for å involvere seg i mine problemer, provosere meg og mobbet meg, eller den jentegjengen smilte, lo og stirra på hverandre når jeg gikk forbi i gangene.

 

Dette startet med et forhold jeg hadde med en som var 18 år når jeg selv var 13 år og ble 14 år samme året. Denne eks-«kjæresten», var veldig mye utro, han løy og byttet navn på jenter på Snapchat til gutte-navn. Jeg oppdaget også at han hadde tinder når vi var sammen.

 

I starten av det forholdet, opplevde jeg et overgrep av han, noe jeg syns er veldig vondt og noe jeg sliter med enda, 9 år etter.
 

Jeg gikk på prevensjon og fikk en skyggestrek på en graviditetstest. Jeg sa det til venninne-gjengen og der var det ei som alltid har vært den populære blant guttene, baksnakket alle og var «venn» med alle, som fortalte det til alle, absolutt ALLE. 

 

Jeg hadde den ene venninne-gjengen jeg var en del av, men pga det forholdet jeg hadde, så ville ei av dem anmelde, men jeg strittet i mot. Det ble konflikter og hun populære og hun som ville anmelde, ble veldig falske mot meg og ble motstandere. Da ble jeg der igjen alene.

Noen år etter, ble jeg beskyldt for å kalle ei jente for rasistiske ord, noe jeg aldri hadde sagt. Det var noe de hadde hørt via noen andre. Jeg ble forvirra, spurte hvor hun hadde hørt det i fra og at jeg aldri kunne funnet på å si noe sånt. 
 

Dette var selvsagt ei som var venninne av hun jeg tydeligvis hadde kalt henne for apekatt, som beskyldte meg for, hadde sagt til sin gjeng. De er veldig aggressive, som slåss mye og trakasserer andre.

 

Jeg ble selvsagt kjempe lei meg og redd, for lite visste jeg at disse skulle fotfølge meg, kalle meg stygge navn og etter hvert gå på fysisk angrep på meg.

Etter det ble slutt med den kjæresten jeg hadde da (endelig), prøvde jeg å finne kjærligheten på nytt. De ville møtes, men den unge meg skjønte ikke at de bare brukte meg til sex.

Fikk etterhvert en bodycount på 18 stk da jeg var under 16 år. Jeg ble mer aggressiv og sint, truet og følte meg brukt av dem alle. Etter det, gikk det rykter om at jeg anmeldte alle....noe som gjorde at jeg mistet mange og mange var redd meg.
 

Dette ble bare en brøkdel av et slitsomt liv jeg skulle få. 
 

Jeg ble etterhvert sammen med min nåværende kjæreste, og der støter jeg på enda mer problemer. Svigermor fra helvete, som trakasserer, ringer for å kjefte, falsk og er en narsissist og en kontroll-freak. 
 

Fikk høre at dette var fordi folk pratet så stygt om meg at hun ikke ville kjæresten skulle ha noe med meg å gjøre. Nå er jeg redd for alle, har en tendens til å ha en kort lunte og gjøre dumme handlinger. Prøver så hardt å ikke gjøre noe dumt, men puste rolig og telle til 10.
 

Har pratet med psykolog, føler der hjelper litt, men hva kan jeg gjøre for å prøve og rydde opp, sosialt? 

Har prøvd å forklare meg, unnskyldt meg til veldig mange, men føler ikke at det gjør så stor forskjell. Angrer veldig mye på mange handlinger jeg har gjort og fått veldig skyldfølelse. Vil bare folk skal se at jeg innerst inne ikke er en fæl person....

 

Anonymkode: 19ef2...32d

Hei, det var trist å lese om historien din og det som har vært og fortsatt er vanskelig. 

Du virker reflektert over livet nå og dine egne handlinger både før og nå. Du har også mye ressurser og har tatt tak i problemene dine hos psykolog. Bra jobbet!

Du er ikke en fæl person ut i fra det du skriver her, du behøver ikke skamme deg. Jeg tør å påstå at alle mennesker som har levd et liv, har gjort dumme valg, som har ført til konsekvenser. Du er absolutt ikke alene om det.

Det som er gjort hører fortiden til. Du kan velge å gå videre, selv om de rundt deg kanskje behøver mer tid til å se endringene hos deg. Aksepter deg selv som du er og fortsett hos psykolog hvis det er bra for deg. 

Dette kommer til å gå bra!

[AnonymBruker]

Fortsett og gå til psykolog og gled deg over framgangen du har i livet ditt. Ikke stress med å bli akseptert og tilgitt for ting som har skjedd tidligere, ta tiden til hjelp. Nå ville jeg først og fremst brukt tiden på å tenke på at alt det som er fint i livet ditt nå.

Anonymkode: ecf32...650

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen❤️Mye av dette er veldig tungt for meg, med mye motgang. Skulle bare ønske jeg også kunne ha litt flaks en gang i blant. Skjønner ikke helt hva som er så attraktivt med meg, som gjør at jeg blir utsatt for så mye vondt....

-TS 

Anonymkode: 19ef2...32d

[AnonymBruker]

 Noen flere som har tips til hva jeg kan gjøre? 
-TS

Anonymkode: 19ef2...32d

[PM75]

Jobb med deg selv og bli tilfreds med den du er. Finn interesser du trives med. Skap deg et liv hvor du føler deg i balanse, så får du bedre hverdager. Belønn deg selv med å skryte av deg selv når du har hatt gode stunder og etterhvert gode dager. Ikke la alt dette sammen hvis noe skjer - fortsett å jobb for gode dager. Dette klarer du! 

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar, alle sammen❤️Mye av dette er veldig tungt for meg, med mye motgang. Skulle bare ønske jeg også kunne ha litt flaks en gang i blant. Skjønner ikke helt hva som er så attraktivt med meg, som gjør at jeg blir utsatt for så mye vondt....

-TS 

Anonymkode: 19ef2...32d

 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Noen flere som har tips til hva jeg kan gjøre? 
-TS

Anonymkode: 19ef2...32d

Hei. Er veldig synd å lese om hvordan du har hatt det. Du er blitt utsatt for mye vondt og så fint at du går til psykolog. Det vil ta tid å bearbeide alt. Og du må bli kjent med nye sider av degselv, at du kan være en rolig og harmonisk person som lat andre sin negativitet prelle av deg. Men den jobben tar tid, så vær tålmodig og bygg din nye grunnmur sten for sten.

En ting som du kan jobbe med er offer-tankegangen. Når man har opplevd mye vondt er dette vanlig å stå fast i. Men samtidig vil det hindre din progresjon enormt om det ikke taes tak i. Du skriver at hvorfor har du ikke flaks hvorfor skjer alt vondt med deg? Vel livet er urettferdig, noen opplever mye vondt andre ikke. Det man kan styre er seg selv og hvordan man håndterer det. Hva med å lese boken av psykiateren Wilhelmsen  «det er ikke mer synd på deg en andre»? Denne tar opp dette. Liker du den boka har han og skrevet «Sjef i eget liv» som tar opp kognitive teknikker for hvordan ta styring i dit eget liv. 

https://www.akademika.no/det-er-ikke-mer-synd-pa-deg-enn-andre/wilhelmsen-ingvard/9788282161572?gclid=CjwKCAjw74b7BRA_EiwAF8yHFJ8P5VpAodZdtZegIyiasGMe6EE-owtspsTZB5ZqnzEHG14q6TRhRxoC6iEQAvD_BwE

Anonymkode: 98a8c...7d9